Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Ferge ved reisens slutt. Oppsummering.

meJada, jeg har brukt tit­te­len “Fer­ge ved rei­sens slutt” før, men jeg synes den tåler å bru­kes igjen. Blogg­kom­men­ta­rer skri­ves tross alt ikke for evig­he­ten. Jeg inn­røm­mer gjer­ne at den er, om ikke direk­te stjå­let fra, så i alle fall sterkt inspi­rert av tit­te­len på Erik Fos­nes Hans­nes gjen­nom­brudds­ro­man “Sal­me ved rei­sens slutt”. Så er det sagt.

LItt tog­pro­ble­mer og en ikke plan­lagt syk­kel­etat­ppe, gjor­de at jeg valg­te å skri­ve en ikke plan­lagt blogg­ko­men­tar. En tysk dame som skul­le på syk­kel­tur fra Oslo tll Gøte­borg, og som sto og ven­tet sam­ti­dig med meg på å kom­me ombord i båten, sa at tog­lin­jen mel­lom Buch­hlz og Har­burg had­de vært stengt på grunn av uvær. Hun sa storm, men man har det gjer­ne med å over­dri­ve det­te med vind.

Jeg kom meg fram til Ham­burg, et par timer etter plan­lagt tid. Jeg treng­te da en dusj, og var ikke fris­tet til å ta en syk­kel­run­de uten­for sen­trum i Ham­burg for å fin­ne noen inter­es­san­te cacher, De  får lig­ge der til nes­te gang jeg måt­te være i Ham­burg.

Jeg liker godt å syk­le. Men når jeg beve­ger meg i bys­ten­tra for å se meg om og gjø­re meg litt kjent, liker jeg enda bed­re å gå. Så den dagen jeg had­de i Ham­burg lot jeg syk­ke­len stå, og gikk rundt i byen. Jeg had­de lyst til å se Minia­tur Wun­der­land, ver­dens størs­te modell­jern­bane­an­legg. Jeg gikk ned til Hafncity, hvor det lig­ger. Jeg var der en gang mel­lom 10 og 11. Jeg kun­ne kjø­pe bil­lett til kl 14, eller jeg kun­ne kjø­pe en bil­lett og ven­te i kø, men da måt­te jeg i alle fall sit­te i kø en time, iføl­ge damen jeg kjøp­te bil­lett av. Jeg valg­te en bil­lett til kl 14, og fort­sat­te min vand­ring. Ikke over­ras­ken­de gikk mine vand­rin­ger blant annet i ret­ning noen geocacher. Det begyn­te å reg­ne. Jeg had­de for så vidt med meg regntl­øy, men det lå igjen på hotel­let. Yr had­de vars­let at det kun­ne kom­me litt regn. Men noen gan­ger kan man håpe på at de tar feil. Det kom nok uan­sett ikke mer regn enn de had­de sagt det skul­le kom­me.

Jeg opp­da­get at den ene av skru­ene som hol­der brille­sten­ge­ne på plass, var i ferd med å løs­ne. Her var det om å gjø­re å få stram­met den, før den løs­net het og falt ut. De nære ting trum­fer i prak­sis alt. Jeg begyn­te å se meg om, for å se om jeg kun­ne fin­ne en brille­bu­tikk hvor de bur­de kun­ne hjel­pe meg med det. Men som det som van­lig­vis er: Det kryr av sike butik­ker når man ikke har bruk for dem. Men når man vil fin­ne en, er det ingen. Jeg gikk fra der jeg var i ret­ning et områ­de hvor jeg reg­net med å kun­ne fin­ne en del butikker.Dette tok meg blant annet til Reper­bahn, og jeg gikk kan­skje et par hund­re meter på Reper­bahn i den enden som er nær­mest sen­trum. En reper­ba­ne er et sted hvor man slår eller tvin­ner rep. Men det er ikke akku­rat det Reper­bahn i Ham­burg er kjent for. Noe av det førs­te jeg la mer­ke til da jeg kom opp til Reper­bahn var det­te:

De de rekla­mer­te med var blant annet det­te:

Jeg har sett en del McDonald’s spise­ste­der, men ingen som lig­net på det­te. Jeg tror ikke det­te er helt i sam­svar med McDonald’s cor­po­rate poli­cy.

Da jeg var i Ham­burg for tre år siden, end­te jeg ved en feil å syk­le fram og til­ba­ke gjen­nom hele Reper­bahn. Jeg kom sent, og had­de bestilt rom på et hotell som het Inter­city. Min GPS var ikke helt opp­da­tert, så det hotel­let jeg skul­le til, var ikke inne på GPSen. Jeg ble sendt i ret­ning et Inter­city hotell i byde­len Alt­o­na, som alt­så tok meg gjen­nom Reper­bahn. Da jeg opp­da­get at det var feil, og at jeg skul­le i ret­ning hoved­sta­sjo­nen, syk­let jeg til­ba­ke igjen.

Den gang had­de jeg lest at Reper­bahn var i ferd med å end­re karak­ter, hvor res­tau­ran­ter m.m. var i ferd med å over­ta i den delen som lig­ger nær­mest sen­trum, mens sex og pornoste­de­ne domi­ner­te i den and­re enden. Litt den sam­me utvik­lin­gen som vi har sett i SoHo i Lon­don. Jeg så ikke så vel­dig nøye etter. Jeg var mest opp­tatt av å fin­ne hotel­let. Men jeg fikk et inn­trykk av at det var slik. Nå så det ut som det var en form for til­bake­fall. Jeg så ikke noe ste­der som rekla­mer­te for sex og por­no mot sen­trum, men det var vel­dig man­ge spille­hal­ler, som jeg i det hele tatt har sett man­ge av i Tysk­land. Det var noe puber og cafe­er, men jeg så ikke noen som jeg syn­tes kun­ne vir­ke fris­ten­de. Uan­sett var jeg mest opp­tatt av å fin­ne noen som kun­ne stram­me den løse skru­en på bril­le­ne mine. Noen sli­ke butik­ker så jeg ikke på den­ne dele­ne av Reper­bahn.

Ham­burg er fort­satt en stor havne­by. Men båte­ne kom­mer ikke inn til selve byen, sik de gjor­de i gam­le dager. Nå lig­ger de på den and­re siden av elven, og litt len­ger borte.

Det er ikke som i gam­le dager, da det var kort vei fra hav­nen opp til Reper­bahns og dens man­ge fris­tel­ser. Johan­nes Brahms ble født og voks­te opp i Ham­burg. Han vis­te tid­lig et musi­kalsk talent og var tid­lig utvik­let musi­kalsk. Men fysisk var han meget sent utvik­let. Han arbdei­det en stund som bar­pia­nist på havne­knei­pe­ne i Ham­burg. Barne­ver­net vil­le nep­pe ha vært sær­lig begeist­ret for at en lite utvik­let 12-åring arbei­det på sli­ke ste­der, hvor kli­en­tel­let for det mes­te var ful­le sjø­folk og pro­sti­tu­er­te. Noen syn­tes det var mor­so­met å “leke” med den­ne unge pia­nis­ten. Det­te kom til å pre­ge Johan­nes Brahms res­ten av livet, ikke minst i hans for­hold tll kvin­ner. Det var kan­skje ikke det­te Johan­nes Brahms spil­te på knei­pe­ne i Ham­burg, men vi får i alle fall hol­de oss til hans musikk for solo pia­no. Her er 10 inter­mezzi, spilt av Glen Gould.

Da jeg kom inn i et områ­de med fle­re butik­ker, så jeg fort­satt ikke noen opti­ker. Men jeg så Hi-Fi klub­ben, og tenk­te at de som fik­ler med slikt, de har sik­kert sli­ke små skru­trek­ke­re, “urma­ker­trek­ke­re” man må ha for å stram­me bitte­små skru­er. Det had­de de, De var mer enn vil­li­ge til å hjel­pe, og jeg kun­ne vand­re vide­re uten å fryk­te at brillestan­gen skul­le løs­ne. Det begyn­te å blir tid for å få litt mat, før jeg skul­le se på modell­jern­bane. Jeg fant et greit sted å spi­se lunsj, og gikk så til Minia­tur Won­der­land.

På Minia­tur Wun­der­land var det lagt opp til en anbe­falt run­de, som tok oss til man­ge land og ste­der. Det var så mye at det kun­ne bli en tål­mo­dig­hets­prø­ve. Det var påfal­len­de fær­re enstu­si­as­ti­ke barn på slut­ten enn på begyn­nel­sen. Vi fant selv­føl­ge­lig Ham­burg og and­re deler av Tysk­land. Men også et områ­de for Skan­di­na­via hvor det blant annet var et skips­verft hvor Fred Olsens båt Black Prin­ce lå en tørr­dokk.

Gruve­an­leg­get i Kiru­na had­de fått stor plass.

Vil­la Ville­kul­la var også her.

Selv om det ald­ri kom jern­bane til Tromsø, had­de de fått inn en modell av Ishavska­te­dra­len, ved siden av jern­ba­nen. Nor­ges “mat­mor”, Ing­rid Espeid Hovig døde nylig, 94 år gam­mel. Ishavska­te­dra­len ble teg­net av hen­nes mann, Jan Inge Hovig, som døde så alt­for tid­lig, bare en uke etter at de gif­tet seg.

Og det var en modell av Hed­dal stav­kir­ke. Hel­ler ikke den har jern­bane så tett inn­til.

Og det var man­ge kjen­te, nors­ke loko­mo­tiv og tog­sett..

Det hele ble styrt fra tog­kon­trol­len.

Hvis man en gang had­de elekt­risk tog, eller øns­ket at man had­de det, er det­te et flott sted å besø­ke.

Så mye mer rakk jeg ikke i Ham­burg, bort­sett fra å vand­re rundt og få bed­re over­sikt over byen, samt å fin­ne noen geocacher. To ting som utmer­ket lar seg kom­bi­ne­re.

Etter å ha hatt pro­ble­mer med to tog, tok jeg ingen sjan­ser, og tog et tid­lig tog, 08.43, til Kiel. Det var litt dår­lig mer­ket. På per­ron­gen i Ham­burg sto det tog både til Flens­burg og Kiel fra det sam­me spo­ret. Det vis­te seg at det­te toget ble split­tet i en by som heter Neumüns­ter, slik at de for­rers­te vog­ne­ne skul­le til Flens­burg og de bakers­te til Kiel. Jeg var selv­føl­ge­lig hav­net i den delen som skul­le til Flens­burg. Men det var bare å fore­ta en rask for­flyt­ning på sta­sjo­nen, så det gikk greit.

Da jeg kom ombord på Color Fan­ta­sy og så infor­ma­sjon om luga­rer på star­board (=styrbord=høyre) side og port (=babord=venstre) side, kom jeg til å ten­ke på opp­rin­nel­sen til uttryk­ket POSH. Da vel­stå­en­de engelsk­menn reis­te til Sør-Afri­ka, had­de båten fra Eng­land kurs mot sør-sør­øst. De fkk for det mes­te solen inn fra styr­bord, og på den siden ble det vel­dig varmt. De vil­le der­for helst ha luga­rer på babord side. Når de skul­le hjem, vil­le de av til­sva­ren­de grun­ner ha luga­rer på styr­bord side. De bes­te og dyres­te bil­let­te­ne var stem­pet POSH, som betød Port Out, Star­board Home.

Været ut fra Kiel var grått og over­sky­et. Det begyn­te å reg­ne, så det var lite fris­ten­de å opp­hol­de seg ute, noe jeg van­lig­vis gjør når jeg rei­ser med båt. Turen ble gans­ke begi­ven­hets­løs. Og jeg så fram til å kom­me hjem.

Av de båte­ne som går til og fra Oslo er Color Lines båter til og fra Kiel etter min mening de bes­te. Køben­havn­bå­ten er OK, og langt over gam­mel danske­båt­stan­dard. Men de hol­der ikke helt nivå­et til Kiel­fer­ge­ne. Det er len­ge siden jeg har reist med Ste­na Saga, men den var i alle fall ikke blant mine favo­rit­ter. Det de kal­ler en gour­met-res­tau­rant på Color line er en utme­ret res­tau­rant, med god mat og gode og inter­es­san­te viner, om man vel­ger vin­me­ny­en. De lig­ger langt over DFDS.

DFDS gjor­de for en del år siden en inter­es­sant erfa­ring. De had­de fått den fik­se ide­en at de skul­le til­by crui­se hvor folk kun­ne ha med bile­ne sine, og bestil­te skip som skul­le være egnet til det­te. Det var ingen suk­sess. I ste­det for å sei­le på crui­se, ble båte­ne satt inn i rute mel­lom Oslo og Køben­havn. Da de sat­te inn dis­se båtee, hevet de kva­li­te­ten og skrud­de opp pri­se­ne. De fikk fle­re pas­sa­sje­rer på den måten, og ikke minst fikk de pas­sa­sje­rer de øns­ket, og ble kvitt en del av dem de ikke øns­ket. Den tra­di­sjo­nel­le danske­båt­fyl­la for­svant. Men båte­ne var for mye fer­ger til å fun­ge­re som cruise­skip, og for mye cruise­sip ti å fun­ge­re som fer­ger. Så de var ikke noen suk­sess i noen av mar­ke­de­ne. Men de har beholdt kon­sep­tet med rela­tivt høy pris og rela­tivt høy kva­li­tet.

Bike­rail-kon­sep­tet har gitt mersmak.Det går greit å toge/sykle gjen­nom Euro­pa. Det er gene­relt mye bed­re å ta med syk­kel på tog enn på fly, da man slip­per sty­ret med demon­te­ring, pak­king osv. Men jeg har ikke for­søkt meg på toget mel­lom Oslo og Køben­havn. Jeg har ikke til­lit til NSB og SJ når det gjel­der å ta med syk­ler. Nå har noen i en kom­metar sagt at NSB kjø­rer toget mel­lom Oslo og Gøte­borg, og at det tar med syk­ler. Og at det er DSB, dans­ke jern­ba­ner, som kjø­rer toget mel­lom Gøte­borg og Køben­havn, og at det er tog med dansk sta­nard for å ta med syk­ler. Kan­skje prø­ver jeg det et annet år.

Det går gene­relt vel­dig greit å ta med syk­kel på tog i Euro­pa, i alle fall i de lan­de­ne jeg har vært i nå. I Tysk­land tar ikke alle Inter­City tog syk­ler. Sjekk opp­sla­ge­ne på sta­sjo­nen eller appen fra Inter­rail. Man skal reser­ve­re plass  til syk­ke­len på IC og ICE-tog. Hvis alle plas­ser er reser­vert, risi­ke­rer man ikke å få med syk­ke­len. Hel­dig­vis var det noen ledi­ge syk­kel­plas­ser på toget hvor jeg møt­te det pro­ble­met, så det gikk greit. Kon­duk­tø­ren sa at det ofte var fullt om som­mer­en, og at jeg var hel­dig når det var et par ledi­ge plas­ser.

Jeg har ikke for­søkt å ta med syk­kel på ICE-tog (høy­has­tig­hets­tog) i Tysk­land. Men jeg møt­te noen tys­ke damer på syk­kel­tur, på toget fra Montpel­li­er til Lyon, som sa at det ikke var noe pro­blem.

I Frank­ri­ke tar noen, men gans­ke få TGV med syk­ler. Jeg har for­stått det slik at de har ambi­sjo­ner om å utvik­de til­bu­det, men fore­lø­pig er det gans­ke magert. Jeg har fore­lø­pig gitt opp å fin­ne ut hvil­ke TGV som tar syk­ler, på net­tet. Her må man spør­re på sta­sjo­nen. På noen frans­ke IC-tog må man reser­ve­re og beta­le for plass til syk­ke­len, jeg tror det kos­ter 10€. På inter­rai­lap­pen kom­mer ikke dis­se toge­ne med, hvis man søker etter tog som tar syk­ler. Jeg tror, men har ikke for­søkt, at på IC-tog hvor det opp­ly­ses at plass­re­ser­va­sjon (for pas­sa­sje­rer) er obli­ga­to­risk, kan man også ta med syk­kel — men må reser­ve­re plass. På TER tog og man­ge IC-tog kan man ta med syk­kel uten å reser­ve­re.

I Dan­mak kan man ta med syk­kel, men må beta­le. Jeg vet ikke hvor mye. I Neder­land kan man ta med syk­kel, unn­tatt i rush­ti­den, og må beta­le 6,10€ for en dags­bil­lett til syk­ke­len. I Bel­gia kos­ter en dags­bil­lett til syk­ke­len 8€.

Det har vært to vel­dig uli­ke turer. Turen ned­over var en tur med vek­sel­vis tog og syk­kel. Turen hjem var tog til der syk­kel­tu­ren star­tet, så syk­kel­tur, og der­et­ter tog vide­re, til det ble fer­ge ved rei­sens slutt. Beg­ge deler har etter min mening fun­gert godt. Som jeg har nevnt noen gan­ger under­veis, syn­tes jeg til tider at det gikk litt tyng­re i år enn det har gjort tid­li­ge­re. Men jeg blir ikke skremt av det. Jeg vel­ger una­sett å tro at det først og fremst skyld­tes var­men.

Å syk­le langs noen av de sto­re elve­ne, har blitt et slags pro­sjekt for meg. Når man syk­ler med­strøms, er det i alle fall mer ned enn opp, selv om man ikke slip­per unna mot­bak­ker da hel­ler. Det er man­ge elver igjen, som jeg har lyst til å syk­le langs: Elben, Loire, Wis­la, Tejo, Po, og ikke minst Donau. Men Donau er så lang at jeg må reg­ne i alle fall fire uker, om jeg skal syk­le hele på en tur. Det er inter­es­san­te elver i Russ­land, men jeg føler meg ikke helt klar for dem, i alle fall ikke ennå. Det sam­me gjel­der land som Hvite­russ­land og Ukrai­na. Det er noe med noen kon­flik­ter som må løses, visum­by­rå­kra­ti som må bli enk­le­re, osv. Vi må hel­ler ikke glem­me vår egen Glom­ma. Og det er man­ge fler.

Når man syk­ler, opp­le­ver man land­ska­pet og ste­de­ne på en helt annen måte enn om man f.eks. kjø­rer bil. Når man syk­ler er man til­ste­de i land­ska­pet, man ser det ikke bare ut gjen­nom et vin­du. Å kjø­re bil kan være trans­port til og fra, men ikke rei­se på sam­me måte som når man syk­ler. En annen mulig­het om man vil rei­se på de sto­re elve­ne, er båt. Man kan vel­ge elve­crui­se, eller rei­se fra sted til sted med noen av de man­ge rute­bå­te­ne. Jeg har ikke prøvd det­te, og vil der­for ikke kom­men­te­re det.

Det har også slått meg at det å syk­le på en måte er sosi­alt, selv om man syk­ler ale­ne. Jeg er ikke blant dem som lett kom­mer i kon­takt med ukjen­te. Men det i alle fall lett å kom­me i kon­takt med and­re som syk­ler, også for sli­ke som meg. Det er lett å inn­le­de sam­ta­ler med spørs­mål om hvor man har syk­let og hvor man skal syk­le. Jeg har møtt og kom­met i kon­takt med gans­ke man­ge folk i løpet av den­ne turen.

Selv om ture­ne har gitt mer­smak, kom­mer jeg  nok ikke til å syk­le turen langs dis­se elve­ne på nytt. I alle fall ikke langs hele elve­ne. Det er så man­ge ste­der jeg ikke har vært, og jeg må erkjen­ne at jeg nep­pe har så vel­dig man­ge år igjen hvor jeg fort­satt kan gjø­re slikt. Men jeg har ingen pla­ner om å gi meg før jeg må. Om jeg ikke vil syk­le langs hele elven på nytt, har en en slags “best of” lis­te, over strek­nin­ger som jeg gjer­ne kan syk­le igjen.

Av de elve­ne jeg har syk­let til nå, har Rhô­nen den mest spek­ta­ku­læ­re begyn­nel­sen, med fos­ser ned fra bre­en Rhôneg­let­s­cher i De sveit­sisk alper. Men jeg kom­mer nep­pe til å syk­le opp dit igjen. Hvis jeg drar dit, blir det nok med en buss til top­pen, for så å syk­le ned. Det går også et muse­ums­tog over Fur­ka­pas­set som jeg har lyst til å rei­se med. Men det toget tar ikke med syk­ler.

Wallis eller Valais, som dalen vide­re heter (avhen­gig av om man vel­ger det tys­ke eller frans­ke nav­net), er vak­ker. Men ikke så spek­ta­ku­lær at jeg vil syk­le den på nytt. Men å syk­le et styk­ke, for så å ta toget — det kan jeg godt ten­ke meg å gjø­re. Strek­nin­gen fra Mon­treux til Gene­ve er vak­ker, med utsik­ten til Mont Blanc på den and­re siden av Geneve­sjø­en. Men som syk­kel­tur betrak­tet, er den ikke så inter­es­sant.

Langs den frans­ke delen av Rhô­nen synes jeg strek­nin­gen fra Seys­sel til Cha­naz er den fines­te. Det er en strek­ning på bare ca 22 km, og en tur de fles­te kan kla­re. Seys­sel, og Culoz er beg­ge stopp på tog­lin­jen mel­lom Lyon og Gene­ve. Det er lett å kom­me til Seys­sel, syk­le til Cha­naz, og så til Culoz som lig­ger litt høy­ere oppe langs elven, på den and­re siden, for å ta toget vide­re.

For­flyt­ter vi oss til Rhi­nen, kan vi også ta med begyn­nel­sen, selv om det her er man­ge bek­ker små som til slutt blir Rhi­nen ved Obe­ralp­pass. Det er lett å kom­me dit, og for en som også er inter­es­sert i tog, er det en mor­som opp­le­vel­se. Banen opp er så bratt, enten man tar den fra Ander­matt eller DIsen­tis, at det er tann­hjuls­drift på de brat­tes­te strek­nin­ge­ne.

 

Det ris­ter og brå­ker gans­ke mye når man kjø­rer et slikt tog. Men det er gans­ke mor­somt for en som er inter­es­sert i tog.

Det er all­tid spek­ta­ku­lært å tril­le ned fra fjel­let. Så får man bestem­me seg for hvor lang man vil gjø­re turen. Turen fra Ilanz til Chur, langs høyre­bred­den av Rhi­nen er flott. Her er det som noen cal­ler “Euro­pas Grand Canyon”.  Da jeg syk­let der, valg­te jeg av en eller annen grunn venstre­bred­den. Jeg had­de føl­ge med en lokal syk­list opp en bak­ke. Vi var i omtrent like dår­lig form beg­ge to (skjønt jeg had­de baga­sje, det had­de ikke han), og syn­tes det var greit med noen pau­ser for en pust eller tre i bak­ken. Han anbe­fal­te sterkt høyre­bred­den. Jeg lot meg over­be­vi­se. Dagen etter lot jeg baga­sjen stå igjen på hotel­let i Chur, tok jeg toget fra Chur opp til Illanz, for å syk­le høyre­bred­den til­ba­ke til Chur. Men om jeg skal være ærlig, så var tog­tu­ren den fines­te. Toget går langs ele­ven nede i dal­bun­nen, mens vei­en går i høy­den over dalen. Jeg anbe­fa­ler å ta toget fra Ilnaz til Chur.

Her­fra og vide­re er det ikke så vel­dig spen­nen­de. Bode­see er fin, men det er man­ge fine ste­der langs inn­sjø­er. Turen fra Kon­stanz til Rhin­fal­le­ne, litt for­bi Schaff­haus­sen er fin. Her er det fle­re gam­le svei­tis­ke små­byer, som er slik at man bare ven­ter på at gjø­ken skal kom­me ut av kirke­tår­net og si ko-ko på time­sla­ge­ne. Her­fra vide­re til Basel, syn­tes jeg det var gans­ke kje­de­lig.

Fra Basel til Stras­bourg vil jeg anbe­fa­le at man leg­ger turen inn­om vin­om­rå­de­ne i Alsa­ce, i alle fall hvis man er glad i vin. Jeg syk­let fra Basel til Col­mar, og der­fra til Stras­bourg. Hvs jeg skul­le ha tatt den turen i dag, vil­le jeg ha fulgt Vélo­ro­ute du Vig­nob­le d’Alsace. Den star­ter ved Thann, og ender ved Maries­heim. Det er man­ge ste­der med sam­me navn i områ­det, så det kan være litt for­vir­ren­de. Hele stek­nin­gen er ca 134 km. Man kom­mer greit til star­ten med tog fra Mul­house til Thann, så kan man dra til Stras­bourg etter­på.

Strek­nin­gen fra Stras­bourg til Maniz var ikke sær­lig spen­nen­de. Jeg er til­truk­ket av Mann­heim, for­di hoff­et ved Mann­heim len­ge had­de Euro­pas bes­te orkes­ter. Det var et sted Mozart besøk­te fle­re gan­ger. Det var noen damer også, og ikke bare orkes­te­ret som lok­ket ham. Men jeg tror ærlig talt ikke jeg vil syk­le, om jeg skal dra dit igjen.

Strek­nin­gen fra Wies­ba­den til Rüdes­heim, som er Rhein­gau, og et Tysk­lands aller bes­te vin­om­rå­der, besø­ker jeg gjer­ne igjen. Helst med litt bed­re tid enn jeg had­de sist.

 

Wies­ba­den lig­ger nær Frank­furt, så det er lett å kom­me dit. Man kan ta lokal­to­get fra fly­plas­sen i Frank­furt, eller fra selve byen.

Mit­tel­rhein, fra Bin­gen til Kob­lenz, er den fines­te stek­nin­gen langs Rhi­nen. Det er en tur på ca 70 km, og de er lagt godt til ret­te for syk­ling. Den­ne turen kan varmt anbe­fa­les.

Jeg tok toget fra Kob­lenz til Bonn, da jeg var her. Jeg vil­le til Bonn for­di det var her Beet­ho­ven ble født, selv om det ikke er man­ge sport etter ham der. Turen gjen­nom Rhein­gau og vide­re gjen­nom Mit­tel­rhein, er av de jeg godt kan ten­ke med å ta på nytt.

Langs Mosel vil jeg sær­lig anbe­fa­le strek­nin­gen fra Tri­er til Cochem. Jeg bruk­te to dager på den turen. Skul­le jeg syk­le den strek­nin­gen på nytt, vil­le jeg anta­ge­lig plan­lagt 4–5 dager. Gans­ke kor­te syk­kel­e­tap­per, og god tid til å sma­ke vin. Jeg vet ikke hvor jeg vil­le ha lagt in over­nat­ting mel­lom Tri­er og Bern­kas­tel. Kan­skje i Pie­sport. Mel­lom Bern­kas­tel og Cochem er Tra­ben og Zell ste­der som kan fris­te. Jeg vil da ta tog til Tri­er og tog vide­re fra Cochem.

Men nå er jeg til­ba­ke i den nors­ke hver­da­gen.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier — Kiel

Sykkelturer

 

 

Print Friendly, PDF & Email