En dom om påkjørsel av syklist

Oslo tingrett avsa 11. september 2018 en dom etter en påkjørsel av en syklist i krysset Pilestredet x Sporveisgt i Oslo, 18-034023MED-OTIR/07. Den kopien av dommen som jeg har fått, er ikke anonymisert. Jeg har derfor så langt ikke valgt å legge den ut, selv om den er merket med “ingen bregrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse”. Dommer, også straffedommer, er i utgangspunktet offentlige dokumenter. Men tiltaltes navn og adresse, som er oppgitt i dommen, har etter min vurdering ingen offentlig interesse.

Dommen har fått mye medieomtale, og det er derfor ingen grunn til å legge skjul på at syklisten i dette tilfellet var Sunniva Gylver, prest i Fagerborg kirke. Jeg foretrekker å lese en dom før jeg kommenterer den, og vil ikke bare basere meg på medieomtale. Hvilket gjør at det ofte tar litt tid før jeg skriver slike kommentarer. Jeg har ofte uttalt meg kritisk om dommer som gjelder kollisjoner mellom syklist og bilist, eventuelt påkjørsler av syklister. Retten har en tendens til å identifisere seg med tiltalte, som i Borgarting lagmannsretts dom om bilist som kjørte på og drepte en syklist i Holmenkollen. Det er mange likhetspunkter mellom disse to sakene.

Hovedsaken er at en bilist svingte til venstre foran møtende syklist, noe som er et eklatant vikepliktsbrudd fra bilistens side. En versentlig forskjell er at syklisten i Holmekollen ble drept i kollisjonen, mens hun i nærværende sak overlevde, men ble påført alvorlige skader.

Tiltalte ble dømt til 21 dagers betinget fengsel og tap av førerrett i 16 måneder, samt å betale 70.000 i oppreisningserstatning til fornærmede, som var i samsvar med aktors og bistandsadvokatens påstander. Jeg synes resultatet er greit, men vil tone flagg på to punkter:

  • Jeg er ikke blant dem som tror på straffens velsignelser. Det er viktig at det reageres, men jeg er ikke av de som roper på strengere straffer. Jeg ser ingen grunn til å argumentere for at straffen burde ha vært gjort ubetinget, at den burde ha vært lenger, osv.
  • Jeg synes oppreisningserstatningen er lav. Men problemet er at nivået på slik erstatning i Norge generelt er lavt. Utmålingen er i samsvar med praksis, og det er utmålingspraksis som her kan kritiseres, ikke rettens anvendelse i denne saken.

Det som interesserer meg, er aktsomhetsvurderingen. Mediene har fremhevet at skadelidte ikke brukte hjelm, og at hun hadde stor fart. At skadelidte ikke hadde hjelm, er nevnt i dommens faktabeskrivelse. Det er ikke noe som retten har lagt vekt på i sin vurdering.

Forsvareren anførte at skadelidte “holdt svært høy hastighet nedover Norabakken, og at hun «kom som en kule nedover».” Dette har heller ikke retten lagt vekt på. Om hastighet, skriver retten:

“Etter bevisvurderingen kan det ikke sies noe sikkert om fornærmedes fart, men det kan ikke utelukkes at hun har holdt høy fart nedover Norabakken. Det vises til at bakken er lang, med god helling som gjør det mulig å oppnå høy fart. I tillegg til vitnet Steen som forklarte at hun opplevde at fornærmede passerte henne i stor fart, og at også flere vitner har forklart om en sykkel i stor fart. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at hun syklet fortere enn fartsgrensen på 40 km/t.

Retten finner uansett at fornærmedes fart nedover bakken ikke har betydning for aktsomhetsvurderingen. [min uth] Hun kan umulig ha kommet så fort at det var umulig for tiltalte å bli oppmerksom på henne. Om han ikke så henne langt oppe i bakken da han startet svingen, burde han ha sett henne i det hun kom nærmere bilen. Tiltalte har heller ikke sett syklist Steen, som var på vei nedover bakken i lavere hastighet.”

Når det kan ha vært skapt et bilde, ikke minst blant sykkeltwitteriatet, om at retten også denne gangen identifiserte seg med bilisten, og tok dennes parti, må det tilskrives medienes noe tendensiøse gjengivelse av saken, ikke dommen i seg selv. I sin aktsomhetsvurdering, skriver retten:

“At tiltalte i løpet av disse sekundene ikke fikk med seg at det kom to syklister ned Norabakken, og heller ikke det sammenstøtet som inntraff på fremre halvdel av hans bil, viser, etter rettens syn, at tiltalte har vært svært uoppmerksom på trafikkbildet i venstre kjørefelt i flere sekunder. Oppbremsingen fra fornærmede, og sammenstøtet må ha medført såpass med bevegelser og også noe lyd, som en vanlig aktsom bilist ville ha fått med, selv om fokuset var fotgjengerne. Tiltaltes uaktsomhet går således langt utover det som kan karakteriseres som et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten.”

Jeg noterer meg også følgende fra dommen:

“Tiltalte har svært begrenset syn på sitt høyre øye, og er tilnærmet blind. Han har forklart at han må snu mer på hodet enn normalt for å få et godt sidesyn til høyre. Tiltalte har forklart at han var fokusert på fotgjengerne som gikk på grønt lys over Sporveisgata. Dette var det riktig av tiltalte å gjøre. Men da han samtidig må krysse venstre kjørefelt i et lyskryss, hvor motgående trafikanter har grønt lys, må hans oppmerksomhet også være rettet mot venstre kjørefelt.”

Videre:

“Tiltaltes begrensede syn på hans høyre øye, og hans fokusering på fotgjengerne, kan ha vært en årsak til at han ikke så syklistene komme til høyre for ham. En unnlatelse av tiltalte av å følge med på trafikkbildet i venstre kjørefelt, i dette trafikkerte lyskrysset, er etter rettens syn en uaktsomhet som rammes av straffeloven § 280.”

Det er ikke lenge siden NRK hadde et oppslag om “200 sjåfører med syn på ett øye mister lappen”. Lastebil- og bussjåfører kan ikke lenger få dispensasjon til å kunne kjøre med så dårlig syn. Det er selvfølgelig kjedelig når yrkessjåfører mister førerkortet, og dermed også mister jobben. Men denne saken viser hvorfor det er riktig med et krav om godt syn på begge øyne, ikke bare for yrkessjåfører. I NRK-saken kan vi lese:

“[en lastebilsjåfør] mener at det å se på kun ett øye ikke har hindret ham fra å være en god sjåfør.

– Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å se med to øyer. Jeg har derfor funnet mine egne måter å gjøre det på når jeg kjører. Jeg ser ekstra i speilene og rundt meg og er veldig observant for ting foran bilen.

Selv om en person i stor grad kan kompensere for tapt syn på det ene øyet, påpeker fagdirektør Lie at det er noen ting man ikke kan kompensere for fullt ut.

– Man trenger to øyne for å kunne vurdere avstand på en god måte og man trenger to øyne for å ha god synsvidde, altså syn til sidene.”

Kollisjonen i Norabakken viser hvorfor godt sidesyn, og dermed syn på begge øynene er viktig, og det er vanskelig å se at man kan kompensere fullt ut for dette.

Om syklistens forhold, skriver retten:

“Det kan ikke pålegges fornærmede noe ansvar for at hun sent oppdaget en bil i sitt kjørefelt i et kryss hvor hun hadde grønt lys. Det var ingenting ved syklingen eller situasjonen for øvrig som var ekstraordinært eller upåregnelig.

En bilfører må være forberedt på og innrette sin kjøring etter at syklister kan komme til å kjøre offensivt, jf. bl.a. Rt. 2008 s. 620 avsnitt 21. Det vises til at Pilestredet har eget sykkelfelt, noe som tilsier at det jevnlig vil ferdes syklister der, og at Norabakken er slik at det må anses påregnelig at de kan komme i høy hastighet.”

Om bilistens uoppmerksomhet, står det:

“Uoppmerksomheten omfatter også skadefølgen. Ved å svinge til venstre i krysset uten å være oppmerksom nok burde han forstått at betydelig skade kunne oppstå ved sammenstøt med syklist, selv om farten hans var lav.”

Som sagt innledningsvis, synes jeg resultatet er greit og jeg synes retten har foretatt en god vurdering. Jeg håper at denne dommen bli stående. Og jeg ønsker Sunniva Gylver alt godt, og håper at skadene leges ordentlig.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.