Flåklypa Grand Prix ruller videre med Il Lawyerscost(er) Extra Gigante

For et drøyt år siden avgjor­de Høy­este­rett et av hoved­spørs­må­le­ne i tvis­ten om Il Tem­po Gigan­te, og ga Auk­rust­stif­tel­sen og Hun­der­fos­sen fullt med­hold. Jeg har omtalt saken her.. Høy­este­retts behand­ling var avgren­set til det opp­havs­retts­li­ge, og de behand­let ikke spørs­må­let om avta­ler og mar­keds­fø­rings­rett. Lag­manns­ret­tens dom, som ga Cap­ri­no med­hold, ble opp­he­vet, og saken ble sendt til­ba­ke til lag­manns­ret­ten.

Eid­si­va­ting lag­manns­rett har nå avsagt ny dom. Også den­ne gan­gen tap­te Cap­ri­no. Advo­kat­kost­na­de­ne har iføl­ge NRK nå kom­met opp i ca 17 mill. And­re kil­der sier at de tota­le advo­kat­kost­na­de­ne er høy­ere, da også and­re har for­be­redt seg på søks­mål fra Cap­ri­no, som synes å vil­le ta kon­troll over Flå­kly­pa-uni­ver­set.

Rett24 skri­ver at alt tyder på at også den­ne dom­men kom­mer til å bli anket til Høy­este­rett. For oss som sit­ter på siden og er opp­tatt av retts­ut­vik­lin­gen på det­te områ­det, og som ikke skal beta­le advokat­reg­nin­ge­ne, vil det være inter­es­sant. Men de som per i dag har vun­net de vit­ki­ge sla­ge­ne, skul­le nok helst sett at det tar slutt.

Den dom­men som nå er avsagt, gjel­der avta­ler og mar­keds­fø­rings­lo­ven. Spørs­må­let om opp­havs­rett er ende­lig avgjort av Høy­este­rett i den for­ri­ge dom­men.

Lag­manns­ret­ten har lagt til grunn at mar­keds­fø­rings­lo­vens bestem­mel­ser kan kom­me til anven­del­se selv om det ikke fore­lig­ger en opphavsrettskrenkelse.Jeg har ikke fun­net noen avgjø­rel­ser, i alle fall ikke fra Høy­este­rett, hvor man har gitt noen med­hold i at det er i strid med mar­keds­fø­rings­lo­ven å utnyt­te sin opp­havs­rett. Prak­sis fra lave­re dom­sto­ler har jeg ikke under­søkt.

Mar­keds­fø­rings­lo­ven § 30  lyder:

I nærings­virk­som­het er det for­budt å anven­de etter­lig­ne­de kjenne­tegn, pro­duk­ter, kata­lo­ger, reklame­mid­ler eller and­re fram­brin­gel­ser på slik måte og under sli­ke omsten­dig­he­ter at det må anses som en uri­me­lig utnyt­tel­se av en annens inn­sats eller resul­ta­ter og fører med seg fare for for­veks­ling.”

Den opp­stil­ler tre kumu­la­ti­ve vil­kår:

  • Det må fore­lig­ge en etter­lig­ning,
  • som må føre til en fare for for­veks­ling, og
  • som må anses som en uri­me­lig utnyt­tel­se av en annens inn­sats eller resul­ta­ter.

Om etter­lig­nings­spørs­må­let skri­ver lag­manns­ret­ten:

Som ved den opp­havs­retts­li­ge vur­de­rin­gen må det ved vur­de­rin­gen av hvor­vidt det fore­lig­ger en etter­lig­ning skil­les mel­lom hva som kan til­bake­fø­res til Kjell Auk­rusts ori­gi­nal­verk og hvil­ke end­rin­ger og til­legg Sandemose/Caprino har til­ført ori­gi­nal­ver­ket. Vur­de­rin­gen er begren­set til de trekk og ele­men­ter ved film­bi­len – og som er til­ført av Sandemose/Caprino – som kan gjen­fin­nes i berg- og dal­ba­nen. Kjell Auk­rust teg­net for­ut for Flå­kly­pa Grand Prix fle­re kjøre­tøy­er med trekk og ele­men­ter som gjen­fin­nes i film­bi­len, og som er til­ført av ham.

San­de­mo­se ga film­bi­len en svært god kunst­hånd­verks­mes­sig utfor­ming (jf Hr avsnitt 96), noe som ikke gjen­fin­nes i berg- og dal­ba­nen, som har et mer «indu­stri­elt» eller «plas­tikk­ar­tet» preg. Mens film­bi­len frem­står mer som en form for kunst­hånd­verk, frem­står berg- og dal­ba­nen mer som en «tivo­li-attrak­sjon». Il Tem­po Extra Gigan­te er i mot­set­ning til film­bi­len bronse­far­get med sølv­far­ge­de kon­tras­ter, og med seter i en rød­far­ge som avvi­ker fra film­bi­lens. Sam­let sett er ikke berg- og dal­ba­nens far­ger en etter­lig­ning av film­bi­lens. Det er også for­skjel­ler i de to pro­duk­te­nes skrog, hjul, lyk­ter, front og bak­par­ti, i til­legg til fle­re and­re mind­re for­skjel­ler. De lik­hets­trekk som fin­nes mel­lom berg- og dal­ba­nen og film­bi­len skyl­des at de beg­ge er basert på av Kjell Auk­rusts teg­ne­de Il Tem­po Gigan­te.”

Det er ikke til­strek­ke­lig at det er en etter­lig­ning. Det må også være fare for for­veks­ling. Om det­te skri­ver lag­manns­ret­ten:

Film­bi­len er ca. 1,5 meter lang. Den har ingen egen teknisk/mekanisk fram­drift og er byg­get for pro­duk­sjon av en dukke­film. Il Tem­po Extra Gigan­te er ca 13 meter lang, har 14 sitte­plas­ser, og er en berg- og dal­bane som bru­kes i en fami­lie­park. Det er tale om to for­skjel­li­ge pro­dukt­om­rå­der. Som det frem­går tid­li­ge­re er det visu­el­le uttrykk for­skjel­lig og i fami­lie­par­ken pre­sen­te­res berg- og dal­ba­nen som en «Auk­rust-attrak­sjon».”

Ende­lig må det være “en uri­me­lig utnyt­tel­se av en annens inn­sats eller resul­ta­ter”. Om det­te står det i lag­manns­ret­tens dom:

Lag­manns­ret­ten fin­ner ikke at Hun­der­fos­sens til­bud og mar­keds­fø­ring ska­per asso­sia­sjo­ner til Cap­ri­no ut over hva som natur­lig føl­ger av at film­bi­len og berg- og dal­ba­nen beg­ge har opp­hav i Kjell Auk­rusts teg­nin­ger, samt navne­bru­ken, som Hun­der­fos­sen har anled­ning til, jf Høy­este­retts dom avsnitt 141.

Il Tem­po Extra Gigan­te er ikke en etter­lig­ning av film­bi­len som må anses som en uri­me­lig utnyt­tel­se av Cap­ri­nos inn­sats eller resul­ta­ter og som fører med seg for­veks­lings­fare. Ingen av de tre kumu­la­ti­ve vil­kår er opp­fylt og mar­keds­fø­rings­lo­ven § 30 kom­mer ikke til anven­del­se.”

Cap­ri­no anfø­rer også gene­ral­klau­su­len i mar­keds­fø­rings­lo­ven § 25, som lyder:

I nærings­virk­som­het må det ikke fore­tas hand­ling som stri­der mot god for­ret­nings­skikk nærings­dri­ven­de imel­lom.”

Om det­te skri­ver lag­manns­ret­ten:

Mar­keds­fø­rings­lo­vens gene­ral­klau­sul frem­går av § 25 som set­ter for­bud mot hand­lin­ger som stri­der mot god for­ret­nings­skikk nærings­dri­ven­de i mel­lom. Bestem­mel­sen gir uttrykk for en retts­lig stan­dard og vil kun­ne ram­me hand­lin­ger som ikke ram­mes av § 30. Når hand­lin­ger ikke ram­mes av ver­ken ånds­verk­lo­ven eller mar­keds­fø­rings­lo­vens spe­sial­be­stem­mel­ser blir adgan­gen til å sen­su­re­re etter den retts­li­ge stan­dar­den begren­set. Når en hand­ling ikke ram­mes av mar­keds­fø­rings­lo­ven § 30 vil etter­lig­nings­ver­net i det vesent­li­ge omfat­te til­leggs­mo­men­ter som ikke omfat­tes av § 30. Det for­hold at det er tale om to lisens­ta­ke­re, som beg­ge er gitt lisen­ser ut fra Kjell Auk­rusts teg­nin­ger, vil også være av betyd­ning.

Etter bevis­fø­rin­gen leg­ges til grunn at det fra 1984 – da par­ken åpnet – var et omfat­ten­de og godt sam­ar­beid mel­lom Hun­der­fos­sen og Cap­ri­no. Cap­ri­no bisto ved opp­byg­gin­gen av par­ken ved å ska­pe fle­re av attrak­sjo­ne­ne der. For det­te mot­tok Cap­ri­no royal­ties og and­re inn­tek­ter. Sam­ar­bei­det ved­var­te over en del år, men ble i hoved­sak avslut­tet ved avta­len av 30. desem­ber 2003. Den­ne avta­len må etter lag­manns­ret­tens syn for­stås slik at inten­sjo­nen var å stil­le par­te­ne fritt både i for­hold til hver­and­re og i for­hold til et even­tu­elt vide­re sam­ar­beid. Etter 2003-avta­len gjen­sto bare noen begren­se­de avta­ler, her­under avta­le om leie av full­skala­bi­len som deler av året sto til utstil­ling på Hun­der­fos­sen fami­lie­park. Siden 2009 var avta­le om leie av full­skala­bi­len inn­gått for ett og ett år av gan­gen. I tiden etter 2003 har Hun­der­fos­sen byg­get opp fle­re nye attrak­sjo­ner slik at «Cap­ri­no-pre­get» sam­let sett er blitt mind­re.

Det ble for­hand­let mel­lom Hun­der­fos­sen og Cap­ri­no om for­bed­ret eks­po­ne­ring av full­skala­bi­len i fami­lie­par­ken, uten at man kom fram til enig­het. Etter lag­manns­ret­tens syn må det fra års­skif­tet 2010/2011 ha frem­stått som klart for Hun­der­fos­sen at mulig­he­te­ne for å kom­me til enig­het var små. Etter bevis­fø­rin­gen leg­ger lag­manns­ret­ten til grunn at det var Remo Cap­ri­no som til slutt brøt for­hand­lin­ge­ne i førs­te del av 2011.

I begyn­nel­sen av 2011 tok Hun­der­fos­sen førs­te gang kon­takt med Auk­rust­stif­tel­sen. Det leg­ges til grunn at det i den påføl­gen­de tiden ikke skjed­de sær­lig mye, slik at reel­le for­hand­lin­ger først kom i gang som­mer­en 2013. Dis­se for­hand­lin­ge­ne resul­ter­te i at det ble inn­gått lisens­av­ta­le i sep­tem­ber 2013.

I janu­ar 2013 send­te Cap­ri­no e-post til Hun­der­fos­sen om mulig­he­te­ne for å lage et Reodors verk­sted. Hun­der­fos­sen svar­te at det var inter­es­se for det, men at de var utford­rin­ger i for­hold til å fin­ne øko­no­mis­ke sam­ar­beids­part­ne­re. Det skjed­de ikke noe vide­re i for­hold til å utvik­le et Reodors verk­sted. Det nære og omfat­ten­de sam­ar­bei­det mel­lom Hun­der­fos­sen og Cap­ri­no lå på det­te tids­punkt ca 10 år til­ba­ke i tid og det vesent­li­ge som gjen­sto var leie av full­skala­bi­len. Lag­manns­ret­ten fin­ner ikke å kun­ne til­leg­ge den kon­tak­ten som nå var gjen­nom Cap­ri­nos e-post og sva­ret på den, sær­lig vekt i vur­de­rin­gen. Cap­ri­no had­de ikke grunn­lag for å anta at det fort­satt pågikk for­hand­lin­ger om et Reodors verk­sted, eller for øvrig besto et sam­ar­beid, med unn­tak av leie av full­skala­bi­len i som­mer­se­son­gen. Øvrig sam­ar­beid var i det alt vesent­li­ge avslut­tet med 2003-avta­len og de sis­te reel­le for­hand­lin­ger om vide­re sam­ar­beid var avslut­tet i 2011, med nevn­te unn­tak.

Cap­ri­no ble ori­en­tert om Hun­der­fos­sens avta­le med Auk­rust­stif­tel­sen i novem­ber 2013. Han rea­ger­te sterkt på det­te og avta­len om leie av full­skala­bi­len ble ter­mi­nert.

Slik situa­sjo­nen var da Hun­der­fos­sen og Auk­rust­stif­tel­sen for­hand­let og sene­re inn­gikk avta­le, var det­te ikke en hand­ling som stri­der mot god for­ret­nings­skikk. Hun­der­fos­sen måt­te kun­ne se etter and­re sam­ar­beids­part­ne­re enn Cap­ri­no for å utvik­le fami­lie­par­ken vide­re. Ver­ken Hun­der­fos­sen eller Aukust­stif­tel­sen opp­tråd­te illo­jalt eller klan­der­ver­dig da de inn­gikk avta­le om en berg- og dal­bane basert på Kjell Auk­rusts teg­nin­ger.

Mar­keds­fø­rings­lo­ven § 25 kom­mer etter det­te ikke til anven­del­se.”

Drøf­tel­sen av selve avtal­spørs­må­le­ne er kna­pp, og ret­ten kon­klu­de­rer med at Auk­rust­stif­tel­sen ikke har brutt noen loja­li­tets­plikt over­for Cap­ri­no. For oss uten­for­stå­en­de er det­te den minst inter­es­san­te delen av saken, da spørs­må­let om hva par­te­ne måt­te ha avtalt ikke har sær­lig prin­si­pi­ell inter­es­se.

Etter det Rett24 skri­ver, er det sær­lig det­te som vil kun­ne begrun­ne en even­tu­ell anke til Høy­este­rett.

Noe av det jeg, fra fle­re and­re kil­der, har opp­fat­tet som noe av den bake­forn­lig­gen­de kon­flik­ten, er at Cap­ri­no øns­ker å ta kon­troll over Flå­kly­pauni­ver­set, som omfat­ter mer enn fil­men Flå­kly­pa Grand Prix. Det er også der­for and­re enn de som er par­ter i den­ne saken har for­be­redt seg på et mulig søks­mål fra Cap­ri­no.

Det enes­te i saken som gir et hint om det­te, er den­ne gjen­gi­vel­sen av Auk­rust­stif­tel­sens anførs­ler:

Det er uklart hva Cap­ri­no kre­ver ene­rett til, da suk­sess i seg selv ikke kan gi ene­rett til noe and­re har skapt.”

Det står ikke mer om det­te i dom­men, og det set­tes ikke inn i noen sam­men­heng. Men det er i alle fall ikk vans­ke­lig å være enig i at suk­sess i seg selv ikke gir ene­rett til noe and­re har skapt, og som var utgangs­punkt for suk­ses­sen.

Det er nep­pe noen sær­lig tvil om at Cap­ri­no har bidratt til å gjø­re Flå­kly­pauni­ver­set kjent, noe som utvil­somt også har kom­met Auk­rust­stif­tel­sen til gode. Slik vil det være med alle bøker som film­a­ti­se­res, i alle fall så len­ge fil­men blir en suk­sess. Det er J.R.R. Tol­ki­en som har skapt “Lord of the Rings” uni­ver­set, og J.K. Row­ling som har skapt “Har­ry Pot­ter” uni­ver­set, selv om fil­me­ne har bidratt til suk­ses­sen, og man­ge bil­der nå er for­met av dis­se fil­me­ne. Slik bør det også være med and­re lit­te­rære uni­vers, som blir film­a­ti­sert.

Den­ne gan­gen ble til­kjen­te saks­om­kost­nin­ger ca 2,9 mill. Det omfat­ter både omkost­nin­ge­ne i den lag­manns­retts­sa­ken som ble opp­he­vet, og den aktu­el­le lag­manns­retts­sa­ken. I ting­rett­sa­ken ble de til­kjent drøyt 2,7 mill. I den aktu­el­le lag­manns­retts­do­men fast­lås at den­ne omkost­nings­av­gjø­rel­sen blir stå­en­de. For Høy­este­rett ble de til­kjent til sam­men ca 1,5 mill. Så til nå har Cap­ri­no blitt dømt til å beta­le ca 7,1 mill i saks­om­kost­nin­ger.

Men det er omkost­nin­ger som Cap­ri­no må beta­le Hun­der­fos­sen og Auk­rust­sen­te­ret. Det omfat­ter ikke Cap­ri­nos egne omkost­nin­ger. I den førs­te lag­manns­retts­av­gjø­rel­sen fikk Cap­ri­no med­hold, og ble da til­kjent ca 6 mill i saks­om­kost­nin­ger, som sånn noen­lun­de bur­de dek­ke deres okomst­nin­ger til da. Hva høy­este­retts­be­hand­lin­gen og den and­re lag­manns­retts­be­hand­lin­gen har kos­tet Cap­ri­no, frem­går ikke av saken. Det er noen advo­ka­ter som har tjent godt på den­ne kon­flik­ten. Vi får håpe Cap­ri­no har lagt seg opp noen reser­ver etter sine suk­sess­fil­mer, så de kan beta­le saks­kost­na­de­ne. Men det er dumt at even­tu­elt over­skudd går til å beta­le advo­ka­ter, i ste­det for å pro­du­se­re ny film.

Print Friendly, PDF & Email