Borgarting lagmannsrett har nå kommet med sin avgjørelse i tvisten mellom Lovdata og rettspraksis.no. Folkene bak rettspraksis.no la ut høyesterettsdommer på nett, som de blant annet hadde tatt fra Lovdatas baser, slik disse basene for en del år tilbake ble gitt ut på CD og DVD.

Lovdata fikk medhold i at Rettspraksis.no krenket Lovdatas databarerett. Jeg er enig i konklusjonen, men setter mange spørsmålstegn ved rettens begrunnelse

Litt om bakgrunn og om Lovdata. Norges offisielle publikasjon av lover og forskrifter er Norsk Lovtidend. Her publiseres fortløpende nye lover og forskrifter. Denne publiseres nå av Lovdata, på vegne av Regjeringen. Noen offisiell, konsolidert lovsamling har aldri eksistert. “Den store røde” er en privatutgivelse, som gis ut av Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, ved Lovsamlingsfondet.

Dommer er som hovedregel offentlig tilgjengelig. Publikum kan være til stede i retten, også når dommen leses opp, og vi kan henvende oss til en domstol og be om å få kopi av en dom. Noen offentlig eller offisiell pulikasjon av dommer, har vi ikke hatt. Høyesterettsavgjørelse ble tidligere publisert i Norsk Retstidend (Rt), og et utvalg avgjørelser fra lavere domstoler ble publisert i Rettens Gang (RG). Begge disse ble utgitt av Den norske Advokatforening.

Lovdata har sin forhistorie i det arbeidet som skjedde ved det som da het Insituttt for Privatretts avdling for EDB-spørsmål, nå Senter for rettsinformatikk, ved Universitetet i Oslo. Det var særlig Jon Bing og Trygve Harvold som arbeidet med rettslige informasjonstjenester og tekstsøkesystemer. Institusjonen Lovdata ble opprettet som en stiftelse i 1981. Bak stiftelsen sto Justisdepartementet og Det juridiske fakultet UiO ved Lovsamlingsfondet. (Lovsamlingsfondet er et selvstendig fond, basert på inntektene fra salget av lovsamlingen. Det er ikke en del av UiO, selv om det forvaltes av UiO på samme måte som en rekke andre fond.). Lovdatas formål er å opprette, drive og vedlikeholde systemer for rettslig informasjon. Lovdata er selvfinansierene, men drives ikke med sikte på å generere overskudd.

Lovdatas første store oppdrag var å konvertere lovsamlingen til datasats, for å gjøre vedlikehold og trykking av lovsamlingen enklere. Når lovtekstene først fantes i maskinlesbar form, var det neste logiske skritt en søkbar database med lovtekster. Denne ble tilgjengelig i 1983. Siden har mye annet blitt lagt til, herunder dommer. På 1980-tallet var teknologien for skanning og OCR-lesing ikke god nok, så dommer ble skrevet inn manuelt. Det var til enhver tid en liten hær av studenter, som skrev inn dommer for Lovdata. Senere ble skanningsteknologien god nok til at man kunne basere seg på denne, og man kunne få dommene som maskinlesbare filer fra domstolene.

Opprinnelig var informasjon fra Lovdata kun tilgjengelig for betalende abonnenter. Senere har Lovdata, på eget initiativ, valgt å gjøre den oppdaterte versjonen av gjeldende lover og forskrifter gratis tilgjengelig.  Formålet er tross alt å tilby rettslig informasjon, ikke å tjene penger. Siden er også annet materiale, herunder nye dommer, også gjort fritt tilgjengelig. Men mye materiale, og mer avanserte søkefunksjoner, er fortsatt forbeholdt betalende abonnenter.

Som bruker av Lovdata siden tjenesten ble tilgjengelig på 1980-tallet, og som en jurist som noen ganger forsøker å orientere med i andre lands rett, må jeg for egen del si at Lovdata er en suksess- og solskinnshistorie som det er vanskelig å finne maken til. Vi norske juriser er bortskjemt med en tjeneste som er bedre og billigere enn det vi finner i andre land det grunn til å sammenligne oss med.

Det følger av åndsverkloven § 14 at bl.a. lover, forskrifter og rettsavgjørelser er uten vern etter åndsverkloven. Det meste av innholdet i Lovdatas baser er ikke opphavsrettslig vernet. Lovdata har imidlertid også en stor base med juridiske artikler, som er opphavsrettlig vernet på samme måte som andre artikler.

Når en rettsavgjørelse ikke er vernet, kan hvem som helst publisere avgjørelsen, og hente avgjørelsen fra den kilde hvor den er tilgjengelig. Jeg kan hente Borgarting lagmannsretts avgjørelse fra Lovdata, og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. (I dette tilfellet har jeg fått avgjørelsen fra Lovdatas prosessfullmektig, advokat Jon Wessel-Aas, før den var publisert på Lovdatas nettsider.)

Selv om de enkelt lover og avgjørelser ikke er vernet, vil en database med lover, rettsavgjørelser mm være vernet etter regelen om databasevern i åndsverkloven § 24. Det som begrunner vern etter denne bestemmelsen er investeringen i å samle inn, kontrollere og presentere de opplysninger eller dokumenter som finnes i databasen. Enkeltopplysninger eller enkeltdokumenter (som ikke i seg selv er opphavsrettslig vernet) i basen er fortsatt ikke vernet. Den som ønsker å offentliggjøre en dom, kan hente dommen fra Lovdatas baser. Men samlingen er vernet. Man kan ikke ta hele eller vesentlig deler av samlingen, og man kan heller ikke ta den bit for bit, slik at man til slutt har hele samlingen.

En database som offentliggjøres, som Lovdatas baser, er vernet i 15 år etter utløpet av det år da databasen ble offentliggjort. En database som løpende oppdateres, vil som regel være såpass endret etter 15 år at det i praksis vil være en ny database, slik at den i praksis får et rullerende vern. Når det gjelder Lovdatas baser over gjeldende lover og forskrifter, kan det ikke være tvil om at dette er tilfelle, da nye lover og forskrifter løpende legges til i basen, endringer innarbeids i eksisterende lovtekster, og opphevede lover og forskrifter fjernes fra basen. Dagens base over lover og forskrifter er i praksis så ulik den basen som fantes for 15 år siden, at det ikke kan regnes som den samme basen. Når det gjelder basen med rettsavgørelser, er det ikke like åpenbart.

Et spørsmål  saken var om Lovdata er en offentlig institusjon, og dermed underlagt offentlighetslova. Anvendelsesområdet for offentlighetsloven fremgår av lovens § 2. I dennes første ledd, står det:

Lova gjeld for
a) staten, fylkeskommunane og kommunane,
b) andre rettssubjekt i saker der dei gjer enkeltvedtak eller utferdar forskrift,
c) sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har ein eigardel som gir meir enn halvparten av røystene i det øvste organet i rettssubjektet, og
d) sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har rett til å velje meir enn halvparten av medlemmene med røysterett i det øvste organet i rettssubjektet.

Bokstavane c og d gjeld ikkje rettssubjekt som hovudsakleg driv næring i direkte konkurranse med og på same vilkår som private. For verksemder som etter offentleg oppkjøp eller liknande kjem inn under bokstavane c eller d, gjeld lova frå og med fjerde månadsskiftet etter den månaden da vilkåra vart oppfylte.

Lovdata er åpenbart ikke staten, fylkeskommune eller kommune. Myndighet til å treffe enkeltvedtak eller utferdige forskrift kan delegeres til private rettsubjekter, og offentlighetsloven vil da gjelde for denne avgrensede delen av virksomheten. Jeg kan ikke se at publisering av Norsk Lovtidend er enkeltvedtak eller forskrift, så det alternativet må også utelukkes.

En stiftelse er en selveiende institusjon. Ingen, heller ikke staten har noen eierandel i Lovdata. Lovdatas styre har etter vedtektene fem medlemmer, et fra Justistdepartementet, et fra Det juridiske fakultet UiO, et fra Stortinget, et fra Dommerforeninen og et fra Den norske advokatforening. Statlige institusjoner velger tre av fem styremedlemmer, altså et flertall. Men unasett driver Lovdata næring i konkurranse med og på samme vilkår som private. At en pioneerbedrift ikke hadde konkurrenter i en oppstartsfase, betyr ikke at de ikke driver i konkurranse. I begynnelsen konkurrerte Lovdata mot papirpublikasjonene.

I dag er Gyldendal rettsdata den viktgste konkurrenten. Universitetsforlaget er i ferd med å bygge opp sin tjeneste Juridika. Hva skalgs konkurrent den kan bli for Lovdata, vet ingen, i alle fall ikke andre enn de som arbeider med å utviklet denne tjenesten i Universitetsforlaget. Min konklusjon er at Lovdata ikke er en offentlig institusjon, og at Offentlighetsloven ikke gjelder for Lovdata.

Lagmannsretten omgår dette spørsmålet ved en ganske snedig tolkning av åndsverkloven § 14, som lyder:

§ 14.Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern

Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.

Åndsverk som ikke er skapt særskilt til bruk i dokumenter som nevnt i første ledd, og som det siteres fra eller som gjengis i særskilt vedlegg, omfattes ikke av denne bestemmelsen. Første ledd gjelder heller ikke lyrikk, musikkverk eller kunstverk.

Bestemmelsen er en likelydende videreføring av § 9 i den tidligere åndsverkloven. Ved revisjonen i 2018 var det ikke meningen å gjøre noen endringer i denne bestemmelsen. Men man valgte, først og fremst for å gjøre det enklere å orientere seg i loven, og sette overskrifter på de enkelte paragrafene. Dette er noe lagmannsretten har bitt seg fast i. I kjennelsen står det:

“Åndsverkloven § 14 har overskriften «Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern». Når § 14 bruker formuleringen «vern etter denne loven» må dette leses i sammenheng med overskriften. Bestemmelsen i § 14 fastsetter derfor etter lagmannsrettens syn et unntak fra det opphavsrettslige vernet. Den tidligere § 9 hadde ikke en slik overskrift, men bestemmelsen var del av lovens kapittel 1 som gjaldt «opphavsrettens» gjenstand og innhold», mens tidligere § 43 inngikk i kapittel 5 som omhandler «andre rettigheter». At bestemmelsen mente å gjøre unntak kun fra opphavsretten fremgår også av forarbeidene til § 9. Også etter den tidligere loven var derfor unntaket i § 9 ment å være et unntak fra hvilke dokumenter som har opphavsrettslige vern.

Databasevernet i § 24 gir derimot ikke et opphavsrettslig vern, men fastsetter et investeringsvern (sui generis) ved at den som har utarbeidet databasen har en enerett til å råde over hele eller deler av databasen ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.

At § 14 unntar enkelte dokumenter fra opphavsrettslig vern, medfører etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet ikke at § 14 gjør innskrenkninger i øvrige verneregler, herunder databasevernet i § 24.”

Retten sier at det følger av forarbeidene til den tidligere § 9, men gir ingen henvisning til hvor i forarbeidene de finner støtte for dette, en klar svakthet i argumentasjonen. Jeg finner ikke noe i forarbeidene til den tidligere § 9 som gir støtte for et slikt syn. Jeg leser § 14 slik at når det står “er uten vern etter denne loven”, så betyr det at de frembringelser som er omfattet, er unntatt fra ethvert vern som åndsverkloven gir, også databasevern, vern for utøvende kunstnere (neppe særlig praktisk ved myndighetsutøvelse), produsentvern, kringkastingssendinger (f.eks. Stortingets kringkasting av debatter i Stortinget) mm. Hvis en offentlig etat hadde tilbudt tilsvarende søketjenester som Lovdata tilbyr, kunne man ha diskutert om det er myndighetsutøvelse eller tjenesteyting, men det er det ingen grunn til å diskutere nærmere.

Etter en ganske omfattende diskusjon av spørsmålet, konkluderer lagmannsretten slik:

“Etter lagmannsrettens syn kommer ikke § 14 til anvendelse på Lovdatas databaser. Lovdatas utarbeidelse av databasene over rettsavgjørelser er ikke gjort som offentlig myndighet. Lovdatas sammenstilling (database) av rettsavgjørelser anses ikke utarbeidet i kraft av offentlig myndighetsutøvelse, men er noe Lovdata har gjort som ledd i en tjenesteytende funksjon.”

Jeg er enig i konklusjonen, men ikke i begrunnelsen. Jeg ville ha begrunnet dette med at Lovdata ikke er en offentlig myndighet.

Lagmannsretten viser til en utredning av Jon Bing om “«Databaser med «offentlige dokumenter» – Særlig om den norske åndsverksloven § 9»”, som inngår i “Offentlige informasjonstjenester. Rettslige aspekter”, Complex 1994/6.

I sitatet har lagmannsretten utelatt en etter min mening viktig setning, som jeg har uthevet:

“Viktigere er det å bygge på lovens ordlyd: Åndsverkloven § 9 regulerer vernet til den enkelte lov, den enkelte forskrift eller det enkelte saksdokument. (…)”

Denne utredningen er fra 1994, og tar selvsagt utgangspunkt i § 9, slik den da lød:

“§ 9. Lover, administrative forskrifter, rettsavgjørelser og andre offentlige saksdokumenter er uten vern efter denne lov.“

Jon Bing anfører ikke annet en lovens ordlyd til støtte for sitt syn. Vi må i dag selvsagt ta utgangspunkt i den lovbestemmelsen som gjelder i dag. Vi må også ha tilstrekkelig faglig selvtillit til at vi kan stole på vår egen lesning av lovens ordlyd, uten å legge noen særlig vekt på hvordan Jon Bing forsto den dagjeldende ordlyden for snart 25 år siden.

Bestemmelsen ble revidert i 1995, og fikk da dagens ordlyd, bortsett fra overskriften som ble tilføyd ved revisjonen i 2018. Det følger av forarbeidene til endringen i 1995 at samleverk omfattes av bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 15 (1994-1995) s. 91. Det ville være underlig hvis en samling basert på et kreativt utvalg ikke skulle være vernet, f.eks. et utvalg av de viktigste skatterettslige avgjørelsene, mens en database med en komplett samling, skulle være vernet. Eksamensoppgaver ved et offentlig universitet, som UiO, er “andre vedtak av offentlig myndighet”, og er unntatt fra vern. Dette sies uttrykkelig i forarbeidene til 1995-endringen. Det gjelder bare oppgavene som gis, ikke besvarelsene som kandidatene skriver. Det ville gitt et merkelig resultat at om universitetet lager en samling av tidligere eksamensoppgaver, så vil samlingen være vernet som database, mens oppgavene ikke er vernet. Skulle man i stedet for å gjøre alle oppgavene tilgjengelig, lage et utvalg basert på skjønnsmessige kriterier, ville samlingen ikke ha vært vernet.

<edit>Etter at jeg publiserte denne kommentaren, kom jeg på at mitt eksempel med eksamensoppgaver ved f.eks. UiO, ikke er godt. Databaseregelen verner databaser ” hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering”. Det foreligger flere avgjørelser fra EU-domstolen hvor det gjøres klart at det er innsamling av data fra andre, som gir grunnlag for vern. At man har foretatt en vesentlig investering i å produsere data, gir ikke vern etter databasereglene. Man får ikke vern om egne data gjøres tilgjengelig i form av en database. Det er lite tenkelig at en offentlig etat vil etablere og drive en base som vil være vernet på denne måten, og da vil det antagelig være tjenesteyting, ikke myndighetsutøvelse.</edit>

Som sagt er jeg enig i resultatet, at Lovdatas baser ikke er unntatt databasevern fordi Lovdata skulle være en offentlig institusjon. Men jeg er ikke enig i lagmannsrettens begrunnelse, som etter min vurdering er uholdbar.

Jeg skrev innledningsvis at det ikke er åpenbart at Lovdatas base med høyesterettsdommer (eller andre dommer) har et “rullerende vern”. Hvis det eksisterende innholdet i en eksisterende base endres og oppdateres, vil basen etter noen tid fremstå som en ny base — avhengig av hvor omfattende endringene er. Men om endringene skjer ved at det legges til nytt materiale, uten at det eksisterende innholdet endres, er det ikke åpenbart at det eksisterende innholdet får et fornyet vern. Dette har ikke vært diskutert i saken, og jeg vet ikke godt nok hvordan Lovdata eventuelt oppdaterer basene med eldre dommer. Jeg går derfor ikke nærmere inn på det.

Rettspraksis.no har for den del basert seg på Lovdatas base på DVD fra 2005, som de har lånt på Nasjonalbibllioteket. Dette er en “frossen” database, og verntiden på 15 år løper fra utløpet av 2005. At Lovdatas online baser er endret og oppdatert etter 2005, får ingen betydnig for vernet for den basen som finnes på DVD. Dette gir Lovdata en nådetid, fram til 1. januar 2021, da denne databasen vil være fri.

Rettspraksis.no oppgir å ha lånt basen på DVD fra Nasjonalbiblioteket. Det kan settes et spørsmålstegn ved lovligheten av dette utlånet. I åndsverkloven § 27 annet ledd, annet punktum, står det:

“Bestemmelsen gir heller ikke adgang til utlån av maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogram.”

En “database” på DVD består dels av et datamaskinprogram som brukes for å søke i og presentere innholdet fra databasen, og selve databasen som er tabellene for søking og dokumentene. Man kan ikke låne ut en slik database på DVD uten at man samtidig låner ut det programmet som benyttes, i maskinlesbar form. Men det får ingen betydning for bedømmelsen av rettspraksis.nos handllinger.

Rettspraksis anførte bl.a. følgende, som begrunnelse for å gjøre dommene tilgjengelig:

? Retten til ytringsfrihet i EMK artikkel 10 innebærer også en rett til å motta informasjon – herunder rettsavgjørelser.

Ja, men det rekker ikke lenger enn at man ikke kan straffes mm for å ha mottatt informasjonen. Den som mottar taushetsbelagt informasjon som han ikke skulle hatt tilgang til, kan ikke holdes ansvarlig for å ha mottatt denne. Men dette gir ikke krav på å få informasjon, som er noe annet.

? Prinsippet om “access to court” og rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 forutsetter tilgang til gjeldende rett, herunder rettspraksis.

Så langt jeg kan se, er det ikke noe i Menneskerettsdomstolens praksis som gir grunnlag for en slik forståelse av art 6. Man kan uansett neppe strekke dette til også å omfatte en rett til å få gratis online tilgang til rettspraksis.

? Forbudet mot usaklig forskjellsbehandling innebærer at Lovdata ikke eksklusivt over en årrekke kan motta dommer fra samtlige domstoler og deretter nekte videre avgivelse.

Det fremgår av dommen at Lovdata hadde en muntlig avtale med Høyesterett om å få overført dommene, og at avtalen ikke var eksklusiv. Om Høyesterett i en periode valgte ikke å inngå tilvarende avtaler med andre aktører, berører ikke det Lovdatas stilling.

? Lovdata er å regne som et offentlig organ, eller har et “skinn” av offentlighet, som i den aktuelle konteksten innebærer en innskrenkende tolkning av åndsverksloven § 24

Dette er kommentert tidligere, og jeg mener anførselen er uholdbar.

? Prinsippet om Publicatio Legis innebærer at rettsavgjørelser som har betydning som rettskilde ved fastleggelsen av gjeldende rett må være tilgjengeliggjort

Dette er et politisk synspunkt, som jeg ikke kan se har noe rettslig grunnlag. Her må vi tilbake til utgangspunktet: Domstolene avgjør tvister mellom de som er part i sakene, og har direkte virkning bare for de som er parter i sakene, i motsetning til lover og forskrifter, som har virkning for alle. Derfor er det et krav om publisering av lover og forskrifter, men ikke om publisering av dommer. Domstolene publiserte ikke dommer før Høyesterett begynte å gjøre sine avgjørelser tilgjenelig på nett. De har ingen plikt til å publisere dommer.

? Lovdata har vederlagsfritt mottatt samtlige avgjørelser fra Høyesterett siden 1987, samt også lagmannsrettene og tingrettene. Det eksisterer ikke noe annen kilde for å hente ut alle høyesterettsavgjørelsene for denne perioden.

At Lovdata har fått avgjørelsene vederlagsfritt, kan jeg ikke se har noen betydning. Om domstolene har avslått å gi andre tilsvarende tilgang, er det et problem mellom de som har ønsket tilgang og de aktuelle domstolene. Jeg kan ikke se at det skulle få noen betydning for Lovdatas stilling. At det ikke finnes en annen kilde til disse dommene, er direkte feil. Norsk Retstidende og Rettens Gang finnes i mange biblioteker. Nå som de fleste bruker digitale versjoner av dommene, er det mange som kvitter seg med gamle årganger av disse domssamlingene. De kan kjøpes ganske billig. Her er vi ved sakens kjerne: Rettspraksis.no kan gjøre det som Lovdata har gjort, og gjøre de investeringene som Lovdata har gjort. De kan kjøpe tidligere årganer av Norsk Retstidende, skanne disse og legge de inn i en base. Det kan hvem som helst gjøre — selv om man ikke uten videre kan bruke sammendragene. Men verken rettspraksis.no eller andre kan snylte på den investeringen som Lovdata har gjort, ved å gjøre dette materialet tilgjengelig. Det er nettopp slike investeringer som Lovdata har gjort, som databasevernet er ment å skulle verne.

For tiden synes mange å ha en klokkertro på at hvis man bare gjør informasjon gratis tilgjengelig, er de fleste problemer løst. Dette gjelder EU som synes å basere seg på at om bare forbrukerne druknes i ofte uleselig informasjon, så er deres rettigheter ivaretatt og forbrukerne beskyttet. Det gjelder tilhengerne av Open Access for vitenskapelige publikasjoner, som, i alle fall for en del av dem, synes å tro at vi vil få et utdannet og kunnskapsrikt folk om vi bare får fri tiltang til vitenskapelige artikler. Og noen synes å tro at folks rett bli ivaretatt om de får fri tilgang til rettskilder.

Det hender jeg konsulterer dr. Google for å få en viss oversikt over om man behandler og eventuelt hvordan man behandler visse sykdommer, skader eller symptomer. Men hvis det aner meg at det kan være noe som det er grunn til å ta alvorlig, går jeg til min fastlege, eventuelt diskuterer det med leger i min familie eller blant mine venner. Jeg setter meg ikke ned og leser medisinske fagartikler. Om noen uten juridisk skolering setter seg ned og leser dommer i håp om å kunne finne ut av et rettslig spørsmål, vil de i alle fall måtte ha god tid. Det krever innsikt og oversikt å kunne gjøre bruk av et slikt materiale, akkurat som det krever innsikt og oversikt å kunne få utbytte av medisinske fagartikler. En enkelt dom er én brikke i et puslespill som det i beste fall vil være meget vanskelig å legge for en som ikke behersker faget — det kan være vanskelig nok også for fagfolk.

Så kan vi legge til at noen lever i den tro at det som ikke er tilgjengelig på en måte som gjør at man i løpet av sekunder kan søke det opp på nærmeste dataskjerm, ikke er tilgjengelig. Vi har fortsatt biblioteker. Mye av det som finnes i bibliotekene digitaliseres, blant annet gjennom Nasjonalbibliotekets tjeneste bokhylla.no, som blant annet er basert på at Nasjonalbiblioteket betaler vederlag for å gjøre tilgjengelig litteratur som er opphavsrettsig vernet. Men fortsatt hender det at vi må oppsøke bibliotekene, eventuelt bestille fra bibliotekene.

Stortinget har valgt å gjøre tilgjengelig Stortingsforhandlinger helt tilbake til 1814. Så alle lovforarbeider, i alle fall fra tiden etter 1814, er gratis tilgjengelig på nettet. Det hadde selvfølgelig vært greit om også rettspraksis, i alle fall høyesterettspraksis, var tilgjengelig på samme måte.

Vi kan i prinsippet tenke oss at Høyesterett gjør som Storginget: Skanner alle sine gamle dommer og gjør dem tilgjengelig på nettet. I praksis er dette nærmest utenkelig. Vi har lært at Stortinget bruker penger på seg selv på måter som får enhver sammenligning med fulle sjømenn til å bli en grov fornærmelse mot fulle sjømenn. Rettsvesenet har blitt sulteforet gjennom mange år, og er så tappet for ressurser at det er i ferd med å bli et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Det ville blitt helt feil om domstolene i en slik situasjon skulle bruker ressurser på å skanne og gjøre tilgengelig gamle dommer, fremfor å få unna de løpende sakene.

En annen mulighet vil være at Nasjonalbiblioteket skanner dommer (i praksis tidligere publiserte dommer) som en del av prosjektet bokhylla.no.

Den tredje, og etter min mening beste løsningen, ville være at staten, ved Justisdepartementet, kjøper eldre dommer fri fra Lovdata, og at dommer gjøres tilgjengelig på samme måte som Lovdata har valgt å gjøre lover og forskrifter gratis tilgjengelig. Lovdata har allerede foretatt investeringen og gjort jobben med å skanne om ikke alle, så i alle fall de dommer som i dag har noe mer enn rettshistorisk interesse. Det ville vært ganske meningsløst om noen skulle bruke store ressurser på å gjøre den samme jobben en gang til.

Når jeg bare skal slå opp en lovtekst, bruker jeg ofte Lovdatas gratistjeneste. Det er litt av gammel vane, men også fordi dette er noe jeg kan lenke til, uten å tenke på at leserne også skal ha abonnement på LovdataPro. Men skal jeg gjøre ordentlig arbeid, da bruker jeg LovdataPro. Der finner jeg materiale som de aldri vil være aktuelt å gjøre gratis tigjengelig, f.eks. fagartikler, og et søkesystem som er langt bedre enn noe gratissystem kan tilby. Og det koster ikke veldig mye mer enn å abonnere på Aftenposten.