Ingunn Sakshaugs tøv om syklende og fotgjengere i Oslo @Isakshaug @SimenSaetre @eriktornes @vegardvelle

Foto på toppen: Geir Anders Rybakken Ørslien.

Grunnløse angrep på folk som sykler, basert på feilaktig informasjon og med uholdbare faktapåstander, er en egen leserbrevsjanger. Redaktører synes åpenbart at det er godt stoff, siden de publiserer dette helt ukritisk. Folk må gjerne ha sine meninger om folk som sykler og har sin fulle rett til å gi uttrykk for dem. Aviser skal publisere ulike meninger. Men det er for mange alternative fakta i sykkelhetsernes innlegg. Man kan ha sine egne meninger, men ikke sine egne fakta. I alle fall burde debattredaktørene ha lært seg til å være kritske til påstander om hvor farlige syklende er, om hvordan trafikkreglene er og om hvordan syklende bryter dem.

Adresseavisen har antageligvis norgesrekord i ukritisk publisering av tøv om trafikkregler. Et aktivt medlem i det ytre høyre-partiet Demokratene, og ivrig leserbrevskribent med meninger om det meste, Terje Haugom, skrev et innlegg med overskriften Det er ikke lov å sykle to i bredden i trafikken. Dette er en ren faktapåstand, og ikke en meningsytring, som Adresseavisen helt ukritisk publiserte. Det er det eneste tilfellet jeg kjenner til, hvor Statens vegvesen fant det nødvendig å imøtegå påstandene i et slikt innlegg, med svaret Joda, du kan sykle to i bredden. I tillegg til at dette var en pinlig episode for Adresseavisens debattredaktør, så er det verdt å huske på Statens vegvesens bekreftelse på at det er tillatt å sykle to i bredden. For dette er en gjenganger i sykkelhetsen.

Men tilbake til Oslo og Ingunn Sakshaug. Hun har fått publisert det samme innlegget både i Vårt Oslo og i Aftenposten, og ble for dette belønnet med å bli intervjuet i Morgenbladet. Hun fikk også omtale i ABC-nyheter. Hun starter sine innlegg med en variant av frasen jeg er ikke rasist, men … her som “jeg er ikke imot sykler”. Så kommer alt om hvorfor hun er mot om ikke sykler, så i alle fall at folk sykler på dem i byen.

Ingunn Sakshaug er daglig leder i Tumlare, et selskap som frakter turister, ikke minst cruiseturister, med buss rundt i Oslo. Hun insisterer på at hun uttaler seg som privatperson, og at hennes rolle i Tumlare ikke har noen innvirkning på hennes syn på folk som sykler. I alle fall har hennes rolle som daglig leder i Tumlare betydning for hennes syn på å legge til rette for syklende og fotgjengere. Det kommer tydelig fram i et høringsinnspill til planene om bilfritt byliv. Vi har ikke noe imot tilrettelegging for gående og syklende, men det må ikke gå utover våre interesser, i dette tilfellet hennes turistbusser, som lenge bidro sterkt til å ødelegge Fridtjof Nansens plass.

For disse stakkars turistene er jo ikke i stand til å gå. De må busses til døren:

“De store volumene av turister som kommer til Norge, er godt voksne/eldre mennesker, som har en begrenset bevegelighet. I sine respektive hjemland er de vant til å kunne bevege seg rundt med fremkomstmidler som bil og offentlig transport. De går ikke mye. Dette gjelder både for turister som kommer til Norge med fly og cruiseskip. Å forvente at disse skal kunne gå på fotsightseeing mellom Oslo S og Slottet, via Aker Brygge, Rådhuset og Akershus festning, eller sette seg på en bysykkel og ta samme runden, er et tydelig bevis på manglende kunnskap”

Reiselivsbransjen må tilpasse seg det 21. århundret. Motstanden mot masseturisme, ikke minst cruiseturisme, har blitt mer synlig og uttalt. Jon Hustad har ganske treffende kalt cruisnæringen for “Parasittnæringa”. Stadig flere byer får store, bilfrie områder, ikke minst i sentrumsområdene. Det begynner å bli mange byer hvor det ikke er mulig å bevege seg inn i de områdene som turistene vil se, med bil eller buss. Byutviking må først og fremst være for folk som bor i byen, ikke for turister som ser den fra en buss en gang i livet. Det er ingen grunn til å ødelegge byer for at turister som ikke orker å gå noen hundre meter, skal kunne busses til alle severdigheter. Ingunn Sakshaug kan si hva hun vil, men det er veldig lett å forstå hvorfor mange mener det ikke er troverdig at hennes synspunkter ikke er påvirket av hennes næringsinteresser.

Det har aldri vært tryggere å være fotgjenger i Oslo enn nå.

“Det har aldri vært så farlig å bevege seg i Oslos gater til fots som nå” er overskriften på Ingunn Sakshaugs innlegg. En åpenbar faktapåstand, som publiseres ukritisk. Det er helt feil. Faktum er at det aldri har vært så trygt å være fotgjenger i Oslo som nå. I løpet av de siste ca 20 årene har antallet drepte og skadde fotgjengere i Oslotrafikken blitt omtrent halvvert.

Hvis det hadde vært sant at det har blitt så mye farligere å bevege seg til fots, da hadde vi hatt en økning i antallet drepte og skadde fotgjengere. Ingunn Sakshaug legger ansvaret for den påståtte økningen på folk som sykler. Hvis det hadde vært sant, skulle vi ha sett en økning av fotgjengere som er drept eller skadet etter å ha blitt påkjørt av folk som sykler. Det ser vi heller ikke. Det er fortsatt slik at det er bilister som dreper og skader fotgjengere i trafikken.

Ingunn Sakshaug skriver:

“sykkelen blitt det fremkomstmiddelet som forårsaker størst irritasjon og sinne blant byens beboere”

Heller ikke det er underbygd, og er neppe basert på annet enn at det er det fremkomstmiddelet som forårsaker størst irritasjon hos Ingunn Sakshaug. Det er nok også det fremkomstmiddelet som i størst grad hetses i sosiale medier, ikke minst av sinte bilister. Men graden av hets i sosiale medier gir ikke noe inntrykk av hva et flertall av folk mener. Det gjør heller ikke det som diskuteres i kantinen på Ingunn Sakshaugs arbeidsplass. Stadig fler sykler, og enda fler gir uttrykk for at de gjerne vil sykle, men synes det virker for risikabelt å sykle i byen.

Ingunn Sakshaug påstår:

“Syklister har nå fått fri tilgang til å sykle hvor de vil, hvordan de vil. Enveiskjørte gater, rødt lys, fortau – spiller ingen rolle. Er du på sykkel, er det fritt frem.”

Hva slags erkesludder er dette? Nei, det er ikke fritt fram å sykle hvor man vil eller hvordan man vil. Det er ikke lov å sykle eller kjøre bil på rødt lys. Dog er det slik at røde og grønne menn ikke gjelder for syklende. Så det er ikke forbudt å sykle på “rød mann”.

Morgenbladet illustrerer sitt intervju med bilder av fire syklister som angivelig syklet på rødt lys i 2015. Ikke noen av bildene viser at de faktisk sykler på rødt lys. Det er mye dokumentasjon som viser hvordan syklende stopper på rødt lys, og venter på grønt før de krysser. Men det er åpenbart ikke like “godt stoff”.

Når vi bedømmer sykkelkultur i Oslo, må vi ha i bakhodet at de som syklet lenge var de som syklet til tross for elendig tilrettelegging. Man syklet med en viss dødsforakt. Det var en sykkelfiendtlig veiutforming og det er fortsatt sykkelfiendtlige trafikkregler — og fortsatt ofte sykkelfiendtlig infrastruktur. Man måtte ta seg til rette som best man kunne, og utnytte de mulighetene som fantes. Dette har preget, og preger fortsatt holdningen hos noen syklende. Regler og regulering var til for å overvinnes, ikke for å følges.

Mine inntrykk fra trafikken er like riktige som Ingunn Sakshaugs eller Morgenbladets. Bedre tilrettelegging gir en bedre sykkelkultur. Ja, det er en del som sykler på rødt lys. Men det blir stadig fler som stopper og venter på at det blir grønt. Vi ser et sosialt press i lyskryss: Når en gruppe syklende har stoppet på rødt lys, er det litt vanskelig å være den som bryter med dette, sykler forbi de som har stanset og krysser på rødt. Det jeg stadig oftere opplever selv, og hører fra ivrige syklister, gjerne de forhatte syklistene som sykler i sykkelklær, kalt “kondomsyklister” blant kondomfetisjister, er at man stanser for rødt lys. Så kommer det en på bysykkel, som sykler på rødt.

“Biler kjører etter skilting og trafikklys” påstår Ingunn Sakshaug. Det tyder på at hun ikke kan ha beveget seg så veldig mye ute i trafikken, eller at hun har dårlig gangsyn. Ingunn Sakshaug kan stille seg i Dronning Eufemias gate i rushtiden, da det ikke er tillatt for privatbiister å kjøre der, og se hvor mange bilister (ikke biler) som kjører etter skiltingen. Det er også mange dokumenterte eksempler på at busser svinger til høyre fra DEG ut Haakon Vs gate på rødt lys, og utsetter syklende som skal rett fram for stor fare. Det er også svært mange dokumenterte ekempler på at biister kjører mot enveisjkjøring. Og vi har alle “skal bare” bilistene, som parkerer i sykkelfelt. Bare for å ta noen eksempler. Det er like godt dokumentert som syklendes påståtte regelbrudd. Men det er åpenbart ikke like godt stoff for media, som når man kan angripe syklende.

Man kan stille seg i ethvert lysregulert kryss. Når lyset skifter til gult, er det nesten alltid noen bilister som gir gass og krysser i det lyset skifter til rødt, i stedet for å stanse som de skulle ha gjort. Når jeg har kjørt bil har jeg også opplevd at mens jeg har stanset på rødt lys, kjører en annen bilist forbi og krysser på rødt. Dette er farlig rødlyskjøring. Det var en slik rødlysbilist som kjørte på og skadet langrennsløperen Kristin Størmer Sterira.

Den typiske rødlyssyklist sykler fram til krysset, ser at det er klart og sykler over selv om lyset er rødt. Det er ulovlig, men ikke farlig — i alle fall ikke for andre. Joda, det finnes de som sykler på rødt på samme måte som bilister kjører på rødt, men dette er ikke den typiske rødlyssyklingen.

Jeg sykler vanligvis ikke på rødt lys. Det er ikke fordi det er farlig eller ulovlig, men først og fremst fordi jeg ikke vil gi sykkelhaterne noen billige poenger. I en del lyskryss er det følere som skal reagere på trafikk, og som ikke registrerer folk som sykler. Da har man valget mellom å vente på at det kommer en bilist som skal i samme retning, eller konvertere til fotgjenger, trykke på fotgjengerknappen og krysse i gangfelt. Slike steder sykler også jeg på rødt, hvis krysset er klart. Når de som lager lysreguleringen ikke bryr seg om folk som sykler, hvorfor skal folk som sykler da bry se om lysreguleringen?

Ingunn Sakshaug angriper også elsyklistene:

“Og det som gjør det enda farligere er elsyklene, som kommer i stor fart og i tillegg er større og tyngre enn en vanlig tur- eller bysykkel.”

Joda, elsyklene er tyngre enn vanlige sykler. En elsykkel veier gjerne runt 25 kg, anslagsvis 12 kg mer enn en vanlig sykkel. Bevegelsesenergien for en person med normalvekt på elsykkel, er som for en drøyt 10-12 kg overvektig person på vanlig sykkel. Eller en som har en sekk eller sykkelveske som veier 10-12 kg. Sammenligner vi med en bil som veier 1200 kg eller mer, er dette ingen ting.

Syklister beskyldes ofte for å komme i stor fart, angitt som hundreoghælvete, eller andre høyst upresise mål. De fleste som sykler har ikke stor fart. Gjennomsnittsfarten blant folk som sykler i Oslo er 16,3 km/t. Elsyklister sykler i gjennomsnitt 1,3 km/t fortere enn andre syklister på flat mark, og 3 km/t fortere i motbakke. På den så ofte utskjelte “Tour de Finance” ruten er gjennomsnittsfarten 22,3 km/t. I de fleste gater sykler folk langsommere enn 15 km/t. Hvor mange bilister kjører saktere enn 20 km/t, annet enn når de har slått seg sammen i sine morgen- og ettermiddagsritualer hvor de kjører i langsom prosesjon, ofte kalt kø.

“Har du noen gang blitt påkjørt av en eltransportsykkel? Det er som å bli påkjørt av en bil!”

Skriver Ingunn Sakshaug. En av de populære eltransportsyklene, en slik som er vist på bildet øverst, veier ca 33 kg. Det er langt igjen til vekten av en bil, Ingunn Sakshaug. Bevegelsesenergien en funksjon av vekt og hastighet, uten at jeg går inn på å forklare beregningen, så nei: Det er ikke som å bli påkjørt av en bil. Mitt inntrykk, og det er bare inntrykk uten ordentlig faktagrunnlag, er at folk med transportsykler gjennomgående holder lavere fart enn andre som sykler, og langt lavere fart enn varebiler. Jeg prøver å følge med på kollisjoner og påkjørsler som involverer syklende. Jeg kan ikke huske et eneste tilfelle hvor noen har blitt påkjørt av en eltransportsyklist, i alle fall ikke noe som har blitt omtalt i media, uten at jeg kan garantere at jeg har fått med meg alt.

“Sykkelfelter er laget eller under utarbeidelse, noe det brukes enorme pengesummer på. Men syklistene sykler fremdeles på fortauet rett ved siden av, og ikke på sykkelfeltet.”

Farlig og usaklig generlisering, dette, Sykkelfelt er billig moro. Så det brukes ikke “enome pengesummer” på det. Men ofte foretar man en total oppgradering av gaten før det legges til rette for sykling, med mye som ikke ha noe med sykkelfelt å gjøre. Det frestilles gjerne som om det er sykkelvei eller sykkelfelt som koster så mye. I Ullevålsveien ble parkeringslommene, som bare bidrar til å gjøre sykkelfelt farlig og ubrukelig, belastet sykkelbudsjettet. Slik har man sørget for at det ser dyrt ut, og at man har fått veldig lite sykkeltilrettelegging for pengene.  Ingunn Sakshaug. Hun skriver videre:

“Tidligere var det slik at når du var på sykkelen, var du å regne som kjørende. Nå er det ikke slik lenger.”

Feil igjen, Ingunn Sakshaug. Syklende er kjørende, unntatt når man går av sykkelen og triller sykkelen. Da er man gående. De reglene som gjelder for kjørende, gjelder også for syklende. Dog regnes ikke sykler, heller ikke elsykler, som motorkjøretøy. Så regler som gjelder fører av motorkjøretøy gjelder ikke for syklende, f.eks. promillegrensen (men fortsatt forbudet mot å kjøre i alkoholpåvirket tilstand, det er bare 0,2 grensen som ikke gjelder), forbudet mot å bruke håndholdt mobil, m.m. Men syklende har noen tillatelser som ikke gjelder for andre kjørende, som å kunne sykle på fortau og gangvei, over gangfelt, på veiens skulder m.m.

Jeg har alltid ment det var en feil å tillate sykling på fortauet. Det var en typisk politikerløsning. I stedet for å løse problemet med dårlig infrastruktur skjøv man det over på andre: Fotgjengerne. Syklende som følte seg utrygge i kjørefeltet, søkte tilflukt på fortauet. Politikerne slapp å ta tak i probemet, og bilistene kunne jage syklende opp på fortauet. Det var en feil. Men det lar seg ikke reversere på annen måte enn ved å lage så god infrastruktur at alle foretrekker den fremfor fortauet. Men mange syklende har vennet seg til å sykle på fortauet, og det vil ta tid å få dem ned derfra. Det var opplegg for konflikt, og politikerne fikk det de ba om.

Dette er dette daværende samferdselsbyråd Peter N Myhre (FrP) gjorde da han uttalte til Aftenposten 29. september 2004, med overskriften “Ikke flere sykkelfelt i sentrum”:

[Innenfor Ring 1] går samferdselsbyråd Peter N. Myhre inn for at syklistene skal kjøre på fortauet eller i veibanen, ikke i eget sykkelfelt. — Strategien er at vi ikke skal lage så mange sykkelfelter i sentrum. Vi satser på blandet trafikk, og merker ikke opp fordi det er såpass lite plass. Man får bare finne seg til rette som best man kan.”

Der det finnes sykkelfelt er det fortatt noen som foretrekker å sykle på fortauet. En del av sykkelfeltene er fortsatt så smale, at mange opplever det som utrygt å sykle der, ofte med god grunn. I den sterkt trafikkerte Kirkeveien er det fortsatt sykkelfelt som er under en meter brede, og jeg forstår godt at folk heller velger fortauet. Man skal være en uredd syklist for å legge seg  det smale sykkelfeltet innenfor bussen.

Hvis “sykkelinfrastruktur” ikke blir brukt, så betyr det en ting: Den er for dårlig, noe som har vært og fortsatt ofte er tilfellet i Oslo. Hvordan synes du det er å sykle på de 1,5 m brede sykkelfeltene i Dronning Eufemias gt, Ingunn Sakshaug? Der sykkelfeltene har ordentlig bredde, blir de foretrukket og brukt av syklende. Noen har nok vennet seg til å sykle på fortauet, og kvier seg for å forlate det. Men det vil endre seg over tid. Det som skal til, er bedre infrastruktur. Ikke pekefingre og påbud.

“Over alt i bybildet, hvor skiltjungelen nå har vokst seg stor, ser vi skiltene «Unntatt sykkel.» Byrådet har med dette gitt syklistene carte blanche når det gjelder hvor de kan bevege seg.”

skriver ingunn Sakshaug, og utdyper dette slik i intervjuet med Morgenbladet:

“I en enveiskjørt gate har man vært vant til å se etter biler fra en bestemt retning, og har sett seg om til den siden, men nå kan det plutselig komme en syklist en annen vei. Det er jo ikke nødvendigvis slik at man har oppdaget at gaten nå har fått et «unntatt sykkel»-skilt.”

I de fleste europeiske byer er hovedregelen at gater ikke er enveiskjørte for syklende. Her må vi være presise i terminologien. Man sykler ikke mot enveiskjøring når gaten ikke er enveiskjørt for syklende. Det fungerer utmeket, og man har selvfølgelig hatt grundige vurderinger av resultatene etter at man innførte forsøk med å tillate sykling i begge retninger i ellers enveiskjørte gater.

Norge er en sinke på dette, som på så mange andre områder når det gjelder å legge til rette for sykling. Så lenge politiet hadde skiltmyndighet i Oslo, saboterte de dette så godt de kunne. Politiet ville heller basere sine besluninger på egne fordommer og hva de fryktet kunne skje, fremfor erfaring og kunnskap fra andre land. Det kommer sakte, altfor sakte her også. Hovedregelen bør være at det alltid er tillatt å sykle i begge retninger i ellers enveiskjørte gater i tettbygd strøk, med mindre særlige grunner taler for å ikke tillate et. Underskiltet “Unntatt sykkel” bør byttes ut med “Gjelder også sykkel” der det måtte være aktuelt.

Det tar alltid tid å venne seg til endringer. Fotgjengere i Norge må venne seg til at man alltid må seg seg om til begge sider før man krysser en vei. Man må også venne seg til at man skal se seg for før man krysser en sykkelvei, og at man verken skal gå eller stå i en sykkelvei. Mange må generelt venne seg til å løfte blikket og se opp fra mobiltelefonen før de krysser noe som helst.

Vi får ofte høre om at sykkelkulturen er så mye bedre i byer som København og Amsterdam. Jeg har både syklet og gått ganske mye i de byene. Ofte kommer nordmenn hjem fra de byene og klager over at det er livsfarlig å være fotgjenger i de byene. Det er ikke min erfaring. Jeg regner med at de har opptrådt seg som dumme tursister, og oppført seg som de gjøre hjemme: Gå ut i sykkelvei uten å se seg for, bli stående i sykelfelt/vei mens de venter på at det blir klart å krysse kjørefelt, osv. Slikt tolereres ikke i byer hvor man er vant til og forventer at fotgjengere og andre trafikkanter respekterer syklende.

Ingunn Sakshaug etterlyser en holdningskampanje. Holdningskampanjer er noe politikere gjerne tyr til når de vil vise handlekraft uten at de må gjøre noe. Jeg har liten tro på slike holdningskampanjer. Men skal man bruke penger på holdningskampanjer, må det brukes mot det som virkelig fører til påkjørsler og kollisjoner med død og personskade. Den må rettes mot de som ugjør en fare, nemlig bilistene:

  • Se alltid om det er en syklist til høyre før du svinger til høyre. Husk at du har vikeplikt for syklende som skal rett fram.
  • Se alltid etter om et er en syklist til høyre før du svinger ut av en rundkjøring.
  • Se etter syklende som skal rett fram når du skal svinge til venstre. Syklende kommer ofte fortere enn mange tror, og du har vikeplikt syklende akkurat som for motorisert trafikk.
  • Vikepliktreglene gjelder også overfor syklende.
  • Se at det er tilstrekkelig plass før du kjører forbi en syklist.
  • Hold alltid tilstrekkelig avstand når du kjører forbi en syklist. Du skal skifte kjørefelt, slik du gjør når du kjører forbi en bil.
  • I tillegg kan det være særlig kampanjer rettet mot lastebilsjåfører om særlig aktsomhet om den såkalte blindsonen, og ved rygging.

Ingunn Sakshaug kan uansett starte med en holdningskampanje blant egne sjåfører, slik at vi slipper å se situasjoner som denne.

Ingunn Sakshaug har klaget på at hun har fått kritikk i sosiale medier. Stikker man hodet fram i offentligheten, må man også regne med og tåle kritikk. Hun må også finne seg i, og burde ha regnet med at det ble satt spørsmålstegn ved i hvilken grad hennes næringsinteresser påvirket hennes synspunkter.

Dessverre er det slik at man også må regne med personangrep i sosiale medier. Slik burde det ikke være, men man må dessverre regne med det også.

Så kan vi håpe på at mediene innser at Ingunn Sakshaug har fått mer spalteplass enn hun fortjener, i alle fall når det gjelder angrep på folk som sykler. Mens Ingunn Sakshaug fikk stor spalteplass i Aftenposten, fikk jeg beskjed om at mitt svar måtte skjæres ned til mindre enn 1.100 tegn. Da er det ikke mye man kan ta tak i. På den annen side kunne Ingunn Sakshaugs innlegg ha vært kortet ned til omtrent dette, korrigert for den mest alvorlige faktafeilein:

“Det har aldri vært tryggere å være fotgjenger i Oslo. Men Ingunn Sakshaug blir skremt av alle som sykler, og synes de er irriterende.”

Særlig mer substans er det ikke i det hun skriver.

Et litt mer naivt og optimistisk håp, er at mediene skal faktasjekke påstander om sykling.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.