Avgjørelse om Lovdatas baser

Foto på top­pen: Tore Sætre , Wiki­me­dia Com­mon, CC 4.0 BY-SA Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion ShareA­like 4.0.

Bor­gar­ting lag­manns­rett har nå kom­met med sin avgjø­rel­se i tvis­ten mel­lom Lov­data og rettspraksis.no. Fol­ke­ne bak rettspraksis.no la ut høy­este­retts­dom­mer på nett, som de blant annet had­de tatt fra Lov­da­tas baser, slik dis­se base­ne for en del år til­ba­ke ble gitt ut på CD og DVD.

Lov­data fikk med­hold i at Rettspraksis.no kren­ket Lov­da­tas data­bare­rett. Jeg er enig i kon­klu­sjo­nen, men set­ter man­ge spørs­måls­tegn ved ret­tens begrun­nel­se

Litt om bak­grunn og om Lov­data. Nor­ges offi­si­el­le pub­li­ka­sjon av lover og for­skrif­ter er Norsk Lov­ti­dend. Her pub­li­se­res fort­lø­pen­de nye lover og for­skrif­ter. Den­ne pub­li­se­res nå av Lov­data, på veg­ne av Regje­rin­gen. Noen offi­si­ell, kon­so­li­dert lov­sam­ling har ald­ri eksis­tert. “Den sto­re røde” er en pri­vat­ut­gi­vel­se, som gis ut av Det juri­dis­ke fakul­tet ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo, ved Lov­sam­lings­fon­det.

Dom­mer er som hoved­re­gel offent­lig til­gjen­ge­lig. Pub­li­kum kan være til ste­de i ret­ten, også når dom­men leses opp, og vi kan hen­ven­de oss til en dom­stol og be om å få kopi av en dom. Noen offent­lig eller offi­si­ell puli­ka­sjon av dom­mer, har vi ikke hatt. Høy­este­retts­av­gjø­rel­se ble tid­li­ge­re pub­li­sert i Norsk Rets­ti­dend (Rt), og et utvalg avgjø­rel­ser fra lave­re dom­sto­ler ble pub­li­sert i Ret­tens Gang (RG). Beg­ge dis­se ble utgitt av Den nors­ke Advo­kat­for­ening.

Lov­data har sin for­his­to­rie i det arbei­det som skjed­de ved det som da het Insi­tuttt for Pri­vat­retts avd­ling for EDB-spørs­mål, nå Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk, ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo. Det var sær­lig Jon Bing og Tryg­ve Har­vold som arbei­det med retts­li­ge infor­ma­sjons­tje­nes­ter og tekst­søke­sys­te­mer. Insti­tu­sjo­nen Lov­data ble opp­ret­tet som en stif­tel­se i 1981. Bak stif­tel­sen sto Jus­tis­de­par­te­men­tet og Det juri­dis­ke fakul­tet UiO ved Lov­sam­lings­fon­det. (Lov­sam­lings­fon­det er et selv­sten­dig fond, basert på inn­tek­te­ne fra sal­get av lov­sam­lin­gen. Det er ikke en del av UiO, selv om det for­val­tes av UiO på sam­me måte som en rek­ke and­re fond.). Lov­da­tas for­mål er å opp­ret­te, dri­ve og ved­li­ke­hol­de sys­te­mer for retts­lig infor­ma­sjon. Lov­data er selv­fi­nan­sie­re­ne, men dri­ves ikke med sik­te på å gene­re­re over­skudd.

Lov­da­tas førs­te sto­re opp­drag var å kon­ver­te­re lov­sam­lin­gen til data­sats, for å gjø­re ved­li­ke­hold og tryk­king av lov­sam­lin­gen enk­le­re. Når lov­teks­te­ne først fan­tes i maskin­les­bar form, var det nes­te logis­ke skritt en søk­bar data­base med lov­teks­ter. Den­ne ble til­gjen­ge­lig i 1983. Siden har mye annet blitt lagt til, her­under dom­mer. På 1980-tal­let var tek­no­lo­gi­en for skan­ning og OCR-lesing ikke god nok, så dom­mer ble skre­vet inn manu­elt. Det var til enhver tid en liten hær av stu­den­ter, som skrev inn dom­mer for Lov­data. Sene­re ble skan­nings­tek­no­lo­gi­en god nok til at man kun­ne base­re seg på den­ne, og man kun­ne få dom­me­ne som maskin­les­ba­re filer fra dom­sto­le­ne.

Opp­rin­ne­lig var infor­ma­sjon fra Lov­data kun til­gjen­ge­lig for beta­len­de abon­nen­ter. Sene­re har Lov­data, på eget ini­tia­tiv, valgt å gjø­re den opp­da­ter­te ver­sjo­nen av gjel­den­de lover og for­skrif­ter gra­tis til­gjen­ge­lig.  For­må­let er tross alt å til­by retts­lig infor­ma­sjon, ikke å tje­ne pen­ger. Siden er også annet mate­ria­le, her­under nye dom­mer, også gjort fritt til­gjen­ge­lig. Men mye mate­ria­le, og mer avan­ser­te søke­funk­sjo­ner, er fort­satt for­be­holdt beta­len­de abon­nen­ter.

Som bru­ker av Lov­data siden tje­nes­ten ble til­gjen­ge­lig på 1980-tal­let, og som en jurist som noen gan­ger for­sø­ker å ori­en­te­re med i and­re lands rett, må jeg for egen del si at Lov­data er en suk­sess- og sol­skinns­his­to­rie som det er vans­ke­lig å fin­ne maken til. Vi nors­ke juri­ser er bort­skjemt med en tje­nes­te som er bed­re og bil­li­ge­re enn det vi fin­ner i and­re land det grunn til å sam­men­lig­ne oss med.

Det føl­ger av ånds­verk­lo­ven § 14 at bl.a. lover, for­skrif­ter og retts­av­gjø­rel­ser er uten vern etter ånds­verk­lo­ven. Det mes­te av inn­hol­det i Lov­da­tas baser er ikke opp­havs­retts­lig ver­net. Lov­data har imid­ler­tid også en stor base med juri­dis­ke artik­ler, som er opp­havs­rett­lig ver­net på sam­me måte som and­re artik­ler.

Når en retts­av­gjø­rel­se ikke er ver­net, kan hvem som helst pub­li­se­re avgjø­rel­sen, og hen­te avgjø­rel­sen fra den kil­de hvor den er til­gjen­ge­lig. Jeg kan hen­te Bor­gar­ting lag­manns­retts avgjø­rel­se fra Lov­data, og gjø­re den til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten. (I det­te til­fel­let har jeg fått avgjø­rel­sen fra Lov­da­tas pro­sess­full­mek­tig, advo­kat Jon Wes­sel-Aas, før den var pub­li­sert på Lov­da­tas nett­si­der.)

Selv om de enkelt lover og avgjø­rel­ser ikke er ver­net, vil en data­base med lover, retts­av­gjø­rel­ser mm være ver­net etter rege­len om data­base­vern i ånds­verk­lo­ven § 24. Det som begrun­ner vern etter den­ne bestem­mel­sen er inves­te­rin­gen i å sam­le inn, kon­trol­le­re og pre­sen­te­re de opp­lys­nin­ger eller doku­men­ter som fin­nes i data­ba­sen. Enkelt­opp­lys­nin­ger eller enkelt­do­ku­men­ter (som ikke i seg selv er opp­havs­retts­lig ver­net) i basen er fort­satt ikke ver­net. Den som øns­ker å offent­lig­gjø­re en dom, kan hen­te dom­men fra Lov­da­tas baser. Men sam­lin­gen er ver­net. Man kan ikke ta hele eller vesent­lig deler av sam­lin­gen, og man kan hel­ler ikke ta den bit for bit, slik at man til slutt har hele sam­lin­gen.

En data­base som offent­lig­gjø­res, som Lov­da­tas baser, er ver­net i 15 år etter utlø­pet av det år da data­ba­sen ble offent­lig­gjort. En data­base som løpen­de opp­da­te­res, vil som regel være såpass end­ret etter 15 år at det i prak­sis vil være en ny data­base, slik at den i prak­sis får et rul­le­ren­de vern. Når det gjel­der Lov­da­tas baser over gjel­den­de lover og for­skrif­ter, kan det ikke være tvil om at det­te er til­fel­le, da nye lover og for­skrif­ter løpen­de leg­ges til i basen, end­rin­ger inn­ar­beids i eksis­te­ren­de lov­teks­ter, og opp­he­ve­de lover og for­skrif­ter fjer­nes fra basen. Dagens base over lover og for­skrif­ter er i prak­sis så ulik den basen som fan­tes for 15 år siden, at det ikke kan reg­nes som den sam­me basen. Når det gjel­der basen med retts­av­gø­rel­ser, er det ikke like åpen­bart.

Et spørs­mål  saken var om Lov­data er en offent­lig insti­tu­sjon, og der­med under­lagt offent­lig­hets­lova. Anven­del­ses­om­rå­det for offent­lig­hets­lo­ven frem­går av lovens § 2. I den­nes førs­te ledd, står det:

Lova gjeld for
a) sta­ten, fyl­kes­kom­mu­na­ne og kom­mu­na­ne,
b) and­re retts­sub­jekt i saker der dei gjer enkelt­ved­tak eller utfer­dar for­skrift,
c) sjølv­sten­di­ge retts­sub­jekt der stat, fyl­kes­kom­mu­ne eller kom­mu­ne direk­te eller indi­rek­te har ein eigar­del som gir meir enn halv­par­ten av røys­te­ne i det øvs­te orga­net i retts­sub­jek­tet, og
d) sjølv­sten­di­ge retts­sub­jekt der stat, fyl­kes­kom­mu­ne eller kom­mu­ne direk­te eller indi­rek­te har rett til å vel­je meir enn halv­par­ten av med­lem­me­ne med røyste­rett i det øvs­te orga­net i retts­sub­jek­tet.

Bok­sta­va­ne c og d gjeld ikkje retts­sub­jekt som hovud­sak­leg driv næring i direk­te kon­kur­ran­se med og på same vil­kår som pri­va­te. For verk­sem­der som etter offent­leg opp­kjøp eller lik­nan­de kjem inn under bok­sta­va­ne c eller d, gjeld lova frå og med fjer­de månads­skif­tet etter den måna­den da vil­kå­ra vart opp­fyl­te.

Lov­data er åpen­bart ikke sta­ten, fyl­kes­kom­mu­ne eller kom­mu­ne. Myn­dig­het til å tref­fe enkelt­ved­tak eller utfer­di­ge for­skrift kan dele­ge­res til pri­va­te rett­sub­jek­ter, og offent­lig­hets­lo­ven vil da gjel­de for den­ne avgren­se­de delen av virk­som­he­ten. Jeg kan ikke se at pub­li­se­ring av Norsk Lov­ti­dend er enkelt­ved­tak eller for­skrift, så det alter­na­ti­vet må også ute­luk­kes.

En stif­tel­se er en selv­ei­en­de insti­tu­sjon. Ingen, hel­ler ikke sta­ten har noen eier­an­del i Lov­data. Lov­da­tas sty­re har etter ved­tek­te­ne fem med­lem­mer, et fra Jus­tist­de­par­te­men­tet, et fra Det juri­dis­ke fakul­tet UiO, et fra Stor­tin­get, et fra Dom­mer­for­eni­nen og et fra Den nors­ke advo­kat­for­ening. Stat­li­ge insti­tu­sjo­ner vel­ger tre av fem styre­med­lem­mer, alt­så et fler­tall. Men una­sett dri­ver Lov­data næring i kon­kur­ran­se med og på sam­me vil­kår som pri­va­te. At en pio­neer­be­drift ikke had­de kon­kur­ren­ter i en opp­starts­fase, betyr ikke at de ikke dri­ver i kon­kur­ran­se. I begyn­nel­sen kon­kur­rer­te Lov­data mot papir­pub­li­ka­sjo­ne­ne.

I dag er Gyl­den­dal retts­data den viktgs­te kon­kur­ren­ten. Uni­ver­si­tets­for­la­get er i ferd med å byg­ge opp sin tje­nes­te Juri­dika. Hva skalgs kon­kur­rent den kan bli for Lov­data, vet ingen, i alle fall ikke and­re enn de som arbei­der med å utvik­let den­ne tje­nes­ten i Uni­ver­si­tets­for­la­get. Min kon­klu­sjon er at Lov­data ikke er en offent­lig insti­tu­sjon, og at Offent­lig­hets­lo­ven ikke gjel­der for Lov­data.

Lag­manns­ret­ten omgår det­te spørs­må­let ved en gans­ke sne­dig tolk­ning av ånds­verk­lo­ven § 14, som lyder:

§ 14.Åndsverk som ikke har opp­havs­retts­lig vern

Lover, for­skrif­ter, retts­av­gjø­rel­ser og and­re ved­tak av offent­lig myn­dig­het er uten vern etter den­ne loven. Det sam­me gjel­der for­slag, utred­nin­ger, utta­lel­ser og lig­nen­de som gjel­der offent­lig myn­dig­hets­ut­øvel­se, og er avgitt av offent­lig myn­dig­het, offent­lig opp­nevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offent­li­ge. Til­sva­ren­de er offi­si­el­le over­set­tel­ser av sli­ke teks­ter uten vern etter den­ne loven.

Ånds­verk som ikke er skapt sær­skilt til bruk i doku­men­ter som nevnt i førs­te ledd, og som det site­res fra eller som gjen­gis i sær­skilt ved­legg, omfat­tes ikke av den­ne bestem­mel­sen. Førs­te ledd gjel­der hel­ler ikke lyrikk, musikk­verk eller kunst­verk.

Bestem­mel­sen er en like­ly­den­de videre­fø­ring av § 9 i den tid­li­ge­re ånds­verk­lo­ven. Ved revi­sjo­nen i 2018 var det ikke menin­gen å gjø­re noen end­rin­ger i den­ne bestem­mel­sen. Men man valg­te, først og fremst for å gjø­re det enk­le­re å ori­en­te­re seg i loven, og set­te over­skrif­ter på de enkel­te para­gra­fe­ne. Det­te er noe lag­manns­ret­ten har bitt seg fast i. I kjen­nel­sen står det:

Ånds­verk­lo­ven § 14 har over­skrif­ten «Ånds­verk som ikke har opp­havs­retts­lig vern». Når § 14 bru­ker for­mu­le­rin­gen «vern etter den­ne loven» må det­te leses i sam­men­heng med over­skrif­ten. Bestem­mel­sen i § 14 fast­set­ter der­for etter lag­manns­ret­tens syn et unn­tak fra det opp­havs­retts­li­ge ver­net. Den tid­li­ge­re § 9 had­de ikke en slik over­skrift, men bestem­mel­sen var del av lovens kapit­tel 1 som gjaldt «opp­havs­ret­tens» gjen­stand og inn­hold», mens tid­li­ge­re § 43 inn­gikk i kapit­tel 5 som omhand­ler «and­re ret­tig­he­ter». At bestem­mel­sen men­te å gjø­re unn­tak kun fra opp­havs­ret­ten frem­går også av for­ar­bei­de­ne til § 9. Også etter den tid­li­ge­re loven var der­for unn­ta­ket i § 9 ment å være et unn­tak fra hvil­ke doku­men­ter som har opp­havs­retts­li­ge vern.

Data­base­ver­net i § 24 gir der­imot ikke et opp­havs­retts­lig vern, men fast­set­ter et inves­te­rings­vern (sui gene­ris) ved at den som har utar­bei­det data­ba­sen har en ene­rett til å råde over hele eller deler av data­ba­sen ved uttrekk fra eller gjen­bruk av data­ba­sen.

At § 14 unn­tar enkel­te doku­men­ter fra opp­havs­retts­lig vern, med­fø­rer etter lag­manns­ret­tens syn i utgangs­punk­tet ikke at § 14 gjør inn­skrenk­nin­ger i øvri­ge verne­reg­ler, her­under data­base­ver­net i § 24.”

Ret­ten sier at det føl­ger av for­ar­bei­de­ne til den tid­li­ge­re § 9, men gir ingen hen­vis­ning til hvor i for­ar­bei­de­ne de fin­ner støt­te for det­te, en klar svakt­het i argu­men­ta­sjo­nen. Jeg fin­ner ikke noe i for­ar­bei­de­ne til den tid­li­ge­re § 9 som gir støt­te for et slikt syn. Jeg leser § 14 slik at når det står “er uten vern etter den­ne loven”, så betyr det at de frem­brin­gel­ser som er omfat­tet, er unn­tatt fra ethvert vern som ånds­verk­lo­ven gir, også data­base­vern, vern for utøven­de kunst­ne­re (nep­pe sær­lig prak­tisk ved myn­dig­hets­ut­øvel­se), pro­du­sent­vern, kring­kas­tings­sen­din­ger (f.eks. Stor­tin­gets kring­kas­ting av debat­ter i Stor­tin­get) mm. Hvis en offent­lig etat had­de til­budt til­sva­ren­de søke­tje­nes­ter som Lov­data til­byr, kun­ne man ha dis­ku­tert om det er myn­dig­hets­ut­øvel­se eller tje­neste­yting, men det er det ingen grunn til å dis­ku­te­re nær­me­re.

Etter en gans­ke omfat­ten­de dis­ku­sjon av spørs­må­let, kon­klu­de­rer lag­manns­ret­ten slik:

Etter lag­manns­ret­tens syn kom­mer ikke § 14 til anven­del­se på Lov­da­tas data­ba­ser. Lov­da­tas utar­bei­del­se av data­ba­se­ne over retts­av­gjø­rel­ser er ikke gjort som offent­lig myn­dig­het. Lov­da­tas sam­men­stil­ling (data­base) av retts­av­gjø­rel­ser anses ikke utar­bei­det i kraft av offent­lig myn­dig­hets­ut­øvel­se, men er noe Lov­data har gjort som ledd i en tje­neste­yten­de funk­sjon.”

Jeg er enig i kon­klu­sjo­nen, men ikke i begrun­nel­sen. Jeg vil­le ha begrun­net det­te med at Lov­data ikke er en offent­lig myn­dig­het.

Lag­manns­ret­ten viser til en utred­ning av Jon Bing om “«Data­ba­ser med «offent­li­ge doku­men­ter» — Sær­lig om den nors­ke ånds­verks­lo­ven § 9»”, som inn­går i “Offent­li­ge infor­ma­sjons­tje­nes­ter. Retts­li­ge aspek­ter”, Com­plex 1994/6.

I sita­tet har lag­manns­ret­ten ute­latt en etter min mening vik­tig set­ning, som jeg har uthe­vet:

Vik­ti­ge­re er det å byg­ge på lovens ord­lyd: Ånds­verk­lo­ven § 9 regu­le­rer ver­net til den enkel­te lov, den enkel­te for­skrift eller det enkel­te saks­do­ku­ment. (…)”

Den­ne utred­nin­gen er fra 1994, og tar selv­sagt utgangs­punkt i § 9, slik den da lød:

§ 9. Lover, admi­ni­stra­ti­ve for­skrif­ter, retts­av­gjø­rel­ser og and­re offent­li­ge saks­do­ku­men­ter er uten vern efter den­ne lov.

Jon Bing anfø­rer ikke annet en lovens ord­lyd til støt­te for sitt syn. Vi må i dag selv­sagt ta utgangs­punkt i den lov­be­stem­mel­sen som gjel­der i dag. Vi må også ha til­strek­ke­lig fag­lig selv­til­lit til at vi kan sto­le på vår egen les­ning av lovens ord­lyd, uten å leg­ge noen sær­lig vekt på hvor­dan Jon Bing for­sto den dagjel­den­de ord­ly­den for snart 25 år siden.

Bestem­mel­sen ble revi­dert i 1995, og fikk da dagens ord­lyd, bort­sett fra over­skrif­ten som ble til­føyd ved revi­sjo­nen i 2018. Det føl­ger av for­ar­bei­de­ne til end­rin­gen i 1995 at samle­verk omfat­tes av bestem­mel­sen, se Ot.prp. nr. 15 (1994–1995) s. 91. Det vil­le være under­lig hvis en sam­ling basert på et krea­tivt utvalg ikke skul­le være ver­net, f.eks. et utvalg av de vik­tigs­te skatte­retts­li­ge avgjø­rel­se­ne, mens en data­base med en kom­plett sam­ling, skul­le være ver­net. Eksa­mens­opp­ga­ver ved et offent­lig uni­ver­si­tet, som UiO, er “and­re ved­tak av offent­lig myn­dig­het”, og er unn­tatt fra vern. Det­te sies uttryk­ke­lig i for­ar­bei­de­ne til 1995-end­rin­gen. Det gjel­der bare opp­ga­ve­ne som gis, ikke besva­rel­se­ne som kan­di­da­te­ne skri­ver. Det vil­le gitt et mer­ke­lig resul­tat at om uni­ver­si­te­tet lager en sam­ling av tid­li­ge­re eksa­mens­opp­ga­ver, så vil sam­lin­gen være ver­net som data­base, mens opp­ga­ve­ne ikke er ver­net. Skul­le man i ste­det for å gjø­re alle opp­ga­ve­ne til­gjen­ge­lig, lage et utvalg basert på skjønns­mes­si­ge kri­te­ri­er, vil­le sam­lin­gen ikke ha vært ver­net.

<edit>Etter at jeg pub­li­ser­te den­ne kom­men­ta­ren, kom jeg på at mitt eksem­pel med eksa­mens­opp­ga­ver ved f.eks. UiO, ikke er godt. Data­base­re­ge­len ver­ner data­ba­ser ” hvor inn­sam­ling, kon­troll eller pre­sen­ta­sjon av inn­hol­det inne­bæ­rer en vesent­lig inves­te­ring”. Det fore­lig­ger fle­re avgjø­rel­ser fra EU-dom­sto­len hvor det gjø­res klart at det er inn­sam­ling av data fra and­re, som gir grunn­lag for vern. At man har fore­tatt en vesent­lig inves­te­ring i å pro­du­se­re data, gir ikke vern etter data­base­reg­le­ne. Man får ikke vern om egne data gjø­res til­gjen­ge­lig i form av en data­base. Det er lite ten­ke­lig at en offent­lig etat vil etab­le­re og dri­ve en base som vil være ver­net på den­ne måten, og da vil det anta­ge­lig være tje­neste­yting, ikke myndighetsutøvelse.</edit>

Som sagt er jeg enig i resul­ta­tet, at Lov­da­tas baser ikke er unn­tatt data­base­vern for­di Lov­data skul­le være en offent­lig insti­tu­sjon. Men jeg er ikke enig i lag­manns­ret­tens begrun­nel­se, som etter min vur­de­ring er uhold­bar.

Jeg skrev inn­led­nings­vis at det ikke er åpen­bart at Lov­da­tas base med høy­este­retts­dom­mer (eller and­re dom­mer) har et “rul­le­ren­de vern”. Hvis det eksis­te­ren­de inn­hol­det i en eksis­te­ren­de base end­res og opp­da­te­res, vil basen etter noen tid frem­stå som en ny base — avhen­gig av hvor omfat­ten­de end­rin­ge­ne er. Men om end­rin­ge­ne skjer ved at det leg­ges til nytt mate­ria­le, uten at det eksis­te­ren­de inn­hol­det end­res, er det ikke åpen­bart at det eksis­te­ren­de inn­hol­det får et for­ny­et vern. Det­te har ikke vært dis­ku­tert i saken, og jeg vet ikke godt nok hvor­dan Lov­data even­tu­elt opp­da­te­rer base­ne med eld­re dom­mer. Jeg går der­for ikke nær­me­re inn på det.

Rettspraksis.no har for den del basert seg på Lov­da­tas base på DVD fra 2005, som de har lånt på Nasjo­nal­bi­bllio­te­ket. Det­te er en “fros­sen” data­base, og vern­ti­den på 15 år løper fra utlø­pet av 2005. At Lov­da­tas online baser er end­ret og opp­da­tert etter 2005, får ingen betyd­nig for ver­net for den basen som fin­nes på DVD. Det­te gir Lov­data en nåde­tid, fram til 1. janu­ar 2021, da den­ne data­ba­sen vil være fri.

Rettspraksis.no opp­gir å ha lånt basen på DVD fra Nasjo­nal­bi­blio­te­ket. Det kan set­tes et spørs­måls­tegn ved lov­lig­he­ten av det­te utlå­net. I ånds­verk­lo­ven § 27 annet ledd, annet punkt­um, står det:

Bestem­mel­sen gir hel­ler ikke adgang til utlån av maskin­les­bart eksemp­lar av data­ma­skin­pro­gram.”

En “data­base” på DVD består dels av et data­ma­skin­pro­gram som bru­kes for å søke i og pre­sen­te­re inn­hol­det fra data­ba­sen, og selve data­ba­sen som er tabel­le­ne for søking og doku­men­te­ne. Man kan ikke låne ut en slik data­base på DVD uten at man sam­ti­dig låner ut det pro­gram­met som benyt­tes, i maskin­les­bar form. Men det får ingen betyd­ning for bedøm­mel­sen av rettspraksis.nos handllin­ger.

Retts­prak­sis anfør­te bl.a. føl­gen­de, som begrun­nel­se for å gjø­re dom­me­ne til­gjen­ge­lig:

? Ret­ten til ytrings­fri­het i EMK artik­kel 10 inne­bæ­rer også en rett til å mot­ta infor­ma­sjon – her­under retts­av­gjø­rel­ser.

Ja, men det rek­ker ikke len­ger enn at man ikke kan straf­fes mm for å ha mot­tatt infor­ma­sjo­nen. Den som mot­tar taus­hets­be­lagt infor­ma­sjon som han ikke skul­le hatt til­gang til, kan ikke hol­des ansvar­lig for å ha mot­tatt den­ne. Men det­te gir ikke krav på å få infor­ma­sjon, som er noe annet.

? Prin­sip­pet om “access to court” og rett­fer­dig ret­ter­gang i EMK artik­kel 6 for­ut­set­ter til­gang til gjel­den­de rett, her­under retts­prak­sis.

Så langt jeg kan se, er det ikke noe i Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis som gir grunn­lag for en slik for­stå­el­se av art 6. Man kan uan­sett nep­pe strek­ke det­te til også å omfat­te en rett til å få gra­tis online til­gang til retts­prak­sis.

? For­bu­det mot usak­lig for­skjells­be­hand­ling inne­bæ­rer at Lov­data ikke eks­klu­sivt over en årrek­ke kan mot­ta dom­mer fra samt­li­ge dom­sto­ler og der­et­ter nek­te vide­re avgi­vel­se.

Det frem­går av dom­men at Lov­data had­de en munt­lig avta­le med Høy­este­rett om å få over­ført dom­me­ne, og at avta­len ikke var eks­klu­siv. Om Høy­este­rett i en peri­ode valg­te ikke å inn­gå til­va­ren­de avta­ler med and­re aktø­rer, berø­rer ikke det Lov­da­tas stil­ling.

? Lov­data er å reg­ne som et offent­lig organ, eller har et “skinn” av offent­lig­het, som i den aktu­el­le kon­teks­ten inne­bæ­rer en inn­skren­ken­de tolk­ning av ånds­verks­lo­ven § 24

Det­te er kom­men­tert tid­li­ge­re, og jeg mener anfør­se­len er uhold­bar.

? Prin­sip­pet om Pub­li­ca­tio Legis inne­bæ­rer at retts­av­gjø­rel­ser som har betyd­ning som retts­kil­de ved fast­leg­gel­sen av gjel­den­de rett må være til­gjenge­lig­gjort

Det­te er et poli­tisk syns­punkt, som jeg ikke kan se har noe retts­lig grunn­lag. Her må vi til­ba­ke til utgangs­punk­tet: Dom­sto­le­ne avgjør tvis­ter mel­lom de som er part i sake­ne, og har direk­te virk­ning bare for de som er par­ter i sake­ne, i mot­set­ning til lover og for­skrif­ter, som har virk­ning for alle. Der­for er det et krav om pub­li­se­ring av lover og for­skrif­ter, men ikke om pub­li­se­ring av dom­mer. Dom­sto­le­ne pub­li­ser­te ikke dom­mer før Høy­este­rett begyn­te å gjø­re sine avgjø­rel­ser til­gjene­lig på nett. De har ingen plikt til å pub­li­se­re dom­mer.

? Lov­data har veder­lags­fritt mot­tatt samt­li­ge avgjø­rel­ser fra Høy­este­rett siden 1987, samt også lag­manns­ret­te­ne og ting­ret­te­ne. Det eksis­te­rer ikke noe annen kil­de for å hen­te ut alle høy­este­retts­av­gjø­rel­se­ne for den­ne peri­oden.

At Lov­data har fått avgjø­rel­se­ne veder­lags­fritt, kan jeg ikke se har noen betyd­ning. Om dom­sto­le­ne har avslått å gi and­re til­sva­ren­de til­gang, er det et pro­blem mel­lom de som har øns­ket til­gang og de aktu­el­le dom­sto­le­ne. Jeg kan ikke se at det skul­le få noen betyd­ning for Lov­da­tas stil­ling. At det ikke fin­nes en annen kil­de til dis­se dom­me­ne, er direk­te feil. Norsk Rets­ti­den­de og Ret­tens Gang fin­nes i man­ge biblio­te­ker. Nå som de fles­te bru­ker digi­ta­le ver­sjo­ner av dom­me­ne, er det man­ge som kvit­ter seg med gam­le årgan­ger av dis­se doms­sam­lin­ge­ne. De kan kjø­pes gans­ke bil­lig. Her er vi ved sakens kjer­ne: Rettspraksis.no kan gjø­re det som Lov­data har gjort, og gjø­re de inves­te­rin­ge­ne som Lov­data har gjort. De kan kjø­pe tid­li­ge­re årga­ner av Norsk Rets­ti­den­de, skan­ne dis­se og leg­ge de inn i en base. Det kan hvem som helst gjø­re — selv om man ikke uten vide­re kan bru­ke sam­men­dra­ge­ne. Men ver­ken rettspraksis.no eller and­re kan snyl­te på den inves­te­rin­gen som Lov­data har gjort, ved å gjø­re det­te mate­ria­let til­gjen­ge­lig. Det er nett­opp sli­ke inves­te­rin­ger som Lov­data har gjort, som data­base­ver­net er ment å skul­le ver­ne.

For tiden synes man­ge å ha en klok­ker­tro på at hvis man bare gjør infor­ma­sjon gra­tis til­gjen­ge­lig, er de fles­te pro­ble­mer løst. Det­te gjel­der EU som synes å base­re seg på at om bare for­bru­ker­ne druk­nes i ofte ule­se­lig infor­ma­sjon, så er deres ret­tig­he­ter iva­re­tatt og for­bru­ker­ne beskyt­tet. Det gjel­der til­hen­ger­ne av Open Access for viten­ska­pe­li­ge pub­li­ka­sjo­ner, som, i alle fall for en del av dem, synes å tro at vi vil få et utdan­net og kunn­skaps­rikt folk om vi bare får fri til­tang til viten­ska­pe­li­ge artik­ler. Og noen synes å tro at folks rett bli iva­re­tatt om de får fri til­gang til retts­kil­der.

Det hen­der jeg kon­sul­te­rer dr. Goog­le for å få en viss over­sikt over om man behand­ler og even­tu­elt hvor­dan man behand­ler vis­se syk­dom­mer, ska­der eller sym­pto­mer. Men hvis det aner meg at det kan være noe som det er grunn til å ta alvor­lig, går jeg til min fast­le­ge, even­tu­elt dis­ku­te­rer det med leger i min fami­lie eller blant mine ven­ner. Jeg set­ter meg ikke ned og leser medi­sins­ke fag­ar­tik­ler. Om noen uten juri­disk sko­le­ring set­ter seg ned og leser dom­mer i håp om å kun­ne fin­ne ut av et retts­lig spørs­mål, vil de i alle fall måt­te ha god tid. Det kre­ver inn­sikt og over­sikt å kun­ne gjø­re bruk av et slikt mate­ria­le, akku­rat som det kre­ver inn­sikt og over­sikt å kun­ne få utbyt­te av medi­sins­ke fag­ar­tik­ler. En enkelt dom er én brik­ke i et pus­le­spill som det i bes­te fall vil være meget vans­ke­lig å leg­ge for en som ikke behers­ker faget — det kan være vans­ke­lig nok også for fag­folk.

Så kan vi leg­ge til at noen lever i den tro at det som ikke er til­gjen­ge­lig på en måte som gjør at man i løpet av sekun­der kan søke det opp på nær­mes­te data­skjerm, ikke er til­gjen­ge­lig. Vi har fort­satt biblio­te­ker. Mye av det som fin­nes i biblio­te­ke­ne digi­ta­li­se­res, blant annet gjen­nom Nasjo­nal­bi­blio­te­kets tje­nes­te bokhylla.no, som blant annet er basert på at Nasjo­nal­bi­blio­te­ket beta­ler veder­lag for å gjø­re til­gjen­ge­lig lit­te­ra­tur som er opp­havs­rett­sig ver­net. Men fort­satt hen­der det at vi må opp­søke biblio­te­ke­ne, even­tu­elt bestil­le fra biblio­te­ke­ne.

Stor­tin­get har valgt å gjø­re til­gjen­ge­lig Stor­tings­for­hand­lin­ger helt til­ba­ke til 1814. Så alle lov­for­ar­bei­der, i alle fall fra tiden etter 1814, er gra­tis til­gjen­ge­lig på net­tet. Det had­de selv­føl­ge­lig vært greit om også retts­prak­sis, i alle fall høy­este­retts­prak­sis, var til­gjen­ge­lig på sam­me måte.

Vi kan i prin­sip­pet ten­ke oss at Høy­este­rett gjør som Stor­gin­get: Skan­ner alle sine gam­le dom­mer og gjør dem til­gjen­ge­lig på net­tet. I prak­sis er det­te nær­mest uten­ke­lig. Vi har lært at Stor­tin­get bru­ker pen­ger på seg selv på måter som får enhver sam­men­lig­ning med ful­le sjø­menn til å bli en grov for­nær­mel­se mot ful­le sjø­menn. Retts­ve­se­net har blitt sulte­foret gjen­nom man­ge år, og er så tap­pet for res­sur­ser at det er i ferd med å bli et alvor­lig retts­sik­ker­hets­pro­blem. Det vil­le blitt helt feil om dom­sto­le­ne i en slik situa­sjon skul­le bru­ker res­sur­ser på å skan­ne og gjø­re til­gen­ge­lig gam­le dom­mer, frem­for å få unna de løpen­de sake­ne.

En annen mulig­het vil være at Nasjo­nal­bi­blio­te­ket skan­ner dom­mer (i prak­sis tid­li­ge­re pub­li­ser­te dom­mer) som en del av pro­sjek­tet bokhylla.no.

Den tred­je, og etter min mening bes­te løs­nin­gen, vil­le være at sta­ten, ved Jus­tis­de­par­te­men­tet, kjø­per eld­re dom­mer fri fra Lov­data, og at dom­mer gjø­res til­gjen­ge­lig på sam­me måte som Lov­data har valgt å gjø­re lover og for­skrif­ter gra­tis til­gjen­ge­lig. Lov­data har alle­re­de fore­tatt inves­te­rin­gen og gjort job­ben med å skan­ne om ikke alle, så i alle fall de dom­mer som i dag har noe mer enn retts­his­to­risk inter­es­se. Det vil­le vært gans­ke menings­løst om noen skul­le bru­ke sto­re res­sur­ser på å gjø­re den sam­me job­ben en gang til.

Når jeg bare skal slå opp en lov­tekst, bru­ker jeg ofte Lov­da­tas gra­tis­tje­nes­te. Det er litt av gam­mel vane, men også for­di det­te er noe jeg kan len­ke til, uten å ten­ke på at leser­ne også skal ha abon­ne­ment på Lov­dataPro. Men skal jeg gjø­re ordent­lig arbeid, da bru­ker jeg Lov­dataPro. Der fin­ner jeg mate­ria­le som de ald­ri vil være aktu­elt å gjø­re gra­tis tigjen­ge­lig, f.eks. fag­ar­tik­ler, og et søke­sys­tem som er langt bed­re enn noe gra­tis­sys­tem kan til­by. Og det kos­ter ikke vel­dig mye mer enn å abon­ne­re på Aften­pos­ten.

Print Friendly, PDF & Email