Alt har en ende, og denne sykkelturen ender her, i Koblenz. Herfra skal jeg først ta toget til Bremen, en togtur på ca fire timer. Jeg har bestilt overnatting for to netter i Bremen, slik at jeg får hele torsdagen der. Deretter tar jeg toget til Hamburg, som bare tar ca en time, og jeg bar bestilt overnatting for to netter er også, slik at jeg også får hele lørdagen i Hamburg. Søndag morgen tar jeg toget til Kiel, og båten til Oslo. Det var sykkelturen jeg ønsket å skrive om, så det kommer ikke til å bli noen daglig rapportering om hva jeg måtte finne på å gjøre i Bremen eller Hamburg. Jeg kommer nok til å bruke sykkelen for å ta meg rundt i Bremen og Hamburg. Men det blir bare ganske korte, lokalturer uten bagasje. Men kanskje skriver jeg en oppsummering til slutt.
Google hadde beregnet 49,3 km fra uspesifisert Cochem til uspesifisert Koblenz, Det ble 51,6 km fra hotell til hotell. Det er innenfor akseptabel feilmargin.
Dagens sykkeltur var ganske kjedelig, så det var bra den tross alt ikke var lenger enn den var. For det meste gikk den i sykkelfelt, eller det som her er definert som sykkelvei i begge retninger, langs trafikkert vei. Det kan være greit nok å sykle på, men ikke noe hyggelig turvei sammenlignet med de jeg har syklet på tidligere. Sykkelfelt er mer for å hindre at syklister kommer i veien for bilistene, enn for å skape gode sykkelforhold.
Det er sykkelrute på begge sider av elven. Jeg valgte venstrebredden. Det var ganske tilfeldig. Den bydelen i Cochem hvor hotellet mitt var, ligger på venstrebredden. Da jeg kom til en bro hvor jeg eventuelt kunne krysse over til høyrebredden, så jeg ikke noe poeng i å gjøre et. Men jeg vet altså ingen ting om hvordan det er å sykle på høyrebredden.
Et sted var sykkelveien stengt pga veiarbeid, og vi ble ledet inn på en omkjøringsrute. Så lenge omkjøringsruten for syklende ser omtrent slik ut, dog etter en liten kneik opp til veien, er det greit nok.
Men det skulle komme mer, brattere og lengre motbakke litt lenger borte. Det er når man skal opp slike bakker, at man griper seg selv i å tenke at jo, det er litt juks med elsykkel.
Jeg lurte på om det kan være her Miraculix og hans likesinnede møtes for å ta et glass, bytte til seg noen ingredienser og kansje utveksle noen oppskrifter.
Jeg har noen ganger klaget over dårlig mobildekning på landsbygden i Frankrike. Den er ikke alltid så god i Tyskland heller, og langt fra så god som vi er vant til hjemmefra. Det er ikke noe stort problem. Når Google har funnet en rute, er den ikke avhengig av nett, det ser i alle fall ikke slik ut, for å følge den. Men hvis jeg ikke følger den ruten Google foreslår, da kan det noen ganger gå lang tid før Google klarer å finne en alternativ rute. Da har man ikke kontakt med nettet. Så lenge jeg unasett bare følger sykkelveien langs eleven, er det ikke noe prolem.
Lenger oppe langs Mosel har stednavn vekket vinassosiasjoner. Her dukker plutselig norsk historie opp. Jeg vet ikke om det var akkurat herfra Erik av Pommern kom. Det vil si: Jeg visste det ikke da jeg oppdaget skiltet. Nå vet jeg at han ikke kom herfra. Her måtte jeg friske opp hukommelsen litt, og oppdaget at han egentlig het Bogislav Vratislavsson, og var født i Polen. Men han var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern. Han var dansk, norsk og svensk konge under Kalmarunionen, men lenge var det i praksis dronning Margrete I som styrte. Da hun døde, varte det ikke så veldg lenge før det hele var gått i oppløsning. Dette stedet har ikke noe med disse hendelsene å gjøre, selv om navnet ga meg assosisjon er til dem
Også i Tyskland finner vi de som vi har så altfor mye av i Norge: Systemskifter. Plutselig må man flytte seg fra den ene siden av veien til den andre. Det medfører alltid en viss risiko, og bør derfor unngås.
Nå har jeg kommet omtrent inn til Koblenz, og Mosel har rukket å vokse seg ganske stor,
Men det er slutt for den også, her i Koblenz. Her renner den sammen med Rhinen. Herfra og videre heter det bare Rhinen. Selv om Mosel fortsatt er med, og alt vannet fra Mosel renner videre i elven, har den helt mistet sin identitet.
Vi er i delstaten Rhienland-Pfaltz, og jeg nevnte i går at hele fjellområdet som vi er inne i, kalles Rhinmassivet. Nå som noen har blitt så nasjonalistiske og skal vokte det “norske” mot “skadelig” påvirkning utenfra, er det grunn til å minne om dette. Mange tenker på vår folkemusikk som noe erkenorsk, hvilket den ikke er. Reinlender? Kan det han noe med reinsdyr å gjøre? Nei, det er Rheinland, eller Rhinlandet, her hvor jeg er nå. Folk trodde at musikken og dansen kom herfra, derfor kalte de den reinlender. Men de tok feil. Svenskene trodde den kommer fra Skotland, og kaller den Schottis. Også i mange andre lande finnes den med navn som tyder på skotsk opprinnelse. Men det er også feil. Den kommer fra Böhmen, en del av dagens Tsjekkia. Pols, som svenskene kaller polska, det er neppe noen tvil om hvor den kommer fra. Kulturen utvikles gjennom blant annet påvirkning utenfra og import fra andre kulturer. Renkultur og inavl fører vanligvis ikke til noe bra.
I går tok jeg med et bilde av en ladestasjon for elsykler langs sykkelveien. Men også her, som i mang andre land, legges det til rette for eilbiler. Man har bare ikke subsidiert Elon Musk i det samme omfang som Norge har gjort.
Man har innsett at målet må være å få biltrafikken ned. Da må man satse på kollektivløsninger og sykkel, gjerne i kombinasjon. Det å stase på at folk skal kjøre like mye som før, bare de bytter motor, er et blindspor. Jeg så forøvrig elbusser i Paris lenger før man begynte å skryte at man skulle anskaffe elbusser i Norge.
Men en vei som dette gjennom sentrum, det er ikke noe man venter å finne i en moderne by i 2018. Hvis man vil ønske å dele byen inn i klart adskilte bydeler med nesten uoverstigelige barrierer mellom, da lager man slike veier.
På den annen side. De har i alle fall forstått at når det er sykkelfelt/sykkelvei og fortau, så har man gangefelt og sykkelfelt ved siden av hverandre over krysset. Man driver ikke med slikt tull som i Norge, og samler alt i gangfelt straks man skal krysse en annen vei. Det er et av Statens vegvesens tiltak for å hindre at folk sykler.
Det er varmt. Jeg har noen ganger sagt at sykling har en viss nedkjølende effekt, som gjør at det faktisk ikke føles så ille som man skulle tro, å sykle i varmen. Men jeg regner med at det likevel er mer krevende, slik at jeg skylder på varmen når det går litt trått. Da jeg var komme fram til Koblenz, hadde sjekket inn på hotellet, fått tatt en dusj og skulle ut for å spise en sen lunsj, ble jeg minnet om dette. Da kjente jeg hvor varmt det var, og hvordan solen stekte.
Noe av det jeg alltid reagerer på når jeg er i Tyskland, er tobakksreklamen. Jeg trodde det var forbud mot tobakksreklame i hele EU, men åpenbart ikke i Tyskland. Men tobakksfabrikantene må i det minste opplyse om at de dreper sine kunder.
De selger også sigaretter fra automater på gaten. Om det er en aldersgrense for kjøp av sigaretter, er de i alle fall ikke mulig å håndheve den når sigaretter selges på denne måten.
Jeg har større sans for gummiautomater. Nei, jeg tenker da ikke på kondomautomater, selv om de også kan være nyttige nok. Men på automater for salg av sykkelslanger. Det kan være nyttig om man har vært uheldig på en sykkeltur.
Jeg fant et vaskeri ganske nær hotellet, og sørget for å få vasket klærne mine. Man har med en begrenset garderobe på sykkeltur. Jeg pleier å vaske klærne for hånd når jeg har brukt dem. Sykkeltøy er så gjennomsvett etter en dagsetappe at det må vaskes med en gang. Men jeg kan nok bruke en skjorte to, kanske tre kvelder etter dagens sykkeltur, før den anses moden for vask. Uansett er det greit å få vasket klærne ordentlig en gang i blant. Så jeg leter gjerne opp et vaskeri, ved hjelp av Google, når jeg har tid, eller eventuelt har lagt inn en hviledag, eller det bare har blitt sånn at det er høyst påkrevet med en klesvask. Jeg la merke til en av kommentarene på vaskeriets nettside, hvor en person etterlyste betaling med kort. Jeg er ikke på noen måte uenig. Men når du ikke kan regne med å kunne betale med kort på en restaurant, da kan du i alle fall ikke regne med at de har kortautomat på et “myntvaskeri”.
Jeg var innom en Aldi butikk for å bunkre drikke. Jeg hadde en følelse av å tørke bort i varmen. Jeg konstaterte at i den butikken, der kunne man betale med alle slags kort. Når det fungerer i dagligvarehandelen, da kommer kanskje serveringsbransjen etter også?
Hvor varmt det var på dagen, vet jeg ikke. En skjerm på jernbanestasjonen viste temperaturer fra 32 til 36 grader over hele Tyskland. Da jeg ruslet hjem ca kl. 22.30, etter å ha spist middag, viste et termometer 32 grader Det var et svakt vinddrag i luften, og det kjentes faktisk behagelig kjølig sammenlignet med hvordan det hadde vært på dagen. Men de var varmt. Da jeg satte meg ned etter å ha gått trappen opp to etasjer på hotellet, silte svetten.
Jeg spiste middag på en restaurant som heter Einstein. Det kunne ikke være et helt dumt sted (de var det heller ikke). De tok kort.
Jeg spiste en carpaccio, og en fisk jeg ikke er helt sikker på hva var. Men den smakte godt. Min tysk er ikke særlig god, og jeg har til tider problemer med å lese menyer på tysk. Samtidig er det noe med at jeg gjerne vil klare meg med den lille tysken jeg kan, akkurat som jeg gjerne vil klare meg med min fransk i Frankrike. Det er et lite nederlag om jeg må gå over til engelsk — selv om det blir en del slike nederlag også. Skjønt når dt gjelder menyer, synes jeg ofte det er lettere å lese dem på fransk enn på engelsk.
Men jeg stusset litt på et punkt i menyen:
En restaurant som kaller seg Einstein burde være stand til å regne ut at fire glass á 0,2 l blir 0,8 l, og 4*4,80€ er 19,20€, altså mindre en prisen for en flaske med 0,75 l. Men begynner man å tulle med Einstein, må man også passe på fotnotene For der står det at det i dette tilfellet er en falske på en liter, altså fem glass á 0,2 l. Prisen på fem glass blir 24€, og da gir det mening.
Så er det mitt lille hang-up på artige bilskilt. I Tyskland starter gjerne skiltene med forbokstavene i den byen, eller hva slags administrativ enhet det er. I Koblenz er de KO. Det åpner for mange interessante varianter. I denne varmen syntes jeg denne passet godt:
Og da måtte fortsettelsen bli denne:
Har man først begynt å se etter dem, er det nesten umulig å stoppe. Her er et lite utvalg:
Eller kanskje enda mer koselig:
Ikke akkurat noe man har mye bruk for i denne varmen, men likevel:
Her er åpenbart en “konebil”.
Om man skal tenke musikk eller vin her, er ikke godt å si. Kanksje begge deler?
Men dette må bli musikk:
Når man har holdt på slik en stund, føler man seg litt
Strava har en funksjon som heter “Fitness & Freshness”, som skal si noe om hvor god form man er i. De beregner to tall, etter for fitness og et for fatigue. Jeg finner ikke noe norsk ord som helt korresponderer med fatigue, men det blir vel noe slikt som slitenhet eller utmattethet. Hvordan de beregner disse tallene, aner jeg ikke. Men jeg tror det i stor grad er basert på puls.
De beregner et tall for form , som er differansen mellom fitness og fatigue. I løpet av denne turen har tallet for fitness økt ganske mye. Men tallet for fatigue har økt mye mer. Så i øyeblikket er formen på minussiden, om vi skal tro Strava.
Da jeg syklet nedover i juni, hadde jeg en tilsvarende utvikling. Men etter noen dager med ikke så mange og ikke så lange sykkelturer i Frankrike, en realtivt rolig uke i Tallin, og et par ganske rolige uker til i Frankrike, sank fitnessindeksen noe, men fatigueindeksen sank mye fortere. Så formen var ikke så verst, før jeg ødela den med denne siste sykkelturen.
Når sant skal sies, så har det til tider vært litt tungt. Det går greit så lenge det er ganske lett terreng. Men det skal ikke være mye motbakke før jeg merker at kreftene ikke er der, og jeg stivner ganske fort. Jeg synes det har gått tyngre i år, særlig på denne turen hjemover, enn på tidligere turer. Etappene har også stort sett blitt kortere. Det kan være fordi formen i utgangspunktet var dårligere, det kan være fordi jeg er to år eldre enn for to år siden, og det kan være varmen. Det har ikke vært godt over 30 grader hver dag og stekende sol på mine tidligere turer. Kanskje er det en kombinasjon av alt dette.
Noen rolige dager vil sikkert gjøre godt. Så får jeg prøve å holde fitnessnivået vedlike når jeg kommer hjem, uten å bli så sliten at jeg formmessig havner på minussiden. Samtidig som jeg ønsker noen rolige dager, ser jeg fram til å kunne hente fram landeveisykkelen og sykle noen turer uten bagasje.
Hoteller finner på mange ulike løsninger for sykkelparkering. Noen har en egen garasje eller eget rom for sykkelparkering. Andre bruker et møterom eller et annet som som ikke er i bruk. På hotellet mitt i Koblenz ligger dette møterommet innenfor frokostsalen, og jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne ta ut sykkelen mens det er frokostservering, altså mellom 06.30 og 10.00. Sidej jeg var våken, om enn ikke helt klar 06.00, flyttet jeg sykkelen ut. Så kan jeg ta en dusj, spise frokost og ta første mulige tog til Bremen. De går omtrent hver time.
Jeg hadde satt de to vinduene på rommet på vidt gap, for å mest mulig luft. Da jeg våknet var de en merkelig dunkelyd. Det viste seg å være et vinud som sto og slo. Det hadde blåst opp ganske mye på morgenkvisten. Det er fortsatt varmt, men overskyet. Og værmeldingen sier at det kan bli regn. Så det var kanskje ikke dårlig timing å avslutte sykkelturen akkurat her og nå.
Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)
- Dag 1. Montpellier -- Besançon, geocaching med lokaltog
- Dag 3. Bussang — Epinal. Starten på sykkelturen.
- Dag 4. Epinal — Toul.
- Dag 5. Toul — Metz
- Dag 6. Metz til Trier. Det grenseløse Europa og litt Marx
- Dag 7. Trier — Bernkastel
- Dag 8. Bernkastel — Cochem
- Dag 9. Cochem — Koblenz. Slutten på sykkelturen.