Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Dag 10–12, Koblenz — Hamburg. Deutsche Bahn er ikke hva de var

Syk­kel­de­len av turen skul­le nå være slutt. Men det ble ikke helt slik. Jeg slut­tet sist ved at hotel­let i Kob­lenz had­de tatt i bruk et rom innen­for fro­kost­sa­len til syk­kel­par­ke­ring, og jeg der­for ikke kun­ne ta syk­ke­len ut mens det var fro­kost, fra 06.30 til 10.00. Jeg had­de i utgangs­punk­tet tenkt å ta et tog til Bre­men kl 09.13, og vil­le ikke bli for­hind­ret i å gjø­re det for­di jeg ikke kun­ne få ut syk­ke­len. Jeg var våken litt før 06.00, tok på meg litt klær, gikk ned i resep­sjo­nen, fikk ut syk­ke­len og lås­te den til et sta­tiv uten­for.  Så kun­ne jeg gå til­ba­ke til rom­met og ta en dusj. Det var litt uvant å ven­de til­ba­ke til van­li­ge ruti­ner med å ta en dusj om mor­ge­nen. Når jeg har syk­let, har jeg ven­tet med å dusje til etter syk­kel­tu­ren.

Jeg spis­te fro­kost, pak­ket sam­men og var klar til å dra tids­nok til å rek­ke toget 08.13. Jeg fikk da en påmin­nel­se om at man IC (og ICE) tog i Tysk­land skal reser­ve­re plass for syk­ke­len. Jeg tror ikke det kos­ter noe. Kon­duk­tø­ren spur­te om jeg had­de reser­vert, hvil­ket jeg ikke had­de. Han så på en tav­le som vis­te hvil­ke plas­ser som var reser­vert, og kon­sta­ter­te at det var noen som ikke var reser­vert. Han pek­te på en plass, og sa jeg kun­ne ta den. Jeg var hel­dig, sa han. For det plei­de å være fullt om som­mer­en. Men hvis jeg had­de reser­vert, så had­de jeg nok uan­sett ikke reser­vert på toget 08.13. Da vil­le det ha blitt et sene­re tog.

Da jeg reis­te på Inter­rail på 1970-tal­let, var tys­ke tog nær­mest sym­bo­let på pre­si­sjon. De kom og gikk til den tiden de skul­le. Jeg hus­ker enn en tys­ker som den gang, for godt og vel 40 år siden, nær­mest van­tro utbrøt: “Wir haben ein ver­spätung!”. Toget for­lot sta­sjo­nen 2–3 minut­ter etter rute­ti­den. Vi kom av går­de sånn omtrent til tiden, kan­skje noe etter. Men på vei­en mot Bre­men ble toget sta­dig mer for­sin­ket, uvisst av hvil­ken grunn, og vi ankom Bre­men ca 50 minut­ter etter rute­tid. Jeg skul­le ikke rek­ke noe spe­si­elt, så det var ikke et pro­blem for meg.

Bre­men har en fin gam­le­by. Den er ikke så stor, så man behø­ver ikke bru­ke så vel­dig mye tid der.

Byen har også en fin gam­mel havn — som nå stort sett er res­tau­ran­ter. Jeg rus­let rundt i gam­le­byen og fant et sted å spi­se i den gam­le hav­nen.

Som jeg har skre­vet noen gan­ger, vil jeg gjer­ne ha med meg geocacher som jeg synes er inter­es­san­te. Webcam­cacher er inter­es­san­te. Det er en i den gam­le hav­nen, som jeg fant førs­te kvel­den. Men det er også en til, i Del­men­horst, 12–13 km fra Bre­men. Det er grei sykkel­av­stand, så jeg tok en for­mid­dags­tur dit. Når jeg først had­de lagt ut på tur, kun­ne jeg ta med noen and­re cacher når jeg først var i det områ­det, så det ble noen omvei­er.

Jeg had­de også opp­da­get at Viten­sen­te­ret ved Uni­ver­si­te­tet i Bre­men, Uni­ver­sum had­de en spe­sial­ut­stil­ling, “Bike It”, om syk­ke­lens utvik­ling. Den måt­te jeg selv­sagt se. Uni­ver­si­te­tet lig­ger, om uni­ver­si­te­ter gjer­ne gjør nå for tiden, et styk­ke uten­for sen­trum, og i mot­satt ret­ning at der jeg had­de vært på cache­jakt. Det ble i alt ca 50 km på syk­kel den dagen.

Det var åpen­bart en del blind­ga­ter før man kom fram til det grunn­leg­gen­de syk­kel­de­sig­net som har holdt seg. Man behøv­de ikke lese pla­ka­ten for å for­stå at det røde mons­te­ret her er desig­net ved en USAnsk bil­fab­rikk. Den er i glass­fi­ber­ar­mert plast. Det ble åpen­bart ikke noen suk­sess som ram­me­ma­te­ria­le, noe som er lett å for­stå. Det er et mate­ria­le mer kjent for flek­si­bi­li­tet enn stiv­het. Er de noe man ikke skal ha i syk­kel­ram­mer, er det flek­si­bi­li­tet.

Før man fikk luft­fyl­te gum­mi­hjul, var det man­ge for­søk på å lage hjul som fjæ­rer.

Jeg syn­tes dis­se tal­le­ne var inter­es­san­te: Hvor mye ener­gi bru­ker man per per­son­kilo­me­ter når man syk­ler, går, rei­ser kol­lek­tivt eller kjø­rer bil? Syk­kel er den klart mest energi­ef­fek­ti­ve trans­port­for­men.

Man kun­ne også prø­ve en vind­tun­nel. Men det var bare slik at man kun­ne kjen­ne vind­tryk­ket hvis man syk­ler i has­tig­he­ter opp til 70 km/t. Det har jeg tross alt prøvd i vir­ke­lig­he­ten.

Det er vik­tig at man tid­lig lærer å låse syk­ke­len godt. På utstil­lin­gen kun­ne vi for­res­ten også se hvor kort tid en dre­ven syk­kel­tyv treng­te på å klippe/kutte låser. Det tok fra 11 til 46 sekun­der. Men jeg syn­tes uan­sett at den­ne syk­ke­len var litt søt.

Jeg liker sli­ke viten­sen­te­re. Det er kan­skje ikke vel­dig over­ras­ken­de at en pro­fes­sor synes det, men like­vel. Her kan man lære mye inter­es­sant på spen­nen­de måter. Det var man­ge barn som åpen­bart syn­tes det var mor­somt å få vekt­stang­prin­sip­pet anskue­lig­gjort på den­ne måten, ved at de kun­ne løf­te en bil.

Nes­te dag skul­le jeg ta toget til Ham­burg. Jeg tog det med ro. Jeg skul­le ikke rek­ke noe spe­si­elt, og det er ikke vik­tig å kom­me fram før man kan reg­ne med at hotel­let har fått klar­gjort et rom. Det går minst et tog i timen, så jeg syk­let til jern­bane­sta­sjo­nen da jeg syn­tes det var på tide å dra. Det skul­le gå et tog til Ham­burg gans­ke kort tid etter at jeg kom til sta­sjo­nen, så jeg dro til spor 10, hvor det toget skul­le gå fra.

Det sto et tog ved per­ron­gen, men det sto ikke noe om at det skul­le til Ham­burg. Jeg spur­te, og fikk vite at lin­jen mel­lom Buch­holtz in der Nord­hei­de og Har­burg var stengt. Hvis det ble sagt noe om hvor­for lin­jen var stengt, så fikk ikke jeg med meg det. Så toget gikk ikke len­ger enn til Buch­holz. Men det skul­le nå i alle fall i rik­tig ret­ning, så jeg ble med toget. På toget opp­lys­te de at det vil­le være et eks­tra­tog fra Buch­holz til Ham­burg, eller var det Har­burg kl. 14.20. Jeg fikk det ikke til å stem­me helt, for hvis eks­tra­to­get skul­le kun­ne kjø­re, hvor­for skul­le ikke det toget vi var på, kun­ne fort­set­te til Ham­burg? Men de gjen­tok det­te fle­re gan­ger. Min tysk er ikke vel­dig god, for å si det for­sik­tig. Jeg var like­vel gans­ke sik­ker på at jeg opp­fat­tet det rik­tig.

Da vi kom til Buch­holz var det, ikke over­ras­ken­de, kaos.

At de skul­le gå et tog til Har­burg eller Ham­burg, det var fake news iføl­ge en av de som sto på sta­sjo­nen for å infor­me­re — selv om hun ikke valg­te akku­rat de orde­ne. Det var det så alt­for vel­kjen­te kon­sep­tet for de av oss som bru­ker NSB en del gan­ger: Buss for tog. Og de bus­se­ne tok selv­føl­ge­lig ikke med syk­ler. Og det var laaaa­ang kø til bus­se­ne, og gene­relt kaos.

Damen jeg snak­ket med sa at jeg kun­ne ta et tog til Han­no­ver, som skul­le gå om ikke så len­ge, og så ta toget fra Han­no­ver til Ham­burg. Jeg sjek­ket min togapp. Toget til Han­no­ver vil­le bru­ke ca to timer, og jeg reg­net med at det vil­le ta noe til­sva­rend fra Han­no­ver til Ham­burg, uten at jeg så noen grunn til å sjek­ke det. Det var ca 35 km fra Buch­holz til Ham­burg. Det vil si et sted mel­lom 1,5 og 2 timer å syk­le for sli­ke som meg. Val­get var enkelt. Det ble ikke noe buss for tog for meg, det ble hel­ler syk­kel for tog.

Jeg var kledd for å rei­se med tog, ikke for å syk­le. Hvis jeg skul­le syk­le 35 km til Ham­burg, vil­le jeg skif­te til syk­kel­klær, av minst to grun­ner. Det er for det førs­te bed­re å syk­le i syk­kel­klær enn “van­li­ge klær” — hva nå det måt­te være når man er på sykel­tur. For det and­re vil­le jeg ikke svet­te ut de klær­ne jeg had­de tenkt å gå i res­ten av dagen. For de som ikke vet slikt: Man har ald­ri under­buk­se under en syk­kel­short. Skal man skif­te til syk­kel­shorts, må man ta av alt. Og det gjør man, eller i alle fall ikke jeg, midt en meng­de av folk som lurer på hvor­dan de skal kom­me seg vide­re dit de egent­lig skul­le.

Jeg for­søk­te å fin­ne et toa­lett. Men det enes­te jeg fant var inne på en cafe på sta­sjo­nen. Også de had­de fått langt fle­re gjes­ter enn de van­lig­vis pleid å ha, og køen til toa­let­tet var lang. Den køen gadd jeg ikke stå i. Det måt­te være et sted langs vei­en, når jeg bare kom meg ut av den­ne lil­le byen, hvor jeg kun­ne fin­ne en busk eller noe annet jeg kun­ne gjem­me meg bak mens jeg skif­tet til syk­kel­tøy. Jeg fant en liten side­vei inn i en skog. Den var i alle fall til­strek­ke­lig skjult fra hoved­vei­en, og jeg fikk sat­se på at det ikke kom noen på den­ne side­vei­en akku­rat da.

Tem­pe­ra­tu­ren har sun­ket betrak­te­lig de sis­te dage­ne. Nå var det gans­ke beha­ge­lig tem­pe­ra­tur for å syk­le.

Jeg syk­let fra Bre­men til Ham­brug for tre år siden, en etap­pe på ca 130 km. .Da jeg begyn­te å nær­me meg Ham­burg, had­de jeg en følel­se at her har jeg syk­let før. Men for­ste­der, havne­om­rå­der og gam­le indu­s­tri­om­rå­der har det med å lig­ne på hver­and­re. Så jeg vil­le ikke ha insis­tert på at jeg had­de syk­let sam­me vei­en. Men da jeg kom til den­ne bro­en, da viss­te jeg at den had­de jeg syk­let over før.

Jeg hus­ket også den­ne fra sist jeg syk­let her, en sær­de­les krong­le­te under­gang under en jern­bane.

Men enten had­de man laget en bed­re vei, eller Goog­le had­de fun­net en bed­re rute enn jeg syk­let sist. For den­ne så jeg hel­dig­vis ikke noe til den­ne gan­gen.

Jeg syk­let den gam­le tun­ne­len under Elben. For meg er det en gåte hvor­for de til­la­ter biler i den­ne tun­ne­len.

Hel­dig­vis er heis­ka­pa­si­te­ten begren­set, så det kan uan­sett ikke bli man­ge biler. Men det er and­re tun­ne­ler som bilis­te­ne kan bru­ke. Da jeg var kom­met ut av tun­ne­len, opp­da­get jeg at tele­fo­nen min var i ferd med å gå helt tom for strøm. Ikke bare den, men også bat­te­ri­et den var kob­let til. Jeg visst at de ikke var fulla­det da jeg dro fra Bre­men. Men jeg skul­le jo  bare ta toget til Ham­burg. Hotel­let er ikke langt fra hoved­sta­sjo­nen, så det bur­de ikke være noe pro­blem.

Når man bru­ker den for å navi­ge­re i en by hvor man ikke er sær­lig godt kjent, er det litt kje­de­lig når tele­fo­nen sluk­ner. Det var også der jeg had­de nav­net og adres­sen til hotel­let. (OK, jeg kun­ne nok ha fun­net epos­ten med book­ing­be­kref­tel­sen på PCen min.) Jeg kom meg til områ­det hvor hotel­let mitt skul­le lig­ge, men ikke helt fram. Jeg rotet litt rundt før jeg ende­lig fant hotel­let.

Min plan var egent­lig å ta en etter­mid­dags­tur på syk­kel for å fin­ne noen geocacher uten­for sen­trum, og så hol­de meg i sen­trum i morgen.Jeg har vært i Ham­brug noen gan­ger før, men det har stort sett vært kor­te opp­hold: Ankom­me den ene dagen, vide­re den nes­te. Når jeg kom­mer til en by hvor jeg ikke er sær­lig godt kjent, liker jeg å få en over­skit over og inn­trykk av byen. Jeg synes det er mye vik­ti­ge­re enn å besø­ke alle byens “attrak­sjo­ner”. En run­de for å fin­ne geocacher i utvalg­te områ­der, er en utmer­ket måte å gjø­re seg kjent i byen. I alle fall så len­ge man går eller syk­ler fra cache til cache.

Hvis toget had­de gått til Ham­burg som det skul­le, vil­le jeg ha vært frem­me før jeg kom i gang med syk­kel­tu­ren. Når jeg nå kom fram en god del sene­re enn jeg had­de reg­net med, og dess­uten fikk en ikke plan­lagt syk­kel­tur på ca 35 km, drop­pet jeg det Vi får se i mor­gen.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email