Høyesterett opphever frifinnelse av bilist som kolliderte med og drepte syklist i Holmekollen.

Høy­este­rett har avsagt dom i saken hvor en syk­list ble drept i en kol­li­sjon med bil i Hol­men­kol­len. Jeg had­de en meget kri­tisk kom­men­tar til lag­manns­ret­tens avgjø­rel­se i den­ne saken, hvor bilis­ten ble fri­fun­net. Saken ble anket til Høy­este­rett, og Høy­este­rett avsa en enstem­mig dom 16. novem­ber 2018. Ikke uven­tet kom Høy­este­rett til et bed­re resul­tat, som også har­mo­ne­rer rime­lig godt med Høy­este­retts prak­sis i lig­nen­de saker.

Om akt­som­hets­nor­men gene­relt, skri­ver først­vo­te­ren­de, dom­mer Nor­mann i avsnitt 11 og 12:

(11) Straffe­lo­ven § 281 er en ren videre­fø­ring av straffe­lo­ven 1902 § 239, også når det gjel­der anven­del­sen på døds­ulyk­ker i tra­fik­ken, jf. HR-20181658-A avsnitt 15 med vide­re hen­vis­ning til Ot.prp.nr.22 (2008–2009) – spe­sial­mo­ti­ve­ne til straffe­lo­ven § 281 – på side 433.

(12) Det frem­går av for­ar­bei­de­ne til straffe­lo­ven 1902 § 239 at enkel­te situa­sjo­ner kre­ver sær­lig akt­på­gi­ven­het, jf. Ot.prp.nr.46 (2000–2001) side 65. Det­te gjel­der blant annet den «som kjø­rer på fot­gjen­ge­re i fot­gjen­ger­felt eller på tra­fi­kan­ter som har for­kjørs­rett», jf. også Rt-2005–893 avsnitt 10 og 11.”

Det bur­de være selv­sagt, med det er greit at Høy­este­rett min­ner oss om at det gjel­der sær­lig akt­som­het over­for “tra­fi­kan­ter som har for­kjørs­rett”, og at det­te også gjel­der over­for syk­len­de som har for­kjørs­rett, selv om det sis­te ikke sies uttryk­ke­lig.

Etter å ha gjen­nom­gått argu­men­ta­sjo­nen til det bestem­men­de mindre­tal­let i lag­manns­ret­ten, kom­men­te­rer først­vo­te­ren­de akt­som­hets­vur­de­rin­gen. Det kre­ves et fler­tall på 5 av 7 dom­me­re for å avsi fel­len­de dom i lag­manns­ret­ten. I den­ne saken var fler­tal­let 4–3, slik at det var mindre­tal­lets votum som ble avgjø­ren­de og som før­te til fri­fin­nel­se, og av den grunn er det mindre­tal­lets votum som det mest vises til. Først­vo­te­ren­de skri­ve i avsnitt 14:

Til­tal­te had­de vike­plikt for mot­gå­en­de tra­fikk som kom ned­over Hol­men­koll­vei­en. Som jeg nett­opp har rede­gjort for, er utgangs­punk­tet at det da gjel­der en skjer­pet akt­som­hets­norm, og at det kre­ves at sjå­fø­ren utvi­ser sær­lig akt­på­gi­ven­het.”

I fle­re saker har bilis­ter blitt fri­kjent basert på at de har “feil­for­delt sin opp­merk­som­het”, og at kollisjon/påkjørsel var et resul­tat av “kort­va­rig uopp­merk­som­het”. Om for­de­ling av opp­merk­som­het, skri­ver først­vo­te­ren­de i avsnitt 16:

Til det­te bemer­ker jeg at til­fel­ler der til­tal­te er blitt fri­fun­net som føl­ge av «feil­for­delt opp­merk­som­het eller kort­va­rig uopp­merk­som­het», gjel­der and­re situa­sjo­ner enn her. I Rt-2009–299, som end­te med fri­fin­nel­se, var det tale om en feil­for­de­ling av opp­merk­som­het i et kom­pli­sert tra­fikk­bil­de. I saken her var det imid­ler­tid bare syk­lis­ten som kom ned­over, og bilen som sto ved krys­set Kongeveien/Holmenkollveien, til­tal­te had­de å kon­sen­tre­re seg om, jf. også HR-20181658-A avsnitt 19.”

Først­vo­te­ren­de skri­ver i avsnitt 17 at det hel­ler ikke kan karak­te­ri­se­res som en “kort­va­rig upp­merk­som­het”.

Til­tal­tes uakt­som­het kan hel­ler ikke karak­te­ri­se­res som en kort­va­rig uopp­merk­som­het, jf. Rt-2011–83 avsnitt 17. Til­tal­te had­de stop­pet bilen før han sving­te, og han had­de tid til å for­sik­re seg om at det ikke kom mot­gå­en­de tra­fikk før han krys­set mot­satt kjøre­bane.”

En “klas­si­ker” når man har vil­let sky­ve ansvar over på syk­lis­ten, er at syk­lis­ten kom i stor fart. Det ble også anført i den­ne saken. Først­vo­te­ren­de skri­ver i avsnitt 18:

Mindre­tal­let har vide­re vist til at B «bur­de ha redu­sert far­ten da han nær­met seg krys­set». Det er rik­tig­nok slik at for­nær­me­des for­hold kan til­leg­ges vekt ved uakt­som­hets­vur­de­rin­gen. Men i til­fel­ler der det­te har ført til fri­fin­nel­se, har ska­de­lid­tes opp­tre­den stått langt mer sen­tralt i årsaks­bil­det enn i saken her, jf. blant annet Rt-2009–299 som gjaldt et til­fel­le der en fot­gjen­ger i et stort og tra­fik­kert vei­kryss had­de gått på rødt lys, og Rt-2002–1139 som gjaldt et til­fel­le der avdøde ikke had­de respek­tert vike­plik­ten. Syk­lis­tens opp­tre­den var i det­te til­fel­let ver­ken eks­tra­or­di­nær eller ulov­lig, og det kan der­for ikke til­leg­ges vekt at han, som kjør­te på for­kjørs­vei, ikke sen­ket far­ten da han nær­met seg krys­set.”

Vi har litt for ofte sett at bilis­ter har blitt unn­skyldt med vans­ke­li­ge lys­for­hold, at syk­lis­ten var vans­ke­lig å se, osv. Det­te avvi­ser først­vo­te­ren­de i avsnitt 19:

Hva gjel­der mindre­tal­lets hen­vis­ning til at for­nær­me­de var vans­ke­lig «å opp­da­ge på avstand», bemer­ker jeg at det var pent vær og gode lys­for­hold, og at syk­lis­ten var syn­lig for to and­re tra­fi­kan­ter på ste­det.”

Bilis­ten anfø­rer også at han ikke var kjent på ste­det. Jeg har i min kom­men­tar til lag­manns­ret­tens dom sagt at det­te er noe som bur­de skjer­pe kra­ve­ne til bilis­tens akt­som­het, og ikke være noe som kan bidra til å fri­ta bilis­ten. Om det­te skri­ver først­vo­te­ren­de i avsnitt 20:

Jeg kan hel­ler ikke se at det kan til­leg­ges vekt at til­tal­te ikke var kjent på ste­det eller at det i det­te til­fel­let er rele­vant at veg­myn­dig­he­te­ne etter mindre­tal­lets opp­fat­ning bur­de ha gjen­nom­ført til­tak ved det aktu­el­le krys­set.”

Først­vo­te­ren­de opp­sum­me­rer slik;

Jeg er etter det­te kom­met til at lag­manns­ret­tens bestem­men­de mindre­tall har anvendt akt­som­hets­nor­men i straffe­lo­ven § 281 feil. Det er ingen sær­li­ge omsten­dig­he­ter som kan føre til en annen bedøm­mel­se. Til­tal­te bruk­te ikke den tid som var nød­ven­dig for å for­sik­re seg om at det ikke var møten­de tra­fikk.”

Lag­manns­ret­tens dom er opp­he­vet, og lag­manns­ret­ten må behand­le saken på nytt. Lag­manns­ret­ten må da leg­ge til grunn den akt­som­hets­norm som føl­ger av Høy­este­retts avgjø­rel­se.

Jeg synes at dom­men har et godt resul­tat og er godt begrun­net. Den avkla­rer en del spørs­mål som det er vik­tig å få avklart. Bilis­ters brudd på vike­plikt over­for syk­lis­ter er av de for­hold som ofte fører til kol­li­sjo­ner hvor syk­lis­ten blir drept aller alvor­lig ska­det. Det er der­for vik­tig at det rea­ge­res i sli­ke saker.

Jeg har ambi­sjo­ner om å gå mer grun­dig gjen­nom retts­prak­sis i sli­ke saker. Men et inn­trykk så langt er at Høy­este­rett anven­der en stren­ge­re akt­som­hets­norm over­for bilis­te­ne, enn vi ofte ser i ting­ret­te­ne og lag­manns­ret­te­ne. Vi får håpe at de lave­re dom­sto­le­ne inn­ret­ter seg etter Høy­este­retts prak­sis, slik at det ikke er nød­ven­dig å brin­ge alle sli­ke saker inn for Høy­este­rett, for å få et godt resul­tat. Vi får også håpe at poli­ti­et inn­ret­ter seg etter det­te, og slut­ter å sky­ve ansva­ret over på syk­lis­ten, selv ved gro­ve vike­plikts­brudd fra bilis­ter. Poli­ti­et døm­mer ikke, men de kan i prak­sis fri­kjen­ne. Hvis de ikke opp­ret­ter sak, da kom­mer ikke spørs­må­let for dom­sto­le­ne.

Print Friendly, PDF & Email