Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 8. Bernkastel — Cochem

I går vis­te jeg et bil­de av Dok­tors­berg, hvor vin­mar­ken lå badet i sol. Det bil­det var tatt ca kl. 19.30. Bil­det neden­for er tatt fra omtrent sam­me sted. Dok­tors­berg lig­ger badet i sol. Nå er kl. ca 10.00 på for­mid­da­gen. Det­te er noe av det som gjør den­ne vin­mar­ken så spe­si­ell: Den får sol fra mor­gen til kveld, selv­sagt for­ut­satt at solen skin­ner.

Her er Bern­kas­tel sett fra Dok­tors­berg.

For en som har druk­ket en del Mosel-vin, er en rei­se gjen­nom Mosel på en måte en nos­tal­gisk opp­le­vel­se. Da vi var unge, la vi nok stør­re vekt på pris enn på kva­li­tet. Men vi var opp­tatt av å få best mulig kva­li­tet for det vi betal­te. Da vi begyn­te å inter­es­se­re oss litt mer for kva­li­tet, kom mye tll å dreie seg om Mosel. Det var nok ikke uten betyd­ning at en i gjen­gen had­de slekt­nin­ger i Tri­er, og bed­re kunn­skap om Moselvin enn de fles­te. Det hend­te dess­uten at han had­de med noen gyld­ne drå­per, etter å ha besøkt sine slekt­nin­ger i Tri­er .Da vi ikke var fullt så unge len­ger, hend­te det at vi kun­ne klat­re en del trinn opp­over kva­li­tets­sti­gen, i alle fall for å kun­ne sma­ke på den gode vinen. Selv om det ikke var den vinen vi van­lig­vis drakk.

Like neden­for Bern­kas­tel, kom­mer vi til Weh­len, som admi­ni­stra­tivt er en bydel i Bern­kas­tel. Her lig­ger vin­mar­ken Weh­le­ner Sonnenuhr.

Også det­te er en sol­vendt vin­mark, men den får ikke sol hele dagen. Og her er sol­u­ret som har gikk vin­mar­ken dens navn.

Jeg bur­de alle­re­de for en dag eller to siden ha sagt noe om områ­det som Mosel­da­len er en del av. Det er et gans­ke lavt fjell­om­rå­de som kal­les Rhin­mas­si­vet. På tysk kal­les det Rhei­nisch­es Schie­ferge­bir­ge, som for­tel­ler oss at det stort sett er skiferfjell.Det omfat­ter Arden­ne­ne i det øst­li­ge Bel­gia og nord­øst­li­ge Frank­ri­ke, Lux­em­burg, Eifel, som er nord-vest siden av Mosel, og en del av Bel­gia og Lux­erm­burg, Huns­rück, som er syd-øst for Mosel og vest for Rhi­nen. På den and­re siden av Rhi­nen fin­ner vi bl.a. Westerwald og Tau­nus­fjel­le­ne. Det omfat­ter mer, men jeg tar ikke med alt. Mosel­da­len skjæ­rer seg gjen­nom det­te mas­si­vet. Jeg for­står det slik at det geo­lo­gisk sett er ett fjell­om­rå­de, og at Mosel­da­len er gravd ut av is og vann. Den har en pro­fil som tyder på at det er vann og ikke is som har gjort den størs­te delen. Så vi er alt­så mel­lom Eifel og Huns­rück.

Mosel­da­len er også et tyde­lig eksem­pel på meand­re­ring, det som gjør at elver ten­de­rer mot å buk­te seg gjen­nom et land­skap. Når noe beve­ger seg i en kur­ve, vil all­tid det som er ytterst beve­ge seg for­te­re enn det som er innerst. Van­net har størst fart i ytter­svin­gen, og gra­ver der­for mer der enn i inner­svin­gen. Dess­uten er det slik at van­net som ren­ner ned­over møter en hind­ring når det er en sving, og kraf­ten i van­net vil all­tid ha ret­ning rett fram i den svin­gen. Dis­se to effek­te­ne for­ster­ker hver­and­re, og resul­ta­tet er at det blir grad­vis stør­re bukt­nin­ger, når van­net gra­ver ut i ytter­svin­ge­ne. Før eller siden vil van­net bry­te gjen­nom, “roten” av en slik bukt­ning, slik at det blir en øy. Kan­skje slut­ter elven å ren­ne rundt, når den har fun­net et nytt løp.

Hvis vi tar for oss den­ne bukt­nin­gen mel­lom Kröv og Enkirch, vil van­net før eller siden bry­te gjen­nom og lage et nytt løp tvers­o­ver. Dagens elve­løp rundt Tra­ben-Tra­bach vil få lite vann, og kan­skje gro igjen. Men van­net arbei­der lang­somt, så det­te er ikke noe som vi vil få opp­le­ve. Sann­syn­lig­vis vil det ikke skje før len­ge etter at menns­ke­ne har klart å utryd­de seg selv.

Jeg spis­te lunsj på en res­tau­rant i Reil, for­øv­rig nok en res­tau­rant hvor man bare kun­ne beta­le med kon­tan­ter. Da jeg var ung drakk vi gans­ke mye Rei­ler vom Heis­sen Stein. Av rent nos­tal­gis­ke grun­ner måt­te jeg ha et glass av den. Jeg viss­te godt at det ikke var vel­dig lurt å drik­ke et glass vin etter først å ha druk­ket en øl, når det var en god del mil igjen å syk­le. Men man skal ikke all­tid la for­nuf­ten vin­ne. Men jeg var ikke mer nos­tal­gisk enn at jeg valg­te en tørr utga­ve. Min ung­doms Rei­ler var halv­tørr.

Tra­ben så ut som en mor­som liten by. Det er man­ge av dem langs Mosel, men den­ne så ut til å være litt stør­re enn de fles­te and­re. Hvis jeg skul­le ha delt etap­pen fra Bern­kas­tel til Cochem i to, vil­le jeg ha vur­dert det­te som et over­nat­tings­sted. De har en artig port til bro­en over til byen. Kan­skje skyld­tes det arbeid på bro­en. Men den var skil­tet for­budt å syk­le i kjøre­fel­tet. Tra­fik­ken var lys­re­gu­lert for­bi arbeids­ste­det. Og det var skil­tet at man måt­te gå av syk­ke­len på for­tau­et. Jeg syk­let over. Jeg syk­let fra bilis­te­ne som kjør­te i kø da tra­fik­ken den vei­en fikk grønt lys, selv med min ferie­las­te­de syk­kel.

Her rekla­me­res det med at i den­ne byen bor Mosel­dron­nin­gen fra et visst år, og tid­li­ge­re tysk vin­prin­ses­se. Nå har vi ikke vin­dron­nin­ger og vin­prin­ses­ser i Nor­ge. Men jeg tvi­ler på at slik mar­keds­fø­ring had­de blitt sær­lig godt mot­tatt hos oss.

Om den­ne skulp­tu­ren repre­sen­te­rer dagens tys­ke barne­opp­dra­gel­se, vet jeg ikke. Barne­ver­net vil­le nep­pe ha vært sær­lig begeist­ret for den.  Men man har uan­sett sin ytrings­fri­het og rett til å gi uttrykk for poli­tisk ukor­rek­te stans­punk­ter. Også gjen­nom skulp­tur. Om den­ne for­tje­ner å bli kalt kunst, er jeg mer tvi­len­de til.

Det er man­ge cam­ping­plas­ser langs Mosel, og her som hjem­me synes en del cam­ping­vog­ner å være hyt­ter med hjul, som even­tu­elt kan flyt­tes. Men som ikke blir flyttet.Jeg har inn­trykk av at man­ge av de jeg møter som syk­ler på syk­kel­vei­ene her, er cam­ping­tur­s­ter som har med seg syk­ler, og bru­ker syk­ke­len til å kom­me seg rundt i nær­om­rå­det.

Det er man­ge som syk­ler på elsyk­ler. Hel­dig­vis er det noen som har tenkt på dem også, og ikke bare på at Tes­la-fol­ket må kun­ne lade bile­ne sine. Jeg har ald­ri sett noen lade­sta­sjo­ner for elsyk­ler i Nor­ge. Det bur­de være en selv­sagt ting. Man gir sto­re beløp til boretts­lag mm for at de skal instal­le­re lade­re til elbil, men ikke noe til elsyk­kel. I Nor­ge skal folk kjø­re bil, om enn med en annen motor enn før. Syk­le, slikt kan man hol­de på med and­re ste­der.

Jeg har noen gan­ger vært inn­om at Goog­le vil ha meg til å ta “snar­vei­er”, mens jeg vil føl­ge elven. Hvis jeg ikke adly­der det førs­te for­sla­get, prø­ver Goog­le seg på nytt, med nye “vei­er” for å kom­me inn på den vei­en Goog­le synes jeg bur­de ha tatt. Goog­le vil­le ha meg vekk fra den­ne vei­en:

For i ste­det å lede meg inn på den­ne “snar­vei­en”. Er noen over­ras­ket over at jeg ikke fulg­te Goog­les råd?

Noen men­te åpen­bart at and­re trans­port­mid­ler enn syk­kel var bed­re egnet i bratt  ter­reng. Det er ikke en trans­port­for for meg. Jeg hol­der med til syk­ke­len.

Zell er også et steds­navn jeg hus­ker fra yng­re år.

 

Her­fra kom­mer “Zel­ler Schwart­ze Katz”, en vin jeg også har druk­ket en del av i bil­li­ge vari­an­ter. Men ikke noen edle­re utga­ver. Det er sik­kert dru­er fra den­ne vin­mar­ken som ald­ri fant vei­en til den vinen vi drakk.

Jeg had­de sett meg ut den lil­le byen Cochem som et mulig mål for dagens etap­pe. Det var et nok­så til­fel­dig valg. Det så ut til å være et litt stør­re sted enn de fles­te småbyene/landsbyene langs Mosel, hvil­ket gjer­ne betyr bed­re over­nat­tings­mu­lig­he­ter. Og det var omtrent halv­veis mel­lom Bern­kas­tel og Kob­lenz. Jeg hus­ker ikke hvor langt Goog­le påsto at det var fra Bern­kas­tel til Cochem, men jeg har nok kom­met godt over halv­veis. Etap­pen ble på ca 85 km.

Når man kom­mer til et over­nat­tings­sted er det fint å se et slikt skilt. Ikke så å for­stå at man ikke er vel­kom­men and­re ste­der. Men det plei­er å bety at de har en sik­ker syk­kel­par­ke­ring. I det­te til­fel­let er syk­ke­len par­kert i en låst gara­sje.

Cochem synes først og fremst å være et turist­sted. Det er man­ge hotel­ler her, og påfal­len­de man­ge dis­ko­te­ker og Tan­z­kel­ler til å være en små­by. Her er det nok turis­te­ne som skal svin­ge seg. Men også her end­te jeg på en res­tau­rant som ikke tok kreditt­kort. Det får være gren­ser for turist­venn­lig­het.

Et tegn på at ste­det først og fremst er et turist­sted, er at fro­kost­ser­ve­rin­gen på det lil­le hotel­let jeg bor på, ikke star­ter før 08.30. Hvis folk er der i for­bin­del­se med jobb, vil man­ge ikke ha tid til å ven­te så len­ge. Jeg valg­te å gå en tur ut i 7-tiden, for å ta noen bil­der. Et lande­mer­ke i Cochem er slot­tet som tro­ner over byen. Det lig­ger slik til at det gjør seg best i mor­gen­sol.

Det var fris­ten­de å stik­ke inn­om et bake­ri for en tid­lig fro­kost, Men jeg mot­sto den fris­tel­sen, og er straks klar for fro­kost på hotel­let.

Nes­te og sis­te etap­pe er til Kob­lenz. Goog­les avstands­an­gi­ve­ler er ikke all­tid til å sto­le på. Goog­le vil vel­ge korteste/raskeste vei, mens jeg vil føl­ge elven. Men det ser ut til at også Goog­le har valgt en rute som stort sett føl­ger elven til Kob­lenz, og Goog­le opp­gir avsan­den til 48,3 km. Det er ca 2,5 timer syk­ling i et greit tem­po. Jeg had­de men­talt for­be­redt med på even­tu­elt å ta tog sis­te delen, om det skul­le bli vans­ke­lig å rek­ke fram. Men jeg tror ikke det blir noe pro­blem.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

Print Friendly, PDF & Email