Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx

Det­te var på man­ge måter en gans­ke begive­hets­løs dag, og de ble også turens lengs­te etap­pe til nå, ca 116 km. Jeg tror ikke det blir noen len­ger etap­per. Både land­ska­pet og vinen gjen­nom Mosel­da­len i Tysk­land er langt mer inter­es­sant enn det jeg var gjen­nom i dag, så her er det grunn til å bereg­ne litt bed­re tid.

I dag har jeg syk­let på god syk­kel­in­fra­struk­tur nes­ten hele dagen. Jeg kom­mer til­ba­ke til den. Goog­le har hel­ler ikke for­søkt å lure meg inn på noen “snar­vei­er”. Den delen av Lor­rai­ne som  jeg nå syk­let gjen­nom, er for en stor del gam­melt indu­s­tri­om­rå­de. Vel er jeg indu­stri­nos­tal­gi­ker, men det er ikke sær­lig inter­es­sant å syk­le langs indu­s­tri­om­rå­der.

Det var fin syk­kel­vei hele tiden, og på et sted var det man bur­de se ofte­re langs syk­kel­vei­er: Et mekke­sta­tiv med litt verk­tøy. Men jeg har bare sett det­te ene i løpet av turen:

Her skil­ter de også når en syk­kel­vei eller voie vert tar slutt. Sli­ke skilt har noen i Veg­di­rek­to­ra­tet fun­net ut at vi ikke tren­ger i Nor­ge. Hvor­for? Det vet man ikke. Det er åpen­bart noe man har slud­ret om rundt kaffe­ma­ski­nen. Det fin­nes ingen begrun­nel­se. De har bare kom­met tli at det ikke trengs. De tror at syk­len­de liker et liker et liv med over­ras­kel­ser, slik at det man trodd far en syk­kel­vei, plut­se­lig og uten var­sel har blitt åpnet for bil­kjø­ring. Sivi­li­ser­te land gjør ikke slikt. De skil­ter.

Man tren­ger ikke dra til Øst-Euro­pa for å fin­ne nistri­te bolig­blok­ker. Blok­ker som den­ne fin­nes det man­ge av i utkant­en av man­ge frans­ke byer.

Da jeg begyn­te å nær­me meg gren­sen til Lux­em­burg, duk­ket det opp en café/restaurant. Jeg tenk­te først å stik­ke inn­om for å fyl­le vann­fla­se­ke, men kon­klu­der­te med at det var tid for å spi­se lunsj, og at det ikke var noen grunn til å syk­le for­bi det­te spise­ste­det. Jeg var åpen­bart ikke den enes­te på syk­kel­tur som had­de stop­pet her for lunsj, eller noe å drik­ke.

Mitt inn­trykk er at man­ge på syk­kel­tur har omtrent det sam­me for­hol­det til en del av dis­se spise­ste­de­ne, som marka­tra­ve­re har til mar­kastu­ene. Det kan være et må for turen, eller det kan være et sted man stik­ker inn­om under­veis. Jeg valg­te en Cesar­sa­lat og en øl.

Jeg drik­ker stort sett vann når jeg er på turer som det­te. På var­me dager som nå, går det gjer­ne med 4–5 liter i løpet av en dag. Det mes­te svet­tes ut. Det kom­mer lite ut gjen­nom det van­li­ge “avlø­pet”. Selv om jeg fyl­ler kaldt vann på flas­ke­ne, tar det kke lang tid før det er lun­kent i den­ne var­men. Lun­ket vann hjel­per mot tørs­ten, men sær­lig for­fris­ken­de er det ikke. For å være ærlig, så blir jeg grun­dig lei av lun­kent vann. Og jeg er ikke noe glad i søtt drik­ke, så det er hel­ler ikke noe alter­na­tiv. Da må jeg ha noe annet til lunsj. På mine førs­te turer drakk jeg stort sett alko­hol­fritt øl. Det er OK, men jeg synes det er litt flatt sam­men­lig­net med ordent­lig øl. Så jeg tok sjan­sen på å bestil­le ordent­lig øl. Ikke for effek­ten av alko­ho­len, den vil jeg helst unn­gå. Jeg er ikke så redd for en lav pro­mil­le, men det skal lite alko­hol tll før krop­pen orker mind­re. Min erfa­ring er at én øl går bra, men at to er en for mye. Så nå plei­er jeg å drik­ke en øl, og en god del vann til lunsj. Men det van­net er i det min­se kaldt!

Ikke langt fra der jeg spis­te, lig­ger noe som i alle fall ser ut som et atom­kraft­verk, uten at jeg har under­søkt det nær­me­re. Frank­ri­ke har i stor grad basert sin elfor­sy­ning på atom­kraf.

Jeg valg­te ruten om Lux­em­burg. Goog­le vil­le ha meg over den­ne høy­den. Med syk­kel uten baga­sje, og en mer syk­kel­venn­lig tem­pe­ra­tur, kun­ne man sik­kert spart et par minut­ter ved å vel­ge den­ne ruten. Men jeg tros­set Goog­le, og fulg­te elven rundt. Det var litt len­ger, men det var i alle fall flatt.

En av grun­ne­ne til at jeg valg­te å syk­le på Lux­em­burg­si­den, var at jeg vil­le ta en sel­fie ved sted­navn­skil­tet til Schen­gen, den­ne lil­le byen i Lux­em­burg der Lux­em­burg, Frank­ri­ke og Tysk­land møtes, og hvor Schengen­av­ta­len ble under­teg­net. Selve sym­bo­let på det grense­løse Euro­pa. Jeg er ikke noen ivrig sel­fiefo­to­graf, og har der­for ikke noen tre­ning i å ta sli­ke bil­der Men jeg har nå ankaf­fet en sel­fistang, og pluk­ket den fram på det­te ste­det. Men da jeg had­de tatt et bil­de, som nær­mest var å betrak­te som et prøve­bil­de, fikk jeg en feil­mel­ding som sa at kame­ra­ap­pen had­de stop­pet, og at tele­onen måt­te kjø­les ned før jeg kun­ne ta bil­der. Jeg fikk hjelp av noen neder­lands­ke turis­ter, som tok bil­de med mitt ordent­li­ge kame­ra. (Bil­det på top­pen).

Apro­pos at det er varmt: Klok av ska­de har jeg all­tid med noe nød­pro­vi­ant på sli­ke turer. Jeg har opp­levd at det kan ha gått man­ge timer uten at jeg har fun­net noe å spi­se til lunsj, og noen gan­ger hel­ler ikke mid­dag. Nød­pro­vi­an­ten er noen pak­ker kjeks. Ikke akku­rat spen­nen­de mat, men det hjel­per hvis man er til­strek­ke­lig sul­ten. Men jeg har kon­sta­tert at kjeks med sjo­ko­lade­bi­ter ikke er et godt valg når det er så varmt som nå.

Jeg har all­tid vært fasci­nert av Euro­pas små­sta­ter. I et Euo­pa som var i nes­ten kon­stant krig i hundre­vis av år, og hvor stor­mak­ter val­set over små­sta­ter og spis­te dem som panne­ka­ker til des­sert, klar­te noen sta­ter å over­le­ve som selv­sten­di­ge sta­ter. De klartt også å behol­de sin selv­sten­dig­het gjen­nom sam­lings­pro­ses­ser, hvor man­ge små­sta­ter ble slått sam­men til det vi i dag kjen­ner som Ita­lia og Tysk­land. Lux­em­burg er, sam­men med Island, gren­setlfel­ler for hva man kan reg­ne med som sli­ke små­sta­ter. Jeg øns­ker der­for å gjø­re meg mer kjent med Lux­em­burg, men det var ikke en del av pla­nen for den­ne turen.

For enk­le­te geocache­re, blant annet meg, kan Lux­em­burg være et frust­re­ren­de land. Noen vil ha mer­ket at jeg gjer­ne øns­ker å ha cache i så man­ge som mulig, helst alle pro­vin­ser, regio­ner mm. Det som regist­re­res og syn­lig­gjø­res på kart som viser cache­funn, er først det nasjo­na­le nivå­et. Det bol­der å ha fun­net én cache i lan­det for at det skal bli grønt på Euro­pa- eller ver­dens­kar­tet. Jeg har fun­net én cache i Lati­va. Jeg var på en kon­fe­ran­se i Tallin i som­mer, og reis­te med fly fra Paris. Jeg måt­te byt­te fly i Riga, og had­de til­strek­ke­lig tid til å fin­ne en cache rett uten­for fly­plas­sen. Der­med er Lat­via grønt på mitt Europa­kart.

Under det­te regist­re­res cacher i admi­ni­stra­ti­ve enhe­ter på nivå­et under det stat­li­ge, hos oss fyl­ke­ne. Under det­te igjen , er det gjer­ne kom­mu­ner. Frank­ri­ke har en inn­de­ling i regio­ner, depar­te­me­ter og kom­mu­ner under det stat­li­ge nivå­et. Der­for er det bare regio­ner og depar­te­me­ter, ikke kom­mu­ner, som vises. Noe som gjør det til et rea­lis­tisk, lang­sik­tig må å fin­ne cacher i alle frans­ke depar­te­me­ter, i til­legg til regio­ner. Men å fin­ne en i hver av de 36.000 kom­mu­ne­ne, vil­le vært en umu­lig opp­ga­ve.

Jeg had­de fun­net cacher i alle de tre regio­ene i Lux­em­burg. Men plut­se­lig opp­da­get jeg at jeg var degra­dert, og had­de bare tre av 15. Jeg lur­te på om de had­de gjort det mot­sat­te av de fles­te and­re land som har en regiore­form, og laget fle­re regio­ner. Nå var det på tide å fin­ne ut det­te.

Fram til 2015 had­de Lux­em­burg 3 regio­ner. Under det­te var det 15 kan­to­ner. Og under dis­se igjen var det 102 kom­mu­ner. Fire admi­ni­stra­ti­ve nivå­er, og en til­syne­la­ten­de like kom­pli­sert admi­ni­stra­tiv strukt­kur som Frank­ri­ke. I et land med omtrent like man­ge inn­byg­ge­re som Oslo, og et are­al på stør­rel­se med Tromsø. Det må ha vært et resul­tat av mindre­ver­dig­hets­kom­ple­ker at man laget en så kom­pli­sert struk­tur. Det man gjor­de i 2015 var å kut­te ut region­ni­vå­et. Så nå er de 15 kan­to­ne­ne det øvers­te nivå­et under det stat­li­ge, og så kom­mu­ne­ne under der igjen. Jeg fikk med meg en cache i et kan­ton hvor jeg ikke had­de cache fra før. Lux­em­burg var på ingen måte prio­ri­tert den­ne gan­gen. Men når det lå en cache rett ved syk­kel­vei­en, var det ingen grunn til ikke å ta dem med.

Lux­em­burg var på en måte en posi­tiv over­ras­kel­se. Jeg had­de ikke venet å fin­ne god syk­kel­til­rette­leg­ging her. Men det var for det mes­te syk­kel­vei fra gren­sen mot Frank­ri­ke til gren­sen mot Tysk­land.

Noen ste­der mang­let det, men der var det vei­e­ar­beid og det så i alle fall ut til at de holdt på å byg­ge fer­dig syk­kel­vei­en.

Jeg mer­ket meg også det stort sett var skil­tet vike­plikt for bilis­ter som skul­le krys­se syk­kel­vei­en, fak­tisk var det skil­tet full stopp.

I Nor­ge er de de selv­tril­fred­se fol­ke­ne i Sta­tens veg­ve­sen strå­len­de for­n­øy med våre håp­løse vike­plikts­reg­ler, hvor folk som syk­ler på syk­kel­vei har vike­plikt for alt og alle. Det er de sam­me reg­le­ne som i land det er grunn til å sam­men­lig­ne seg med, hev­der de. Det kan hen­de det ser likt ut om man sit­ter bak et skrive­bord og leser reg­le­ne. Men prak­sis er en annen, så lan­ge kan gans­ke kon­se­kvent skil­ter vike­plikt for bilis­ter som krys­ser syk­kel­vei langs en hoved­vei. Også ellers er det gjer­ne skil­tet hvem som har vike­plikt, enten der er syk­len­de på syk­kel­vei­en, eller tra­fikk på krys­sen­de vei. Jeg vet ikke hvil­ke land Sta­tens veg­ve­sen synes det er natur­lig å sam­men­lig­ne seg med. Men det er van­lig praks­ks å skil­te vike­plikt for tra­fikk som krys­ser syk­kel­vei i Sve­ri­ge, Fin­land, Dan­mark, Tysk­land, Neder­land, Bel­gia, Lux­em­burg, Frank­ri­ke og Sveits. Jeg syk­ler mye i Frank­ri­ke, og aner ikke hvor­dan dis­se vike­plikt­reg­le­ne egent­lig er. Det er uan­sett all­tid skil­tet hvem som har vike­plikt. Det er åpen­bart ikke natur­lig for Sta­tens veg­ve­sen å sam­men­lig­ne seg med dis­se lan­de­ne, og jeg skul­le gjer­ne visst hvil­ke land som er deres refe­ran­se når det gjel­der gode viike­plik­reg­ler.

Jeg vet at det empi­ris­ke grunn­la­get er noe spin­kelt. Men jeg våger like­vel den­ne påstan­den: Av de land jeg har syk­let i, er det ikke noe hvor til­rette­leg­gin­gen for å syk­le er dår­li­ge­re enn i Nor­ge. Det er hel­ler ikke noe land hvor det gjø­res så lite for å leg­ge til ret­te for å syk­le, som i Nor­ge.

Mosel er grense­elv mel­lom Lux­em­burg og Tysk­land. Her er Lux­em­burg til venst­re, og Tysk­land til høy­re. Vi får her en liten antyd­ning om hva slags land­skap som ven­ter når vi kom­mer litt len­ger ned­over langs Mosel.

Jeg kom så til en ny gren­se, som ikke var merk­bar på annen måte enn skilt som infor­mer­te om farts­gren­ser mm. Nå var jeg kom­met til Tysk­land.

På vei­en inn til mitt hotell i Tri­er, pas­ser­te jeg den­ne butik­ken som rekla­me­rer med vann­sen­ger. Jeg trod­de det var så 1980-tall at ingen snak­ket høyt om det len­ger, langt min­re rekla­mer­te for det.

Så litt Marx. Karl Marx er Tri­ers sto­re sønn. Han ble født her den 5. mai 1818, alt­så for 200 år siden i år. 200-års­ju­bi­le­et for Karl Marx’ fød­sel er selv­føl­ge­lig noe som blir mar­kert. Jeg skal ikke her begyn­ne å dis­ku­te­re marx­is­me. Karl Marx skal for­øv­rig visst­nok ha sagt at han ikke var marx­ist, uten at jeg har sjek­ket noen kil­de for det. Jeg tror det er få som så man­ge har ster­ke menin­ger om, enten posi­ti­ve eller neg­a­ti­ve, som Karl Marx, uten å ha lest noe av det han har skre­vet.

[Jeg reg­ner med at jeg har intel­li­gen­te lese­re som for­stå at det var en taste­leif når det sto at Karl Marx var født i 1918, ikke 1818. En slik intel­li­gent leser har påpekt fei­len, og der­for er den nå ret­tet.]

Noen gan­ger når jeg plan­leg­ger en etap­pe, har jeg et klart mål. Jeg vil­le til Bus­sang og Mosel­les kil­de, og star­te turen langs elven der. Jeg vil­le også til Toul, for å bli bed­re kjent med deres vin gris. Ellers har jeg noen mål som jeg kan­skje håper å nå, men som jeg vet kan være litt langt. Tri­er var et slikt mål. And­re gan­ger inn­ser jeg at det ikke går, og fin­ner et pas­sen­de sted å stop­pe etter en kor­te­re etap­pe. Epi­nal var et sted som ble valgt nok­så til­fel­dig, for­di det vir­ket OK, og jeg inn­så at jeg ikke vil­le kom­me så mye len­ger. Så langt vet jeg at jeg vil inn­om Ber­nas­te på vei­en her­fra. Men det er såpass kort dit, at jeg ikke har bestemt meg for om jeg skal over­nat­te der, eller om det hel­ler er et egnet sted for en litt lang lunsj­pau­se. Skjønt det kan visst pas­se å dele turen her­fra gjen­nom Mosel i tre, og ikke la seg lure av Goog­les avstands­be­reg­ning når den vel­ger sine snar­vei­er. Da er Bern­kas­tel gans­ke pas­sen­de like­vel

I dag var jeg sær­de­les mis­for­nøyd med en res­tau­rant. Alle ste­der man har besøkt eller hvis tje­nes­ter man har gjort bruk av på en eller annen måte, ber om at man skal  vur­de­re dem. Jeg gid­der van­lig­vis ikke det. Når det har levert omtrent det man ven­ter at de skal, ser jeg ingen grunn til å gi noen rating. Men jeg lurer på om jeg skal skri­ve noe om res­tau­rant Römicher Kai­ser. Den lig­ger nær hotel­let jeg bor på. Da jeg had­de fått tatt meg en dusj, var klok­ken blitt så man­ge at jeg ikke vil­le som­le for mye med å få meg noe mat. Så jeg gikk til den­ne.

Etter en dag på syk­ke­len, og en dusj, er det lite som sma­ker så godt som en kald øl. Jeg plei­er der­for å be om en øl gans­ke umid­del­bart, som jeg kan drik­ke mens jeg leser meny­nen mm. Jeg bestil­te det. Det var­te og det rakk, og ingen øl kom. Jeg så at de drev og tap­pet vel­dig mye skum fra et tappe­tår in et ølglass. Enden bur­de de ha skif­tet fat, eller så kun­ne ikke de som ser­ver­te tap­pe øl. Eller kan­skje var det en kom­bi­na­sjon av beg­ge deler. En hel­te ut glas­set som var halv­fullt av skum. Men gjor­de ikke noe mer, før jeg gans­ke surt etter­lys­te ølen. De begyn­te å tap­pe et nytt glass med skum, men jeg fikk ikke noen øl. Meny­en var bare på tysk Jeg spur­te om de had­de en meny enten på engelsk eller fransk. Jeg synes det kan være enk­le­re å lese meny­er å fransk enn engelsk. Ja, de had­de engelsk meny, sa en av de som ser­ver­te. Men etter en stund sa hun at de ikke had­de fått over­satt august­me­ny­en. Ingen kom for å for­kla­re meny­en, eller spør­re hva jeg vil­le ha. Og jeg had­de fort­satt ikke fått min øl. Jeg had­de sit­tet der minst en halv time. Da reis­te jeg meg gans­ke demon­stra­tivt, og gikk ut. Det kan hen­de at maten had­de vært god, hvis jeg had­de fått noen. Men jeg så ingen grunn til å kas­te bort mer mat på det ste­det.

Jeg fant et annet sted. Her had­de de til og med Alt­bier. Alt­bier er en spe­sia­li­tet fra Düs­sel­dorf. Da jeg var i Düs­sel­dorf for to år siden, kjen­te jeg ikke til det­te ølet. Da Tour de Fran­ce star­tet i Düs­sel­dorf i 2017, for­søk­te jeg på man­ge måter å få tak i noe av det­te ølet, uten å lyk­kes. Men nå har jeg i alle fall fått smakt det.

Det hotel­let jeg kom til å vel­ge i Tri­er har ikke air con­dition. Så len­ge hete­bøl­gen ved­va­rer, skal jeg sjek­ke det før jeg bestil­ler hotell. Jeg våk­net en gang i natt, og fikk ikke sove igjen. Etter en stund sto jeg opp, og skrev fer­dig den­ne kom­men­ta­ren. Det var fort­satt alt­for varmt. Vin­du­et sto på vidt gap, men det hjalp ikke så mye så len­ge det fort­satt var vel­dig varmt ute. På mor­gen­si­den må teme­ra­tu­ren ha blitt bed­re. Jeg sov­net igjen etter en stund, og da jeg våk­net var klok­ken over 9. Så det blir ikke noe for­søk på å kom­me len­ger enn til Bern­kas­tel i dag.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email