Sykkeltur, Tyskland, Vin

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 8. Bernkastel — Cochem

Leave a comment

I går viste jeg et bilde av Doktorsberg, hvor vinmarken lå badet i sol. Det bildet var tatt ca kl. 19.30. Bildet nedenfor er tatt fra omtrent samme sted. Doktorsberg ligger badet i sol. Nå er kl. ca 10.00 på formiddagen. Dette er noe av det som gjør denne vinmarken så spesiell: Den får sol fra morgen til kveld, selvsagt forutsatt at solen skinner.

Her er Bernkastel sett fra Doktorsberg.

For en som har drukket en del Mosel-vin, er en reise gjennom Mosel på en måte en nostalgisk opplevelse. Da vi var unge, la vi nok større vekt på pris enn på kvalitet. Men vi var opptatt av å få best mulig kvalitet for det vi betalte. Da vi begynte å interessere oss litt mer for kvalitet, kom mye tll å dreie seg om Mosel. Det var nok ikke uten betydning at en i gjengen hadde slektninger i Trier, og bedre kunnskap om Moselvin enn de fleste. Det hendte dessuten at han hadde med noen gyldne dråper, etter å ha besøkt sine slektninger i Trier .Da vi ikke var fullt så unge lenger, hendte det at vi kunne klatre en del trinn oppover kvalitetsstigen, i alle fall for å kunne smake på den gode vinen. Selv om det ikke var den vinen vi vanligvis drakk.

Like nedenfor Bernkastel, kommer vi til Wehlen, som administrativt er en bydel i Bernkastel. Her ligger vinmarken Wehlener Sonnenuhr.

Også dette er en solvendt vinmark, men den får ikke sol hele dagen. Og her er soluret som har gikk vinmarken dens navn.

Jeg burde allerede for en dag eller to siden ha sagt noe om området som Moseldalen er en del av. Det er et ganske lavt fjellområde som kalles Rhinmassivet. På tysk kalles det Rheinisches Schiefergebirge, som forteller oss at det stort sett er skiferfjell.Det omfatter Ardennene i det østlige Belgia og nordøstlige Frankrike, Luxemburg, Eifel, som er nord-vest siden av Mosel, og en del av Belgia og Luxermburg, Hunsrück, som er syd-øst for Mosel og vest for Rhinen. På den andre siden av Rhinen finner vi bl.a. Westerwald og Taunusfjellene. Det omfatter mer, men jeg tar ikke med alt. Moseldalen skjærer seg gjennom dette massivet. Jeg forstår det slik at det geologisk sett er ett fjellområde, og at Moseldalen er gravd ut av is og vann. Den har en profil som tyder på at det er vann og ikke is som har gjort den største delen. Så vi er altså mellom Eifel og Hunsrück.

Moseldalen er også et tydelig eksempel på meandrering, det som gjør at elver tenderer mot å bukte seg gjennom et landskap. Når noe beveger seg i en kurve, vil alltid det som er ytterst bevege seg fortere enn det som er innerst. Vannet har størst fart i yttersvingen, og graver derfor mer der enn i innersvingen. Dessuten er det slik at vannet som renner nedover møter en hindring når det er en sving, og kraften i vannet vil alltid ha retning rett fram i den svingen. Disse to effektene forsterker hverandre, og resultatet er at det blir gradvis større buktninger, når vannet graver ut i yttersvingene. Før eller siden vil vannet bryte gjennom, “roten” av en slik buktning, slik at det blir en øy. Kanskje slutter elven å renne rundt, når den har funnet et nytt løp.

Hvis vi tar for oss denne buktningen mellom Kröv og Enkirch, vil vannet før eller siden bryte gjennom og lage et nytt løp tversover. Dagens elveløp rundt Traben-Trabach vil få lite vann, og kanskje gro igjen. Men vannet arbeider langsomt, så dette er ikke noe som vi vil få oppleve. Sannsynligvis vil det ikke skje før lenge etter at mennskene har klart å utrydde seg selv.

Jeg spiste lunsj på en restaurant i Reil, forøvrig nok en restaurant hvor man bare kunne betale med kontanter. Da jeg var ung drakk vi ganske mye Reiler vom Heissen Stein. Av rent nostalgiske grunner måtte jeg ha et glass av den. Jeg visste godt at det ikke var veldig lurt å drikke et glass vin etter først å ha drukket en øl, når det var en god del mil igjen å sykle. Men man skal ikke alltid la fornuften vinne. Men jeg var ikke mer nostalgisk enn at jeg valgte en tørr utgave. Min ungdoms Reiler var halvtørr.

Traben så ut som en morsom liten by. Det er mange av dem langs Mosel, men denne så ut til å være litt større enn de fleste andre. Hvis jeg skulle ha delt etappen fra Bernkastel til Cochem i to, ville jeg ha vurdert dette som et overnattingssted. De har en artig port til broen over til byen. Kanskje skyldtes det arbeid på broen. Men den var skiltet forbudt å sykle i kjørefeltet. Trafikken var lysregulert forbi arbeidsstedet. Og det var skiltet at man måtte gå av sykkelen på fortauet. Jeg syklet over. Jeg syklet fra bilistene som kjørte i kø da trafikken den veien fikk grønt lys, selv med min ferielastede sykkel.

Her reklameres det med at i denne byen bor Moseldronningen fra et visst år, og tidligere tysk vinprinsesse. Nå har vi ikke vindronninger og vinprinsesser i Norge. Men jeg tviler på at slik markedsføring hadde blitt særlig godt mottatt hos oss.

Om denne skulpturen representerer dagens tyske barneoppdragelse, vet jeg ikke. Barnevernet ville neppe ha vært særlig begeistret for den.  Men man har uansett sin ytringsfrihet og rett til å gi uttrykk for politisk ukorrekte stanspunkter. Også gjennom skulptur. Om denne fortjener å bli kalt kunst, er jeg mer tvilende til.

Det er mange campingplasser langs Mosel, og her som hjemme synes en del campingvogner å være hytter med hjul, som eventuelt kan flyttes. Men som ikke blir flyttet.Jeg har inntrykk av at mange av de jeg møter som sykler på sykkelveiene her, er campingturster som har med seg sykler, og bruker sykkelen til å komme seg rundt i nærområdet.

Det er mange som sykler på elsykler. Heldigvis er det noen som har tenkt på dem også, og ikke bare på at Tesla-folket må kunne lade bilene sine. Jeg har aldri sett noen ladestasjoner for elsykler i Norge. Det burde være en selvsagt ting. Man gir store beløp til borettslag mm for at de skal installere ladere til elbil, men ikke noe til elsykkel. I Norge skal folk kjøre bil, om enn med en annen motor enn før. Sykle, slikt kan man holde på med andre steder.

Jeg har noen ganger vært innom at Google vil ha meg til å ta “snarveier”, mens jeg vil følge elven. Hvis jeg ikke adlyder det første forslaget, prøver Google seg på nytt, med nye “veier” for å komme inn på den veien Google synes jeg burde ha tatt. Google ville ha meg vekk fra denne veien:

For i stedet å lede meg inn på denne “snarveien”. Er noen overrasket over at jeg ikke fulgte Googles råd?

Noen mente åpenbart at andre transportmidler enn sykkel var bedre egnet i bratt  terreng. Det er ikke en transportfor for meg. Jeg holder med til sykkelen.

Zell er også et stedsnavn jeg husker fra yngre år.

 

Herfra kommer “Zeller Schwartze Katz”, en vin jeg også har drukket en del av i billige varianter. Men ikke noen edlere utgaver. Det er sikkert druer fra denne vinmarken som aldri fant veien til den vinen vi drakk.

Jeg hadde sett meg ut den lille byen Cochem som et mulig mål for dagens etappe. Det var et nokså tilfeldig valg. Det så ut til å være et litt større sted enn de fleste småbyene/landsbyene langs Mosel, hvilket gjerne betyr bedre overnattingsmuligheter. Og det var omtrent halvveis mellom Bernkastel og Koblenz. Jeg husker ikke hvor langt Google påsto at det var fra Bernkastel til Cochem, men jeg har nok kommet godt over halvveis. Etappen ble på ca 85 km.

Når man kommer til et overnattingssted er det fint å se et slikt skilt. Ikke så å forstå at man ikke er velkommen andre steder. Men det pleier å bety at de har en sikker sykkelparkering. I dette tilfellet er sykkelen parkert i en låst garasje.

Cochem synes først og fremst å være et turiststed. Det er mange hoteller her, og påfallende mange diskoteker og Tanzkeller til å være en småby. Her er det nok turistene som skal svinge seg. Men også her endte jeg på en restaurant som ikke tok kredittkort. Det får være grenser for turistvennlighet.

Et tegn på at stedet først og fremst er et turiststed, er at frokostserveringen på det lille hotellet jeg bor på, ikke starter før 08.30. Hvis folk er der i forbindelse med jobb, vil mange ikke ha tid til å vente så lenge. Jeg valgte å gå en tur ut i 7-tiden, for å ta noen bilder. Et landemerke i Cochem er slottet som troner over byen. Det ligger slik til at det gjør seg best i morgensol.

Det var fristende å stikke innom et bakeri for en tidlig frokost, Men jeg motsto den fristelsen, og er straks klar for frokost på hotellet.

Neste og siste etappe er til Koblenz. Googles avstandsangiveler er ikke alltid til å stole på. Google vil velge korteste/raskeste vei, mens jeg vil følge elven. Men det ser ut til at også Google har valgt en rute som stort sett følger elven til Koblenz, og Google oppgir avsanden til 48,3 km. Det er ca 2,5 timer sykling i et greit tempo. Jeg hadde mentalt forberedt med på eventuelt å ta tog siste delen, om det skulle bli vanskelig å rekke fram. Men jeg tror ikke det blir noe problem.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer