Akademisk ytringsfrihet. NTNU og Resett

Første­ama­nu­en­sis Øyvind Eik­rem  ved NTNU ble kalt inn på insti­tutt­le­de­rens kon­tor og utsatt for sterk kri­tikk for å ha latt seg inter­vjue av nett­ste­det Resett. Ytrings­fri­het er vik­tig, og den er sær­lig vik­tig i aka­de­mia. I aka­de­mia skal vi ha en sær­de­les høy tole­ran­se over­for avvi­ken­de, upo­pu­læ­re og kri­tis­ke menin­ger.

Jeg synes Resett er et for­fer­de­lig, høyreks­tremt nett­sted. På nett­ste­det spres fals­ke nyhe­ter, rasis­me, hat og per­son­hets. Selv vil­le jeg ikke ha uttalt meg til det nett­ste­det. En del av ytrings­fri­he­ten er også fri­he­ten til ikke å ytre seg. Øyvind Eik­rem er i sin ful­le rett til å utta­le seg til hvem han vil, om hva han vil, uan­sett hva vi and­re måt­te mene om det han sier og om hvem han utta­ler seg til.

I Uni­ver­si­tets­avi­sa omta­les hen­del­sen slik:

Kort tid etter mot­tar Eik­rem enda en epost fra insti­tut­tets ledel­se, den­ne fra nest­le­der Edgar Mar­tin­sen, hvor han blant annet skri­ver at «som kol­le­ga og ansvar­lig for forsk­ning rea­ge­rer jeg på din kom­men­tar på Resett.» I epos­ten ankla­ger ISAs nest­le­der Eik­rem for ikke å over­hol­de insti­tut­tets verdi­nor­mer, og han opp­ford­rer Eik­rem til å «gå i deg selv», for­di utta­lel­se­ne hans etter nest­le­de­rens kon­klu­sjon «har­mo­ne­rer ikke med et av våre vik­tigs­te stand­punk­ter; respekt og aner­kjen­nel­se.»”

Nest­le­der Edgar Mar­tin­sen må gjer­ne være dypt uenig med Øyvind Ekrem, og må gjer­ne ta til mot­mæle. Men da må han tre ut av rol­len som nest­le­der ved insti­tut­tet, slik at han frem­trer som mot­de­bat­tant på like lin­je med Øyvind Eik­rem.

Hel­dig­vis set­ter and­re ved NTNU ytrings­fri­he­ten høy­ere enn hva Edgar Mar­tin­sen gjør. Rek­tor Gun­nar Bovim sier til Uni­ver­si­tets­avi­sa:

- Det skal være rom for de fles­te syns­punk­ter, så len­ge de er innen­for norsk lov. Det gjel­der også for viten­ska­pe­lig ansat­te.

- Kon­kret: Er det å utta­le seg til Resett innen­for hva du som NTNUs øvers­te leder opp­fat­ter som innen­for det aksep­tab­le?

- Jeg kan ikke se at man ikke skal kun­ne la seg inter­vjue av Resett. Alle nett­ste­der som hol­der seg innen­for loven må kun­ne være til­lat­te sam­tale­part­ne­re for NTNU-ansat­te, sier rek­tor Gun­nar Bovim.”

Det gjor­de godt å lese Gun­nar Bovims uttals­e­ler.

Pro­fes­sor Tony Bur­ner kal­ler det å utta­le seg til Resett for “Hvit­vas­king av bru­ne hold­nin­ger”. Tony Bur­ner har selv­sagt også sin ytrings­fri­het, og kan mene og si hva han vil om å utta­le seg til Resett. Han skri­ver:

For å ta et kon­kret og reelt eksem­pel: Det er inna­for loven å sen­de slib­ri­ge sek­su­el­le mel­din­ger til frem­me­de på face­bo­ok og kom­me på jobb med pro­mil­le i blo­det (i stil­lin­ger som ikke inne­bæ­rer «sær­lig risi­ko»), men kan like­så være et brudd på noen nor­mer for et uni­ver­si­tets­an­satt. Offent­li­ge insti­tu­sjo­ner, slik som uni­ver­si­te­ter, har ved­tat­te per­so­nal­po­li­tis­ke ret­nings­lin­jer. Dis­se set­ter en ram­me, og man kan fint gjø­re noe uta­for ram­me­ne av ret­nings­lin­je­ne — og sam­ti­dig være inna­for loven (så som Uni­ver­si­tets- og høg­skole­lo­ven, og Grunn­lo­ven). Da kan det kom­me en reak­sjon fra nær­mes­te leder. Ved gjen­tat­te brudd kan man få spar­ken.”

Det­te er en avspo­ring når det gjel­der aka­de­misk ytrings­fri­het. Jeg er ute av stand til å se hva det å kom­me på jobb med pro­mil­le i blo­det har med ytrings­fri­het å gjø­re.

Den vik­tigs­te verdi­nor­men i aka­de­mia er en søken etter mest mulig sann kunn­skap. Sann­he­ten kan være ube­ha­ge­lig. Det kan vise seg at “våre vik­tigs­te stand­punk­ter” byg­ger på et svik­ten­de og usant grunn­lag. Ide­elt sett bur­de man all­tid være åpen for at det vi tror og mener ikke stem­mer. Men aka­de­mi­ke­re er også men­nes­ker, og vi klam­rer oss like mye til våre egne tros­set­nin­ger og “sann­he­ter” som and­re. Vi tren­ger noen folke­fien­der som kan for­tel­le oss noe av det vi egent­lig ikke øns­ker å vite, selv om man­ge av dis­se også tar feil.

Den aka­de­mis­ke fri­het og ytrings­fri­he­ten angri­pes fra man­ge kan­ter. Det er vik­tig å stå opp for den­ne. For noen år siden had­de første­ama­nu­en­sis Haa­vard Kop­pang ved BI skre­vet en kon­tro­ver­si­ell konikk om Isra­els inn­fly­tel­se i USA. Det­te fikk Simon Wie­sent­hal-sen­te­ret til å sen­de et brev til davæ­ren­de rek­tor ved BI, Tom Col­bjørn­sen, med krav om at Haa­vard Kop­pang måt­te grans­kes og even­tu­elt sus­pen­de­res fra sin stil­ling ved Insti­tutt for ledel­se og orga­ni­sa­sjon. For­må­let med gransk­nin­gen skul­le være å fast­slå om Kop­pang had­de “truk­ket sine kon­spi­ra­sjons­teori­er” inn i under­vis­nin­gen, noe som vil­le ska­pe tvil om BIs “frem­ra­gen­de aka­de­mis­ke renom­mé”.

Rek­tor Tom Col­bjørn­sen rea­ger­te for­bil­led­lig, og avvis­te kra­vet om gransk­ning. Han sa føl­gen­de til Aften­pos­ten:

Jeg vil under­stre­ke det jeg skrev i mitt svar til Wie­sent­hal-sen­te­ret: De som er ueni­ge med Kop­pang, må ta til mot­mæle i det offent­li­ge rom.

- Men er det ikke pro­ble­ma­tisk at Han­dels­høy­sko­len BIs navn opp­trer i til­knyt­ning til artik­ler om emner uten­for Kop­pangs eget fag­om­rå­de — han er jo utdan­net teo­log og under­vi­ser i etikk og ledel­se?

- Jeg ser pro­blem­stil­lin­gen, men vi har lagt oss på en libe­ral prak­sis i lik­het med sto­re deler av det aka­de­mis­ke liv i Nor­ge. Utgangs­punk­tet er at det drei­er seg om en per­son­lig ytring og at insti­tu­sjo­nen ikke nød­ven­dig­vis går god for menin­ge­ne som hev­des. Det­te gjel­der så len­ge form og inn­hold hol­der seg innen­for de all­ment aksep­ter­te gren­ser for ytrings­fri­he­ten i sam­fun­net, sier Col­bjørn­sen.- Gren­se­ne skal være vide. Vi øns­ker å verd­set­te den frie tan­ke.”

Blå­russtanke­gan­gen sni­ker seg også inn i aka­de­mia. I en litt nære­re for­tid had­de UiO enga­sjert, av alle, McK­in­sey til å lage en rap­port om UiO, som Dag­nes Nærings­liv hevedet at ga UiO stryk­ka­rak­ter.  Noe av det som fikk meg til å rea­ge­re, var føl­gen­de påstand i “rap­por­ten”:

No UiO-cul­tu­re — eve­ryone wri­tes and says whate­ver they like in the paper. No loyal­ty.”
 Jeg skri­ver med hen­sikt “rap­por­ten” i anfør­sels­tegn. Det var i rea­li­te­ten en sam­ling power-point sli­des, med påstan­der som ikke var under­byg­get. Det var et makk­verk som ikke var i nær­he­ten av hva et uni­ver­si­tet bør aksep­te­re. For meg er noe av det vik­tigs­te ved uni­ver­si­tets­kul­tu­ren, ikke bare ved UiO, at alle, i alle fall aka­de­misk ansat­te, sier og skri­ver hva de vil, både om uni­ver­si­te­tet og om kon­tro­ver­si­el­le sam­funns­spørs­mål. Det enes­te man kan være sik­ker på når man enga­sje­rer McK­in­sey, er at det blir dyrt. I sin “rap­port” demon­strer­te McK­in­sey at de ikke had­de for­stått noe av uni­ver­si­te­tet og uni­ver­si­te­tets ver­di­er. Jeg aner ikke hva UiO betal­te McK­in­sey den gan­gen, men det må ha vært totalt bort­kas­te­de pen­ger.
Print Friendly, PDF & Email