Det juridiske fakultet ved UiO har vært gjennom nok en runde med å sanere fag. Denne gangen forsvant blant annet panterett og konkursrett som valgfag, noe som har ført til store protester fra advokater. Studiedekanen vil ikke endre vedtaket. Kollega Erik Røsæg har ikke gitt opp kampen for disse fagene.

Jeg har vært ansatt ved Det juridiske fakultet i snart 35 år. I disse årene har gjennomgangsmelodien når det gjelder undervisning vært innsparing, kutt og nedskjæringer. Særlig har man vært ivrig etter å kutte antall valgfag, de fagene som vanligvis ligger nærmest det man kan kalle “forskningsfronten”. Jeg kan ikke huske å ha møtt en offensiv holdning hvor spørsmålet er: Hvordan lager vi det beste juridiske studiet?

Jeg er ikke noen ungdom lenger. Hvis jeg tar sikte på å arbeide til jeg fyller 70, har jeg knapt seks og et halvt aktive år igjen. Da tvinges man til å prioritere tiden. Jeg vil skrive ferdig mest mulig av det som foreligger som utkast, skisser og enda løsere ideer. Det er mange kamper man ikke kan ta, og jeg har ikke tenkt å bruke noe særlig tid på diskusjon om studieordninger og valgfag. Men noen synspunkter vil jeg likevel gi uttrykk for.

Aller helst burde man kunne alt om alt, og studentene burde studere alt om alt. Det er av mange grunner helt urealistisk. Det ville bli fryktelig dyrt. Vi ville fått veldig mange studenter, og svært få jurister. De ville ikke ha blitt ferdige før de når pensjonsalderen, og likevel ville de ikke ha vært utlært. Vi må prioritere.

Det juridiske studiet er først og fremst et metodestudium. Våre studenter skal i løpet av studiet trenes opp til å kunne anvende juridisk metode til å behandle i prinsippet ethvert juridisk spørsmål som måtte dukke opp. Man kan ikke lære metode løsrevet fra fag hvor metoden anvendes. Gjennom studiet lærer man å bruke metoden innenfor mange ulike juridiske fag. I tillegg må jurister ha kunnskaper, slik at man ikke behøver å slå opp i litteraturen for å finne ut hva et kjøp er, et forvaltningsvedtak, legalitetskrav, osv – selv om man ikke behøver å kunne det i alle detaljer.

De obligatoriske fagene er slike som alle etter dagens ordning må studere, og som ideelt sett er de enhver god jurist bør ha studert. Vi må erkjenne at det ikke bare er rasjonelle grunner bak valget av obligatoriske fag. Noen obligatoriske fag er obligatoriske av gammel vane — de har “alltid” vært obligatoriske. Når et fag først har etablert seg som et obligatorisk fag, er det vanskelig å skyve det ut igjen. Folk har investert mye personlig prestisje i fagene, og det blir lett oppfattet som et angrep på den eller de som arbeider med fagene, om man vil ha dem ut. Men skal man gi plass til nye fag, må noe ut. Jeg vil ikke her gå inn på hvilke av dagens obligatoriske fag som jeg mener ikke lenger burde være obligatoriske. Slike utspill pleier å få folk raskt ned i skyttergravene.

Obligatoriske fag bør være fag som bygger en solid faglig grunnmur, og har preg av “verktøyfag” som er nødvendige for å forstå og arbeide dypere med andre fag. Det blir gjerne de “allminnelige” disipliner, de som behandler et fagområde på et generelt nivå. Pedagogisk kan det være en utfordring. De allminnelige fagene kan bli abstrakte, og vanskelige å trenge inn i for studenter. Dessuten er det behov for fordypning, ikke først og fremst fordi det er viktig at alle har dybdekunnskap i akkurat dette faget, men fordi man må lære å fordype seg i juridiske emner.

Jeg har ofte hørt at man argumenter for at et fag bør være obligatorisk fordi det er “praktisk viktig”. Men hva som er praktisk viktig kommer helt an på hva man senere kommer til å arbeide med. Det er kjekt å kunne litt arverett når man selv blir arving. Men det er neppe mange som arbeider mye med arverett.

Disse fordyningsfagene kan godt være valgfrie, men gjerne slik at man må velge fordypning innenfor begrensede utvalg av fag.

Avtaler eller kontrakter er grunnleggende. Jeg har vanskelig for å forstå at man kan arbeide som jurist innenfor noe område, uten å forstå hvordan avtaler inngås, krav til gyldighet, oppfyllelse og konsekvenser ved manglende oppfyllelse. Ved UiO er kjøpsrett det første faget studentene møter, etterfulgt av avtalerett. Jeg synes det er en utmerket kombinasjon. Alle studenter har har foretatt en del kjøp, og kan lett relatere seg til problemstillingene. Det gir en inngang til kontrakts- og obligasjonsrett. Sanksjoner, ikke minst erstatning, er på tilsvarende måte grunnleggende. Spørsmålet om erstatning dukker opp i veldig mange juridiske sammenhenger, enten det er offentlig rett eller privatrett — i den grad det er fruktbart å opprettholde det skillet.

Man kan diskutere hvor omfattende kunnskaper man trenger. Johs Andenæs skriver i sin bok Innføring i rettsstudiet, på s 167-168:

«De fleste juridiske lærebøker tar samtidig sikte på å kunne tjene som håndbøker for den juridiske praktiker. Det medfører at de ikke er skreddersydd for lærebokformålet. De tar gjerne med detaljer og henvisninger som det er nyttig for praktikeren å ha samlet, men som er dødt stoff for studenten. Og fremstillingen forutsetter ofte kunnskaper hos leseren som nybegynneren ikke har. Derfor kan det være atskillig som nødvendigvis går hus forbi den ferske student.»

Dette preger også vår undervisning, og studentenes oppfatning av hva de skal lære. Det er lett å tro at man er ekstra flink om man husker alle de merkelige og upraktiske detaljene i lærebøkene. Men detaljene kan man finne fram til når man har bruk for dem. En av mine mange kjepphester er at studenter må lære det grunnleggende grundig, og stort sett kan glemme detaljene. Det betyr også at jeg ikke har noen tro på ganske overfladiske oversiktsfremstillinger. På noen områder må studentene grave seg ned i detaljene. Ikke for å lære detaljene på akkurat dette området, men for å trene seg opp til å grave seg ned i detaljer når det er nødvendig, og for å lære å forstå at i juridiske problemstillinger gjelder ofte at “The Devil is in the details”.

Man kan gjerne ha en form for fordyping i kontraktsrett, og da kan man gjøre det gjennom mange ulike kontraktstyper. Det kan være entreprise, IT-tjenester, transportavtaler, osv. Hvis man har lært å håndtere kontrakter på et området, vil det være lærdom med overføringsverdi. Man vil ikke trenge veldig langt tid på å sette seg inn i kontrakter for andre områder, selv om det kan være krevende å gjøre seg kjent med helt andre markeder og annen etablert praksis enn den man er vant til.

Vi må kunne håndtere eiendom, og forstå det klassiske skillet mellom tinglige og obligatoriske rettigheter. Det var ikke på moten da jeg studerte. Men vi må forstå begrepene, selv om vi også må forstå at vi ikke bør eller kan trekke slutninger fra hvordan en situasjon klassifiseres i forhold til slike begreper. Vi må forstå tinglysingen og dens funksjon.

Selskapsrett er også et grunnlegende fag som enhver jurist bør ha innsikt i. Ikke fordi man nødvendigvis skal arbeide med selskapsrett. Det tok en del tid før jeg forsto begrepsparet “fysisk og juridisk person”. Jeg tror ikke det var før etter at jeg hadde lest en del selskapsrett, at det virkelig gikk opp for meg hva en juridisk person er. Itillegg møter man i dette faget spørsmål om kompetanse og representasjon, ulike ansvarsmodeller etc. Da jeg studerte, var selskapsrett ikke obligatorisk. Jeg tror at selskapsretten kan være en utmerket overgang fra de privatrettsfagene man møter i begynnelsen av studiet, til offentligrettslige fag som statsforfatning og forvaltningsrett — men jeg vet ikke om det har vært testet i praksis.

For meg, som i hovedsak arbeider med privatrettslige fag, er det farlig å mene noe om de offentligrettslige fagene. Igjen må envher jurist forstå systemet man er en del av, og dermed statsforfatning. Videre må man kunen grunnleggende forvaltningsrett. Forvaltningsrett i praksis, som et eksempelfag, kan være så mangt: Trygderett, skatterett, fremmedrett, bygningsrett, og sikkert veldig mye annet. Vi må forstå hvordan Norge er en del av verden, og hvilken rettslig betydning dette har. Vi må kunne grunnleggende folkerett, inkludert menneskerettighetene. Og for igjen å vende tilbake til privatretten: Internasjonal privatrett, slik at vi forstår t det slett ikke alltid vil være norsk rett som kommer til anvendelse, og at saken ikke alltid kan behandles av norsk domstol.

Så til pant og konkurs, som denne gangen var utgangspunktet. Vi må kunne det grunnleggende om å sikre et krav, og da er pant det viktigste. For meg fremstår det som i beste fall vanskelig å lese og å undervise tingsrett, om man ikke inklukderer pant.

Konkurs er i mange sammenhenger “worst case” som man tar høyde for. Konkursrett handler først og fremst hvordan man fordeler en gitt formuesmasse mellom flere interessenter, etter kombinasjoner av fordelingsprinsipper som prioritetsfordeling og brøkdelingsfordeling. Dette har betydelig overføringsverdi. Jeg synes det er vanskelig å undervise pengekravsrett uten å kunne forutsette i alle fall grunnleggende innsikt i pant og konkurs. Hvordan skal man f.eks. forklare de speseielle reglene rundt motregning i konkurs for studenter som ikke kan noe om konkurs?

Det er likevel fristende å svare advokater som klager over at det ikke undervises i fag de ønsker at deres fremtidige fullmektiger skal beherske: Legg penger på bordet til å finansiere en stilling til en person som skal arbeide med f.eks. pant- og konkursrett, eller andre praktisk viktige fag. Advokatene har råd til et spleiselag hvor de til sammen betaler kanskje 1,5-2 millioner per år, som burde holde til en slik stilling.

Mange jurister arbeider ikke ved domstolene, verken som dommere eller advokater. Likevel mener jeg at alle jurister bør studere strafferett og prosess. Det som er igjen av en form for juristmonopol, hvor det kreves høyere juridisk utdannelse, er domstolsyrkene: Dommer og advokat, og vi må forsatt utdanne jurister som er kvalifisert for disse.

Så til valgfagene. I en periode hadde jeg ansvar for utvekslingsavtalene ved Det juridiske fakultet. I den sammenhengen besøkte jeg mange juridiske læresteder, blant annet for å sette meg inn i deres studietilbud. Mitt inntrykk var at de fleste læresteder hadde et stort tilbud av valgemner. Men studentene måtte melde seg på innen en viss frist, og det ble ikke gitt undervisning hvis det var for få studenter. Så vidt jeg vet er dette praksis ved andre fakulteter den det juridiske, også ved UiO. Jeg har aldri forstått hvorfor ikke Det juridiske fakultet ved UiO kan gjøre det samme. Jeg mener at valgfagsporteføljen bør reflektere fakultetets forskningsprofil.

Man kan også sette antall undervisningstimer i forhold til antall studenter. Undervisningsressurser er her først og fremst et spørsmål om lærertimer. Jeg tror at mange gjerne gir en form for undervisning til studenter som måtte være interessert i det faget vi selv arbeider med, uten å bry seg så mye om hvor mange undervisningstimer vi får godskrevet.

Samerett er et av valgfagene som nå er strøket. Ved en tidligere saneringsrunde, spurte jeg Kirsti Strøm Bull, som har vært veldig opptatt av og arbeidet mye samerett, om hun ville ha gitt undervisning om det skulle dukke opp en student, selv om hun ikke ville få denne undervisningen godskrevet i “undervisningsbanken”. Selvfølgelig ville hun ha gjort det. Det ville de fleste av oss ha gjort.

Da jeg som student studerte opphavsrett, var vi to studenter som fulgte Birger Stuevold Lassens forelesninger, som foregikk på hans kontor. Som student var jeg ikke opptatt av hvordan lærere fikk godskrevet undervisning, så om han fikk godskrevet dette, aner jeg ikke. Det var i alle fall utmerket undervisning.

Hvis noen skulle ønske å tilby et fag de selv er opptatt av og arbeider med, som et valgfag, synes jeg man bør kunne gjøre det — selv om man ikke alltid vil få godskrevet 20 undervisningstimer for den undervisningen. Man må også være villig til å lage eksamensopptave, og til å sensurere i faget — det er neppe noe problem. De fleste av oss synes eksamenssensur er kjedelig arbeid. Men i alle fall jeg finner det mer givende å sensurere eksamen i et fag jeg er opptatt av og underviser i — det gir en form for tilbakemelding på undervisningen.

Men valgfagene bør være fag som noen ved fakultetet arbeider med og tar ansvar for. Da jeg studerte var faget veitrafikkrett ganske populært. Det hadde rykte på seg for å være et enkelt fag, som man tok hvis man ville komme lettest mulig gjennom eksamen. Om jeg husker rett, satt jeg i det som den gangen het “Eksamens og undervisningsutvalget” da det faget ble lagt ned, også det under betydelige protester. Det var ingen ved fakultetet som arbeidet med faget. Det var eksterne undervisere og eksterne sensorer til eksamen. Fakultetet administrerte bare eksamen i et fag som ingen ved fakultetet forsket eller underviste i, eller interesserte seg nevneverdig for på andre måter. Slike valgfag er det ingen grunn til at vi skal tilby.