Fri fra 2019

Opp­havs­ret­ten varer 70 fra utlø­pet av opp­ha­vers døds­år. Ved hvert års­kif­te fal­ler verk av en rek­ke opp­ha­ve­re i det fri. Ved inn­gan­gen til 2019 er det verk av opp­ha­ve­re som døde i 1948 som fal­ler i det fri. På lis­te­ne over folk som døde det­te året, fin­ner man en god del tys­ke og japans­ke krigs­for­bry­te­re som ble hen­ret­tet. Jeg reg­ner med at dis­se ikke etter­lot seg noen verk som har noen sær­lig inter­es­se i dag.

I det vi spret­ter champag­nen for å fei­re over­gan­gen til 2019, fal­ler verk av blant annet dis­se opp­ha­ve­re i det fri. Det er sik­kert man­ge fle­re som kun­ne ha vært nevnt, men det er dis­se jeg kom over. Den for meg mest kjen­te per­sonen som døde i 1948 er Mahat­ma Gan­dhi. Det er skre­vet man­ge bøker om ham, og det er også laget fil­mer. Han skrev sik­kert noe, men det er ikke som for­fat­ter eller opp­ha­ver av and­re verk han er mest kjent for.

Når vi skal vel­ge frie verk, kan vi star­te med “Den gla­de enke”, men musikk av Franz Lehar, hvis verk fra i dag er fri. Fil­men er regis­sert av Ernst Lubitsch, som døde i 1947, så hans verk har alle­re­de vært fri et år. Men som vi skal kom­me til neden­for, er film litt kom­pli­sert når det gjel­der verne­tid. Her er “Den gla­de enke” med Jea­net­te MacDo­nald og Mau­rice Che­va­li­er i de to sen­tra­le rol­le­ne.

Den opprn­ne­lig tys­ke bille­kunst­ne­ren og for­fat­te­ren Kurt Schwit­ters, som før kri­gen flyt­tet til Nor­ge, og flyk­tet til Stor­bri­tan­nia da Tysk­land inva­der­te Nor­ge, er også blant dem hvis verk er fri fra 1. janu­ar 2019.

Gus­tav Vige­land døde i 1944, så hans verk har alle­re­de vært frie i noen år. Fra førs­te janu­ar 2019 er også ver­ke­ne til hans yng­re bror Ema­nu­el Vige­land også frie. Det­te glass­ma­le­ri­et «Jesus for­dri­ver krem­mer­ne fra temp­let» er i Oslo dom­kir­ke.

Vi fort­set­ter med den nors­ke for­fat­te­ren The­odor Caspari, mest kjent for sine dikt. For meg er nav­net kjent, men jeg kjen­ner ikke noen av hans ver­ker. Men jeg har sto­re hul­ler i mine lit­te­ra­tur­his­to­ris­ke kunn­ska­per.

Komponister

Komponister

Jeg star­te med noen kom­po­nis­ter, som jeg må inn­røm­me er gans­ke ukjen­te for meg.

Den ita­li­ens­ke kom­po­nis­ten Ermanno Wolf-Fer­ra­ri, er også blant de hvis verk er fri. Han er en kom­po­nist som er ukjent for meg, og jeg kjen­ner ikke noen av hans ver­ker. Jeg for­bin­der Fer­ra­ri med ras­ke biler og vin, ikke med musikk.

And­re kom­po­nis­ter hvis verk er frie fra i dag, er:

  • Manu­el Pon­ce, Mex­i­co.
  • Gerar­do Matos Rod­ri­guez, Uru­guay.
  • Fran­cis­co Alonso, Spa­nia
  • Umber­to Giordano, Ita­lia
  • Car­los López Buchar­do, Argen­ti­na

Forfattere

Ingen av dis­se for­fat­ter­ne, hvis ver­ker er fri fra i dag, er kjen­te for meg.

  • Ross Lock­rid­ge, Jr., USA
  • Milan Begovi, Jugo­sla­via
  • Mon­teiro Lobato, Bra­sil
  • Geor­ges Ber­nan­os, Frank­ri­ke
  • Susan Glas­pell, USA
  • André Suarès, Frank­ri­ke

Billedkunstnere.

Hel­ler ikke her her det noen kjen­te navn for meg, men det sier kan­skje mer om meg enn om dis­se kunst­ner­ne. Uan­sett er verk av dis­se kunst­ner­ne fri fra i dag:

  • Den ita­li­ens­ke male­ren Bia­gio Biaget­ti.
  • Den fra­s­ke male­ren André Dau­chez
  • Den øster­riks­ke male­ren og skulp­tø­re Maxi­mi­li­an Lenz,

Film

Vi har også noen film­re­gis­sø­rer. Film er en kom­pli­sert verks­ka­te­go­ri, med man­ge med­opp­ha­ve­re i en film. Det heter i åvl § 11 bok­stav c, at verne­ti­den for film reg­nes fra utlø­pet av døds­året for den som lever lengst av hoved­re­gis­sø­ren, for­fat­te­ren av film­ma­nu­skript, dia­log­for­fat­te­ren og kom­po­nis­ten av musikk som er frem­brakt med hen­blikk på film­inn­spil­lin­gen. Det­te er basert på EUs verne­tids­di­rek­tiv. Det er der­for ikke til­strek­ke­lig at det har gått 70 år etter utlø­pet av regis­sø­rens døds­år, for å avgjø­re om en film er fri, Film er ikke min ster­kes­te side, så her kan jeg ha over­sett noen vik­ti­ge per­soner.

Den mes­te, i alle fall for meg, er sov­je­tis­ke Sergei Eisen­stein, man­nen bak “Pan­ser­krys­se­ren Potem­kin”. Vi tar også med den svens­ke film­pro­du­sen­ten og manus­for­fat­te­ren Char­les Mag­nus­son. Og den frans­ke skue­spil­le­ren og regis­sø­ren Anto­nin Artaud.

Paul Wege­ner, tysk skue­spil­ler, manus­for­fat­ter og regis­sør. En av pio­ne­re­ne i tysk eks­pre­sjo­nis­me.

Jac­ques Feyder, frans­ke film­ska­per

Et blikk mot USA og ut i verden

New York Times har en artik­kel om verk som fal­ler i det fri fra 1. janu­ar i år. Det er en mer­ke­lig artik­kel, basert på en USAnsk bestem­mel­se om vern i 95 år fra pub­li­se­ring. Den reflek­te­rer et USAn­ske syn på ver­den, hvor verden=USA. Lis­ten over for­fat­te­re hvis verk, iføl­ge New York Times, blir fri fra 1. janu­ar 2019, inklu­de­rer: Mar­cel Proust, Wil­la Cat­h­er, D. H. Lawren­ce, Agatha Chris­tie, Joseph Con­rad, Edith Whar­ton, P. G. Wode­house, Rudy­ard Kip­ling, Kathe­ri­ne Mans­field, Robert Frost og Wallace Ste­vens. Det kan sies mye om det de skri­ver i den­ne artik­ke­len, og jeg skal si litt. Det blir et tema med kom­pli­ka­sjo­ner.

Mar­cel Proust døde i 1927, så hans verk har vært frie i minst 21 år. Etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 7 nr 8, er utgangs­punk­tet at et verk fritt når det er fritt i ver­kets hjem­land. Da Mar­cel Prousts ver­ker ble frie i Frank­ri­ke, ble de også frie i res­ten av ver­den. Det vil­le ikke over­ras­ke om man i USA ikke anser et verk for å være utgitt før det er over­satt til USA-engelsk og utgitt i USA, og da vil det være selv­sten­dig vern for over­set­tel­sen. Men Mar­cel Prousts verk er frie, og har vært det len­ge — i fransk ori­gi­nal­ver­sjon.

Wil­la Car­ter er et annet navn på New York Times’ lis­te. Hun døde i 1947, så hen­nes verk ble fri 1. janu­ar 2018. Her kan vi min­ne om en annen av bestem­mel­se­ne i Bern­kon­ven­sjo­nen artik­kel 7 nr 8: Spørs­må­let om vern avgjø­res etter ret­ten i det lan­det hvor man søker vern. Vern for verk av bl.a. Wil­la Car­ter i Nor­ge, avgjø­res av norsk rett, hvil­ket vil si at hen­nes verk var ver­net i 70 år etter utlø­pet av hen­nes døds­år. Om ver­ke­ne fort­satt er ver­net i deres hjem­land etter det­te tids­punk­tet, er uten betyd­ning. Det er alt­så slik at spørs­må­let om et verk er ver­net i Nor­ge, avgjø­res etter norsk rett, men alt­så slik at ver­ket uan­sett vil være fritt hvis det er fritt i hjem­lan­det.

D. H. Lawren­ce, døde i 1920, Jospeh Con­rad i 1924, Edith Whar­ton i 1937, Rudy­ard Kip­ling i 1936, Kathe­ri­ne Mans­field i 1923, så deres verk er frie hos oss og i det mes­te av ver­den, helt uav­hen­gig av USAnsk lov­giv­ning. Bern­kon­ven­sjo­nen sier at et verk ikke skal være len­ger enn verne­ti­den i hjem­lan­det, med mind­re loven i det lan­det hvor man søker vern sier noe annet. Bern­kon­ven­sjo­nen er der­for ikke til hin­der for at f.eks. USA gir vern for verk som er frie i deres hjem­land, men om USAnsk lov­giv­ning gir vern, så er det uan­sett uten betyd­ning uten­for USA. I Nor­ge føl­ger det av for­skrift til ånds­ver­lo­ven § 6–3, at et verk ikke er ver­net len­ger enn et verk i til­sva­ren­de kate­go­ri er ver­net i ver­kets hjem­land. Det vir­ker gans­ke menings­løst å ver­ne et verk som ikke er ver­net i dets hjem­lm­land. Hvem som helst har siden 2007kunnet gi ut f.eks. Ruy­dard Kip­lings verk omtrent hvor som helst i ver­den, med mulig unn­tak for USA, hvis det som står i New York Times stem­mer. Det er menings­løst om det at et for­lag ga ut bøke­ne for 90+ år siden skal gi dem et mono­pol som hind­rer and­re i å gi ut et verk som er fritt i hjem­lan­det.

Wallace Ste­vens døde i 1955. Hvis han had­de vært hjem­me­hø­ren­de i et EU/E­ØS-land, vil­le hans verk fort­satt ha vært ver­net. Men hvis det stem­mer i at de er fri i USA, vil de også være fri hos oss.

På lis­ten fin­ner vi også Agatha Chris­tie og P. G. Wode­house. Her har nok for­fat­te­ren av artik­ke­len i New York Times glemt at det fin­nes en ver­den uten­for USA, hvor det også skri­ves bøker. Beg­ge dis­se for­fat­ter­ne er engels­ke. Agatha Chris­tie døde i 1976 og P. G. Wood­house i 1975. Bern­kon­ven­sjo­nen byg­ger på to prin­sip­per: Nasjo­nal like­be­hand­ling og vis­se mini­mums­ret­tig­he­ter. Nasjo­nal like­be­hand­ling betyr at lan­de­ne er for­plik­tet til å gi opp­ha­ve­re og verk fra and­re kon­ven­sjons­land det sam­me ver­net som man gir eget lands opp­ha­ve­re og verk. Mini­mums­reg­le­ne gjel­der for opp­ha­ve­re og verk fra and­re konv­ren­sjons­land. Et land kan behand­le nasjo­na­le opp­ha­ve­re og verk så dår­lig de bare vil, uten at det vil være i strid med Bern­kon­ven­sjo­nen. Et av mini­mums­kra­ve­ne, som står i Bern­kon­ven­sjo­nen artik­kel 7 nr 1, er at et verk skal være ver­net i 50 år etter opp­ha­vers død. Vi kan mer­ke oss at eter Bern­kon­ven­sjo­nen reg­ner verne­ti­den fra døds­tids­punk­tet, ikke fra utlø­pet av døds­året, slik vi gjør hos oss. Det­te inne­bæ­rer at det vil være konve­s­jons­stri­dig om Agatha Chris­ties verk blir fri i USA før 12. janu­ar 2026, og P G Woo­dou­ses verk blir fri før 14. febru­ar 2025.

USAs “The Ber­ne Con­ven­tion Imple­men­ta­tion Act” fra 1988 er kna­pp. Den sier at kon­ven­sjo­nen ikke har direkte­virk­ning i USAnsk rett. Den­ne loven inne­hol­der ingen over­gangs­be­stem­mel­ser. For å avgjø­re hva som er ver­net og hvor len­ge, må vi inn i USAnsk opp­havs­rett. Vi kan ta med inn­led­nin­gen til US Copy­right Ofice sir­ku­læ­re 15a om verne­tid:

” The pro­vi­sions of copy­right law dea­ling with dura­tion are com­plex. Dif­fe­rent stan­dards apply depen­ding on whether federal sta­tutory copy­right pro­tec­tion was secu­red before or on or after Janua­ry 1, 1978, the date the cur­rent law—the Copy­right Act of 1976—took effect. In addition, seve­r­al amend­ments enacted sin­ce Janua­ry 1, 1978, affect dura­tion. ”

For verk skapt eller pub­li­sert på eller sene­re enn 1. janu­ar 1978 eller sene­re, er hoved­re­ge­len at ver­ket er ver­net 70 år etter ulø­pet av opp­ha­vers døds­år, men for anonyme/pseudonyme verk og verk skapt av ansat­te er verne­ti­den det som blir kor­test av 120 år fra ver­ket ble skapt, eller 95 år fra det ble pub­li­sert. For verk skapt eller pub­li­sert før 1. janu­ar nøy­er jeg med med å si at det er kom­pli­sert.

Robert Frost er et inter­esse­ant til­fel­le. Han var USA­ner, og døde i 1963. Men i den grad vi skal tro Wiki­pe­dia, ble hans verk, i alle fall i de førs­te åre­ne, først pub­li­sert i Eng­land (han bod­de i Eng­land fra 1912 til 1915). Det føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen art 5 (4) a at et verk er hjem­me­hø­ren­de i det land hvor det først ble pub­li­sert. De av Robert Frosts ver­ker som ble pub­li­ser i Eng­land er etter Bern­kon­ven­sjo­nen engels­ke, selv om han var født i USA, at han sene­re flyt­tet til­ba­ke til USA og ver­ke­ne sene­re ble utgitt der.

USA til­tråd­te Bern­kon­ven­sjo­nen i 1987, og den tråd­te i kraft for USA fra 1.1.1989. Etter Bern­kon­ven­sjo­nen art 3 nr 4 anses et verk for utgitt sam­ti­dig i to kon­ven­sjons­land hvis ver­ket utgis i land nr 2 innen 30 dager etter utgi­vel­se i det førs­te lan­det. Det føl­ger av Bern­kon­ven­sjo­nen art 4 (4) b at hvis et verk pub­li­se­res sam­ti­dig i et kon­ven­sjons­land og et land uten­form bern­kon­ven­sjo­nen, anses ver­ket for hjem­me­hø­ren­de i kon­ven­sjons­lan­det. Så om noen av Agatha Chris­ties bøker skul­le ha vært pub­li­sert sam­ti­dig i Stor­bri­tan­nia og USA, anses ver­ket i for­hold til Bern­kon­ven­sjo­nen å være hjem­me­hø­ren­de i Stor­bri­tan­nia, i og med at hun døde len­ge før USA til­tråd­te Bern­kon­ven­sjo­nen.

Som nevnt står det ingen over­gangs­reg­ler i den USAn­ske loven om å titil­tre Bern­kon­ven­sjo­nen, så det blir ikke lett å avgjø­re hva som vil gjel­de for verk fra “Bern­land”, utgitt før 1. janu­ar 1978. Men det er ikke noe nytt at USAnsk lov­giv­ning frem­står som sys­sel­set­tings­til­tak for advo­ka­ter.

På lis­ten over for­fat­te­re, hvis verk, eller i alle fall noen av ders verk, vil bli fri i åre­ne som kom­mer, fin­ner vi F. Scott Fitz­gerald, Wil­liam Faulk­ner, Ernest Heming­way og Vir­gi­nia Woolf. F. Scott Fitz­gerald døde i 1940 og Vir­gi­nia Wolf i 1941, så alle deres ver­ker er frie hos oss, uan­sett om de er ver­net i USA eller ikke. Men Ernest Hem­ming­way og Wil­liam Faulk­ner døde i hen­holds­vis 1961 og 1962, så deres verk er vil i utangs­punk­tet være ver­net til 2032 og 2033 hos oss. Men hvis de ikke len­ger er ver­net i hjem­lan­det, vil de hel­ler ikke være ver­net hos oss. New York Times skri­ver om den spen­nen­de lit­te­ra­tu­ren som ble skre­vet på 1920-tal­let. Om dis­se ver­ke­ne skul­le bli frie i USA, vil det være på grunn av verne­tids­reg­ler knyt­tet til utgi­vel­ses­tids­punk­tet, slik at det even­tu­elt vil være enkel­te bøker av Ernest Hem­ming­way som vil være fri, ikke hele hans for­fat­ter­skap.

USA var sene med å slut­te seg til Bern­kon­ven­sjo­nen, og sto slik sett len­ge uten­for det vit­vik­tigs­te opp­havs­retts­li­ge sam­ar­bei­det i WIPO. Det har vært sagt at USAs mot­stand var begrun­net i at de ikke vil­le opp­gi sine krav om for­ma­li­te­ter for å opp­nå vern (regist­re­ring), og de idel­le ret­tig­he­ter (moral rights på engelsk). Noen som tror at alt som er bra kom­mer fra USA og at alt som kom­mer fra USA er bra, øns­ker regist­re­ring også hos oss. Som først og fremst vil bety mer byrå­kra­ti, og at unge kunst­ne­res verk ofte ikke vil bli ver­net, for­di de ikke sør­ger for for­ma­li­te­te­ne. USA har en lite ære­rik his­to­rie som pirat­land. Det var nok det­te, og at det først var da Coca-Donald kul­tu­ren ble glo­balt domi­ne­ren­de, slik at USA ble et kul­tur­eks­por­te­ren­de og ikke et kul­tur­im­por­te­ren­de land, at de så seg tjent med inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid og inter­na­sjo­nal regu­le­ring. Bar­ba­ra Rin­ger, en sen­tral per­son i US Copy­right Office, sa det slik: ” until around 1955, the Uni­ted Sta­tes’ “role in inter­na­tio­nal copy­right was mar­ked by short-sighted­ness, poli­ti­cal iso­la­tio­nism, and nar­row eco­no­mic self-inte­rest”.

Det­te med “USA First” er ikke noe som Donald Trump har fun­net på. Det har all­tid vært et bæren­de prin­sipp i USAs poli­tikk inter­na­sjo­nalt. For å ta det også: Det er “USA først”, ikke “Ame­ri­ka først”. Det at man set­ter lik­hets­tegn mel­lom Ame­ri­ka og USA er også en form for USAnsk impe­ria­lis­me. Ame­ri­ka er mer enn USA. Det omfat­ter også Cana­da, Mex­i­co, Cuba og Bra­sil, man­ge and­re land. Det er der­for jeg fore­trek­ker å bru­ke beteg­nel­sen USAnsk og USA­ne­re.

Print Friendly, PDF & Email