Høyesterett har avsagt dom i saken hvor en syklist ble drept i en kollisjon med bil i Holmenkollen. Jeg hadde en meget kritisk kommentar til lagmannsrettens avgjørelse i denne saken, hvor bilisten ble frifunnet. Saken ble anket til Høyesterett, og Høyesterett avsa en enstemmig dom 16. november 2018. Ikke uventet kom Høyesterett til et bedre resultat, som også harmonerer rimelig godt med Høyesteretts praksis i lignende saker.

Om aktsomhetsnormen generelt, skriver førstvoterende, dommer Normann i avsnitt 11 og 12:

“(11) Straffeloven § 281 er en ren videreføring av straffeloven 1902 § 239, også når det gjelder anvendelsen på dødsulykker i trafikken, jf. HR-2018-1658-A avsnitt 15 med videre henvisning til Ot.prp.nr.22 (2008–2009) – spesialmotivene til straffeloven § 281 – på side 433.

(12) Det fremgår av forarbeidene til straffeloven 1902 § 239 at enkelte situasjoner krever særlig aktpågivenhet, jf. Ot.prp.nr.46 (2000–2001) side 65. Dette gjelder blant annet den «som kjører på fotgjengere i fotgjengerfelt eller på trafikanter som har forkjørsrett», jf. også Rt-2005-893 avsnitt 10 og 11.”

Det burde være selvsagt, med det er greit at Høyesterett minner oss om at det gjelder særlig aktsomhet overfor “trafikanter som har forkjørsrett”, og at dette også gjelder overfor syklende som har forkjørsrett, selv om det siste ikke sies uttrykkelig.

Etter å ha gjennomgått argumentasjonen til det bestemmende mindretallet i lagmannsretten, kommenterer førstvoterende aktsomhetsvurderingen. Det kreves et flertall på 5 av 7 dommere for å avsi fellende dom i lagmannsretten. I denne saken var flertallet 4-3, slik at det var mindretallets votum som ble avgjørende og som førte til frifinnelse, og av den grunn er det mindretallets votum som det mest vises til. Førstvoterende skrive i avsnitt 14:

“Tiltalte hadde vikeplikt for motgående trafikk som kom nedover Holmenkollveien. Som jeg nettopp har redegjort for, er utgangspunktet at det da gjelder en skjerpet aktsomhetsnorm, og at det kreves at sjåføren utviser særlig aktpågivenhet.”

I flere saker har bilister blitt frikjent basert på at de har “feilfordelt sin oppmerksomhet”, og at kollisjon/påkjørsel var et resultat av “kortvarig uoppmerksomhet”. Om fordeling av oppmerksomhet, skriver førstvoterende i avsnitt 16:

“Til dette bemerker jeg at tilfeller der tiltalte er blitt frifunnet som følge av «feilfordelt oppmerksomhet eller kortvarig uoppmerksomhet», gjelder andre situasjoner enn her. I Rt-2009-299, som endte med frifinnelse, var det tale om en feilfordeling av oppmerksomhet i et komplisert trafikkbilde. I saken her var det imidlertid bare syklisten som kom nedover, og bilen som sto ved krysset Kongeveien/Holmenkollveien, tiltalte hadde å konsentrere seg om, jf. også HR-2018-1658-A avsnitt 19.”

Førstvoterende skriver i avsnitt 17 at det heller ikke kan karakteriseres som en “kortvarig uppmerksomhet”.

“Tiltaltes uaktsomhet kan heller ikke karakteriseres som en kortvarig uoppmerksomhet, jf. Rt-2011-83 avsnitt 17. Tiltalte hadde stoppet bilen før han svingte, og han hadde tid til å forsikre seg om at det ikke kom motgående trafikk før han krysset motsatt kjørebane.”

En “klassiker” når man har villet skyve ansvar over på syklisten, er at syklisten kom i stor fart. Det ble også anført i denne saken. Førstvoterende skriver i avsnitt 18:

“Mindretallet har videre vist til at B «burde ha redusert farten da han nærmet seg krysset». Det er riktignok slik at fornærmedes forhold kan tillegges vekt ved uaktsomhetsvurderingen. Men i tilfeller der dette har ført til frifinnelse, har skadelidtes opptreden stått langt mer sentralt i årsaksbildet enn i saken her, jf. blant annet Rt-2009-299 som gjaldt et tilfelle der en fotgjenger i et stort og trafikkert veikryss hadde gått på rødt lys, og Rt-2002-1139 som gjaldt et tilfelle der avdøde ikke hadde respektert vikeplikten. Syklistens opptreden var i dette tilfellet verken ekstraordinær eller ulovlig, og det kan derfor ikke tillegges vekt at han, som kjørte på forkjørsvei, ikke senket farten da han nærmet seg krysset.”

Vi har litt for ofte sett at bilister har blitt unnskyldt med vanskelige lysforhold, at syklisten var vanskelig å se, osv. Dette avviser førstvoterende i avsnitt 19:

“Hva gjelder mindretallets henvisning til at fornærmede var vanskelig «å oppdage på avstand», bemerker jeg at det var pent vær og gode lysforhold, og at syklisten var synlig for to andre trafikanter på stedet.”

Bilisten anfører også at han ikke var kjent på stedet. Jeg har i min kommentar til lagmannsrettens dom sagt at dette er noe som burde skjerpe kravene til bilistens aktsomhet, og ikke være noe som kan bidra til å frita bilisten. Om dette skriver førstvoterende i avsnitt 20:

“Jeg kan heller ikke se at det kan tillegges vekt at tiltalte ikke var kjent på stedet eller at det i dette tilfellet er relevant at vegmyndighetene etter mindretallets oppfatning burde ha gjennomført tiltak ved det aktuelle krysset.”

Førstvoterende oppsummerer slik;

“Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens bestemmende mindretall har anvendt aktsomhetsnormen i straffeloven § 281 feil. Det er ingen særlige omstendigheter som kan føre til en annen bedømmelse. Tiltalte brukte ikke den tid som var nødvendig for å forsikre seg om at det ikke var møtende trafikk.”

Lagmannsrettens dom er opphevet, og lagmannsretten må behandle saken på nytt. Lagmannsretten må da legge til grunn den aktsomhetsnorm som følger av Høyesteretts avgjørelse.

Jeg synes at dommen har et godt resultat og er godt begrunnet. Den avklarer en del spørsmål som det er viktig å få avklart. Bilisters brudd på vikeplikt overfor syklister er av de forhold som ofte fører til kollisjoner hvor syklisten blir drept aller alvorlig skadet. Det er derfor viktig at det reageres i slike saker.

Jeg har ambisjoner om å gå mer grundig gjennom rettspraksis i slike saker. Men et inntrykk så langt er at Høyesterett anvender en strengere aktsomhetsnorm overfor bilistene, enn vi ofte ser i tingrettene og lagmannsrettene. Vi får håpe at de lavere domstolene innretter seg etter Høyesteretts praksis, slik at det ikke er nødvendig å bringe alle slike saker inn for Høyesterett, for å få et godt resultat. Vi får også håpe at politiet innretter seg etter dette, og slutter å skyve ansvaret over på syklisten, selv ved grove vikepliktsbrudd fra bilister. Politiet dømmer ikke, men de kan i praksis frikjenne. Hvis de ikke oppretter sak, da kommer ikke spørsmålet for domstolene.