Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 7. Trier — Bernkastel

Som jeg skrev i går, våk­net jeg litt sent. Jeg var trøtt da je la meg og sov­net gans­ke raskt, til tross for var­men. Men jeg våk­net igjen rundt 02.30, og lå en stund og prøv­de å sove. Men jeg sov­net ikke. Jeg sto opp, i alle fall gikk jeg ut av sen­gen, skrev en del på den dagens blogg­kom­men­tar, og gikk og la meg igjen. Vin­du­et sto på vidt gap, og mot mor­ge­nen ble det mer leve­lig tem­pe­ra­tur. Jeg våk­net rundt kl. 07.00, og tenk­te at det var på tide å stå opp. Men innen jeg hadd fått bestemt meg, var klok­ken plut­se­lig blitt over 9. Hvis jeg skul­le hatt ambi­sjo­ner om å syk­le langt, bur­de jeg ha vært klar til å dra på det tids­punk­tet. Så jeg kon­klu­der­te raskt med at det ikke var noen grunn til å sat­se på å kom­me len­ger enn til Bern­kas­tel. Jeg bestil­te også hotell med en gang.

Goog­le maps er prak­tisk, men jeg har ikke full til­lit til dem. Goog­le vil gjer­ne fin­ne korteste/raskeste vei (som ikke all­tid er det sam­me). Mosel buk­ter jeg gjen­nom land­ska­pet.

Hvis man skal ta den korteste/raskeste vei­en,  kut­ter man noen av bukt­nin­ge­ne, og tar turen rett over. Men jeg er her for­di jeg had­de lyst ti å syk­le langs Mosel, ikke for å syk­le kor­tes­te vei­en fra Tri­er til Bern­kas­tel. Jeg stakk inn­om turist­kon­to­ret i Tri­er, for å spør­re om hva som var den bes­te vei­en å syk­le til Bern­kas­tel. I utgangs­punk­tet vil­le jeg vite hvil­ken side av elven jeg skul­le syk­le på, og reg­net med å kun­ne føl­ge en syk­kel­vei når jeg kom inn på den.

Damen for­klar­te hvor jeg vil­le fin­ne syk­kel­vei­en, og ga meg et kart over syk­kel­ru­ter i Rhein­land-Pfalz. Her var det ikke bare syk­kel­ru­ter, men også and­re trans­port­til­bud, blant annet buss­til­bud for syk­len­de.  Bus­se­ne har, ut fra den infor­ma­sjo­nen jeg har sett, til­hen­ger for å ta med syk­ler.

Jeg har ikke prøvd til­bu­det, og har ikke sett dis­se bus­se­ne selv. Til­hen­ge­ren kan min­ne litt om syk­kel­til­hen­ge­re på toget fra Alt­sät­ter til Appen­zell i Sveits. Uan­sett. Det viser at der er mulig å fin­ne løs­nin­ger hvis man vil, både når det gje­ler buss for tog, og de utal­li­ge tun­ne­le­ne i Nor­ge som er stengt for syk­len­de. Men hvis man ikke vil, da kan man få det mes­te til å vir­ke umu­lig.

Jeg fulg­te syk­kel­vei­en langs elven, uten å bry meg om at Goog­le gjer­ne vil­le ha meg til å ta en kore­re vei. Jeg fant en café/reataurant fint plas­sert mot elven. Den hør­te nok egent­lig til en cam­ping­plass. Jeg stop­pet her for lunsj.

Det så ut til  være gans­ke man­ge syk­lis­ter som stop­pet på det ste­det. Når det gjel­der beta­ling, er Tysk­land et mer­ke­lig land som fort­satt i stor grad bru­ker konan­ter. Da jeg vil­le beta­le etter å ha spist lunsj her, sa de: Nei, de tok ikke kort, bare kon­tan­ter. Jeg har jo vært i Tysk­land før, og var for­be­redt. Så jeg had­de sør­get for å ha noe kon­tan­ter. For to år siden, da jeg måt­te fore­ta en nødre­pa­ra­sjon på syk­ke­len i Rüdes­heim, sa man­nen i sportsbutikken/sykkelverkstedet at det var så dyrt for butik­ken når folk betal­te med kort. Hvis det stem­mer, må kort­sel­ska­pe­ne få gjort noe med pri­se­ne. Til sam­men­lig­ning blir Frank­ri­ke mer og mer som Nor­ge, hvor man i prak­sis all­tid kan bea­le med kort, også for gans­ke små beløp. I frans­ke butik­ker, cafe­er mm, har det ofte stått opp­slag av typen “CB a partir de 10€”, alt­så at de tar kort for beløp over 10€,  eller even­tu­elt 15€. I som­mer så jeg et sted hvor det sto “a partir de 1€”, alt­så at man kun­ne beta­le med kort fra 1€. At ste­der som i stor grad hen­ven­der seg til turis­ter, som res­tau­ran­ter, og som i stor grad sel­ger gans­ke dyre ting, som sports­bu­tik­ker, ikke tar kort, synes jeg er under­lig i Euro­pa i 2018.

Hvis noen skul­le lure på hvor det er, står koor­di­na­te­ne her (jeg har ikke sjek­ket om de stem­mer).

For geocache­re har gjer­ne ordet Stam­mtisch en bestemt betyd­ning. Egen­tig betyr det stam­bord. Men for geocache­re har det blitt beteg­nel­sen på et regel­mes­sig event, som i det­te til­fel­let (det er man­ge typer event) ikke er annet enn at man møtes regel­mes­sig på en pub eller et til­sva­ren­de sted, (som reg­nes som en geocache), for å møte like­sin­ne­de, drik­ke øl eller hva man har lyst på, pluk­ke opp noen tips, utveks­le slad­der, osv. I Oslo avhol­des de en gang i måen­den, for tiden i and­re eta­sje på Asy­let på Grøn­land. Det nes­te er 21. august. Alle er vel­kom­men, og man plei­er å være inklu­de­ren­de over­for nykom­me­re. Hvis du vil møte noen av den har­de kjer­ne blant geocache­re i Oslo­om­rå­det, er det bare å stik­ke inn­om for noe å drik­ke, og even­tu­elt en mat­bit.

Så var det mitt lil­le hang up på arti­ge bil­skilt igjen. Hva dis­se egent­lig opp­ford­ret til, vet jeg ikke. Men noe må det være.

Jeg pas­ser­te vel­kjen­te vin­om­rå­der som bl.a. Trit­ten­heim og Pie­spor­ter. Det­te, Pie­spor­ter Gold­tröpchen, er de bes­te vin­om­rå­de­ne i Pie­sport. Jeg tror ikke man­ge av dru­ene i den Pie­spor­te­ren vi drakk da jeg var ung, kom fra dis­se vin­mar­ke­ne.

Jeg syk­let ofte tett på, til dels gjen­nom vin­mar­ker.

Mosel er først og fremst et hvit­vins­om­rå­de, med Ries­ling som den domi­ne­ren­de dru­en. Man­ge mener at Ries­ling er på sitt aller bes­te i Mosel.

Men det var over­ras­ken­de mye svar­te dru­er, jeg antar at det er Pinot Noir, som her kal­les Spät­bur­gun­der. Den vir­ket mer moden enn Ries­lin­gen, noe som over­ras­ket meg. Jeg synes dess­uten det er under­lig at de kal­ler den spät bru­gun­der, hvis den fak­tisk mod­ner tid­li­ge­re enn f.eks. Ries­ling.

Jeg klar­te ikke helt å mot­stå fris­tel­sen til å prøve­sma­ke 2–3 dru­er, og for meg vir­ket de mode — de smak­te i alle fall godt. For sam­men­lig­nin­gens skyld, smak­te jeg også på en hvit/grønn drue. De var ikke mod­ne, og så hel­ler ikke slik ut. Det var bare sure drue­kart.

Mosel er et kre­ven­de vin­om­rå­de. Det lig­ger langt mot nord, egen­tig for langt mot nord til å kun­ne dyr­ke vin­dru­er. Men de gjør de like­vel, og har gjort det siden len­ge før noen tenk­te på at det var for langt mot nord.

Et pro­blem med å dyr­ke vin i sli­ke områ­der, er at dru­ene ikke blir til­strek­ke­lig mod­ne. Det blir for lite suk­ker, og der­med lite alko­hol i vinen. Nå er det ikke nød­ven­dig­vis slik at det er et mål å få mest mulig alko­hol. Men alko­hol har en viss sød­me. Den sma­ker ikke søtt på sam­me måte som suk­ker, men den balan­se­rer syre på en lig­nen­de måte som suk­ker. Og den gir “kropp” til vinen. En vin med lite alko­hol vil ofte sma­ke spin­kelt og surt. Det er grun­nen til at man ikke lot vinen gjæ­re helt ut, uten at jeg kjen­ner ten­kik­ken her, for å behol­de noe av suk­ke­ret. Det kom­pen­ser­te for man­ge­len på alko­hol, og resul­ta­tet var de halv­tør­re vine­ne, som blant and­re jeg drakk en god del av da jeg var ung.  Mar­ke­det vil­le ikke len­ger ha halv­tør­re viner, og tys­ke vin­pro­du­sen­ter slet. Men nå har de lært å lage gode, tør­re viner.

Vil man ha vin til sushi eller til sterkt kryd­ret mat, vil en halv­tørr ries­ling ofte være et godt valg. Vinen må ha en viss sød­me for å kun­ne stå imot kryd­de­ret. En tør vin vil nær­mest “bli borte” i møte med slik mat.

De bes­te vin­mar­ke­ne lig­ger gjer­ne i brat­te, sol­vend­te skrå­nin­ger. Her får vin­dru­ene mye direk­te sol­eks­po­ne­ring. Men solen reflek­te­res også fra elven, slik at elven har en for­ster­ken­de effekt. Om vin­te­ren bidrar elven til at det ikke blir for kaldt. Man­ge ste­der er vin­mar­ke­ne så brat­te, at alt arbei­det må gjø­res manu­elt. Det­te gjør at unge folk ikke er så vel­dig inter­es­sert i å over­ta vin­går­de­ne, i alle fall ikke så len­ge de ikke opp­når høy­ere pri­ser for vine­ne enn de gjør.

Selv på små par­sel­ler som man ikke kan kom­met til annet enn med båt, dyr­ker noen iher­di­ge vin­bøn­der dru­er. Jeg håper de i alle fall gir god kva­li­tet.

Det var ikke like varmt som det har vært de sis­te dage­ne, og godt var det. I dag var det nes­ten beha­ge­lig å syk­le, i alle fall når jeg kun­ne hol­de meg i skyg­gen

Over byen Bern­kas­tel, lig­ger Dok­tors­berg, hvor­fra man hen­ter dru­ene til vinen Bern­kas­tel Dok­tor. Dok­tors­berg er den bes­te vin­mar­ken i Mosel. Den lig­ger slik at den har sol fra mor­gen til kveld. Noen mener det er den bese vin­mar­ken i Tysk­land. Jeg kan ikke nok om tysk vin til å gå god for den påstan­den.

Ryanair dri­ver ville­den­de mar­keds­fø­ring av fly­plas­sers beligg­hen­het, som at de f.eks. sier at San­de­fjord er i Oslo (eller de sa i alle fall det, da de fløy til San­de­fjord). Den fly­plas­sen som Ryanair kal­ler Frank­furt-Hahn, er gans­ke langt fra Frank­furt, og ikke et godt valg om det er dit man skal. Men den lig­ger bare noen få mil fra Bern­kas­tel.

Tysk vin kan være vans­ke­lig å ori­en­te­re seg i. De har ikke en klas­si­fi­se­ring til­sva­ren­de det frans­ke AOP og det ita­li­ens­ke DOC, som egent­lig er EU-klas­si­fi­se­ring av man­ge fler land­bruks­pro­du­ker enn vin.

Tysk vin er delt inn i fire kva­li­tets­ni­vå­er: Deut­scher Wein, Land­wein, Qua­litäts­wein (QbA) og Prä­di­kat­s­wein. Den sis­te grup­pen er delt inn etter dru­enes mode­net i Kabi­nett, Spät­lese, Aus­le­se, Beer­e­naus­le­se, Eis­wein og Trockenbe­er­e­naus­le­se. Innen­for de tre førs­te kate­go­ri­ene fin­ner vi tør­re, halv­tør­re og fruktige/søtlige viner. De tre sis­te er søte. Hvis vi skal ori­en­te­re oss i vine­ne, må vi vite områ­det, pro­du­sen­te­ne, kva­li­tets­be­teg­nel­sen og for de bes­te: Vin­mar­ken.

Jeg spis­te på res­tau­ran­ten Gra­cher-Tor. Det var nok­så tifel­dig at jeg hav­net der, Jeg var selv­føl­ge­lig ikke inter­es­sert i PIz­ze­ria­er og res­tau­ran­ter som rekla­mer­te med ita­li­ensk mat, og jeg styr­te unna ste­der med for man­ge støy­en­de og øldrik­ken­de per­soner. Den­ne vir­ket inter­es­sant, så jeg gikk inn.

De had­de en fire­ret­ters som­mer­meny, som man kun­ne få en vin­meny med loka­le viner til. Val­get var enkelt. Det fine med vin­me­ny­er er at man ofte får noen over­ras­kel­ser, og lærer litt av det. For meg er den typis­ke vinen fra områ­det en hvit­vin laget av Ries­ling.

Den førs­te vinen jeg fikk var en blanc de noirs, alt­så en hvit­vin laget av svar­te dru­er, i det­te til­fel­let det man i Tysk­land kal­ler Spät­bur­gun­der, som ellers er mest kjent som Pinot Noir. Det var en vin som ikke var blitt pro­du­sert i mer enn noen få år, men som ble sta­dig mer popu­lær, fikk jeg vite.

Den nete vinen var en hvit­vin lagt av det man her kal­ler Weiss­bur­gun­der. Jeg er ikke kjent med at det er en drue som bru­kes i Bur­gund, men den dyr­kes bl,a. i Alsa­ce. I Ita­lia kal­les den Pinot Bian­co. Det var en gans­ke fruk­tig vin. Jeg tror jeg vil­le ha gjet­tet på Pinot Gri­gio om jeg had­de tes­tet blindt.

Den tred­je vinen var en rødvin laget på den for meg ukjen­te dru­en Dorn­fel­der. I Wikiep­dia omta­les det som en av de mest vel­lyk­ke­de krys­nin­ge­ne av dru­er i Tysk­land). Vinen had­de lite syre og lite tan­ni­ner. Jeg synes den var nok­så struk­tur­løs. Myk, med en viss plom­me­smak og en viss sød­me. Når jeg sma­ker vin av en ny og ukjent drue, prø­ver jeg ofte å ten­ke på hva jeg vil­le ha trodd det var om jeg had­de blind­smakt den. Min førs­te tan­ke var ita­li­ens­ke Dol­cet­to, men jeg tenk­te etter­hvert også på Gre­nache. Mer­lot er også en drue som duk­ket opp i mine tan­ker. Men ta det med en kly­pe salt. Jeg har ikke et så godt smaks­min­ne at mine asso­si­sjo­ner her er til å sto­le på.

Først til des­ser­ten, kom vi til en Ries­ling, en gans­ke søt spät­lese.

Jeg kom i snakk med et bel­gisk ekte­par ved nabo­bor­det. De for­tal­te at de var blitt så begeist­ret for Bern­kas­tel, at de had­de kjøpt hus her, som de had­de hatt i 13 år. Det er ikke så langt fra Bel­gia hit, så de plei­de å være her hver helg, og nå i sta­dig leng­re peri­oder. De had­de solgt huset i Bel­gia. Men han arbei­det fort­satt i Brus­sel, så de had­de en utford­ring der som de ennå ikke had­de løst. Uan­sett: De men­te at jeg had­de gjort et vel­dig godt valg av res­tau­rant. Det er et sted jeg vil hus­ke på om jeg kom­mer til­ba­ke hit.

Bern­kas­tel er en slik by som opp­fyl­ler de fles­te roman­tis­ke fore­stil­lin­ger man har om små, tys­ke byer.

Da jeg rus­let fra res­tau­ran­ten til­ba­ke til hotel­let, sånn i 22-tiden, føl­tes tem­pe­ra­tu­ren omtrent som en fin som­mer­kveld van­lig­vis er hjem­me. Det kan godt hen­de det var var­me­re enn jeg trod­de, men at refe­ran­sen min var jus­tert etter det var­me været vi har hatt. Men det var fort­satt gans­ke varmt på rom­met. Hel­ler ikke her er det air con­ditioning. Jeg er nok i et områ­de hvor man, som i Nor­ge, leg­ger mer vekt på opp­var­ming enn på air con­dition. Det ble en natt hvor jeg sov gans­ke dår­lig. Jeg sov­net, men våk­net i 2-tiden, og had­de følel­sen av ikke å sov­ne igjen. Det site stem­mer sik­kert ikke. Men jeg var våken en del gan­ger, så på klok­ken og kon­sta­ter­te at det bare var å bli lig­gen­de. Da klok­ken var blitt ca 06.30, kon­klu­der­te jeg med at det var på tide å stå opp. Hvis jag had­de sov­net igjen da, kun­ne det ha kom­met til å bli en vel­dig sen start på dagen.

Jeg har ikke bestemt meg for hvor jeg skal i dag. På en måte er Mosel­da­len et områ­de jeg har lyst til å syk­le gjen­nom, og Bern­kas­tel var det enes­te ste­det jeg had­de sett meg ut hvor jeg øns­ket å stop­pe og over­nat­te. Det er rundt 150 km igjen til Kob­lenz. Det er for langt til at jeg vil sat­se på å kom­me dit i løpet av dagen. Men jeg tar sik­te på å kom­me dit i løpet av to dager. Jeg får se hvor langt jeg kom­mer i dag. Det er Mit­tel­mo­sel hvor jeg er nå, som synes å være det mest inter­es­san­te områ­det. Jeg ser for meg at områ­det blir mind­re inter­es­sant i ned­re del, når vi nær­mer oss Kob­lenz. Jeg har rik­tig­nok kjørt gjen­nom det områ­et en gang, men det er 30 år siden, så jeg hus­ker det ikke sær­lig godt. Jeg har vært inne på tan­ken om at jeg kan ta et tog noe av den sis­te delen til Kob­lenz. Men det kom­mer an på hvor­dan områ­det er, og dags­for­men. Vi får se i mor­gen.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email