Dette var på mange måter en ganske begivehetsløs dag, og de ble også turens lengste etappe til nå, ca 116 km. Jeg tror ikke det blir noen lenger etapper. Både landskapet og vinen gjennom Moseldalen i Tyskland er langt mer interessant enn det jeg var gjennom i dag, så her er det grunn til å beregne litt bedre tid.
I dag har jeg syklet på god sykkelinfrastruktur nesten hele dagen. Jeg kommer tilbake til den. Google har heller ikke forsøkt å lure meg inn på noen “snarveier”. Den delen av Lorraine som jeg nå syklet gjennom, er for en stor del gammelt industriområde. Vel er jeg industrinostalgiker, men det er ikke særlig interessant å sykle langs industriområder.
Det var fin sykkelvei hele tiden, og på et sted var det man burde se oftere langs sykkelveier: Et mekkestativ med litt verktøy. Men jeg har bare sett dette ene i løpet av turen:
Her skilter de også når en sykkelvei eller voie vert tar slutt. Slike skilt har noen i Vegdirektoratet funnet ut at vi ikke trenger i Norge. Hvorfor? Det vet man ikke. Det er åpenbart noe man har sludret om rundt kaffemaskinen. Det finnes ingen begrunnelse. De har bare kommet tli at det ikke trengs. De tror at syklende liker et liker et liv med overraskelser, slik at det man trodd far en sykkelvei, plutselig og uten varsel har blitt åpnet for bilkjøring. Siviliserte land gjør ikke slikt. De skilter.
Man trenger ikke dra til Øst-Europa for å finne nistrite boligblokker. Blokker som denne finnes det mange av i utkanten av mange franske byer.
Da jeg begynte å nærme meg grensen til Luxemburg, dukket det opp en café/restaurant. Jeg tenkte først å stikke innom for å fylle vannflaseke, men konkluderte med at det var tid for å spise lunsj, og at det ikke var noen grunn til å sykle forbi dette spisestedet. Jeg var åpenbart ikke den eneste på sykkeltur som hadde stoppet her for lunsj, eller noe å drikke.
Mitt inntrykk er at mange på sykkeltur har omtrent det samme forholdet til en del av disse spisestedene, som markatravere har til markastuene. Det kan være et må for turen, eller det kan være et sted man stikker innom underveis. Jeg valgte en Cesarsalat og en øl.
Jeg drikker stort sett vann når jeg er på turer som dette. På varme dager som nå, går det gjerne med 4-5 liter i løpet av en dag. Det meste svettes ut. Det kommer lite ut gjennom det vanlige “avløpet”. Selv om jeg fyller kaldt vann på flaskene, tar det kke lang tid før det er lunkent i denne varmen. Lunket vann hjelper mot tørsten, men særlig forfriskende er det ikke. For å være ærlig, så blir jeg grundig lei av lunkent vann. Og jeg er ikke noe glad i søtt drikke, så det er heller ikke noe alternativ. Da må jeg ha noe annet til lunsj. På mine første turer drakk jeg stort sett alkoholfritt øl. Det er OK, men jeg synes det er litt flatt sammenlignet med ordentlig øl. Så jeg tok sjansen på å bestille ordentlig øl. Ikke for effekten av alkoholen, den vil jeg helst unngå. Jeg er ikke så redd for en lav promille, men det skal lite alkohol tll før kroppen orker mindre. Min erfaring er at én øl går bra, men at to er en for mye. Så nå pleier jeg å drikke en øl, og en god del vann til lunsj. Men det vannet er i det minse kaldt!
Ikke langt fra der jeg spiste, ligger noe som i alle fall ser ut som et atomkraftverk, uten at jeg har undersøkt det nærmere. Frankrike har i stor grad basert sin elforsyning på atomkraf.
Jeg valgte ruten om Luxemburg. Google ville ha meg over denne høyden. Med sykkel uten bagasje, og en mer sykkelvennlig temperatur, kunne man sikkert spart et par minutter ved å velge denne ruten. Men jeg trosset Google, og fulgte elven rundt. Det var litt lenger, men det var i alle fall flatt.
En av grunnene til at jeg valgte å sykle på Luxemburgsiden, var at jeg ville ta en selfie ved stednavnskiltet til Schengen, denne lille byen i Luxemburg der Luxemburg, Frankrike og Tyskland møtes, og hvor Schengenavtalen ble undertegnet. Selve symbolet på det grenseløse Europa. Jeg er ikke noen ivrig selfiefotograf, og har derfor ikke noen trening i å ta slike bilder Men jeg har nå ankaffet en selfistang, og plukket den fram på dette stedet. Men da jeg hadde tatt et bilde, som nærmest var å betrakte som et prøvebilde, fikk jeg en feilmelding som sa at kameraappen hadde stoppet, og at teleonen måtte kjøles ned før jeg kunne ta bilder. Jeg fikk hjelp av noen nederlandske turister, som tok bilde med mitt ordentlige kamera. (Bildet på toppen).
Apropos at det er varmt: Klok av skade har jeg alltid med noe nødproviant på slike turer. Jeg har opplevd at det kan ha gått mange timer uten at jeg har funnet noe å spise til lunsj, og noen ganger heller ikke middag. Nødprovianten er noen pakker kjeks. Ikke akkurat spennende mat, men det hjelper hvis man er tilstrekkelig sulten. Men jeg har konstatert at kjeks med sjokoladebiter ikke er et godt valg når det er så varmt som nå.
Jeg har alltid vært fascinert av Europas småstater. I et Euopa som var i nesten konstant krig i hundrevis av år, og hvor stormakter valset over småstater og spiste dem som pannekaker til dessert, klarte noen stater å overleve som selvstendige stater. De klartt også å beholde sin selvstendighet gjennom samlingsprosesser, hvor mange småstater ble slått sammen til det vi i dag kjenner som Italia og Tyskland. Luxemburg er, sammen med Island, grensetlfeller for hva man kan regne med som slike småstater. Jeg ønsker derfor å gjøre meg mer kjent med Luxemburg, men det var ikke en del av planen for denne turen.
For enklete geocachere, blant annet meg, kan Luxemburg være et frustrerende land. Noen vil ha merket at jeg gjerne ønsker å ha cache i så mange som mulig, helst alle provinser, regioner mm. Det som registreres og synliggjøres på kart som viser cachefunn, er først det nasjonale nivået. Det bolder å ha funnet én cache i landet for at det skal bli grønt på Europa- eller verdenskartet. Jeg har funnet én cache i Lativa. Jeg var på en konferanse i Tallin i sommer, og reiste med fly fra Paris. Jeg måtte bytte fly i Riga, og hadde tilstrekkelig tid til å finne en cache rett utenfor flyplassen. Dermed er Latvia grønt på mitt Europakart.
Under dette registreres cacher i administrative enheter på nivået under det statlige, hos oss fylkene. Under dette igjen , er det gjerne kommuner. Frankrike har en inndeling i regioner, departemeter og kommuner under det statlige nivået. Derfor er det bare regioner og departemeter, ikke kommuner, som vises. Noe som gjør det til et realistisk, langsiktig må å finne cacher i alle franske departemeter, i tillegg til regioner. Men å finne en i hver av de 36.000 kommunene, ville vært en umulig oppgave.
Jeg hadde funnet cacher i alle de tre regioene i Luxemburg. Men plutselig oppdaget jeg at jeg var degradert, og hadde bare tre av 15. Jeg lurte på om de hadde gjort det motsatte av de fleste andre land som har en regioreform, og laget flere regioner. Nå var det på tide å finne ut dette.
Fram til 2015 hadde Luxemburg 3 regioner. Under dette var det 15 kantoner. Og under disse igjen var det 102 kommuner. Fire administrative nivåer, og en tilsynelatende like komplisert administrativ struktkur som Frankrike. I et land med omtrent like mange innbyggere som Oslo, og et areal på størrelse med Tromsø. Det må ha vært et resultat av mindreverdighetskompleker at man laget en så komplisert struktur. Det man gjorde i 2015 var å kutte ut regionnivået. Så nå er de 15 kantonene det øverste nivået under det statlige, og så kommunene under der igjen. Jeg fikk med meg en cache i et kanton hvor jeg ikke hadde cache fra før. Luxemburg var på ingen måte prioritert denne gangen. Men når det lå en cache rett ved sykkelveien, var det ingen grunn til ikke å ta dem med.
Luxemburg var på en måte en positiv overraskelse. Jeg hadde ikke venet å finne god sykkeltilrettelegging her. Men det var for det meste sykkelvei fra grensen mot Frankrike til grensen mot Tyskland.
Noen steder manglet det, men der var det veiearbeid og det så i alle fall ut til at de holdt på å bygge ferdig sykkelveien.
Jeg merket meg også det stort sett var skiltet vikeplikt for bilister som skulle krysse sykkelveien, faktisk var det skiltet full stopp.
I Norge er de de selvtrilfredse folkene i Statens vegvesen strålende fornøy med våre håpløse vikepliktsregler, hvor folk som sykler på sykkelvei har vikeplikt for alt og alle. Det er de samme reglene som i land det er grunn til å sammenligne seg med, hevder de. Det kan hende det ser likt ut om man sitter bak et skrivebord og leser reglene. Men praksis er en annen, så lange kan ganske konsekvent skilter vikeplikt for bilister som krysser sykkelvei langs en hovedvei. Også ellers er det gjerne skiltet hvem som har vikeplikt, enten der er syklende på sykkelveien, eller trafikk på kryssende vei. Jeg vet ikke hvilke land Statens vegvesen synes det er naturlig å sammenligne seg med. Men det er vanlig praksks å skilte vikeplikt for trafikk som krysser sykkelvei i Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Luxemburg, Frankrike og Sveits. Jeg sykler mye i Frankrike, og aner ikke hvordan disse vikepliktreglene egentlig er. Det er uansett alltid skiltet hvem som har vikeplikt. Det er åpenbart ikke naturlig for Statens vegvesen å sammenligne seg med disse landene, og jeg skulle gjerne visst hvilke land som er deres referanse når det gjelder gode viikeplikregler.
Jeg vet at det empiriske grunnlaget er noe spinkelt. Men jeg våger likevel denne påstanden: Av de land jeg har syklet i, er det ikke noe hvor tilretteleggingen for å sykle er dårligere enn i Norge. Det er heller ikke noe land hvor det gjøres så lite for å legge til rette for å sykle, som i Norge.
Mosel er grenseelv mellom Luxemburg og Tyskland. Her er Luxemburg til venstre, og Tyskland til høyre. Vi får her en liten antydning om hva slags landskap som venter når vi kommer litt lenger nedover langs Mosel.
Jeg kom så til en ny grense, som ikke var merkbar på annen måte enn skilt som informerte om fartsgrenser mm. Nå var jeg kommet til Tyskland.
På veien inn til mitt hotell i Trier, passerte jeg denne butikken som reklamerer med vannsenger. Jeg trodde det var så 1980-tall at ingen snakket høyt om det lenger, langt minre reklamerte for det.
Så litt Marx. Karl Marx er Triers store sønn. Han ble født her den 5. mai 1818, altså for 200 år siden i år. 200-årsjubileet for Karl Marx’ fødsel er selvfølgelig noe som blir markert. Jeg skal ikke her begynne å diskutere marxisme. Karl Marx skal forøvrig visstnok ha sagt at han ikke var marxist, uten at jeg har sjekket noen kilde for det. Jeg tror det er få som så mange har sterke meninger om, enten positive eller negative, som Karl Marx, uten å ha lest noe av det han har skrevet.
[Jeg regner med at jeg har intelligente lesere som forstå at det var en tasteleif når det sto at Karl Marx var født i 1918, ikke 1818. En slik intelligent leser har påpekt feilen, og derfor er den nå rettet.]
Noen ganger når jeg planlegger en etappe, har jeg et klart mål. Jeg ville til Bussang og Moselles kilde, og starte turen langs elven der. Jeg ville også til Toul, for å bli bedre kjent med deres vin gris. Ellers har jeg noen mål som jeg kanskje håper å nå, men som jeg vet kan være litt langt. Trier var et slikt mål. Andre ganger innser jeg at det ikke går, og finner et passende sted å stoppe etter en kortere etappe. Epinal var et sted som ble valgt nokså tilfeldig, fordi det virket OK, og jeg innså at jeg ikke ville komme så mye lenger. Så langt vet jeg at jeg vil innom Bernaste på veien herfra. Men det er såpass kort dit, at jeg ikke har bestemt meg for om jeg skal overnatte der, eller om det heller er et egnet sted for en litt lang lunsjpause. Skjønt det kan visst passe å dele turen herfra gjennom Mosel i tre, og ikke la seg lure av Googles avstandsberegning når den velger sine snarveier. Da er Bernkastel ganske passende likevel
I dag var jeg særdeles misfornøyd med en restaurant. Alle steder man har besøkt eller hvis tjenester man har gjort bruk av på en eller annen måte, ber om at man skal vurdere dem. Jeg gidder vanligvis ikke det. Når det har levert omtrent det man venter at de skal, ser jeg ingen grunn til å gi noen rating. Men jeg lurer på om jeg skal skrive noe om restaurant Römicher Kaiser. Den ligger nær hotellet jeg bor på. Da jeg hadde fått tatt meg en dusj, var klokken blitt så mange at jeg ikke ville somle for mye med å få meg noe mat. Så jeg gikk til denne.
Etter en dag på sykkelen, og en dusj, er det lite som smaker så godt som en kald øl. Jeg pleier derfor å be om en øl ganske umiddelbart, som jeg kan drikke mens jeg leser menynen mm. Jeg bestilte det. Det varte og det rakk, og ingen øl kom. Jeg så at de drev og tappet veldig mye skum fra et tappetår in et ølglass. Enden burde de ha skiftet fat, eller så kunne ikke de som serverte tappe øl. Eller kanskje var det en kombinasjon av begge deler. En helte ut glasset som var halvfullt av skum. Men gjorde ikke noe mer, før jeg ganske surt etterlyste ølen. De begynte å tappe et nytt glass med skum, men jeg fikk ikke noen øl. Menyen var bare på tysk Jeg spurte om de hadde en meny enten på engelsk eller fransk. Jeg synes det kan være enklere å lese menyer å fransk enn engelsk. Ja, de hadde engelsk meny, sa en av de som serverte. Men etter en stund sa hun at de ikke hadde fått oversatt augustmenyen. Ingen kom for å forklare menyen, eller spørre hva jeg ville ha. Og jeg hadde fortsatt ikke fått min øl. Jeg hadde sittet der minst en halv time. Da reiste jeg meg ganske demonstrativt, og gikk ut. Det kan hende at maten hadde vært god, hvis jeg hadde fått noen. Men jeg så ingen grunn til å kaste bort mer mat på det stedet.
Jeg fant et annet sted. Her hadde de til og med Altbier. Altbier er en spesialitet fra Düsseldorf. Da jeg var i Düsseldorf for to år siden, kjente jeg ikke til dette ølet. Da Tour de France startet i Düsseldorf i 2017, forsøkte jeg på mange måter å få tak i noe av dette ølet, uten å lykkes. Men nå har jeg i alle fall fått smakt det.
Det hotellet jeg kom til å velge i Trier har ikke air condition. Så lenge hetebølgen vedvarer, skal jeg sjekke det før jeg bestiller hotell. Jeg våknet en gang i natt, og fikk ikke sove igjen. Etter en stund sto jeg opp, og skrev ferdig denne kommentaren. Det var fortsatt altfor varmt. Vinduet sto på vidt gap, men det hjalp ikke så mye så lenge det fortsatt var veldig varmt ute. På morgensiden må temeraturen ha blitt bedre. Jeg sovnet igjen etter en stund, og da jeg våknet var klokken over 9. Så det blir ikke noe forsøk på å komme lenger enn til Bernkastel i dag.
Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)
- Dag 1. Montpellier -- Besançon, geocaching med lokaltog
- Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.
- Dag 4. Epinal — Toul.
- Dag 5. Toul — Metz
- Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx
- Dag 7. Trier — Bernkastel
- Dag 8. Bernkastel — Cochem
- Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.