Opphavsretten varer 70 fra utløpet av opphavers dødsår. Ved hvert årskifte faller verk av en rekke opphavere i det fri. Ved inngangen til 2019 er det verk av opphavere som døde i 1948 som faller i det fri. På listene over folk som døde dette året, finner man en god del tyske og japanske krigsforbrytere som ble henrettet. Jeg regner med at disse ikke etterlot seg noen verk som har noen særlig interesse i dag.
I det vi spretter champagnen for å feire overgangen til 2019, faller verk av blant annet disse opphavere i det fri. Det er sikkert mange flere som kunne ha vært nevnt, men det er disse jeg kom over. Den for meg mest kjente personen som døde i 1948 er Mahatma Gandhi. Det er skrevet mange bøker om ham, og det er også laget filmer. Han skrev sikkert noe, men det er ikke som forfatter eller opphaver av andre verk han er mest kjent for.
Når vi skal velge frie verk, kan vi starte med “Den glade enke”, men musikk av Franz Lehar, hvis verk fra i dag er fri. Filmen er regissert av Ernst Lubitsch, som døde i 1947, så hans verk har allerede vært fri et år. Men som vi skal komme til nedenfor, er film litt komplisert når det gjelder vernetid. Her er “Den glade enke” med Jeanette MacDonald og Maurice Chevalier i de to sentrale rollene.
Den opprnnelig tyske billekunstneren og forfatteren Kurt Schwitters, som før krigen flyttet til Norge, og flyktet til Storbritannia da Tyskland invaderte Norge, er også blant dem hvis verk er fri fra 1. januar 2019.
Gustav Vigeland døde i 1944, så hans verk har allerede vært frie i noen år. Fra første januar 2019 er også verkene til hans yngre bror Emanuel Vigeland også frie. Dette glassmaleriet «Jesus fordriver kremmerne fra templet» er i Oslo domkirke.
Vi fortsetter med den norske forfatteren Theodor Caspari, mest kjent for sine dikt. For meg er navnet kjent, men jeg kjenner ikke noen av hans verker. Men jeg har store huller i mine litteraturhistoriske kunnskaper.
Komponister
Komponister
Jeg starte med noen komponister, som jeg må innrømme er ganske ukjente for meg.
Den italienske komponisten Ermanno Wolf-Ferrari, er også blant de hvis verk er fri. Han er en komponist som er ukjent for meg, og jeg kjenner ikke noen av hans verker. Jeg forbinder Ferrari med raske biler og vin, ikke med musikk.
Andre komponister hvis verk er frie fra i dag, er:
- Manuel Ponce, Mexico.
- Gerardo Matos Rodriguez, Uruguay.
- Francisco Alonso, Spania
- Umberto Giordano, Italia
- Carlos López Buchardo, Argentina
Forfattere
Ingen av disse forfatterne, hvis verker er fri fra i dag, er kjente for meg.
- Ross Lockridge, Jr., USA
- Milan Begovi, Jugoslavia
- Monteiro Lobato, Brasil
- Georges Bernanos, Frankrike
- Susan Glaspell, USA
- André Suarès, Frankrike
Billedkunstnere.
Heller ikke her her det noen kjente navn for meg, men det sier kanskje mer om meg enn om disse kunstnerne. Uansett er verk av disse kunstnerne fri fra i dag:
- Den italienske maleren Biagio Biagetti.
- Den fraske maleren André Dauchez
- Den østerrikske maleren og skulptøre Maximilian Lenz,
Film
Vi har også noen filmregissører. Film er en komplisert verkskategori, med mange medopphavere i en film. Det heter i åvl § 11 bokstav c, at vernetiden for film regnes fra utløpet av dødsåret for den som lever lengst av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembrakt med henblikk på filminnspillingen. Dette er basert på EUs vernetidsdirektiv. Det er derfor ikke tilstrekkelig at det har gått 70 år etter utløpet av regissørens dødsår, for å avgjøre om en film er fri, Film er ikke min sterkeste side, så her kan jeg ha oversett noen viktige personer.
Den meste, i alle fall for meg, er sovjetiske Sergei Eisenstein, mannen bak “Panserkrysseren Potemkin”. Vi tar også med den svenske filmprodusenten og manusforfatteren Charles Magnusson. Og den franske skuespilleren og regissøren Antonin Artaud.
Paul Wegener, tysk skuespiller, manusforfatter og regissør. En av pionerene i tysk ekspresjonisme.
Jacques Feyder, franske filmskaper
Et blikk mot USA og ut i verden
New York Times har en artikkel om verk som faller i det fri fra 1. januar i år. Det er en merkelig artikkel, basert på en USAnsk bestemmelse om vern i 95 år fra publisering. Den reflekterer et USAnske syn på verden, hvor verden=USA. Listen over forfattere hvis verk, ifølge New York Times, blir fri fra 1. januar 2019, inkluderer: Marcel Proust, Willa Cather, D. H. Lawrence, Agatha Christie, Joseph Conrad, Edith Wharton, P. G. Wodehouse, Rudyard Kipling, Katherine Mansfield, Robert Frost og Wallace Stevens. Det kan sies mye om det de skriver i denne artikkelen, og jeg skal si litt. Det blir et tema med komplikasjoner.
Marcel Proust døde i 1927, så hans verk har vært frie i minst 21 år. Etter Bernkonvensjonen art 7 nr 8, er utgangspunktet at et verk fritt når det er fritt i verkets hjemland. Da Marcel Prousts verker ble frie i Frankrike, ble de også frie i resten av verden. Det ville ikke overraske om man i USA ikke anser et verk for å være utgitt før det er oversatt til USA-engelsk og utgitt i USA, og da vil det være selvstendig vern for oversettelsen. Men Marcel Prousts verk er frie, og har vært det lenge — i fransk originalversjon.
Willa Carter er et annet navn på New York Times’ liste. Hun døde i 1947, så hennes verk ble fri 1. januar 2018. Her kan vi minne om en annen av bestemmelsene i Bernkonvensjonen artikkel 7 nr 8: Spørsmålet om vern avgjøres etter retten i det landet hvor man søker vern. Vern for verk av bl.a. Willa Carter i Norge, avgjøres av norsk rett, hvilket vil si at hennes verk var vernet i 70 år etter utløpet av hennes dødsår. Om verkene fortsatt er vernet i deres hjemland etter dette tidspunktet, er uten betydning. Det er altså slik at spørsmålet om et verk er vernet i Norge, avgjøres etter norsk rett, men altså slik at verket uansett vil være fritt hvis det er fritt i hjemlandet.
D. H. Lawrence, døde i 1920, Jospeh Conrad i 1924, Edith Wharton i 1937, Rudyard Kipling i 1936, Katherine Mansfield i 1923, så deres verk er frie hos oss og i det meste av verden, helt uavhengig av USAnsk lovgivning. Bernkonvensjonen sier at et verk ikke skal være lenger enn vernetiden i hjemlandet, med mindre loven i det landet hvor man søker vern sier noe annet. Bernkonvensjonen er derfor ikke til hinder for at f.eks. USA gir vern for verk som er frie i deres hjemland, men om USAnsk lovgivning gir vern, så er det uansett uten betydning utenfor USA. I Norge følger det av forskrift til åndsverloven § 6-3, at et verk ikke er vernet lenger enn et verk i tilsvarende kategori er vernet i verkets hjemland. Det virker ganske meningsløst å verne et verk som ikke er vernet i dets hjemlmland. Hvem som helst har siden 2007kunnet gi ut f.eks. Ruydard Kiplings verk omtrent hvor som helst i verden, med mulig unntak for USA, hvis det som står i New York Times stemmer. Det er meningsløst om det at et forlag ga ut bøkene for 90+ år siden skal gi dem et monopol som hindrer andre i å gi ut et verk som er fritt i hjemlandet.
Wallace Stevens døde i 1955. Hvis han hadde vært hjemmehørende i et EU/EØS-land, ville hans verk fortsatt ha vært vernet. Men hvis det stemmer i at de er fri i USA, vil de også være fri hos oss.
På listen finner vi også Agatha Christie og P. G. Wodehouse. Her har nok forfatteren av artikkelen i New York Times glemt at det finnes en verden utenfor USA, hvor det også skrives bøker. Begge disse forfatterne er engelske. Agatha Christie døde i 1976 og P. G. Woodhouse i 1975. Bernkonvensjonen bygger på to prinsipper: Nasjonal likebehandling og visse minimumsrettigheter. Nasjonal likebehandling betyr at landene er forpliktet til å gi opphavere og verk fra andre konvensjonsland det samme vernet som man gir eget lands opphavere og verk. Minimumsreglene gjelder for opphavere og verk fra andre konvrensjonsland. Et land kan behandle nasjonale opphavere og verk så dårlig de bare vil, uten at det vil være i strid med Bernkonvensjonen. Et av minimumskravene, som står i Bernkonvensjonen artikkel 7 nr 1, er at et verk skal være vernet i 50 år etter opphavers død. Vi kan merke oss at eter Bernkonvensjonen regner vernetiden fra dødstidspunktet, ikke fra utløpet av dødsåret, slik vi gjør hos oss. Dette innebærer at det vil være konvesjonsstridig om Agatha Christies verk blir fri i USA før 12. januar 2026, og P G Woodouses verk blir fri før 14. februar 2025.
USAs “The Berne Convention Implementation Act” fra 1988 er knapp. Den sier at konvensjonen ikke har direktevirkning i USAnsk rett. Denne loven inneholder ingen overgangsbestemmelser. For å avgjøre hva som er vernet og hvor lenge, må vi inn i USAnsk opphavsrett. Vi kan ta med innledningen til US Copyright Ofice sirkulære 15a om vernetid:
” The provisions of copyright law dealing with duration are complex. Different standards apply depending on whether federal statutory copyright protection was secured before or on or after January 1, 1978, the date the current law—the Copyright Act of 1976—took effect. In addition, several amendments enacted since January 1, 1978, affect duration. “
For verk skapt eller publisert på eller senere enn 1. januar 1978 eller senere, er hovedregelen at verket er vernet 70 år etter uløpet av opphavers dødsår, men for anonyme/pseudonyme verk og verk skapt av ansatte er vernetiden det som blir kortest av 120 år fra verket ble skapt, eller 95 år fra det ble publisert. For verk skapt eller publisert før 1. januar nøyer jeg med med å si at det er komplisert.
Robert Frost er et interesseant tilfelle. Han var USAner, og døde i 1963. Men i den grad vi skal tro Wikipedia, ble hans verk, i alle fall i de første årene, først publisert i England (han bodde i England fra 1912 til 1915). Det følger av Bernkonvensjonen art 5 (4) a at et verk er hjemmehørende i det land hvor det først ble publisert. De av Robert Frosts verker som ble publiser i England er etter Bernkonvensjonen engelske, selv om han var født i USA, at han senere flyttet tilbake til USA og verkene senere ble utgitt der.
USA tiltrådte Bernkonvensjonen i 1987, og den trådte i kraft for USA fra 1.1.1989. Etter Bernkonvensjonen art 3 nr 4 anses et verk for utgitt samtidig i to konvensjonsland hvis verket utgis i land nr 2 innen 30 dager etter utgivelse i det første landet. Det følger av Bernkonvensjonen art 4 (4) b at hvis et verk publiseres samtidig i et konvensjonsland og et land utenform bernkonvensjonen, anses verket for hjemmehørende i konvensjonslandet. Så om noen av Agatha Christies bøker skulle ha vært publisert samtidig i Storbritannia og USA, anses verket i forhold til Bernkonvensjonen å være hjemmehørende i Storbritannia, i og med at hun døde lenge før USA tiltrådte Bernkonvensjonen.
Som nevnt står det ingen overgangsregler i den USAnske loven om å titiltre Bernkonvensjonen, så det blir ikke lett å avgjøre hva som vil gjelde for verk fra “Bernland”, utgitt før 1. januar 1978. Men det er ikke noe nytt at USAnsk lovgivning fremstår som sysselsettingstiltak for advokater.
På listen over forfattere, hvis verk, eller i alle fall noen av ders verk, vil bli fri i årene som kommer, finner vi F. Scott Fitzgerald, William Faulkner, Ernest Hemingway og Virginia Woolf. F. Scott Fitzgerald døde i 1940 og Virginia Wolf i 1941, så alle deres verker er frie hos oss, uansett om de er vernet i USA eller ikke. Men Ernest Hemmingway og William Faulkner døde i henholdsvis 1961 og 1962, så deres verk er vil i utangspunktet være vernet til 2032 og 2033 hos oss. Men hvis de ikke lenger er vernet i hjemlandet, vil de heller ikke være vernet hos oss. New York Times skriver om den spennende litteraturen som ble skrevet på 1920-tallet. Om disse verkene skulle bli frie i USA, vil det være på grunn av vernetidsregler knyttet til utgivelsestidspunktet, slik at det eventuelt vil være enkelte bøker av Ernest Hemmingway som vil være fri, ikke hele hans forfatterskap.
USA var sene med å slutte seg til Bernkonvensjonen, og sto slik sett lenge utenfor det vitviktigste opphavsrettslige samarbeidet i WIPO. Det har vært sagt at USAs motstand var begrunnet i at de ikke ville oppgi sine krav om formaliteter for å oppnå vern (registrering), og de idelle rettigheter (moral rights på engelsk). Noen som tror at alt som er bra kommer fra USA og at alt som kommer fra USA er bra, ønsker registrering også hos oss. Som først og fremst vil bety mer byråkrati, og at unge kunstneres verk ofte ikke vil bli vernet, fordi de ikke sørger for formalitetene. USA har en lite ærerik historie som piratland. Det var nok dette, og at det først var da Coca-Donald kulturen ble globalt dominerende, slik at USA ble et kultureksporterende og ikke et kulturimporterende land, at de så seg tjent med internasjonalt samarbeid og internasjonal regulering. Barbara Ringer, en sentral person i US Copyright Office, sa det slik: ” until around 1955, the United States’ “role in international copyright was marked by short-sightedness, political isolationism, and narrow economic self-interest”.
Dette med “USA First” er ikke noe som Donald Trump har funnet på. Det har alltid vært et bærende prinsipp i USAs politikk internasjonalt. For å ta det også: Det er “USA først”, ikke “Amerika først”. Det at man setter likhetstegn mellom Amerika og USA er også en form for USAnsk imperialisme. Amerika er mer enn USA. Det omfatter også Canada, Mexico, Cuba og Brasil, mange andre land. Det er derfor jeg foretrekker å bruke betegnelsen USAnsk og USAnere.