Open Acces, Plan S og CC-BY-lisenser. Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner

Fri til­gang til forsk­nings­re­sul­ta­ter er en vak­ker tan­ke. Det er også sunt med en reak­sjon mot grå­di­ge, og sær­de­les lønn­som­me tids­skrifts­for­lag. Sam­ti­dig har det vært mye nai­vi­tet i Open Access-beve­gel­sen.

Jeg har fått ser­vert røren­de tan­ker om hvor­dan ei jen­te i Afgha­ni­stan kan stu­de­re når alle viten­ska­pe­li­ge artik­ler er fritt til­gjen­ge­li­ge.

Hvis man skal ha noe utbyt­te av å lese viten­ska­pe­li­ge artik­ler må man ha for­kunn­ska­per i faget. Viten­ska­pe­li­ge artik­ler er ikke inn­fø­rings­frem­stil­lin­ger for de som ikke kjen­ner faget. Dis­se kunn­ska­pe­ne har nep­pe ei jen­te i Afgha­ni­stan som ikke har fått gå på sko­le.

De fles­te artik­le­ne er skre­vet på engelsk, eller and­re språk som den­ne jen­ta i Afgha­ni­stan nep­pe behers­ker. Hun må også ha en bruk­bar inter­net­for­bin­del­se, noe hun sann­syn­lig­vis hel­ler ikke har.

Men selv om man har til­gang, behers­ker språ­ket og har noen ele­men­tæ­re kunn­ska­per i faget, tror jeg ikke at Kris­ti­an Gun­der­sens artik­kel om cyto­lo­ka­li­se­ring av PCM1-pro­tei­net blir folke­les­ning, selv om den skul­le bli fritt til­gjen­ge­lig.

Len­ge svev­de man­ge OA-evan­ga­lis­ter i den tro at OA-publse­ring var gra­tis. Jeg har hørt en av dem for­tel­le om et tids­skrift, jeg har glemt hvil­ket, som kun had­de en kost­nad på ca 30 kr per pub­li­sert artik­kel. Det betyr at man kan bru­ke et sted mel­lom fem og ti minut­ter med betalt arbeid per artik­kel, for­ut­satt at dis­se får omtrent den sam­me beta­lin­gen som det er van­lig å beta­le stu­den­ter i Nor­ge. Enten er det tids­skrif­tet basert på at man ukri­tisk tryk­ker “pub­lish” på alle inn­kom­ne bidrag, eller man har basert seg på at folk skal arbei­de gra­tis.

Jeg trod­de det­te had­de roet seg. Vi fikk nasjo­na­le ret­nings­lin­jer om åpen pub­li­se­ring, hvor det blant annet står: Con­ti­nue read­ing Open Acces, Plan S og CC-BY-lisen­ser. Vei­en til Hel­ve­te er bro­lagt med gode inten­sjo­ner

Høyesterett opphever frifinnelse av bilist som kolliderte med og drepte syklist i Holmekollen.

Høy­este­rett har avsagt dom i saken hvor en syk­list ble drept i en kol­li­sjon med bil i Hol­men­kol­len. Jeg had­de en meget kri­tisk kom­men­tar til lag­manns­ret­tens avgjø­rel­se i den­ne saken, hvor bilis­ten ble fri­fun­net. Saken ble anket til Høy­este­rett, og Høy­este­rett avsa en enstem­mig dom 16. novem­ber 2018. Ikke uven­tet kom Høy­este­rett til et bed­re resul­tat, som også har­mo­ne­rer rime­lig godt med Høy­este­retts prak­sis i lig­nen­de saker.

Om akt­som­hets­nor­men gene­relt, skri­ver først­vo­te­ren­de, dom­mer Nor­mann i avsnitt 11 og 12:

(11) Straffe­lo­ven § 281 er en ren videre­fø­ring av straffe­lo­ven 1902 § 239, også når det gjel­der anven­del­sen på døds­ulyk­ker i tra­fik­ken, jf. HR-20181658-A avsnitt 15 med vide­re hen­vis­ning til Ot.prp.nr.22 (2008–2009) – spe­sial­mo­ti­ve­ne til straffe­lo­ven § 281 – på side 433.

(12) Det frem­går av for­ar­bei­de­ne til straffe­lo­ven 1902 § 239 at enkel­te situa­sjo­ner kre­ver sær­lig akt­på­gi­ven­het, jf. Ot.prp.nr.46 (2000–2001) side 65. Det­te gjel­der blant annet den «som kjø­rer på fot­gjen­ge­re i fot­gjen­ger­felt eller på tra­fi­kan­ter som har for­kjørs­rett», jf. også Rt-2005–893 avsnitt 10 og 11.”

Det bur­de være selv­sagt, med det er greit at Høy­este­rett min­ner oss om at det gjel­der sær­lig akt­som­het over­for “tra­fi­kan­ter som har for­kjørs­rett”, og at det­te også gjel­der over­for syk­len­de som har for­kjørs­rett, selv om det sis­te ikke sies uttryk­ke­lig.

Con­ti­nue read­ing Høy­este­rett opp­he­ver fri­fin­nel­se av bilist som kol­li­der­te med og drep­te syk­list i Holme­kol­len.