Flåklypa Grand Prix ruller videre med Il Lawyerscost(er) Extra Gigante

For et drøyt år siden avgjorde Høyesterett et av hovedspørsmålene i tvisten om Il Tempo Gigante, og ga Aukruststiftelsen og Hunderfossen fullt medhold. Jeg har omtalt saken her.. Høyesteretts behandling var avgrenset til det opphavsrettslige, og de behandlet ikke spørsmålet om avtaler og markedsføringsrett. Lagmannsrettens dom, som ga Caprino medhold, ble opphevet, og saken ble sendt tilbake til lagmannsretten.

Eidsivating lagmannsrett har nå avsagt ny dom. Også denne gangen tapte Caprino. Advokatkostnadene har ifølge NRK nå kommet opp i ca 17 mill. Andre kilder sier at de totale advokatkostnadene er høyere, da også andre har forberedt seg på søksmål fra Caprino, som synes å ville ta kontroll over Flåklypa-universet.

Rett24 skriver at alt tyder på at også denne dommen kommer til å bli anket til Høyesterett. For oss som sitter på siden og er opptatt av rettsutviklingen på dette området, og som ikke skal betale advokatregningene, vil det være interessant. Men de som per i dag har vunnet de vitkige slagene, skulle nok helst sett at det tar slutt.

Den dommen som nå er avsagt, gjelder avtaler og markedsføringsloven. Spørsmålet om opphavsrett er endelig avgjort av Høyesterett i den forrige dommen.

Lagmannsretten har lagt til grunn at markedsføringslovens bestemmelser kan komme til anvendelse selv om det ikke foreligger en opphavsrettskrenkelse.Jeg har ikke funnet noen avgjørelser, i alle fall ikke fra Høyesterett, hvor man har gitt noen medhold i at det er i strid med markedsføringsloven å utnytte sin opphavsrett. Praksis fra lavere domstoler har jeg ikke undersøkt.

Markedsføringsloven § 30  lyder:

“I næringsvirksomhet er det forbudt å anvende etterlignede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.”

Den oppstiller tre kumulative vilkår:

  • Det må foreligge en etterligning,
  • som må føre til en fare for forveksling, og
  • som må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater.

Om etterligningsspørsmålet skriver lagmannsretten:

“Som ved den opphavsrettslige vurderingen må det ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en etterligning skilles mellom hva som kan tilbakeføres til Kjell Aukrusts originalverk og hvilke endringer og tillegg Sandemose/Caprino har tilført originalverket. Vurderingen er begrenset til de trekk og elementer ved filmbilen – og som er tilført av Sandemose/Caprino – som kan gjenfinnes i berg- og dalbanen. Kjell Aukrust tegnet forut for Flåklypa Grand Prix flere kjøretøyer med trekk og elementer som gjenfinnes i filmbilen, og som er tilført av ham.

Sandemose ga filmbilen en svært god kunsthåndverksmessig utforming (jf Hr avsnitt 96), noe som ikke gjenfinnes i berg- og dalbanen, som har et mer «industrielt» eller «plastikkartet» preg. Mens filmbilen fremstår mer som en form for kunsthåndverk, fremstår berg- og dalbanen mer som en «tivoli-attraksjon». Il Tempo Extra Gigante er i motsetning til filmbilen bronsefarget med sølvfargede kontraster, og med seter i en rødfarge som avviker fra filmbilens. Samlet sett er ikke berg- og dalbanens farger en etterligning av filmbilens. Det er også forskjeller i de to produktenes skrog, hjul, lykter, front og bakparti, i tillegg til flere andre mindre forskjeller. De likhetstrekk som finnes mellom berg- og dalbanen og filmbilen skyldes at de begge er basert på av Kjell Aukrusts tegnede Il Tempo Gigante.”

Det er ikke tilstrekkelig at det er en etterligning. Det må også være fare for forveksling. Om dette skriver lagmannsretten:

“Filmbilen er ca. 1,5 meter lang. Den har ingen egen teknisk/mekanisk framdrift og er bygget for produksjon av en dukkefilm. Il Tempo Extra Gigante er ca 13 meter lang, har 14 sitteplasser, og er en berg- og dalbane som brukes i en familiepark. Det er tale om to forskjellige produktområder. Som det fremgår tidligere er det visuelle uttrykk forskjellig og i familieparken presenteres berg- og dalbanen som en «Aukrust-attraksjon».”

Endelig må det være “en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater”. Om dette står det i lagmannsrettens dom:

“Lagmannsretten finner ikke at Hunderfossens tilbud og markedsføring skaper assosiasjoner til Caprino ut over hva som naturlig følger av at filmbilen og berg- og dalbanen begge har opphav i Kjell Aukrusts tegninger, samt navnebruken, som Hunderfossen har anledning til, jf Høyesteretts dom avsnitt 141.

Il Tempo Extra Gigante er ikke en etterligning av filmbilen som må anses som en urimelig utnyttelse av Caprinos innsats eller resultater og som fører med seg forvekslingsfare. Ingen av de tre kumulative vilkår er oppfylt og markedsføringsloven § 30 kommer ikke til anvendelse.”

Caprino anfører også generalklausulen i markedsføringsloven § 25, som lyder:

“I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom.”

Om dette skriver lagmannsretten:

“Markedsføringslovens generalklausul fremgår av § 25 som setter forbud mot handlinger som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende i mellom. Bestemmelsen gir uttrykk for en rettslig standard og vil kunne ramme handlinger som ikke rammes av § 30. Når handlinger ikke rammes av verken åndsverkloven eller markedsføringslovens spesialbestemmelser blir adgangen til å sensurere etter den rettslige standarden begrenset. Når en handling ikke rammes av markedsføringsloven § 30 vil etterligningsvernet i det vesentlige omfatte tilleggsmomenter som ikke omfattes av § 30. Det forhold at det er tale om to lisenstakere, som begge er gitt lisenser ut fra Kjell Aukrusts tegninger, vil også være av betydning.

Etter bevisføringen legges til grunn at det fra 1984 – da parken åpnet – var et omfattende og godt samarbeid mellom Hunderfossen og Caprino. Caprino bisto ved oppbyggingen av parken ved å skape flere av attraksjonene der. For dette mottok Caprino royalties og andre inntekter. Samarbeidet vedvarte over en del år, men ble i hovedsak avsluttet ved avtalen av 30. desember 2003. Denne avtalen må etter lagmannsrettens syn forstås slik at intensjonen var å stille partene fritt både i forhold til hverandre og i forhold til et eventuelt videre samarbeid. Etter 2003-avtalen gjensto bare noen begrensede avtaler, herunder avtale om leie av fullskalabilen som deler av året sto til utstilling på Hunderfossen familiepark. Siden 2009 var avtale om leie av fullskalabilen inngått for ett og ett år av gangen. I tiden etter 2003 har Hunderfossen bygget opp flere nye attraksjoner slik at «Caprino-preget» samlet sett er blitt mindre.

Det ble forhandlet mellom Hunderfossen og Caprino om forbedret eksponering av fullskalabilen i familieparken, uten at man kom fram til enighet. Etter lagmannsrettens syn må det fra årsskiftet 2010/2011 ha fremstått som klart for Hunderfossen at mulighetene for å komme til enighet var små. Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det var Remo Caprino som til slutt brøt forhandlingene i første del av 2011.

I begynnelsen av 2011 tok Hunderfossen første gang kontakt med Aukruststiftelsen. Det legges til grunn at det i den påfølgende tiden ikke skjedde særlig mye, slik at reelle forhandlinger først kom i gang sommeren 2013. Disse forhandlingene resulterte i at det ble inngått lisensavtale i september 2013.

I januar 2013 sendte Caprino e-post til Hunderfossen om mulighetene for å lage et Reodors verksted. Hunderfossen svarte at det var interesse for det, men at de var utfordringer i forhold til å finne økonomiske samarbeidspartnere. Det skjedde ikke noe videre i forhold til å utvikle et Reodors verksted. Det nære og omfattende samarbeidet mellom Hunderfossen og Caprino lå på dette tidspunkt ca 10 år tilbake i tid og det vesentlige som gjensto var leie av fullskalabilen. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge den kontakten som nå var gjennom Caprinos e-post og svaret på den, særlig vekt i vurderingen. Caprino hadde ikke grunnlag for å anta at det fortsatt pågikk forhandlinger om et Reodors verksted, eller for øvrig besto et samarbeid, med unntak av leie av fullskalabilen i sommersesongen. Øvrig samarbeid var i det alt vesentlige avsluttet med 2003-avtalen og de siste reelle forhandlinger om videre samarbeid var avsluttet i 2011, med nevnte unntak.

Caprino ble orientert om Hunderfossens avtale med Aukruststiftelsen i november 2013. Han reagerte sterkt på dette og avtalen om leie av fullskalabilen ble terminert.

Slik situasjonen var da Hunderfossen og Aukruststiftelsen forhandlet og senere inngikk avtale, var dette ikke en handling som strider mot god forretningsskikk. Hunderfossen måtte kunne se etter andre samarbeidspartnere enn Caprino for å utvikle familieparken videre. Verken Hunderfossen eller Aukuststiftelsen opptrådte illojalt eller klanderverdig da de inngikk avtale om en berg- og dalbane basert på Kjell Aukrusts tegninger.

Markedsføringsloven § 25 kommer etter dette ikke til anvendelse.”

Drøftelsen av selve avtalspørsmålene er knapp, og retten konkluderer med at Aukruststiftelsen ikke har brutt noen lojalitetsplikt overfor Caprino. For oss utenforstående er dette den minst interessante delen av saken, da spørsmålet om hva partene måtte ha avtalt ikke har særlig prinsipiell interesse.

Etter det Rett24 skriver, er det særlig dette som vil kunne begrunne en eventuell anke til Høyesterett.

Noe av det jeg, fra flere andre kilder, har oppfattet som noe av den bakefornliggende konflikten, er at Caprino ønsker å ta kontroll over Flåklypauniverset, som omfatter mer enn filmen Flåklypa Grand Prix. Det er også derfor andre enn de som er parter i denne saken har forberedt seg på et mulig søksmål fra Caprino.

Det eneste i saken som gir et hint om dette, er denne gjengivelsen av Aukruststiftelsens anførsler:

“Det er uklart hva Caprino krever enerett til, da suksess i seg selv ikke kan gi enerett til noe andre har skapt.”

Det står ikke mer om dette i dommen, og det settes ikke inn i noen sammenheng. Men det er i alle fall ikk vanskelig å være enig i at suksess i seg selv ikke gir enerett til noe andre har skapt, og som var utgangspunkt for suksessen.

Det er neppe noen særlig tvil om at Caprino har bidratt til å gjøre Flåklypauniverset kjent, noe som utvilsomt også har kommet Aukruststiftelsen til gode. Slik vil det være med alle bøker som filmatiseres, i alle fall så lenge filmen blir en suksess. Det er J.R.R. Tolkien som har skapt “Lord of the Rings” universet, og J.K. Rowling som har skapt “Harry Potter” universet, selv om filmene har bidratt til suksessen, og mange bilder nå er formet av disse filmene. Slik bør det også være med andre litterære univers, som blir filmatisert.

Denne gangen ble tilkjente saksomkostninger ca 2,9 mill. Det omfatter både omkostningene i den lagmannsrettssaken som ble opphevet, og den aktuelle lagmannsrettssaken. I tingrettsaken ble de tilkjent drøyt 2,7 mill. I den aktuelle lagmannsrettsdomen fastlås at denne omkostningsavgjørelsen blir stående. For Høyesterett ble de tilkjent til sammen ca 1,5 mill. Så til nå har Caprino blitt dømt til å betale ca 7,1 mill i saksomkostninger.

Men det er omkostninger som Caprino må betale Hunderfossen og Aukrustsenteret. Det omfatter ikke Caprinos egne omkostninger. I den første lagmannsrettsavgjørelsen fikk Caprino medhold, og ble da tilkjent ca 6 mill i saksomkostninger, som sånn noenlunde burde dekke deres okomstninger til da. Hva høyesterettsbehandlingen og den andre lagmannsrettsbehandlingen har kostet Caprino, fremgår ikke av saken. Det er noen advokater som har tjent godt på denne konflikten. Vi får håpe Caprino har lagt seg opp noen reserver etter sine suksessfilmer, så de kan betale sakskostnadene. Men det er dumt at eventuelt overskudd går til å betale advokater, i stedet for å produsere ny film.