RINF 1200 – eksamen 2018H, med kommentarer.

Dette er en skrevet først og fremst for de som var oppe til eksamen i faget RINF 1200, Opphavsrett og beslektede emner, høsten 2018. Og for de som skal studere og ta eksamen i dette faget i fremtiden. Jeg deler oppgaven i tre deler og angir disse som del 1, del 2 og del 3 selvo om oppgaveteksten ikke var inndelt på denne måten, og drøfter de enkelte spørsmål under hver del.

Del I.

“En av Lilleviks store sønner, fotografen Pedro Holmås, hadde en utstilling i Galleri Storevik i nabobyen Storevik. Galleriet laget en katalog med bildene, som de solgte til besøkende på utstillingen. De la også ut katalogen, i praksis alle bildene fra utstillingen, på galleriets nettsider. Pedro likte ikke dette. Han ønsket at folk skulle kjøpe kopier av hans bilder, ikke få fine gjengivelser i katalogen. Han likte heller ikke at bildene ble gjort tilgjengelig på nettet, i ganske høy oppløsning. Gallerieier Martine Krikeby mente at det var en lang tradisjon for at galleriene laget kataloger med bilder de stilte ut, og at det måtte de ha lov til å gjøre. I 2018 måtte det være en selvfølge at de også kunne lage en nettkatalog når de hadde en utstilling. Martine mente at de ikke hadde plikt til å betale for å gjøre bildene tilgjengelig i katalogen eller på nettet.

1. Kan Galleri Storevik publisere bildene i (papir)katalogen?

2. Kan Galleri Storevik gjøre bildene (katalogen) tilgjengelig på nettet?

3. Må galleriet betale for bruken av bildene.”

Spørsmål 1: Kan Galleri Storevik publisere bildene i (papir)katalogen?

Det spiller ingen rolle for vurderingen om det dreier seg om fotografiske verk eller fotografiske bilder. Når det gjelder en fotografiutstilling i et galleri, bør vi kunne regne med at det er fotografiske verk — men det spiller uansett ingen rolle for drøftelsen.

Som opphaver har Pedro Holmås enerett til å fremstille eksemplarer av sine fotografier, og å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten. Hvis andre skal gjøre dette, må de enten ha samtykke fra opphaver, eller det må være en lovbestemmelse som gir slik rett.

Åndsverkloven § 38 gir en rett til å gjengi kunstverk og fotografiske verk i kataloger. Denne lyder (det er ingen grunn til å gjengi lovbestemmelsen i besvarelsen, men jeg velger å gjøre det her):

Kunstverk og fotografisk verk som inngår i en samling eller som utstilles eller utbys til salg, kan avbildes i katalog over samlingen, i katalog over verk som utstilles eller utbys til salg, og i meddelelse om utstillingen eller salget. Katalog kan bare fremstilles ved trykking, fotokopiering eller lignende metode.?

Det følger av åvl § 23 fjerde ledd, at denne bestemmelsen også gjelder for fotografiske bilder.

Det er, med hjemmel i denne bestemmelsen, ingen tvil om at fotgrafiene kan gjengis i papirkatalogen.

Spørsmål 2. Kan Galleri Storevik gjøre bildene (katalogen) tilgjengelig på nettet?

Åvl § 38 sier at katalog bare kan fremstilles ” ved trykking, fotokopiering eller lignende metode”. Tilgjengeliggjøring på nett, omfattes ikke av bestemmelsen.

Direktiv 2001/29/EF, ofte omtalt som “Infosoc-direktivet” eller bare “opphavsrettsdirektivet”, inneholder en rekke bestemmelser om avgrensninger som de enkelte land skal eller kan gjøre i opphavers enerett. Denne retten til å gjøre verk tilgjengelig i en katalog, er ikke blant de avgrensninger som tillates etter direktivet. Men direktivet art 5 nr 3, bokstav o, åpner også for følgende avgrensninger:

når det dreier seg om bruk i visse andre tilfeller av mindre betydning der det allerede finnes unntak eller avgrensninger i nasjonal lovgivning, forutsatt at det bare er analog bruk og ikke berører den frie bevegelighet for varer og tjenester i Fellesskapet, med forbehold for de øvrige unntak og avgrensninger fastsatt i denne artikkel.

Bestemmelsen i åvl § 38 er en som kan opprettholdes med hjemmel i denne direktivbestemmelsen, men denne gir kun hjemmel for å tillate analog gjengivelse. Dette om direktivet og bestemmelsens bakgrunn, er ikke noe jeg venter at studenter i dette faget skal kunne noe om. Men jeg tar det med som en forklaring på hvorfor regelen er som den er, og hvorfor vi har en regel som i dag fremstår noe gammelmodig.

Galleriet har ikke rett til å gjøre bildene tilgjengelig på nettet.

3. Må galleriet betale for bruken av bildene?

Åvl § 38 er en fribruksbestemmelse. Så lenge bruken er innenfor det som er tillatt etter § 38. Da det ikke finnes hjemmel for å gjøre bildene tilgjengelig på nettet, må galleriet betale vederlag for denne bruken.

Oppgaven spør bare etter om galleriet må betale vederlag, ikke om hvor mye de eventuelt må betale. Det er derfor ingen grunn til å gå inn på reglene for å fastsette dette. Noen gjør det, og noen mener at galleriet opptrådte i god tro, da de ikke visste at det var ulovlig. Det er et prinsipp om at rettsvillfarelse ikke fritar, så at galleriet var uvitende om at de ikke kunne publisere på denne måten uten samtykke, fritar dem ikke for ansvar.

Del II.

Et av bildene var av Småbygdas store datter, langrennsløperen Trude Nordhaug, da hun krysset mållinjen og tok sin første verdenscupseier. Hun klaget både til fotograf Pedro og gallerist Martine, over at bildet var stilt ut, tatt med i katalogen og lagt ut på nettet. Hun likte bildet, og det vakte gode minner. Men hun hadde ikke lenger sponsoravtaler med noen av de sponsorer hvis merker var svært så tydelig på hennes klær og utstyr. Hun aksepterte kun å bli avbildet i klær som viste de sponsorene som hun i dag hadde avtale med. Martine viste til at det var Pedro som hadde valgt ut bildet, og at hun uansett ikke kunne holdes ansvarlig for å ha stilt det ut, tatt det med i den trykte katalogen eller ha gjort det tilgjengelig på galleriets nettsider.

4. Kan Trude Nordhaug nekte Pedro Holmås å stille ut bildet?

5. Kan Martine Krikeby holdes ansvarlig for å ha tatt bildet med i katalogen, og for å ha lagt det ut på galleriets nettsider? [Her var det feil navn i oppgaveteksten. Men det ble heldigvis oppdaget og korrigert under eksamen.]

4. Kan Trude Nordhaug nekte Pedro Holmås å stille ut bildet?

Dette er et spørsmål om “retten til eget bilde” etter åvl § 104. Dette er egentlig en personvernbestemmelse, ikke en rettighetsbestemmelse, men den har nå havnet i åndsverkloven. Utgangspunktet er at fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede. Vi får ikke se bildet. Men ut fra beskrivelsen kan vi legge til grunn at det avbilder personen Trude Nordhaug. Videre at det å stille ut et bilde på et galleri, er å vise bildet offentlig. Det er ingen grunn til å problematisere noe av dette. Utgangspunktet er altså at de trenger samtykke fre Trude Nordhaug.

Det er en rekke unntak fra dette utgangspunktet.

a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse

Det sies ikke uttrykkelig hvor gammelt bildet er, bare at det var bilde av at hun krysset mållinjen da hun tok sin første verdenscupseier. Det tilsier at det ikke er et aktuelt bilde.

b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Det vi får vite, er at det er bilde av “Småbygdas store datter, langrennsløperen Trude Nordhaug, da hun krysset mållinjen og tok sin første verdenscupseier.” Vi har ikke bildet, slik at det er vanskelig å avgjøre hva som er hovedinnholdet i bildet. Men teksten tyder på at Trude Nordhaug var motivet. Det var ikke en hvilken som helst skiløper som krysset målstreken. Min konklusjon er i alle fall at heller ikke unntaket i bokstav b kommer til anvendelse.

c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse.

Det er ikke bilde av en forsamling eller folketog i friluft. Men andre del, forhold eller hendelser som har allmenn interesse, bør etter min vurdering kunne anvendes her. Det at en av de lokale heltene tar sin første verdenscupseier er en hendelse som har allmenn interesse, selv om saken ikke lenger kan kalles aktuell.

d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud,

Det kunne være fristende å tenke at utstillingen kan være reklame for Pedro Holmås’ virsomhet. Men bestemmelsen gjelder nok annen type virksomhet, fotografer som stiller ut portretter utstillingsvinduet i sine lokaler. Dessuten gjelder denne bare hvis avbildede ikke har nedlagt forbud. I praksis vil det si at man kan stille ut bildet etter denne bestemmelsen uten å spørre om lov, men må fjerne det om den avbildede krever det. Jeg synes ikke det er noen grunn til å diskutere denne bestemmelsen i denne oppgaven. Men det er heller ikke feil å gjøre det.

Det siste alternativet gjelder gjengivelse ved dokumentinnsyn, kriminalitetsbekjempelse (f.eks. etterlysning), samt biografier. Det er ganske åpenbart at dette ikke er aktuelt i vårt tilfelle, så det er ingen grunn til å drøfte dette.

Min konklusjon er at bildet kan gjenis offentlig uten samtykke, i medhold av åvl § 104 bokstav c, annet alternativ.

5. Kan Martine Krikeby holdes ansvarlig for å ha tatt bildet med i katalogen, og for å ha lagt det ut på galleriets nettsider?

Her må vi forutsette at bildet av Trude Nordhaug ikke kunne vises offentlig, uten hennes samtykke.

Åvl § 104 gjelder å gjengi eller vise bildet offentlig, ikke å ta bilde, fremstille eksemplar, osv. Galleristen som stiller ut bildet viser bildet offentlig, og dermed må hun kunne holdes ansvarlig for dette.

Flere begynner å diskutere en form for redaktøransvar, men det er ikke relevant.

Del III

Storevikposten, som hadde omtalt utstillingen da den åpnet, skrev om utstillingen på nytt, med fokus på konflikten om bildet av Trude Nordhaug. På forsiden hadde de en overskrift med «Trude Nordhaug vil fjerne bilde fra utstilling», med det omstridte bildet i relativt stort format. De publiserte også en del andre bilder fra utstillingen, både i papirutgaven og i nettutgaven. Både Pedro Holmås og Trude Nordhaug protesterte mot at avisen publiserte bildene. Pedro sendte en regning til Storevikposten, og krevde det dobbelte av det avisen pleide å betale for bilder, for de bildene avisen hadde publisert. Redaktør Frans Fykerud i Storevikposten avviste dette. Han viste til at de måtte kunne gjengi bildene i sin vanlige dekning av nyheter fra Storevik.

6. Kan Pedro Holmås kreve betaling for at Storevikposten bruker bildene av a) Trude Nordhaug, b) andre bilder fra utstillingen.
7. Hvis han har krav på betaling, kan han da kreve det dobbelte av vanlig billedhonorar?
8. Kan Trude Nordhaug nekte Storevikposten å publisere dette bildet av henne?

Alle spørsmål skal besvares. Svarene skal begrunnes.

6. Kan Pedro Holmås kreve betaling for at Storevikposten bruker bildene av a) Trude Nordhaug, b) andre bilder fra utstillingen.

Det vi får vite, er følgende:

Storevikposten, som hadde omtalt utstillingen da den åpnet, skrev om utstillingen på nytt, med fokus på konflikten om bildet av Trude Nordhaug. På forsiden hadde de en overskrift med «Trude Nordhaug vil fjerne bilde fra utstilling», med det omstridte bildet i relativt stort format.

Vi må her gå til åvl § 36, som gjelder medias gjengivelse av åndsverk. Bestemmelsens første ledd, lyder:

Et verk som inngår i en dagshending kan ved medias omtale av dagshendingen gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Konflikten om ustillingen av bildet, var uten tvil en dagshending, eller nyhetssak om man vil. Saken gjaldt dette konkrete bildet, og da kunne medier, her Storevikposten, gjengi bildet uten å spørre om lov og uten å betale vederlag. Men denne bestemmelsen gjelder et verk som inngår i dagshendingen. Detbehøver ikke være en konflikt. Det kunne også ha vært avduking av et bilde eller en skulptur, urfremføring av et musikkverk, osv.

Konklusjonen i spørsmål 6a må bli at Pedro Almås ikke har krav på betaling.

Bestemmelsens annet ledd, lyder:

Også et offentliggjort kunstverk, offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjort filmverk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den, kan på samme vilkår som i første ledd gjengis mot vederlag. Dette gjelder ikke verk som er skapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse i media.

De øvrige bildene som er stilt ut, har tilknytning til det bildet konflikten gjelder, da de er en del av den samme utstillingen, men de inngår ikke i dagshendingen. Dette er en tvangslisensbestemmelse (i motsetning til første ledd, som er en fribruksbestemmelse). En tvangslisens innebærer at media, her Storevikposten, ikke behøver å ha samtykke, men må betale for bruken.

Konklusjonen i spørsmål 6b, blir at Pedro Almås kan kreve betaling for gjengivelse av bildene.

7. Hvis han har krav på betaling, kan han da kreve det dobbelte av vanlig billedhonorar?

Det var mange som gikk til åvl § 81. Denne sier at man i nærmere angitte tilfeller kan kreve det dobbelte av rimelig vederlag for bruken.

[Bestemmelsen er ikke veldig godt formulert, når den sier at hvis de ikke er urimelig, kan man kreve det dobbelte av hva som er rimelig, men det er en litt avsporende kommentar fra min side, som man selvfølgelig ikke skal diskutere til eksamen.]

Det var mange som skrev ganske mye rart om dette spørsmålet, med utgangspunkt i bestemmelsene i kapittelet om sanksjoner. Mange overså utgangspunktet for å kunne anvende disse bestemmelsene: Det må ha skjedd et inngrep i opphavsretten.

Storevikpostens gjengivelse av bildene var lovlig i medhold av § 36, annet ledd. Storevikposten må betale for å gjengi bildene. Men de skal selvsagt ikke betale det dobbelte av vanlig honorar for en lovlig gjengivelse av bildene.

Konklusjonen er at Pedro Holmås ikke kan kreve dobbelt vederlag.

8. Kan Trude Nordhaug nekte Storevikposten å publisere dette bildet av henne?

Dette er tilsynelatende en reprise av spørsmål 4, om retten til eget bilde. Men her gjelder det Storevikpostens gjengivelse av bildet, ikke galleriets visning av det. Avisens gjengivelse av bildet skjedde i forbindelse med en nyhetssak om konflikten rundt visningen av dette bildet. I denne sammenhengen har bildet både aktuell og allmenn interesse. Det kan ikke være tvil om at § 104 bokstav a gir Storevikposten rett til å gjengi bildet, uten Trude Nordhaugs samtykke.