Samfunnstopp arrestert for seksuelle overgrep. Om navngivelse ved omtale av straffbare forhold.

Den­ne kom­men­ta­ren er basert på et kapit­tel i utkast til en bok om “Ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring” som er plan­lagt utgitt i 2019. Bil­de på top­pen: Foto: Jen­ni­fer Moo, CC BY-ND 2.0.

For en stund siden ble det kjent at per­sonen som til da stort sett had­de vært omtalt som “sam­funns­topp” når medie­ne skrev om saken om sek­su­el­le over­grep, var tid­li­ge­re sats­råd og fyl­kes­mann Svein H Lud­vig­sen. Lud­vig­sens for­sva­rer, Ulf E. Han­sen, sa til Aften­pos­ten at det var “defi­ni­tivt på tide å min­ne om Tøn­ne-saken”. For de som tren­ger en opp­frisk­ning, var det­te saken med et enormt medie­press etter at Øko­krim tok ut til­ta­le mot tid­li­ge­re helse­mi­nis­ter Tore Tøn­ne, som end­te med at han tok sitt liv i desem­ber 2002.

Jeg synes sam­men­lig­nin­gen hal­ter. Det er len­ge siden det ble kjent at en “sam­funns­topp i Tromsø” var sik­tet for sek­su­el­le over­grep. Pres­sen har gans­ke sik­kert len­ge visst at den­ne “sam­funns­top­pen” var Svein H Lud­vig­sen, men valg­te ikke å offent­lig­gjø­re nav­net. Svein H Lud­vig­sen har visst at pres­sen viss­te, og at det bare var et spørs­mål om tid før nav­net vil­le bli kjent, med mind­re etter­forsk­nin­gen skul­le lede til at det ikke var noen straff­bart for­hold og saken ble hen­lagt. Viss­he­ten om at en dag vil nav­net være topp­opp­slag i alle medi­er i Nor­ge, har gans­ke sik­kert vært tung å leve med. Like­vel: Ved ikke å navn­gi Svein H Lud­vig­sen før det var tatt ut til­ta­le, har pres­sen opp­trådt så skån­somt som man med rime­lig­het kun­ne ven­te, i en sak som den­ne.

I pres­sens etis­ke ret­nings­lin­jer, “Vær Var­som-pla­ka­ten” (VVP), pkt 4.5 og 4.7 om omta­le av straffe­sa­ker og navn­giv­lese, står det:

4.5. Unn­gå for­hånds­døm­ming i kri­mi­nal- og retts­re­por­ta­sje. Gjør det klart at skyld­spørs­må­let for en mis­tenkt, anmeldt, sik­tet eller til­talt først er avgjort ved retts­kraf­tig dom. Det er god presse­skikk å omta­le en retts­kraf­tig avgjø­rel­se i saker som har vært omtalt tid­li­ge­re.

4.7. Vær var­som med bruk av navn og bil­de og and­re kla­re iden­ti­fi­ka­sjons­tegn på per­soner som omta­les i for­bin­del­se med klan­der­ver­di­ge eller straff­ba­re for­hold. Vis sær­lig var­som­het ved omta­le av saker på tid­lig sta­di­um av etter­forsk­ning, i saker som gjel­der unge lov­over­tre­de­re, og der iden­ti­fi­se­ren­de omta­le kan føre til uri­me­lig belast­ning for tredje­per­son. Iden­ti­fi­se­ring må begrun­nes i et beret­ti­get infor­ma­sjons­be­hov. Det kan eksem­pel­vis være beret­ti­get å iden­ti­fi­se­re ved over­hen­gen­de fare for over­grep mot for­svars­løse per­soner, ved alvor­li­ge og gjen­tat­te kri­mi­nel­le hand­lin­ger, når omtal­tes iden­ti­tet eller sam­funns­rol­le har klar rele­vans for de for­hold som omta­les, eller der iden­ti­fi­se­ring hind­rer at uskyl­di­ge blir utsatt for ube­ret­ti­get mis­tan­ke.”


Jeg skal her se på de retts­li­ge, og ikke de presse­etis­ke ram­mer for navn­gi­vel­se av per­soner i sli­ke saker. Inn­led­nings­vis vil jeg gjø­re et lite hopp til kon­klu­sjo­nen, og si at VVP trek­ker opp stren­ge­re gren­ser enn retts­reg­le­ne, på det­te områ­det.

. Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen skrev om det­te i NOU 1999:27 avsnitt 6.2.3.4:

«det (kan) synes som om per­son­vern­hen­syn får litt for stor plass når det øns­kes holdt hem­me­lig for all­menn­he­ten hvem som pågri­pes, sik­tes og til­ta­les. Sli­ke straffe­pro­ses­su­el­le skritt er offent­li­ge hand­lin­ger — ofte ini­tiert av all­men­ne hen­syn — og et uttrykk for sam­fun­nets orga­ni­ser­te for­føl­gel­se av kri­mi­na­li­tet. Det til­hø­rer ikke pri­vat­li­vets fred at en straffe­sak er inn­le­det mot noen. All­menn­he­tens krav på mest mulig kor­rekt infor­ma­sjon — også om hvem det­te kon­kret gjel­der — er der­for åpen­bar, både for­di kri­mi­na­li­te­ten angår oss alle og for­di offent­lig­het er nød­ven­dig om all­menn­he­ten skal kun­ne utøve sin kon­troll­funk­sjon.»

Det­te fikk til­slut­ning av Høy­este­rett i Pla­ta-dom­men, Rt-2008–489, som gjaldt pri­vat­li­vets fred. I to litt eld­re saker, som beg­ge gjaldt VG, var Høy­este­rett stren­ge­re mot pres­sen. I en sak om sik­tel­se for rans­for­søk, Rt  1979 s. 807, uttal­te først­vo­te­ren­de i en enstem­mig dom:

all­menn­he­tens inter­es­ser [vil] i det alt over­vei­en­de antall til­fel­le være til­freds­stilt ved en opp­lys­ning om selve sik­tel­sen uten angi­vel­se av sik­te­des navn. Jeg inn­sky­ter her at det på grunn av den åpen­ba­re fare for skade­virk­nin­ger er all grunn for pres­sen til å vise stor til­bake­hol­den­het med å nev­ne navn.»

 I Rt 1986 s. 1307, kom Høy­este­rett under dis­sens 4–1 til at det var en ære­kren­kel­se når VG i et retts­re­fe­rat navn­ga en per­son som under en slåss­kamp had­de bitt en del av øret til en annen per­son. Her må det pre­si­se­res at både reg­le­ne og prak­sis om ære­kren­kel­se den gang var stren­ge­re enn de er i dag, og det var et spørs­mål om VG had­de “akt­ver­dig grunn” til å gjen­gi san­ne, ære­kren­ken­de opp­lys­nin­ger.

I en sak om Roga­lands Avis i 1992, Rt 1992 s. 854, beve­get Høy­este­rett seg litt bort fra sine tid­li­ge­re stand­punkt. Her sies det:

«Det lig­ger for øvrig innen­for refe­rat­pri­vi­le­gi­et å avslø­re sik­te­des eller til­tal­tes iden­ti­tet, med mind­re det­te skjer uten akt­ver­dig grunn eller er util­bør­lig, noe det nor­malt vil være hvis avslø­rin­gen skjer i strid med et retts­lig påbud.»

Sta­die­ne i en straffe­sak kan grovt inn­de­les slik:

  • Anmel­del­se. Noen mener seg utsatt for, eller at noen and­re har begått en straff­bar hand­ling, og anmel­der den­ne til poli­ti­et. På det­te sta­di­et vil det van­lig­vis ikke ha vært fore­tatt en nær­me­re vur­de­ring av om det for­hold ved­kom­men­de anmel­des for er straff­bart, eller om det er til­strek­ke­lig bevis for at ved­kom­men­de kan døm­mes for det påsåt­te straff­ba­re for­hol­det.
  • Sik­tel­se. En mis­tenkt får etter straffe­pro­sess­lo­ven § 82 sta­tus som sik­tet når “påtale­myn­dig­he­ten har erklært ham for sik­tet eller når for­følg­ning mot ham er inn­le­det ved ret­ten eller det er beslut­tet eller fore­tatt pågri­pel­se, ran­sa­king, beslag eller lik­nen­de for­holds­reg­ler ret­tet mot ham”. Saken er fort­satt på etter­forsk­nings­sta­di­et, men poli­ti­et mener å ha grunn­lag for å anta at ved­kom­men­de har begått den straff­ba­re hand­ling han eller hun er sik­tet for.
  • Til­ta­le. Når det tas ut til­ta­le, frem­mes straffe­sa­ken for dom­sto­len. Påtale­myn­dig­he­ten vil da ha vur­dert saken, både det retts­li­ge og bevi­se­ne i saken. De har da kom­met til at hand­lin­gen er straff­bar, og at de har til­strek­ke­lig bevis, at det er bevist ut over enhver rime­lig tvil, at ved­kom­men­de er skyl­dig. Hvis påtale­myn­dig­he­ten mener at bevi­se­ne ikke er til­strek­ke­li­ge til at til­tal­te kan bli dømt, skal de ikke ta ut til­ta­le.
  • Retts­sak. Det­te er dom­sto­le­nes behand­ling av saken. En retts­sak er som hoved­re­gel offent­lig. Hvem som helst kan set­te seg på til­hø­rer­ben­ken og føl­ge en retts­sak, med mind­re det er beslut­tet at saken skal gå for luk­ke­de dører. Jeg går ikke inn på reg­le­ne for når det kan beslut­tes at en sak skal gå for luk­ke­de dører.
  • Dom. Det­te er ret­tens begrun­ne­de avgjø­rel­se, med en doms­kon­klu­sjon. Det­te er et offent­lig doku­ment som man kan få fra dom­sto­le­ne. Som hoved­re­gel er det ingen begrens­nin­ger i adgan­gen til å gjen­gi dom­men.

Det vik­ti­ge i vår sam­men­heng er at for hvert sta­di­um i pro­ses­sen er det fore­tatt en mer inn­gå­en­de vur­de­ring av saken, både når det gjel­der om det er et straff­bart for­hold, og om det er til­strek­ke­lig bevis i saken.

I saken Rt. 1994 s. 50 had­de Arbei­der­bla­det omtalt en anmel­del­se med føl­gen­de over­skrift:

«Nok en FrP-topp anmeldt»

De skrev blant annet føl­gen­de om saken:

«Nest­for­mann i Oslo Frem­skritts­par­ti, Hen­ning Hol­stad, er under etter­forsk­ning av poli­ti­et etter en anmel­del­se fra Rome­ri­ke politi­kam­mer. Selv hev­der Hol­stad over­for Arbei­der­bla­det at anmel­del­sen for brudd på skatte­lov­giv­nin­gen er helt ukjent for ham.»

Arbei­der­bla­det påbe­rop­te seg det refe­rat­pri­vi­le­gi­um som pres­sen har i man­ge saker, men fikk ikke med­hold. Først­vo­te­ren­de opp­sum­me­rer retts­til­stan­den slik:

«Anmel­del­ser står i en gans­ke annen stil­ling [enn sik­tel­ser og til­ta­ler]. Det inn­gis man­ge anmel­del­ser som viser seg ikke å ha sak­lig grunn­lag. Hen­sy­net til per­son­ver­net til­si­er at det ikke kan være noen almin­ne­lig regel at refe­rat av anmel­del­ser er pri­vi­li­ger­te. Det er da også lagt til grunn i avgjø­rel­sen i Rt-1992–854 flg. På 861 utta­ler først­vo­te­ren­de:

«Det refe­rat­pri­vi­le­gi­et anke­mot­par­te­ne påbe­ro­per seg, er utvik­let i retts­prak­sis. Pri­vi­le­gi­et omfat­ter refe­rat fra retts­for­hand­lin­ger, jf. Rt-1976–1055, og gjen­gi­vel­se av til­tale­be­slut­ning og sik­tel­se — her­under beslut­nin­ger som inne­bæ­rer sik­tel­se — jf. Rt-1979–807. Det omfat­ter ikke en almin­ne­lig rett til fritt å refe­re­re anmel­del­ser og vitne­for­kla­rin­ger til poli­ti­et. Av dom­men i Rt-1990–636 frem­går det vide­re at pri­vi­le­gi­et etter en inter­esse­av­vei­ning kan omfat­te en balan­sert omta­le av sivi­le retts­sa­ker for­ut for hoved­for­hand­ling.»

Jeg til­føy­er imid­ler­tid at det ikke kan leg­ges til grunn som et almin­ne­lig prin­sipp at det over­ho­det ikke kan fore­lig­ge et refe­rat­pri­vi­le­gi­um når det gjel­der anmel­del­ser. Det kan være til­fel­le hvor en anmel­del­se i en sak av stor all­menn inter­es­se må anses som så seriøs at det vil­le vir­ke una­tur­lig om det ikke skul­le være adgang til å refe­re­re den­ne. Man kan for eksem­pel ten­ke seg anmel­del­se fra et offent­lig organ, som har til opp­ga­ve å hånd­heve reg­ler av stor betyd­ning for sam­fun­net, for eksem­pel en anmel­del­se i en alvor­lig for­urens­nings­sak. Der­som det gis et balan­sert refe­rat av en slik anmel­del­se, antar jeg at refe­ra­tet vil være rett­mes­sig. Til­sva­ren­de må gjel­de for anmel­del­ser mot en poli­ti­ker for poli­tis­ke utta­lel­ser, for eksem­pel på det grunn­lag at de anses for å være av rase­dis­kri­mi­ne­ren­de art. Men noe grunn­lag for et refe­rat­pri­vi­le­gi­um når det gjel­der en anmel­del­se av den karak­ter det i saken her er tale om, kan jeg ikke se det er. At til­sva­ren­de anmel­del­ser i atskil­lig utstrek­ning har vært refe­rert i masse­me­dia uten retts­lig reak­sjon, kan ikke være avgjø­ren­de.»

Det er et vil­kår at sik­tel­se eller til­ta­le i hoved­sak er kor­rekt gjen­gitt. I noen saker har medi­er blitt dømt for å ha kom­met med beskyld­nin­ger som sik­tel­se eller til­ta­le ikke gir dek­ning for, og for en “jour­na­lis­tisk farge­leg­ging” av for­hol­de­ne, uten at jeg går nær­me­re inn på dis­se sake­ne.

Jeg kjen­ner saken mot Svein H Lud­vig­sen kun gjen­nom medie­nes omta­le. Jeg har ikke lest selve til­ta­len, men leg­ger til grunn at medie­nes gjen­gi­vel­se av den­ne i hoved­sak er kor­rekt. Han er ikke dømt for dis­se for­hol­de­ne, og avvi­ser alle ankla­ge­ne i til­ta­len. Hvor­vidt han er skyl­dig eller ikke, har jeg ingen mening om.

Det han er til­talt for, er etter min vur­de­ring sær­de­les grovt, langt gro­ve­re enn noen av de #metoo sake­ne som vi har kun­net lese om det sis­te året. Etter det som Aften­pos­ten refe­re­rer fra til­ta­len, skal en av de per­sone­ne han er til­talt for å ha mis­brukt sek­su­elt, ha blitt lurt til å tro at Lud­vig­sen som fyl­kes­mann had­de myn­dig­het til å fra­ta ham stats­bor­ger­ska­pet.

Jo høy­ere posi­sjon man har i sam­fun­net, detso stør­re bli fall­høy­den når man blir til­talt for og even­tu­elt dømt for alvor­li­ge straff­ba­re for­hold. Her er en per­son i sam­fun­nets absout­te topp­skikt til­talt for bl.a. å ha mis­brukt sin stil­ling for å kun­ne opp­nå sek­su­ell omgang. Det er en sak som avgjort har all­menn inter­es­se, inklu­dert hvem den til­tal­te er. Jeg antar at man­ge sam­funns­top­per i Tromsø kan ha følt noen mis­ten­ke­li­ge blikk før nav­net ble kjent. Medie­ne, i alle fall de seriø­se medie­ne, avsto fra å offent­lig­gjø­re nav­net fram til det var tatt ut til­ta­le. Det vil­le være feil ikke å omta­le en sak som den­ne, og det er vans­ke­lig å se at de kun­ne ha hånd­tert navn­gi­vel­ses­spørs­må­let på en mer skån­som måte.

Jeg har ikke fulgt all medie­dek­ning i den­ne saken, og ute­luk­ker ikke at noen kan ha omtalt saken på måter som vil være uak­sep­tab­le. Min kom­men­tar knyt­ter seg kun til spørs­må­let om navn­gi­vel­se, på det tids­punkt til fles­te medi­er valg­te å navn­gi Lud­vig­sen.

PS:
Jeg har akku­rat opp­gra­dert til Word­Press 5.0. Det er i den­ne ver­sjo­nen en rek­ke nye, og sik­kert bed­re redi­ge­rings­funk­sjo­ner enn i tid­li­ge­re ver­sjo­ner. Men det tar all­tid tid å ven­ne seg til noe nytt. Så akku­rat nå synes jeg ikke at jeg har full kon­troll på hvor­dan det­te blir seen­de ut.

Print Friendly, PDF & Email