Frankrike, Sykkeltur, Tyskland, Vin

Bikerail 2018 del 2, Monpellier — Kiel: Ferge ved reisens slutt. Oppsummering.

1 Comment

meJada, jeg har brukt tittelen “Ferge ved reisens slutt” før, men jeg synes den tåler å brukes igjen. Bloggkommentarer skrives tross alt ikke for evigheten. Jeg innrømmer gjerne at den er, om ikke direkte stjålet fra, så i alle fall sterkt inspirert av tittelen på Erik Fosnes Hansnes gjennombruddsroman “Salme ved reisens slutt”. Så er det sagt.

LItt togproblemer og en ikke planlagt sykkeletatppe, gjorde at jeg valgte å skrive en ikke planlagt bloggkomentar. En tysk dame som skulle på sykkeltur fra Oslo tll Gøteborg, og som sto og ventet samtidig med meg på å komme ombord i båten, sa at toglinjen mellom Buchhlz og Harburg hadde vært stengt på grunn av uvær. Hun sa storm, men man har det gjerne med å overdrive dette med vind.

Jeg kom meg fram til Hamburg, et par timer etter planlagt tid. Jeg trengte da en dusj, og var ikke fristet til å ta en sykkelrunde utenfor sentrum i Hamburg for å finne noen interessante cacher, De  får ligge der til neste gang jeg måtte være i Hamburg.

Jeg liker godt å sykle. Men når jeg beveger meg i bystentra for å se meg om og gjøre meg litt kjent, liker jeg enda bedre å gå. Så den dagen jeg hadde i Hamburg lot jeg sykkelen stå, og gikk rundt i byen. Jeg hadde lyst til å se Miniatur Wunderland, verdens største modelljernbaneanlegg. Jeg gikk ned til Hafncity, hvor det ligger. Jeg var der en gang mellom 10 og 11. Jeg kunne kjøpe billett til kl 14, eller jeg kunne kjøpe en billett og vente i kø, men da måtte jeg i alle fall sitte i kø en time, ifølge damen jeg kjøpte billett av. Jeg valgte en billett til kl 14, og fortsatte min vandring. Ikke overraskende gikk mine vandringer blant annet i retning noen geocacher. Det begynte å regne. Jeg hadde for så vidt med meg regntløy, men det lå igjen på hotellet. Yr hadde varslet at det kunne komme litt regn. Men noen ganger kan man håpe på at de tar feil. Det kom nok uansett ikke mer regn enn de hadde sagt det skulle komme.

Jeg oppdaget at den ene av skruene som holder brillestengene på plass, var i ferd med å løsne. Her var det om å gjøre å få strammet den, før den løsnet het og falt ut. De nære ting trumfer i praksis alt. Jeg begynte å se meg om, for å se om jeg kunne finne en brillebutikk hvor de burde kunne hjelpe meg med det. Men som det som vanligvis er: Det kryr av sike butikker når man ikke har bruk for dem. Men når man vil finne en, er det ingen. Jeg gikk fra der jeg var i retning et område hvor jeg regnet med å kunne finne en del butikker.Dette tok meg blant annet til Reperbahn, og jeg gikk kanskje et par hundre meter på Reperbahn i den enden som er nærmest sentrum. En reperbane er et sted hvor man slår eller tvinner rep. Men det er ikke akkurat det Reperbahn i Hamburg er kjent for. Noe av det første jeg la merke til da jeg kom opp til Reperbahn var dette:

De de reklamerte med var blant annet dette:

Jeg har sett en del McDonald’s spisesteder, men ingen som lignet på dette. Jeg tror ikke dette er helt i samsvar med McDonald’s corporate policy.

Da jeg var i Hamburg for tre år siden, endte jeg ved en feil å sykle fram og tilbake gjennom hele Reperbahn. Jeg kom sent, og hadde bestilt rom på et hotell som het Intercity. Min GPS var ikke helt oppdatert, så det hotellet jeg skulle til, var ikke inne på GPSen. Jeg ble sendt i retning et Intercity hotell i bydelen Altona, som altså tok meg gjennom Reperbahn. Da jeg oppdaget at det var feil, og at jeg skulle i retning hovedstasjonen, syklet jeg tilbake igjen.

Den gang hadde jeg lest at Reperbahn var i ferd med å endre karakter, hvor restauranter m.m. var i ferd med å overta i den delen som ligger nærmest sentrum, mens sex og pornostedene dominerte i den andre enden. Litt den samme utviklingen som vi har sett i SoHo i London. Jeg så ikke så veldig nøye etter. Jeg var mest opptatt av å finne hotellet. Men jeg fikk et inntrykk av at det var slik. Nå så det ut som det var en form for tilbakefall. Jeg så ikke noe steder som reklamerte for sex og porno mot sentrum, men det var veldig mange spillehaller, som jeg i det hele tatt har sett mange av i Tyskland. Det var noe puber og cafeer, men jeg så ikke noen som jeg syntes kunne virke fristende. Uansett var jeg mest opptatt av å finne noen som kunne stramme den løse skruen på brillene mine. Noen slike butikker så jeg ikke på denne delene av Reperbahn.

Hamburg er fortsatt en stor havneby. Men båtene kommer ikke inn til selve byen, sik de gjorde i gamle dager. Nå ligger de på den andre siden av elven, og litt lenger borte.

Det er ikke som i gamle dager, da det var kort vei fra havnen opp til Reperbahns og dens mange fristelser. Johannes Brahms ble født og vokste opp i Hamburg. Han viste tidlig et musikalsk talent og var tidlig utviklet musikalsk. Men fysisk var han meget sent utviklet. Han arbdeidet en stund som barpianist på havnekneipene i Hamburg. Barnevernet ville neppe ha vært særlig begeistret for at en lite utviklet 12-åring arbeidet på slike steder, hvor klientellet for det meste var fulle sjøfolk og prostituerte. Noen syntes det var morsomet å “leke” med denne unge pianisten. Dette kom til å prege Johannes Brahms resten av livet, ikke minst i hans forhold tll kvinner. Det var kanskje ikke dette Johannes Brahms spilte på kneipene i Hamburg, men vi får i alle fall holde oss til hans musikk for solo piano. Her er 10 intermezzi, spilt av Glen Gould.

Da jeg kom inn i et område med flere butikker, så jeg fortsatt ikke noen optiker. Men jeg så Hi-Fi klubben, og tenkte at de som fikler med slikt, de har sikkert slike små skrutrekkere, “urmakertrekkere” man må ha for å stramme bittesmå skruer. Det hadde de, De var mer enn villige til å hjelpe, og jeg kunne vandre videre uten å frykte at brillestangen skulle løsne. Det begynte å blir tid for å få litt mat, før jeg skulle se på modelljernbane. Jeg fant et greit sted å spise lunsj, og gikk så til Miniatur Wonderland.

På Miniatur Wunderland var det lagt opp til en anbefalt runde, som tok oss til mange land og steder. Det var så mye at det kunne bli en tålmodighetsprøve. Det var påfallende færre enstusiastike barn på slutten enn på begynnelsen. Vi fant selvfølgelig Hamburg og andre deler av Tyskland. Men også et område for Skandinavia hvor det blant annet var et skipsverft hvor Fred Olsens båt Black Prince lå en tørrdokk.

Gruveanlegget i Kiruna hadde fått stor plass.

Villa Villekulla var også her.

Selv om det aldri kom jernbane til Tromsø, hadde de fått inn en modell av Ishavskatedralen, ved siden av jernbanen. Norges “matmor”, Ingrid Espeid Hovig døde nylig, 94 år gammel. Ishavskatedralen ble tegnet av hennes mann, Jan Inge Hovig, som døde så altfor tidlig, bare en uke etter at de giftet seg.

Og det var en modell av Heddal stavkirke. Heller ikke den har jernbane så tett inntil.

Og det var mange kjente, norske lokomotiv og togsett..

Det hele ble styrt fra togkontrollen.

Hvis man en gang hadde elektrisk tog, eller ønsket at man hadde det, er dette et flott sted å besøke.

Så mye mer rakk jeg ikke i Hamburg, bortsett fra å vandre rundt og få bedre oversikt over byen, samt å finne noen geocacher. To ting som utmerket lar seg kombinere.

Etter å ha hatt problemer med to tog, tok jeg ingen sjanser, og tog et tidlig tog, 08.43, til Kiel. Det var litt dårlig merket. På perrongen i Hamburg sto det tog både til Flensburg og Kiel fra det samme sporet. Det viste seg at dette toget ble splittet i en by som heter Neumünster, slik at de forrerste vognene skulle til Flensburg og de bakerste til Kiel. Jeg var selvfølgelig havnet i den delen som skulle til Flensburg. Men det var bare å foreta en rask forflytning på stasjonen, så det gikk greit.

Da jeg kom ombord på Color Fantasy og så informasjon om lugarer på starboard (=styrbord=høyre) side og port (=babord=venstre) side, kom jeg til å tenke på opprinnelsen til uttrykket POSH. Da velstående engelskmenn reiste til Sør-Afrika, hadde båten fra England kurs mot sør-sørøst. De fkk for det meste solen inn fra styrbord, og på den siden ble det veldig varmt. De ville derfor helst ha lugarer på babord side. Når de skulle hjem, ville de av tilsvarende grunner ha lugarer på styrbord side. De beste og dyreste billettene var stempet POSH, som betød Port Out, Starboard Home.

Været ut fra Kiel var grått og overskyet. Det begynte å regne, så det var lite fristende å oppholde seg ute, noe jeg vanligvis gjør når jeg reiser med båt. Turen ble ganske begivenhetsløs. Og jeg så fram til å komme hjem.

Av de båtene som går til og fra Oslo er Color Lines båter til og fra Kiel etter min mening de beste. Københavnbåten er OK, og langt over gammel danskebåtstandard. Men de holder ikke helt nivået til Kielfergene. Det er lenge siden jeg har reist med Stena Saga, men den var i alle fall ikke blant mine favoritter. Det de kaller en gourmet-restaurant på Color line er en utmeret restaurant, med god mat og gode og interessante viner, om man velger vinmenyen. De ligger langt over DFDS.

DFDS gjorde for en del år siden en interessant erfaring. De hadde fått den fikse ideen at de skulle tilby cruise hvor folk kunne ha med bilene sine, og bestilte skip som skulle være egnet til dette. Det var ingen suksess. I stedet for å seile på cruise, ble båtene satt inn i rute mellom Oslo og København. Da de satte inn disse båtee, hevet de kvaliteten og skrudde opp prisene. De fikk flere passasjerer på den måten, og ikke minst fikk de passasjerer de ønsket, og ble kvitt en del av dem de ikke ønsket. Den tradisjonelle danskebåtfylla forsvant. Men båtene var for mye ferger til å fungere som cruiseskip, og for mye cruisesip ti å fungere som ferger. Så de var ikke noen suksess i noen av markedene. Men de har beholdt konseptet med relativt høy pris og relativt høy kvalitet.

Bikerail-konseptet har gitt mersmak.Det går greit å toge/sykle gjennom Europa. Det er generelt mye bedre å ta med sykkel på tog enn på fly, da man slipper styret med demontering, pakking osv. Men jeg har ikke forsøkt meg på toget mellom Oslo og København. Jeg har ikke tillit til NSB og SJ når det gjelder å ta med sykler. Nå har noen i en kommetar sagt at NSB kjører toget mellom Oslo og Gøteborg, og at det tar med sykler. Og at det er DSB, danske jernbaner, som kjører toget mellom Gøteborg og København, og at det er tog med dansk stanard for å ta med sykler. Kanskje prøver jeg det et annet år.

Det går generelt veldig greit å ta med sykkel på tog i Europa, i alle fall i de landene jeg har vært i nå. I Tyskland tar ikke alle InterCity tog sykler. Sjekk oppslagene på stasjonen eller appen fra Interrail. Man skal reservere plass  til sykkelen på IC og ICE-tog. Hvis alle plasser er reservert, risikerer man ikke å få med sykkelen. Heldigvis var det noen ledige sykkelplasser på toget hvor jeg møtte det problemet, så det gikk greit. Konduktøren sa at det ofte var fullt om sommeren, og at jeg var heldig når det var et par ledige plasser.

Jeg har ikke forsøkt å ta med sykkel på ICE-tog (høyhastighetstog) i Tyskland. Men jeg møtte noen tyske damer på sykkeltur, på toget fra Montpellier til Lyon, som sa at det ikke var noe problem.

I Frankrike tar noen, men ganske få TGV med sykler. Jeg har forstått det slik at de har ambisjoner om å utvikde tilbudet, men foreløpig er det ganske magert. Jeg har foreløpig gitt opp å finne ut hvilke TGV som tar sykler, på nettet. Her må man spørre på stasjonen. På noen franske IC-tog må man reservere og betale for plass til sykkelen, jeg tror det koster 10€. På interrailappen kommer ikke disse togene med, hvis man søker etter tog som tar sykler. Jeg tror, men har ikke forsøkt, at på IC-tog hvor det opplyses at plassreservasjon (for passasjerer) er obligatorisk, kan man også ta med sykkel — men må reservere plass. På TER tog og mange IC-tog kan man ta med sykkel uten å reservere.

I Danmak kan man ta med sykkel, men må betale. Jeg vet ikke hvor mye. I Nederland kan man ta med sykkel, unntatt i rushtiden, og må betale 6,10€ for en dagsbillett til sykkelen. I Belgia koster en dagsbillett til sykkelen 8€.

Det har vært to veldig ulike turer. Turen nedover var en tur med vekselvis tog og sykkel. Turen hjem var tog til der sykkelturen startet, så sykkeltur, og deretter tog videre, til det ble ferge ved reisens slutt. Begge deler har etter min mening fungert godt. Som jeg har nevnt noen ganger underveis, syntes jeg til tider at det gikk litt tyngre i år enn det har gjort tidligere. Men jeg blir ikke skremt av det. Jeg velger unasett å tro at det først og fremst skyldtes varmen.

Å sykle langs noen av de store elvene, har blitt et slags prosjekt for meg. Når man sykler medstrøms, er det i alle fall mer ned enn opp, selv om man ikke slipper unna motbakker da heller. Det er mange elver igjen, som jeg har lyst til å sykle langs: Elben, Loire, Wisla, Tejo, Po, og ikke minst Donau. Men Donau er så lang at jeg må regne i alle fall fire uker, om jeg skal sykle hele på en tur. Det er interessante elver i Russland, men jeg føler meg ikke helt klar for dem, i alle fall ikke ennå. Det samme gjelder land som Hviterussland og Ukraina. Det er noe med noen konflikter som må løses, visumbyråkrati som må bli enklere, osv. Vi må heller ikke glemme vår egen Glomma. Og det er mange fler.

Når man sykler, opplever man landskapet og stedene på en helt annen måte enn om man f.eks. kjører bil. Når man sykler er man tilstede i landskapet, man ser det ikke bare ut gjennom et vindu. Å kjøre bil kan være transport til og fra, men ikke reise på samme måte som når man sykler. En annen mulighet om man vil reise på de store elvene, er båt. Man kan velge elvecruise, eller reise fra sted til sted med noen av de mange rutebåtene. Jeg har ikke prøvd dette, og vil derfor ikke kommentere det.

Det har også slått meg at det å sykle på en måte er sosialt, selv om man sykler alene. Jeg er ikke blant dem som lett kommer i kontakt med ukjente. Men det i alle fall lett å komme i kontakt med andre som sykler, også for slike som meg. Det er lett å innlede samtaler med spørsmål om hvor man har syklet og hvor man skal sykle. Jeg har møtt og kommet i kontakt med ganske mange folk i løpet av denne turen.

Selv om turene har gitt mersmak, kommer jeg  nok ikke til å sykle turen langs disse elvene på nytt. I alle fall ikke langs hele elvene. Det er så mange steder jeg ikke har vært, og jeg må erkjenne at jeg neppe har så veldig mange år igjen hvor jeg fortsatt kan gjøre slikt. Men jeg har ingen planer om å gi meg før jeg må. Om jeg ikke vil sykle langs hele elven på nytt, har en en slags “best of” liste, over strekninger som jeg gjerne kan sykle igjen.

Av de elvene jeg har syklet til nå, har Rhônen den mest spektakulære begynnelsen, med fosser ned fra breen Rhônegletscher i De sveitsisk alper. Men jeg kommer neppe til å sykle opp dit igjen. Hvis jeg drar dit, blir det nok med en buss til toppen, for så å sykle ned. Det går også et museumstog over Furkapasset som jeg har lyst til å reise med. Men det toget tar ikke med sykler.

Wallis eller Valais, som dalen videre heter (avhengig av om man velger det tyske eller franske navnet), er vakker. Men ikke så spektakulær at jeg vil sykle den på nytt. Men å sykle et stykke, for så å ta toget — det kan jeg godt tenke meg å gjøre. Strekningen fra Montreux til Geneve er vakker, med utsikten til Mont Blanc på den andre siden av Genevesjøen. Men som sykkeltur betraktet, er den ikke så interessant.

Langs den franske delen av Rhônen synes jeg strekningen fra Seyssel til Chanaz er den fineste. Det er en strekning på bare ca 22 km, og en tur de fleste kan klare. Seyssel, og Culoz er begge stopp på toglinjen mellom Lyon og Geneve. Det er lett å komme til Seyssel, sykle til Chanaz, og så til Culoz som ligger litt høyere oppe langs elven, på den andre siden, for å ta toget videre.

Forflytter vi oss til Rhinen, kan vi også ta med begynnelsen, selv om det her er mange bekker små som til slutt blir Rhinen ved Oberalppass. Det er lett å komme dit, og for en som også er interessert i tog, er det en morsom opplevelse. Banen opp er så bratt, enten man tar den fra Andermatt eller DIsentis, at det er tannhjulsdrift på de bratteste strekningene.

Det rister og bråker ganske mye når man kjører et slikt tog. Men det er ganske morsomt for en som er interessert i tog.

Det er alltid spektakulært å trille ned fra fjellet. Så får man bestemme seg for hvor lang man vil gjøre turen. Turen fra Ilanz til Chur, langs høyrebredden av Rhinen er flott. Her er det som noen caller “Europas Grand Canyon”.  Da jeg syklet der, valgte jeg av en eller annen grunn venstrebredden. Jeg hadde følge med en lokal syklist opp en bakke. Vi var i omtrent like dårlig form begge to (skjønt jeg hadde bagasje, det hadde ikke han), og syntes det var greit med noen pauser for en pust eller tre i bakken. Han anbefalte sterkt høyrebredden. Jeg lot meg overbevise. Dagen etter lot jeg bagasjen stå igjen på hotellet i Chur, tok jeg toget fra Chur opp til Illanz, for å sykle høyrebredden tilbake til Chur. Men om jeg skal være ærlig, så var togturen den fineste. Toget går langs eleven nede i dalbunnen, mens veien går i høyden over dalen. Jeg anbefaler å ta toget fra Ilnaz til Chur.

Herfra og videre er det ikke så veldig spennende. Bodesee er fin, men det er mange fine steder langs innsjøer. Turen fra Konstanz til Rhinfallene, litt forbi Schaffhaussen er fin. Her er det flere gamle sveitiske småbyer, som er slik at man bare venter på at gjøken skal komme ut av kirketårnet og si ko-ko på timeslagene. Herfra videre til Basel, syntes jeg det var ganske kjedelig.

Fra Basel til Strasbourg vil jeg anbefale at man legger turen innom vinområdene i Alsace, i alle fall hvis man er glad i vin. Jeg syklet fra Basel til Colmar, og derfra til Strasbourg. Hvs jeg skulle ha tatt den turen i dag, ville jeg ha fulgt Véloroute du Vignoble d’Alsace. Den starter ved Thann, og ender ved Mariesheim. Det er mange steder med samme navn i området, så det kan være litt forvirrende. Hele stekningen er ca 134 km. Man kommer greit til starten med tog fra Mulhouse til Thann, så kan man dra til Strasbourg etterpå.

Strekningen fra Strasbourg til Maniz var ikke særlig spennende. Jeg er tiltrukket av Mannheim, fordi hoffet ved Mannheim lenge hadde Europas beste orkester. Det var et sted Mozart besøkte flere ganger. Det var noen damer også, og ikke bare orkesteret som lokket ham. Men jeg tror ærlig talt ikke jeg vil sykle, om jeg skal dra dit igjen.

Strekningen fra Wiesbaden til Rüdesheim, som er Rheingau, og et Tysklands aller beste vinområder, besøker jeg gjerne igjen. Helst med litt bedre tid enn jeg hadde sist.

Wiesbaden ligger nær Frankfurt, så det er lett å komme dit. Man kan ta lokaltoget fra flyplassen i Frankfurt, eller fra selve byen.

Mittelrhein, fra Bingen til Koblenz, er den fineste stekningen langs Rhinen. Det er en tur på ca 70 km, og de er lagt godt til rette for sykling. Denne turen kan varmt anbefales.

Jeg tok toget fra Koblenz til Bonn, da jeg var her. Jeg ville til Bonn fordi det var her Beethoven ble født, selv om det ikke er mange sport etter ham der. Turen gjennom Rheingau og videre gjennom Mittelrhein, er av de jeg godt kan tenke med å ta på nytt.

Langs Mosel vil jeg særlig anbefale strekningen fra Trier til Cochem. Jeg brukte to dager på den turen. Skulle jeg sykle den strekningen på nytt, ville jeg antagelig planlagt 4-5 dager. Ganske korte sykkeletapper, og god tid til å smake vin. Jeg vet ikke hvor jeg ville ha lagt in overnatting mellom Trier og Bernkastel. Kanskje i Piesport. Mellom Bernkastel og Cochem er Traben og Zell steder som kan friste. Jeg vil da ta tog til Trier og tog videre fra Cochem.

Men nå er jeg tilbake i den norske hverdagen.

Bikerail 2018 hjemreise, Montpellier -- Kiel (Sykling langs Mosel)

Sykkelturer