Open Acces, Plan S og CC-BY-lisenser. Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner

Fri til­gang til forsk­nings­re­sul­ta­ter er en vak­ker tan­ke. Det er også sunt med en reak­sjon mot grå­di­ge, og sær­de­les lønn­som­me tids­skrifts­for­lag. Sam­ti­dig har det vært mye nai­vi­tet i Open Access-beve­gel­sen.

Jeg har fått ser­vert røren­de tan­ker om hvor­dan ei jen­te i Afgha­ni­stan kan stu­de­re når alle viten­ska­pe­li­ge artik­ler er fritt til­gjen­ge­li­ge.

Hvis man skal ha noe utbyt­te av å lese viten­ska­pe­li­ge artik­ler må man ha for­kunn­ska­per i faget. Viten­ska­pe­li­ge artik­ler er ikke inn­fø­rings­frem­stil­lin­ger for de som ikke kjen­ner faget. Dis­se kunn­ska­pe­ne har nep­pe ei jen­te i Afgha­ni­stan som ikke har fått gå på sko­le.

De fles­te artik­le­ne er skre­vet på engelsk, eller and­re språk som den­ne jen­ta i Afgha­ni­stan nep­pe behers­ker. Hun må også ha en bruk­bar inter­net­for­bin­del­se, noe hun sann­syn­lig­vis hel­ler ikke har.

Men selv om man har til­gang, behers­ker språ­ket og har noen ele­men­tæ­re kunn­ska­per i faget, tror jeg ikke at Kris­ti­an Gun­der­sens artik­kel om cyto­lo­ka­li­se­ring av PCM1-pro­tei­net blir folke­les­ning, selv om den skul­le bli fritt til­gjen­ge­lig.

Len­ge svev­de man­ge OA-evan­ga­lis­ter i den tro at OA-publse­ring var gra­tis. Jeg har hørt en av dem for­tel­le om et tids­skrift, jeg har glemt hvil­ket, som kun had­de en kost­nad på ca 30 kr per pub­li­sert artik­kel. Det betyr at man kan bru­ke et sted mel­lom fem og ti minut­ter med betalt arbeid per artik­kel, for­ut­satt at dis­se får omtrent den sam­me beta­lin­gen som det er van­lig å beta­le stu­den­ter i Nor­ge. Enten er det tids­skrif­tet basert på at man ukri­tisk tryk­ker “pub­lish” på alle inn­kom­ne bidrag, eller man har basert seg på at folk skal arbei­de gra­tis.

Jeg trod­de det­te had­de roet seg. Vi fikk nasjo­na­le ret­nings­lin­jer om åpen pub­li­se­ring, hvor det blant annet står:

1. Viten­ska­pe­li­ge artik­ler fra offent­lig finan­siert forsk­ning skal gjø­res åpent til­gjen­ge­li­ge. Fors­ke­re skal under­sø­ke mulig­he­te­ne for å pub­li­se­re sine artik­ler i åpne tids­skrif­ter og vel­ge åpne tids­skrif­ter der det er fag­lig for­svar­lig. Kun i unn­taks­til­fel­ler kan artik­ler basert på offent­lig finan­sie­ring pub­li­se­res i tids­skrif­ter som ikke til­la­ter til­gjenge­lig­gjø­ring i viten­ar­kiv.

2. Alle viten­ska­pe­li­ge artik­ler basert på offent­lig finan­siert forsk­ning skal depo­ne­res i et egnet viten­ar­kiv senest ved pub­li­se­rings­tids­punk­tet, uav­hen­gig av pub­li­se­rings­ka­nal og uav­hen­gig av når det er mulig å gjø­re dem åpent til­gjen­ge­li­ge.

3. Insti­tu­sjo­ner og kon­sor­ti­er som for­hand­ler avta­ler med for­lag skal sør­ge for at avta­le­ne frem­mer åpen til­gang uten økte total­kost­na­der, og at det er åpen­het om avta­le­nes betin­gel­ser.
4. Insti­tu­sjo­ner som finan­sie­rer forsk­nings­pro­sjek­ter, skal bidra til å dek­ke kost­na­der til åpen pub­li­se­ring. For forsk­nings­ut­fø­ren­de insti­tu­sjo­ner vil kost­na­der til åpen pub­li­se­ring inn­gå i bud­sjet­te­ne for forsk­nings­ak­ti­vi­tet på lin­je med kost­na­der til annen nød­ven­dig virk­som­het. Fors­ke­re og forsk­nings­ut­fø­ren­de insti­tu­sjo­ner opp­ford­res til å bidra i arbei­det for å frem­me pub­li­se­rings­tje­nes­ter av god kva­li­tet og til rik­tig pris gjen­nom sine inter­esse­or­ga­ner og inter­na­sjo­na­le nett­verk.”

Målet var at alle nors­ke viten­ska­pe­li­ge artik­ler finan­siert av offent­li­ge mid­ler skul­le være åpent til­gjen­ge­li­ge innen 2024. Men OA-fun­da­men­ta­lis­te­ne her tyde­lig­vis kom­met på offen­si­ven igjen, med et vold­somt bak­holds­an­grep kalt Plan S. Nå skal vi tvin­ges, og det skal gjen­nom­fø­res innen 2020. Saken er vel­dig dår­lig utre­det, i den grad den er utre­det i det hele tatt. Kra­vet om at virk­som­het skal være forsk­nings­ba­sert, gjel­der åpe­bart ikke for Forsk­nings­rå­dets egne beslut­nin­ger. Plan S er pre­get av at noen har tatt på seg ideo­lo­gis­ke sky­lap­per, og vil tvin­ge sitt syn på and­re.

Man­ge har anført at det­te er noe som skul­le ha vært sendt på høring. Men det er util­strek­ke­lig. Det bur­de først ha vært ordent­lig utre­det, og så skul­le utred­nin­gen ha vært sendt på høring. Fors­ker­for­bun­det har krevd at saken skal på høring, og fors­ke­re ved UiO og PRIO har krevd at det skal kon­se­kvens­ut­re­des.

Sjef­spå­dri­ver, Forsk­nings­rå­dets admi­ni­stre­ren­de direk­tør, John-Arne Røt­tin­gen, avvi­ser at det ikke har vært høring om Open Access. Han viser til tid­li­ge­re kunn­skaps­mi­nis­ter Tor­bjørn Røe Isak­sens hørings­run­de om nasjo­na­le ret­nings­lin­jer i 2016. Men det­te er noe helt annet enn Plan S. Å påstå at det­te også inne­bæ­rer at Plan S er sendt på høring, er en ure­de­lig­het i argu­men­ta­sjo­nen som en admi­ni­stre­ren­de direkt­tør Forsk­nings­rå­det bør hol­de seg for god til. Man kan lure på hvor­for Forsk­nings­rå­det synes å være så red­de for å inn­hen­te kunn­skap på det­te områ­det.

Vi har for lengst sett at OA ikke er gra­tis. De sto­re tids­skrifts­for­la­ge­ne fant fort fram til for­ret­nings­mo­del­ler hvor for­fat­ter­ne skal beta­le for å få pub­li­sert sin artik­kel, noen gan­ger også for å få den vur­dert for pub­li­se­ring. Det vil ikke være de bes­te artik­le­ne som pub­li­se­res, men artik­ler som er skre­vet av noen som har pen­ger til å få artik­le­ne pub­li­sert.

Jeg ser man­ge prin­si­pi­el­le beten­ke­lig­he­ter med en slik modell.

Noe av det vi ofte fikk høre fra OA-evan­ge­lis­te­ne, var at det­te gjor­de det mulig for fors­ke­re fra uland å få til­gang til tids­skrif­ter. Men dag­nes modell med for­fat­ter­be­ta­ling, sten­ger mulig­he­ten for å pub­li­se­re for fors­ke­re fra uland. Hvis man skal kun­ne byg­ge opp kunn­skaps­mil­jø­er i utvik­lings­land, må lan­de­nes egne fors­ke­re få mulig­het til å utvik­le og pub­li­se­re kunn­skap. Vi kan ikke hol­de oss til en gam­mel, pater­na­lis­tisk modell hvor de aller­nå­digst kan få lov til å ta del i noe av den kunn­skap som er utvik­let av hvi­te menn i det såkal­te “Ves­ten”.

Noe jeg fryk­ter i vår rike del av ver­den, er at det blir kon­kur­ran­se om begren­se­de pub­li­se­rings­mid­ler ved den enkel­te insti­tu­sjon. Et insti­tutts med­ar­bei­de­re har skre­vet 50 gode artik­ler, som alle er gode nok til å bli pub­li­sert. Dess­ver­re har man bare bud­sjett til å pub­li­se­re 20 av dem. Vi blir lovet pen­ger til pub­li­se­ring. Men vi vet at det blir for lite, og at slikt ikke varer. Pub­li­se­rings­fon­det ved UiO var brukt opp etter få uker. Det plei­er ald­ri å gå man­ge år før even­tu­el­le øre­mer­ke­de bevilg­nin­ger “er en del av ram­men”, som vi må prio­ri­te­re innen­for.

Vi vet så alt­for godt hvor­dan det­te fun­ge­rer. Det er all­tid spen­nen­de med unge og fris­ke per­soner med nye syns­punk­ter som kan­skje er i oppo­si­sjon til det etab­ler­te. Men når pen­ge­ne skal for­de­les, er det de etab­ler­te som sit­ter på penge­sek­ken, og da prio­ri­te­rer de etab­ler­te det de selv mener er vik­tig, nem­lig det de dri­ver med selv. Slik kan OA kom­me til å vir­ke fag­lig kon­ser­ve­ren­de.

Et tids­skrift som vil nå lese­re må sat­se på kva­li­tet. De som kla­rer det­te, vil bli attrak­ti­ve også for for­fat­te­re. De bes­te artik­le­ne sen­des til de bes­te tids­skrif­te­ne, og de er kres­ne i sitt utvalg for ikke å druk­ne sine lese­re i for mye støy.

Når for­ret­nings­mo­del­len vris fra å få inn­tek­ter fra de som vil lese, til å få inn­tek­ter fra de som vil pub­li­se­re, vil det i model­len lig­ge en opp­ford­ring til å pub­li­se­re man­ge artik­ler. Tids­skrif­ter som gis ut digi­talt, vil hel­ler ikke ha den side­be­grens­ning som papir­ba­ser­te tids­skrif­ter har, slik at det blir let­te­re å sat­se på kvan­ti­tet. Det er selv­føl­ge­lig ikke noe i vei­en for at et OA-tids­skrift kan hol­de like godt fag­lig nivå som et abon­ne­ments­tids­skrift. Men for­ret­nings­mo­del­len sti­mu­le­rer til å ten­ke på kvan­ti­tet mer enn kva­li­tet. De sto­re tids­skrifts­for­la­ge­ne er ikke idea­lis­ter som gir ut tids­skrif­ter for å spre kunn­skap og det gla­de budskp. De gjør det for å tje­ne pen­ger, menst mulig pen­ger. The Eco­nomist har nylig skre­vet om hvor­dan tids­skrif­ter juk­ser med fag­fel­le­vur­de­ring.

I til­legg har vi “rov­dyr­tids­skrif­te­ne”, som er rene svin­de­l­pro­sjek­ter.

Det duk­ker sta­dig opp til­bud i inn­bok­sen, om å pub­li­se­re i tids­skrif­ter, del­ta på kon­fe­ran­ser osv. En for­del ved å være en ald­ren­de pro­fes­sor, et jeg ikke del­tar i rotte­ra­cet om å pub­li­se­re mest mulig for å kva­li­fi­se­re meg.  Jeg kan der­for slet­te sli­ke fore­spørs­ler uten å se nær­me­re på dem.

Det bør være kva­li­te­ten på artik­le­ne, ikke stør­rel­sen på “reklame­bud­sjet­te­ne” som avgjør hva som blir pub­li­sert.

Plan S er et angrep på den aka­de­mis­ke fri­het, og på vår ytrings­fri­het. Vi er selv best til å vur­de­re hvor våre artik­ler bør pub­li­se­res. Det betyr mer at vi når fram til de vi håper skal lese det vi skri­ver, enn at det i prin­sip­pet er til­gjen­ge­lig for vel­dig man­ge. De fles­te av oss vil prio­ri­te­re kva­li­tet, ikke kvan­ti­tet, også når det gjel­der pub­li­se­rings­ka­na­ler. Vi vet også at for en del fag fin­nes det ikke kva­li­tets­tids­skrif­ter som er Open Access.

Plan S er også et angrep på våre ret­tig­he­ter som fag­lit­te­rære for­fat­te­re. For­fat­te­re er hår i sup­pen for OA-fun­da­men­ta­lis­te­ne. Uni­ver­si­te­ter  og høy­sko­ler har ald­ri hatt ret­tig­he­ter til det vi skri­ver. Det­te er noe man all­tid har beholdt selv. Men nå vil Forsk­nings­rå­det tvin­ge oss til å gi dem fra oss, uten at det har vært utre­det, uten at det har vært for­hand­let med ansat­te, og uten noen form for kom­pen­sa­sjon.

I prin­sip­pe­ne for Plan S står det under pkt 01:

Aut­hors retain copy­right of their pub­li­ca­tion with no rest­ric­tions. All pub­li­ca­tions must be pub­lis­hed under an open licen­se, pre­fe­rab­ly the Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion Licen­ce CC BY. In all cases, the licen­se applied should fulfil the require­ments defined by the Ber­lin Decla­ra­tion;”

Den førs­te set­nin­gen er blank løgn. At man ikke selv kan vel­ge hvor man vil pub­li­se­re, er et angrep på noe av det helt fun­da­men­ta­le ved opp­havs­ret­ten. Hva blir igjen av opp­havs­ret­ten når vi skal tvin­ges til å gi alle og enhver fri rett ti å kun­ne utnyt­te det vi har skre­vet?

I Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion Licen­ce CC BY, som vi alt­så skal bru­ke, står det at alle har rett til:

Share — copy and redis­tri­bute the mate­ri­al in any medi­um or for­mat

  • Adapt — remix, trans­form, and build upon the mate­ri­al

  • for any pur­pose, even com­mer­cial­ly.”

De vil­kår som stil­les, er:

Attri­bu­tionYou must give appro­pria­te credit, pro­vi­de a link to the licen­se, and indi­ca­te if chan­ges were made. You may do so in any rea­so­nab­le man­ner, but not in any way that sug­gests the licen­sor endor­ses you or your use.

  • No additio­nal rest­ric­tions — You may not apply legal terms or tech­no­lo­gical measu­res that legal­ly rest­rict others from doing any­thing the licen­se perm­its.”

Fri videre­dis­tri­bu­sjon, også kom­mer­si­elt. Og det aller ver­ste: Fri rett til å end­re ver­ket. Hvor had­de de som står bak det­te glemt hjer­nen da de fant på at de skul­le påleg­ge fors­ke­re å til­la­te at and­re gjør end­rin­ger i viten­ska­pe­li­ge artik­ler som man har pub­li­sert?

En slik lisens kan  være grei nok hvis man f.eks. har pro­du­sert noen back­ing spor med bass og trom­mer, som and­re kan gjø­re bruk av i sin egen musikk. Men viten­ska­pe­li­ge artik­ler? Jeg vil ald­ri til­la­te noe slikt, og jeg har vans­ke­lig for å tro at noen seriø­se fors­ke­re vil kun­ne aksep­te­re noe slikt.

Man skal nav­gis. Men den som even­tu­elt ser sitt forsk­nings­ar­beid mis­brukt i f.eks. mar­keds­fø­ring av ymse vid­un­der­mid­ler, vil hel­ler ha bruk for den ret­ten man har etter ånds­verk­lo­ven § 5, fjer­de ledd:

Der­som et verk gjø­res til­gjen­ge­lig på slik kren­ken­de måte eller i sam­men­heng som nevnt i and­re ledd, har opp­ha­ve­ren, selv om det er gitt sam­tyk­ke til bru­ken, rett til å kre­ve at det ikke skjer under opp­ha­ve­rens navn eller at det på en til­freds­stil­len­de måte angis at end­rin­ge­ne ikke skri­ver seg fra opp­ha­ve­ren. Opp­ha­ve­ren kan ikke gi avkall på den­ne ret­ten.”

Det er verdt å mer­ke seg at det­te er en rett opp­ha­ver ikke kan gi avkall på. Men med Plan S vil de tvin­ge oss til det like­vel.

At de har kun­ne fin­ne på å set­te det­te som et prin­sipp, er i seg selv en bekref­tel­se på at de som har fun­net på det­te ikke har for­stått hva de hol­der på med.

I 2020 vil jeg fyl­le 65 år. Jeg kom­mer da inn i en fase hvor det er på tide å gå inn for lan­ding. I alle fall ser jeg for meg at jeg da vil arbei­de med å bear­bei­de og ferdistil­le en del av det jeg har arbei­det med i mine nær­me­re 40 år ved UiO, men som av uli­ke grun­ner ikke har blitt fer­dig­stilt og pub­li­sert. Jeg kom­mer ikke til å søke støt­te fra Forsk­nings­rå­det. Så for egen del skal jeg nok kla­re å sty­re unna Plan S.

De fun­da­men­ta­lis­tis­ke OA-evan­ge­lis­te­ne bak Plan S vil også ta fra oss våre bøker. Det heter i pkt 07 i prin­sip­pe­ne:

The abo­ve prin­cip­les shall apply to all types of scholar­ly pub­li­ca­tions, but it is under­sto­od that the time­line to achie­ve Open Access for mono­graphs and books may be lon­ger than 1 Janua­ry 2020;”

Skul­le noe slikt bli inn­ført mens jeg fort­satt er ansatt ved UiO, vil jeg stil­le even­tu­el­le bok­pro­sjek­ter i bero, og pub­li­se­re når jeg blir pen­sjo­nist.

Noe av det som i sin tid gjor­de meg inter­es­sert i arbei­det ved Uni­ver­si­te­tet, var fri­he­ten man had­de. Jeg blir sta­dig mer over­be­vist om at hvis jeg had­de vært ung i dag, vil­le jeg ikke ha sat­set på en kar­rie­re ved Uni­ver­si­te­tet. Det som gjor­de uni­ve­ris­te­tet attrak­tivt, for­vit­rer. De neg­a­ti­ve side­ne ved Uni­ve­ris­te­tet blir sta­dig mer frem­tren­den­de. Plan S er en ny og kraf­tig omdrei­ning på den skru­en som stram­mer det til, slik at man kan få kvel­nings­for­nem­mel­ser.

 

Print Friendly, PDF & Email