Akademisk ytringsfrihet. NTNU og Resett

Førsteamanuensis Øyvind Eikrem  ved NTNU ble kalt inn på instituttlederens kontor og utsatt for sterk kritikk for å ha latt seg intervjue av nettstedet Resett. Ytringsfrihet er viktig, og den er særlig viktig i akademia. I akademia skal vi ha en særdeles høy toleranse overfor avvikende, upopulære og kritiske meninger.

Jeg synes Resett er et forferdelig, høyrekstremt nettsted. På nettstedet spres falske nyheter, rasisme, hat og personhets. Selv ville jeg ikke ha uttalt meg til det nettstedet. En del av ytringsfriheten er også friheten til ikke å ytre seg. Øyvind Eikrem er i sin fulle rett til å uttale seg til hvem han vil, om hva han vil, uansett hva vi andre måtte mene om det han sier og om hvem han uttaler seg til.

I Universitetsavisa omtales hendelsen slik:

“Kort tid etter mottar Eikrem enda en epost fra instituttets ledelse, denne fra nestleder Edgar Martinsen, hvor han blant annet skriver at «som kollega og ansvarlig for forskning reagerer jeg på din kommentar på Resett.» I eposten anklager ISAs nestleder Eikrem for ikke å overholde instituttets verdinormer, og han oppfordrer Eikrem til å «gå i deg selv», fordi uttalelsene hans etter nestlederens konklusjon «harmonerer ikke med et av våre viktigste standpunkter; respekt og anerkjennelse.»”

Nestleder Edgar Martinsen må gjerne være dypt uenig med Øyvind Ekrem, og må gjerne ta til motmæle. Men da må han tre ut av rollen som nestleder ved instituttet, slik at han fremtrer som motdebattant på like linje med Øyvind Eikrem.

Heldigvis setter andre ved NTNU ytringsfriheten høyere enn hva Edgar Martinsen gjør. Rektor Gunnar Bovim sier til Universitetsavisa:

“- Det skal være rom for de fleste synspunkter, så lenge de er innenfor norsk lov. Det gjelder også for vitenskapelig ansatte.

– Konkret: Er det å uttale seg til Resett innenfor hva du som NTNUs øverste leder oppfatter som innenfor det akseptable?

– Jeg kan ikke se at man ikke skal kunne la seg intervjue av Resett. Alle nettsteder som holder seg innenfor loven må kunne være tillatte samtalepartnere for NTNU-ansatte, sier rektor Gunnar Bovim.”

Det gjorde godt å lese Gunnar Bovims uttalseler.

Professor Tony Burner kaller det å uttale seg til Resett for “Hvitvasking av brune holdninger”. Tony Burner har selvsagt også sin ytringsfrihet, og kan mene og si hva han vil om å uttale seg til Resett. Han skriver:

For å ta et konkret og reelt eksempel: Det er innafor loven å sende slibrige seksuelle meldinger til fremmede på facebook og komme på jobb med promille i blodet (i stillinger som ikke innebærer «særlig risiko»), men kan likeså være et brudd på noen normer for et universitetsansatt. Offentlige institusjoner, slik som universiteter, har vedtatte personalpolitiske retningslinjer. Disse setter en ramme, og man kan fint gjøre noe utafor rammene av retningslinjene – og samtidig være innafor loven (så som Universitets- og høgskoleloven, og Grunnloven). Da kan det komme en reaksjon fra nærmeste leder. Ved gjentatte brudd kan man få sparken.”

Dette er en avsporing når det gjelder akademisk ytringsfrihet. Jeg er ute av stand til å se hva det å komme på jobb med promille i blodet har med ytringsfrihet å gjøre.

Den viktigste verdinormen i akademia er en søken etter mest mulig sann kunnskap. Sannheten kan være ubehagelig. Det kan vise seg at “våre viktigste standpunkter” bygger på et sviktende og usant grunnlag. Ideelt sett burde man alltid være åpen for at det vi tror og mener ikke stemmer. Men akademikere er også mennesker, og vi klamrer oss like mye til våre egne trossetninger og “sannheter” som andre. Vi trenger noen folkefiender som kan fortelle oss noe av det vi egentlig ikke ønsker å vite, selv om mange av disse også tar feil.

Den akademiske frihet og ytringsfriheten angripes fra mange kanter. Det er viktig å stå opp for denne. For noen år siden hadde førsteamanuensis Haavard Koppang ved BI skrevet en kontroversiell konikk om Israels innflytelse i USA. Dette fikk Simon Wiesenthal-senteret til å sende et brev til daværende rektor ved BI, Tom Colbjørnsen, med krav om at Haavard Koppang måtte granskes og eventuelt suspenderes fra sin stilling ved Institutt for ledelse og organisasjon. Formålet med granskningen skulle være å fastslå om Koppang hadde “trukket sine konspirasjonsteorier” inn i undervisningen, noe som ville skape tvil om BIs “fremragende akademiske renommé”.

Rektor Tom Colbjørnsen reagerte forbilledlig, og avviste kravet om granskning. Han sa følgende til Aftenposten:

“Jeg vil understreke det jeg skrev i mitt svar til Wiesenthal-senteret: De som er uenige med Koppang, må ta til motmæle i det offentlige rom.

– Men er det ikke problematisk at Handelshøyskolen BIs navn opptrer i tilknytning til artikler om emner utenfor Koppangs eget fagområde – han er jo utdannet teolog og underviser i etikk og ledelse?

– Jeg ser problemstillingen, men vi har lagt oss på en liberal praksis i likhet med store deler av det akademiske liv i Norge. Utgangspunktet er at det dreier seg om en personlig ytring og at institusjonen ikke nødvendigvis går god for meningene som hevdes. Dette gjelder så lenge form og innhold holder seg innenfor de allment aksepterte grenser for ytringsfriheten i samfunnet, sier Colbjørnsen.- Grensene skal være vide. Vi ønsker å verdsette den frie tanke.”

Blårusstankegangen sniker seg også inn i akademia. I en litt nærere fortid hadde UiO engasjert, av alle, McKinsey til å lage en rapport om UiO, som Dagnes Næringsliv hevedet at ga UiO strykkarakter.  Noe av det som fikk meg til å reagere, var følgende påstand i “rapporten”:

No UiO-culture — everyone writes and says whatever they like in the paper. No loyalty.”
 Jeg skriver med hensikt “rapporten” i anførselstegn. Det var i realiteten en samling power-point slides, med påstander som ikke var underbygget. Det var et makkverk som ikke var i nærheten av hva et universitet bør akseptere. For meg er noe av det viktigste ved universitetskulturen, ikke bare ved UiO, at alle, i alle fall akademisk ansatte, sier og skriver hva de vil, både om universitetet og om kontroversielle samfunnsspørsmål. Det eneste man kan være sikker på når man engasjerer McKinsey, er at det blir dyrt. I sin “rapport” demonstrerte McKinsey at de ikke hadde forstått noe av universitetet og universitetets verdier. Jeg aner ikke hva UiO betalte McKinsey den gangen, men det må ha vært totalt bortkastede penger.