Som jeg skrev i går, våknet jeg litt sent. Jeg var trøtt da je la meg og sovnet ganske raskt, til tross for varmen. Men jeg våknet igjen rundt 02.30, og lå en stund og prøvde å sove. Men jeg sovnet ikke. Jeg sto opp, i alle fall gikk jeg ut av sengen, skrev en del på den dagens bloggkommentar, og gikk og la meg igjen. Vinduet sto på vidt gap, og mot morgenen ble det mer levelig temperatur. Jeg våknet rundt kl. 07.00, og tenkte at det var på tide å stå opp. Men innen jeg hadd fått bestemt meg, var klokken plutselig blitt over 9. Hvis jeg skulle hatt ambisjoner om å sykle langt, burde jeg ha vært klar til å dra på det tidspunktet. Så jeg konkluderte raskt med at det ikke var noen grunn til å satse på å komme lenger enn til Bernkastel. Jeg bestilte også hotell med en gang.

Google maps er praktisk, men jeg har ikke full tillit til dem. Google vil gjerne finne korteste/raskeste vei (som ikke alltid er det samme). Mosel bukter jeg gjennom landskapet.

Hvis man skal ta den korteste/raskeste veien,  kutter man noen av buktningene, og tar turen rett over. Men jeg er her fordi jeg hadde lyst ti å sykle langs Mosel, ikke for å sykle korteste veien fra Trier til Bernkastel. Jeg stakk innom turistkontoret i Trier, for å spørre om hva som var den beste veien å sykle til Bernkastel. I utgangspunktet ville jeg vite hvilken side av elven jeg skulle sykle på, og regnet med å kunne følge en sykkelvei når jeg kom inn på den.

Damen forklarte hvor jeg ville finne sykkelveien, og ga meg et kart over sykkelruter i Rheinland-Pfalz. Her var det ikke bare sykkelruter, men også andre transporttilbud, blant annet busstilbud for syklende.  Bussene har, ut fra den informasjonen jeg har sett, tilhenger for å ta med sykler.

Jeg har ikke prøvd tilbudet, og har ikke sett disse bussene selv. Tilhengeren kan minne litt om sykkeltilhengere på toget fra Altsätter til Appenzell i Sveits. Uansett. Det viser at der er mulig å finne løsninger hvis man vil, både når det gjeler buss for tog, og de utallige tunnelene i Norge som er stengt for syklende. Men hvis man ikke vil, da kan man få det meste til å virke umulig.

Jeg fulgte sykkelveien langs elven, uten å bry meg om at Google gjerne ville ha meg til å ta en korere vei. Jeg fant en café/reataurant fint plassert mot elven. Den hørte nok egentlig til en campingplass. Jeg stoppet her for lunsj.

Det så ut til  være ganske mange syklister som stoppet på det stedet. Når det gjelder betaling, er Tyskland et merkelig land som fortsatt i stor grad bruker konanter. Da jeg ville betale etter å ha spist lunsj her, sa de: Nei, de tok ikke kort, bare kontanter. Jeg har jo vært i Tyskland før, og var forberedt. Så jeg hadde sørget for å ha noe kontanter. For to år siden, da jeg måtte foreta en nødreparasjon på sykkelen i Rüdesheim, sa mannen i sportsbutikken/sykkelverkstedet at det var så dyrt for butikken når folk betalte med kort. Hvis det stemmer, må kortselskapene få gjort noe med prisene. Til sammenligning blir Frankrike mer og mer som Norge, hvor man i praksis alltid kan beale med kort, også for ganske små beløp. I franske butikker, cafeer mm, har det ofte stått oppslag av typen “CB a partir de 10€”, altså at de tar kort for beløp over 10€,  eller eventuelt 15€. I sommer så jeg et sted hvor det sto “a partir de 1€”, altså at man kunne betale med kort fra 1€. At steder som i stor grad henvender seg til turister, som restauranter, og som i stor grad selger ganske dyre ting, som sportsbutikker, ikke tar kort, synes jeg er underlig i Europa i 2018.

Hvis noen skulle lure på hvor det er, står koordinatene her (jeg har ikke sjekket om de stemmer).

For geocachere har gjerne ordet Stammtisch en bestemt betydning. Egentig betyr det stambord. Men for geocachere har det blitt betegnelsen på et regelmessig event, som i dette tilfellet (det er mange typer event) ikke er annet enn at man møtes regelmessig på en pub eller et tilsvarende sted, (som regnes som en geocache), for å møte likesinnede, drikke øl eller hva man har lyst på, plukke opp noen tips, utveksle sladder, osv. I Oslo avholdes de en gang i måenden, for tiden i andre etasje på Asylet på Grønland. Det neste er 21. august. Alle er velkommen, og man pleier å være inkluderende overfor nykommere. Hvis du vil møte noen av den harde kjerne blant geocachere i Osloområdet, er det bare å stikke innom for noe å drikke, og eventuelt en matbit.

Så var det mitt lille hang up på artige bilskilt igjen. Hva disse egentlig oppfordret til, vet jeg ikke. Men noe må det være.

Jeg passerte velkjente vinområder som bl.a. Trittenheim og Piesporter. Dette, Piesporter Goldtröpchen, er de beste vinområdene i Piesport. Jeg tror ikke mange av druene i den Piesporteren vi drakk da jeg var ung, kom fra disse vinmarkene.

Jeg syklet ofte tett på, til dels gjennom vinmarker.

Mosel er først og fremst et hvitvinsområde, med Riesling som den dominerende druen. Mange mener at Riesling er på sitt aller beste i Mosel.

Men det var overraskende mye svarte druer, jeg antar at det er Pinot Noir, som her kalles Spätburgunder. Den virket mer moden enn Rieslingen, noe som overrasket meg. Jeg synes dessuten det er underlig at de kaller den spät brugunder, hvis den faktisk modner tidligere enn f.eks. Riesling.

Jeg klarte ikke helt å motstå fristelsen til å prøvesmake 2-3 druer, og for meg virket de mode — de smakte i alle fall godt. For sammenligningens skyld, smakte jeg også på en hvit/grønn drue. De var ikke modne, og så heller ikke slik ut. Det var bare sure druekart.

Mosel er et krevende vinområde. Det ligger langt mot nord, egentig for langt mot nord til å kunne dyrke vindruer. Men de gjør de likevel, og har gjort det siden lenge før noen tenkte på at det var for langt mot nord.

Et problem med å dyrke vin i slike områder, er at druene ikke blir tilstrekkelig modne. Det blir for lite sukker, og dermed lite alkohol i vinen. Nå er det ikke nødvendigvis slik at det er et mål å få mest mulig alkohol. Men alkohol har en viss sødme. Den smaker ikke søtt på samme måte som sukker, men den balanserer syre på en lignende måte som sukker. Og den gir “kropp” til vinen. En vin med lite alkohol vil ofte smake spinkelt og surt. Det er grunnen til at man ikke lot vinen gjære helt ut, uten at jeg kjenner tenkikken her, for å beholde noe av sukkeret. Det kompenserte for mangelen på alkohol, og resultatet var de halvtørre vinene, som blant andre jeg drakk en god del av da jeg var ung.  Markedet ville ikke lenger ha halvtørre viner, og tyske vinprodusenter slet. Men nå har de lært å lage gode, tørre viner.

Vil man ha vin til sushi eller til sterkt krydret mat, vil en halvtørr riesling ofte være et godt valg. Vinen må ha en viss sødme for å kunne stå imot krydderet. En tør vin vil nærmest “bli borte” i møte med slik mat.

De beste vinmarkene ligger gjerne i bratte, solvendte skråninger. Her får vindruene mye direkte soleksponering. Men solen reflekteres også fra elven, slik at elven har en forsterkende effekt. Om vinteren bidrar elven til at det ikke blir for kaldt. Mange steder er vinmarkene så bratte, at alt arbeidet må gjøres manuelt. Dette gjør at unge folk ikke er så veldig interessert i å overta vingårdene, i alle fall ikke så lenge de ikke oppnår høyere priser for vinene enn de gjør.

Selv på små parseller som man ikke kan kommet til annet enn med båt, dyrker noen iherdige vinbønder druer. Jeg håper de i alle fall gir god kvalitet.

Det var ikke like varmt som det har vært de siste dagene, og godt var det. I dag var det nesten behagelig å sykle, i alle fall når jeg kunne holde meg i skyggen

Over byen Bernkastel, ligger Doktorsberg, hvorfra man henter druene til vinen Bernkastel Doktor. Doktorsberg er den beste vinmarken i Mosel. Den ligger slik at den har sol fra morgen til kveld. Noen mener det er den bese vinmarken i Tyskland. Jeg kan ikke nok om tysk vin til å gå god for den påstanden.