Denne kommentaren er basert på et kapittel i utkast til en bok om “Ytringsfrihet og medieregulering” som er planlagt utgitt i 2019. Bilde på toppen: Foto: Jennifer Moo, CC BY-ND 2.0.

For en stund siden ble det kjent at personen som til da stort sett hadde vært omtalt som “samfunnstopp” når mediene skrev om saken om seksuelle overgrep, var tidligere satsråd og fylkesmann Svein H Ludvigsen. Ludvigsens forsvarer, Ulf E. Hansen, sa til Aftenposten at det var “definitivt på tide å minne om Tønne-saken”. For de som trenger en oppfriskning, var dette saken med et enormt mediepress etter at Økokrim tok ut tiltale mot tidligere helseminister Tore Tønne, som endte med at han tok sitt liv i desember 2002.

Jeg synes sammenligningen halter. Det er lenge siden det ble kjent at en “samfunnstopp i Tromsø” var siktet for seksuelle overgrep. Pressen har ganske sikkert lenge visst at denne “samfunnstoppen” var Svein H Ludvigsen, men valgte ikke å offentliggjøre navnet. Svein H Ludvigsen har visst at pressen visste, og at det bare var et spørsmål om tid før navnet ville bli kjent, med mindre etterforskningen skulle lede til at det ikke var noen straffbart forhold og saken ble henlagt. Vissheten om at en dag vil navnet være toppoppslag i alle medier i Norge, har ganske sikkert vært tung å leve med. Likevel: Ved ikke å navngi Svein H Ludvigsen før det var tatt ut tiltale, har pressen opptrådt så skånsomt som man med rimelighet kunne vente, i en sak som denne.

I pressens etiske retningslinjer, “Vær Varsom-plakaten” (VVP), pkt 4.5 og 4.7 om omtale av straffesaker og navngivlese, står det:

4.5. Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere.

“4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.”

Jeg skal her se på de rettslige, og ikke de presseetiske rammer for navngivelse av personer i slike saker. Innledningsvis vil jeg gjøre et lite hopp til konklusjonen, og si at VVP trekker opp strengere grenser enn rettsreglene, på dette området.

. Ytringsfrihetskommisjonen skrev om dette i NOU 1999:27 avsnitt 6.2.3.4:

«det (kan) synes som om personvernhensyn får litt for stor plass når det ønskes holdt hemmelig for allmennheten hvem som pågripes, siktes og tiltales. Slike straffeprosessuelle skritt er offentlige handlinger – ofte initiert av allmenne hensyn – og et uttrykk for samfunnets organiserte forfølgelse av kriminalitet. Det tilhører ikke privatlivets fred at en straffesak er innledet mot noen. Allmennhetens krav på mest mulig korrekt informasjon – også om hvem dette konkret gjelder – er derfor åpenbar, både fordi kriminaliteten angår oss alle og fordi offentlighet er nødvendig om allmennheten skal kunne utøve sin kontrollfunksjon.»

Dette fikk tilslutning av Høyesterett i Plata-dommen, Rt-2008-489, som gjaldt privatlivets fred. I to litt eldre saker, som begge gjaldt VG, var Høyesterett strengere mot pressen. I en sak om siktelse for ransforsøk, Rt  1979 s. 807, uttalte førstvoterende i en enstemmig dom:

“allmennhetens interesser [vil] i det alt overveiende antall tilfelle være tilfredsstilt ved en opplysning om selve siktelsen uten angivelse av siktedes navn. Jeg innskyter her at det på grunn av den åpenbare fare for skadevirkninger er all grunn for pressen til å vise stor tilbakeholdenhet med å nevne navn.»

 I Rt 1986 s. 1307, kom Høyesterett under dissens 4-1 til at det var en ærekrenkelse når VG i et rettsreferat navnga en person som under en slåsskamp hadde bitt en del av øret til en annen person. Her må det presiseres at både reglene og praksis om ærekrenkelse den gang var strengere enn de er i dag, og det var et spørsmål om VG hadde “aktverdig grunn” til å gjengi sanne, ærekrenkende opplysninger.

I en sak om Rogalands Avis i 1992, Rt 1992 s. 854, beveget Høyesterett seg litt bort fra sine tidligere standpunkt. Her sies det:

«Det ligger for øvrig innenfor referatprivilegiet å avsløre siktedes eller tiltaltes identitet, med mindre dette skjer uten aktverdig grunn eller er utilbørlig, noe det normalt vil være hvis avsløringen skjer i strid med et rettslig påbud.»

Stadiene i en straffesak kan grovt inndeles slik:

• Anmeldelse. Noen mener seg utsatt for, eller at noen andre har begått en straffbar handling, og anmelder denne til politiet. På dette stadiet vil det vanligvis ikke ha vært foretatt en nærmere vurdering av om det forhold vedkommende anmeldes for er straffbart, eller om det er tilstrekkelig bevis for at vedkommende kan dømmes for det påsåtte straffbare forholdet.
  
• Siktelse. En mistenkt får etter straffeprosessloven § 82 status som siktet når “påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølgning mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham”. Saken er fortsatt på etterforskningsstadiet, men politiet mener å ha grunnlag for å anta at vedkommende har begått den straffbare handling han eller hun er siktet for.
• Tiltale. Når det tas ut tiltale, fremmes straffesaken for domstolen. Påtalemyndigheten vil da ha vurdert saken, både det rettslige og bevisene i saken. De har da kommet til at handlingen er straffbar, og at de har tilstrekkelig bevis, at det er bevist ut over enhver rimelig tvil, at vedkommende er skyldig. Hvis påtalemyndigheten mener at bevisene ikke er tilstrekkelige til at tiltalte kan bli dømt, skal de ikke ta ut tiltale.
• Rettssak. Dette er domstolenes behandling av saken. En rettssak er som hovedregel offentlig. Hvem som helst kan sette seg på tilhørerbenken og følge en rettssak, med mindre det er besluttet at saken skal gå for lukkede dører. Jeg går ikke inn på reglene for når det kan besluttes at en sak skal gå for lukkede dører.
• Dom. Dette er rettens begrunnede avgjørelse, med en domskonklusjon. Dette er et offentlig dokument som man kan få fra domstolene. Som hovedregel er det ingen begrensninger i adgangen til å gjengi dommen.
  

Det viktige i vår sammenheng er at for hvert stadium i prosessen er det foretatt en mer inngående vurdering av saken, både når det gjelder om det er et straffbart forhold, og om det er tilstrekkelig bevis i saken.

I saken Rt. 1994 s. 50 hadde Arbeiderbladet omtalt en anmeldelse med følgende overskrift:

«Nok en FrP-topp anmeldt»

De skrev blant annet følgende om saken:

«Nestformann i Oslo Fremskrittsparti, Henning Holstad, er under etterforskning av politiet etter en anmeldelse fra Romerike politikammer. Selv hevder Holstad overfor Arbeiderbladet at anmeldelsen for brudd på skattelovgivningen er helt ukjent for ham.»

Arbeiderbladet påberopte seg det referatprivilegium som pressen har i mange saker, men fikk ikke medhold. Førstvoterende oppsummerer rettstilstanden slik:

«Anmeldelser står i en ganske annen stilling [enn siktelser og tiltaler]. Det inngis mange anmeldelser som viser seg ikke å ha saklig grunnlag. Hensynet til personvernet tilsier at det ikke kan være noen alminnelig regel at referat av anmeldelser er priviligerte. Det er da også lagt til grunn i avgjørelsen i Rt-1992-854 flg. På 861 uttaler førstvoterende:

«Det referatprivilegiet ankemotpartene påberoper seg, er utviklet i rettspraksis. Privilegiet omfatter referat fra rettsforhandlinger, jf. Rt-1976-1055, og gjengivelse av tiltalebeslutning og siktelse – herunder beslutninger som innebærer siktelse – jf. Rt-1979-807. Det omfatter ikke en alminnelig rett til fritt å referere anmeldelser og vitneforklaringer til politiet. Av dommen i Rt-1990-636 fremgår det videre at privilegiet etter en interesseavveining kan omfatte en balansert omtale av sivile rettssaker forut for hovedforhandling.»

Jeg tilføyer imidlertid at det ikke kan legges til grunn som et alminnelig prinsipp at det overhodet ikke kan foreligge et referatprivilegium når det gjelder anmeldelser. Det kan være tilfelle hvor en anmeldelse i en sak av stor allmenn interesse må anses som så seriøs at det ville virke unaturlig om det ikke skulle være adgang til å referere denne. Man kan for eksempel tenke seg anmeldelse fra et offentlig organ, som har til oppgave å håndheve regler av stor betydning for samfunnet, for eksempel en anmeldelse i en alvorlig forurensningssak. Dersom det gis et balansert referat av en slik anmeldelse, antar jeg at referatet vil være rettmessig. Tilsvarende må gjelde for anmeldelser mot en politiker for politiske uttalelser, for eksempel på det grunnlag at de anses for å være av rasediskriminerende art. Men noe grunnlag for et referatprivilegium når det gjelder en anmeldelse av den karakter det i saken her er tale om, kan jeg ikke se det er. At tilsvarende anmeldelser i atskillig utstrekning har vært referert i massemedia uten rettslig reaksjon, kan ikke være avgjørende.»

Det er et vilkår at siktelse eller tiltale i hovedsak er korrekt gjengitt. I noen saker har medier blitt dømt for å ha kommet med beskyldninger som siktelse eller tiltale ikke gir dekning for, og for en “journalistisk fargelegging” av forholdene, uten at jeg går nærmere inn på disse sakene.

Jeg kjenner saken mot Svein H Ludvigsen kun gjennom medienes omtale. Jeg har ikke lest selve tiltalen, men legger til grunn at medienes gjengivelse av denne i hovedsak er korrekt. Han er ikke dømt for disse forholdene, og avviser alle anklagene i tiltalen. Hvorvidt han er skyldig eller ikke, har jeg ingen mening om.

Det han er tiltalt for, er etter min vurdering særdeles grovt, langt grovere enn noen av de #metoo sakene som vi har kunnet lese om det siste året. Etter det som Aftenposten refererer fra tiltalen, skal en av de personene han er tiltalt for å ha misbrukt seksuelt, ha blitt lurt til å tro at Ludvigsen som fylkesmann hadde myndighet til å frata ham statsborgerskapet.

Jo høyere posisjon man har i samfunnet, detso større bli fallhøyden når man blir tiltalt for og eventuelt dømt for alvorlige straffbare forhold. Her er en person i samfunnets absoutte toppskikt tiltalt for bl.a. å ha misbrukt sin stilling for å kunne oppnå seksuell omgang. Det er en sak som avgjort har allmenn interesse, inkludert hvem den tiltalte er. Jeg antar at mange samfunnstopper i Tromsø kan ha følt noen mistenkelige blikk før navnet ble kjent. Mediene, i alle fall de seriøse mediene, avsto fra å offentliggjøre navnet fram til det var tatt ut tiltale. Det ville være feil ikke å omtale en sak som denne, og det er vanskelig å se at de kunne ha håndtert navngivelsesspørsmålet på en mer skånsom måte.

Jeg har ikke fulgt all mediedekning i denne saken, og utelukker ikke at noen kan ha omtalt saken på måter som vil være uakseptable. Min kommentar knytter seg kun til spørsmålet om navngivelse, på det tidspunkt til fleste medier valgte å navngi Ludvigsen.

PS:
Jeg har akkurat oppgradert til WordPress 5.0. Det er i denne versjonen en rekke nye, og sikkert bedre redigeringsfunksjoner enn i tidligere versjoner. Men det tar alltid tid å venne seg til noe nytt. Så akkurat nå synes jeg ikke at jeg har full kontroll på hvordan dette blir seende ut.