Om nedleggelse av pant- og konkursrett og andre fag ved ved Det juridiske fakultet, UiO.

Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO har vært gjen­nom nok en run­de med å sane­re fag. Den­ne gan­gen for­svant blant annet pante­rett og kon­kurs­rett som valg­fag, noe som har ført til sto­re pro­tes­ter fra advo­ka­ter. Stu­diede­ka­nen vil ikke end­re ved­ta­ket. Kol­le­ga Erik Røsæg har ikke gitt opp kam­pen for dis­se fage­ne.

Jeg har vært ansatt ved Det juri­dis­ke fakul­tet i snart 35 år. I dis­se åre­ne har gjen­nom­gangs­me­lo­di­en når det gjel­der under­vis­ning vært inn­spa­ring, kutt og ned­skjæ­rin­ger. Sær­lig har man vært ivrig etter å kut­te antall valg­fag, de fage­ne som van­lig­vis lig­ger nær­mest det man kan kal­le “forsk­nings­fron­ten”. Jeg kan ikke hus­ke å ha møtt en offen­siv hold­ning hvor spørs­må­let er: Hvor­dan lager vi det bes­te juri­dis­ke stu­di­et?

Jeg er ikke noen ung­dom len­ger. Hvis jeg tar sik­te på å arbei­de til jeg fyl­ler 70, har jeg kna­pt seks og et halvt akti­ve år igjen. Da tvin­ges man til å prio­ri­te­re tiden. Jeg vil skri­ve fer­dig mest mulig av det som fore­lig­ger som utkast, skis­ser og enda løse­re ide­er. Det er man­ge kam­per man ikke kan ta, og jeg har ikke tenkt å bru­ke noe sær­lig tid på dis­ku­sjon om stu­die­ord­nin­ger og valg­fag. Men noen syns­punk­ter vil jeg like­vel gi uttrykk for.

Aller helst bur­de man kun­ne alt om alt, og stu­den­te­ne bur­de stu­de­re alt om alt. Det er av man­ge grun­ner helt urea­lis­tisk. Det vil­le bli fryk­te­lig dyrt. Vi vil­le fått vel­dig man­ge stu­den­ter, og svært få juris­ter. De vil­le ikke ha blitt fer­di­ge før de når pen­sjons­al­de­ren, og like­vel vil­le de ikke ha vært utlært. Vi må prio­ri­te­re.

Det juri­dis­ke stu­di­et er først og fremst et metode­stu­di­um. Våre stu­den­ter skal i løpet av stu­di­et tre­nes opp til å kun­ne anven­de juri­disk meto­de til å behand­le i prin­sip­pet ethvert juri­disk spørs­mål som måt­te duk­ke opp. Man kan ikke lære meto­de løs­re­vet fra fag hvor meto­den anven­des. Gjen­nom stu­di­et lærer man å bru­ke meto­den innen­for man­ge uli­ke juri­dis­ke fag. I til­legg må juris­ter ha kunn­ska­per, slik at man ikke behø­ver å slå opp i lit­te­ra­tu­ren for å fin­ne ut hva et kjøp er, et for­valt­nings­ved­tak, lega­li­tets­krav, osv — selv om man ikke behø­ver å kun­ne det i alle detal­jer.

De obli­ga­to­ris­ke fage­ne er sli­ke som alle etter dagens ord­ning må stu­de­re, og som ide­elt sett er de enhver god jurist bør ha stu­dert. Vi må erkjen­ne at det ikke bare er rasjo­nel­le grun­ner bak val­get av obli­ga­to­ris­ke fag. Noen obli­ga­to­ris­ke fag er obli­ga­to­ris­ke av gam­mel vane — de har “all­tid” vært obli­ga­to­ris­ke. Når et fag først har etab­lert seg som et obli­ga­to­risk fag, er det vans­ke­lig å sky­ve det ut igjen. Folk har inves­tert mye per­son­lig pre­sti­sje i fage­ne, og det blir lett opp­fat­tet som et angrep på den eller de som arbei­der med fage­ne, om man vil ha dem ut. Men skal man gi plass til nye fag, må noe ut. Jeg vil ikke her gå inn på hvil­ke av dagens obli­ga­to­ris­ke fag som jeg mener ikke len­ger bur­de være obli­ga­to­ris­ke. Sli­ke utspill plei­er å få folk raskt ned i skyt­ter­gra­ve­ne.

Obli­ga­to­ris­ke fag bør være fag som byg­ger en solid fag­lig grunn­mur, og har preg av “verk­tøy­fag” som er nød­ven­di­ge for å for­stå og arbei­de dype­re med and­re fag. Det blir gjer­ne de “all­min­ne­li­ge” disi­pli­ner, de som behand­ler et fag­om­rå­de på et gene­relt nivå. Peda­go­gisk kan det være en utford­ring. De all­min­ne­li­ge fage­ne kan bli abs­trak­te, og vans­ke­li­ge å tren­ge inn i for stu­den­ter. Dess­uten er det behov for for­dyp­ning, ikke først og fremst for­di det er vik­tig at alle har dybde­kunn­skap i akku­rat det­te faget, men for­di man må lære å for­dy­pe seg i juri­dis­ke emner.

Jeg har ofte hørt at man argu­men­ter for at et fag bør være obli­ga­to­risk for­di det er “prak­tisk vik­tig”. Men hva som er prak­tisk vik­tig kom­mer helt an på hva man sene­re kom­mer til å arbei­de med. Det er kjekt å kun­ne litt arve­rett når man selv blir arving. Men det er nep­pe man­ge som arbei­der mye med arve­rett.

Dis­se for­dy­nings­fa­ge­ne kan godt være valg­frie, men gjer­ne slik at man må vel­ge for­dyp­ning innen­for begren­se­de utvalg av fag.

Avta­ler eller kon­trak­ter er grunn­leg­gen­de. Jeg har vans­ke­lig for å for­stå at man kan arbei­de som jurist innen­for noe områ­de, uten å for­stå hvor­dan avta­ler inn­gås, krav til gyl­dig­het, opp­fyl­lel­se og kon­se­kven­ser ved mang­len­de opp­fyl­lel­se. Ved UiO er kjøps­rett det førs­te faget stu­den­te­ne møter, etter­fulgt av avtale­rett. Jeg synes det er en utmer­ket kom­bi­na­sjon. Alle stu­den­ter har har fore­tatt en del kjøp, og kan lett rela­te­re seg til pro­blem­stil­lin­ge­ne. Det gir en inn­gang til kon­trakts- og obli­ga­sjons­rett. Sank­sjo­ner, ikke minst erstat­ning, er på til­sva­ren­de måte grunn­leg­gen­de. Spørs­må­let om erstat­ning duk­ker opp i vel­dig man­ge juri­dis­ke sam­men­hen­ger, enten det er offent­lig rett eller pri­vat­rett — i den grad det er frukt­bart å opp­rett­hol­de det skil­let.

Man kan dis­ku­te­re hvor omfat­ten­de kunn­ska­per man tren­ger. Johs Ande­næs skri­ver i sin bok Inn­fø­ring i retts­stu­di­et, på s 167–168:

«De fles­te juri­dis­ke lære­bø­ker tar sam­ti­dig sik­te på å kun­ne tje­ne som hånd­bø­ker for den juri­dis­ke prak­ti­ker. Det med­fø­rer at de ikke er skred­der­sydd for lære­bok­for­må­let. De tar gjer­ne med detal­jer og hen­vis­nin­ger som det er nyt­tig for prak­ti­ke­ren å ha sam­let, men som er dødt stoff for stu­den­ten. Og frem­stil­lin­gen for­ut­set­ter ofte kunn­ska­per hos lese­ren som nybe­gyn­ne­ren ikke har. Der­for kan det være atskil­lig som nød­ven­dig­vis går hus for­bi den fers­ke stu­dent.»

Det­te pre­ger også vår under­vis­ning, og stu­den­te­nes opp­fat­ning av hva de skal lære. Det er lett å tro at man er eks­tra flink om man hus­ker alle de mer­ke­li­ge og uprak­tis­ke detal­je­ne i lære­bø­ke­ne. Men detal­je­ne kan man fin­ne fram til når man har bruk for dem. En av mine man­ge kjepp­hes­ter er at stu­den­ter må lære det grunn­leg­gen­de grun­dig, og stort sett kan glem­me detal­je­ne. Det betyr også at jeg ikke har noen tro på gans­ke over­fla­dis­ke over­sikts­frem­stil­lin­ger. På noen områ­der må stu­den­te­ne gra­ve seg ned i detal­je­ne. Ikke for å lære detal­je­ne på akku­rat det­te områ­det, men for å tre­ne seg opp til å gra­ve seg ned i detal­jer når det er nød­ven­dig, og for å lære å for­stå at i juri­dis­ke pro­blem­stil­lin­ger gjel­der ofte at “The Devil is in the details”.

Man kan gjer­ne ha en form for for­dy­ping i kon­trakts­rett, og da kan man gjø­re det gjen­nom man­ge uli­ke kon­trakts­ty­per. Det kan være entre­pri­se, IT-tje­nes­ter, trans­port­av­ta­ler, osv. Hvis man har lært å hånd­te­re kon­trak­ter på et områ­det, vil det være lær­dom med over­fø­rings­ver­di. Man vil ikke tren­ge vel­dig langt tid på å set­te seg inn i kon­trak­ter for and­re områ­der, selv om det kan være kre­ven­de å gjø­re seg kjent med helt and­re mar­ke­der og annen etab­lert prak­sis enn den man er vant til.

Vi må kun­ne hånd­te­re eien­dom, og for­stå det klas­sis­ke skil­let mel­lom ting­li­ge og obli­ga­to­ris­ke ret­tig­he­ter. Det var ikke på moten da jeg stu­der­te. Men vi må for­stå begre­pe­ne, selv om vi også må for­stå at vi ikke bør eller kan trek­ke slut­nin­ger fra hvor­dan en situa­sjon klas­si­fi­se­res i for­hold til sli­ke begre­per. Vi må for­stå ting­ly­sin­gen og dens funk­sjon.

Sel­skaps­rett er også et grunn­le­gen­de fag som enhver jurist bør ha inn­sikt i. Ikke for­di man nød­ven­dig­vis skal arbei­de med sel­skaps­rett. Det tok en del tid før jeg for­sto begreps­pa­ret “fysisk og juri­disk per­son”. Jeg tror ikke det var før etter at jeg had­de lest en del sel­skaps­rett, at det vir­ke­lig gikk opp for meg hva en juri­disk per­son er. Itil­legg møter man i det­te faget spørs­mål om kom­pe­tan­se og repre­sen­ta­sjon, uli­ke ansvars­mo­del­ler etc. Da jeg stu­der­te, var sel­skaps­rett ikke obli­ga­to­risk. Jeg tror at sel­skaps­ret­ten kan være en utmer­ket over­gang fra de pri­vat­retts­fa­ge­ne man møter i begyn­nel­sen av stu­di­et, til offent­lig­retts­li­ge fag som stats­for­fat­ning og for­valt­nings­rett — men jeg vet ikke om det har vært tes­tet i prak­sis.

For meg, som i hoved­sak arbei­der med pri­vat­retts­li­ge fag, er det far­lig å mene noe om de offent­lig­retts­li­ge fage­ne. Igjen må env­her jurist for­stå sys­te­met man er en del av, og der­med stats­for­fat­ning. Vide­re må man kunen grunn­leg­gen­de for­valt­nings­rett. For­valt­nings­rett i prak­sis, som et eksem­pel­fag, kan være så mangt: Trygde­rett, skatte­rett, frem­med­rett, byg­nings­rett, og sik­kert vel­dig mye annet. Vi må for­stå hvor­dan Nor­ge er en del av ver­den, og hvil­ken retts­lig betyd­ning det­te har. Vi må kun­ne grunn­leg­gen­de folke­rett, inklu­dert men­neske­ret­tig­he­te­ne. Og for igjen å ven­de til­ba­ke til pri­vat­ret­ten: Inter­na­sjo­nal pri­vat­rett, slik at vi for­står t det slett ikke all­tid vil være norsk rett som kom­mer til anven­del­se, og at saken ikke all­tid kan behand­les av norsk dom­stol.

Så til pant og kon­kurs, som den­ne gan­gen var utgangs­punk­tet. Vi må kun­ne det grunn­leg­gen­de om å sik­re et krav, og da er pant det vik­tigs­te. For meg frem­står det som i bes­te fall vans­ke­lig å lese og å under­vi­se tings­rett, om man ikke inkluk­de­rer pant.

Kon­kurs er i man­ge sam­men­hen­ger “worst case” som man tar høy­de for. Kon­kurs­rett hand­ler først og fremst hvor­dan man for­de­ler en gitt for­mues­mas­se mel­lom fle­re inter­es­sen­ter, etter kom­bi­na­sjo­ner av for­de­lings­prin­sip­per som prio­ri­tets­for­de­ling og brøk­de­lings­for­de­ling. Det­te har bety­de­lig over­fø­rings­ver­di. Jeg synes det er vans­ke­lig å under­vi­se penge­kravs­rett uten å kun­ne for­ut­set­te i alle fall grunn­leg­gen­de inn­sikt i pant og kon­kurs. Hvor­dan skal man f.eks. for­kla­re de spe­sei­el­le reg­le­ne rundt mot­reg­ning i kon­kurs for stu­den­ter som ikke kan noe om kon­kurs?

Det er like­vel fris­ten­de å sva­re advo­ka­ter som kla­ger over at det ikke under­vi­ses i fag de øns­ker at deres frem­ti­di­ge full­mek­ti­ger skal behers­ke: Legg pen­ger på bor­det til å finan­siere en stil­ling til en per­son som skal arbei­de med f.eks. pant- og kon­kurs­rett, eller and­re prak­tisk vik­ti­ge fag. Advo­ka­te­ne har råd til et spleise­lag hvor de til sam­men beta­ler kan­skje 1,5–2 mil­lio­ner per år, som bur­de hol­de til en slik stil­ling.

Man­ge juris­ter arbei­der ikke ved dom­sto­le­ne, ver­ken som dom­me­re eller advo­ka­ter. Like­vel mener jeg at alle juris­ter bør stu­de­re straffe­rett og pro­sess. Det som er igjen av en form for jurist­mono­pol, hvor det kre­ves høy­ere juri­disk utdan­nel­se, er dom­stols­yr­ke­ne: Dom­mer og advo­kat, og vi må for­satt utdan­ne juris­ter som er kva­li­fi­sert for dis­se.

Så til valg­fa­ge­ne. I en peri­ode had­de jeg ansvar for utveks­lings­av­ta­le­ne ved Det juri­dis­ke fakul­tet. I den sam­men­hen­gen besøk­te jeg man­ge juri­dis­ke lære­ste­der, blant annet for å set­te meg inn i deres stu­die­til­bud. Mitt inn­trykk var at de fles­te lære­ste­der had­de et stort til­bud av valg­em­ner. Men stu­den­te­ne måt­te mel­de seg på innen en viss frist, og det ble ikke gitt under­vis­ning hvis det var for få stu­den­ter. Så vidt jeg vet er det­te prak­sis ved and­re fakul­te­ter den det juri­dis­ke, også ved UiO. Jeg har ald­ri for­stått hvor­for ikke Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO kan gjø­re det sam­me. Jeg mener at valg­fags­por­te­føl­jen bør reflek­te­re fakul­te­tets forsk­nings­pro­fil.

Man kan også set­te antall under­vis­nings­ti­mer i for­hold til antall stu­den­ter. Under­vis­nings­res­sur­ser er her først og fremst et spørs­mål om lærer­ti­mer. Jeg tror at man­ge gjer­ne gir en form for under­vis­ning til stu­den­ter som måt­te være inter­es­sert i det faget vi selv arbei­der med, uten å bry seg så mye om hvor man­ge under­vis­nings­ti­mer vi får god­skre­vet.

Same­rett er et av valg­fa­ge­ne som nå er strø­ket. Ved en tid­li­ge­re sane­rings­run­de, spur­te jeg Kir­sti Strøm Bull, som har vært vel­dig opp­tatt av og arbei­det mye same­rett, om hun vil­le ha gitt under­vis­ning om det skul­le duk­ke opp en stu­dent, selv om hun ikke vil­le få den­ne under­vis­nin­gen god­skre­vet i “under­vis­nings­ban­ken”. Selv­føl­ge­lig vil­le hun ha gjort det. Det vil­le de fles­te av oss ha gjort.

Da jeg som stu­dent stu­der­te opp­havs­rett, var vi to stu­den­ter som fulg­te Bir­ger Stue­vold Las­sens fore­les­nin­ger, som fore­gikk på hans kon­tor. Som stu­dent var jeg ikke opp­tatt av hvor­dan lære­re fikk god­skre­vet under­vis­ning, så om han fikk god­skre­vet det­te, aner jeg ikke. Det var i alle fall utmer­ket under­vis­ning.

Hvis noen skul­le øns­ke å til­by et fag de selv er opp­tatt av og arbei­der med, som et valg­fag, synes jeg man bør kun­ne gjø­re det — selv om man ikke all­tid vil få god­skre­vet 20 under­vis­nings­ti­mer for den under­vis­nin­gen. Man må også være vil­lig til å lage eksa­mens­opp­ta­ve, og til å sen­su­re­re i faget — det er nep­pe noe pro­blem. De fles­te av oss synes eksa­mens­sen­sur er kje­de­lig arbeid. Men i alle fall jeg fin­ner det mer given­de å sen­su­re­re eksa­men i et fag jeg er opp­tatt av og under­vi­ser i — det gir en form for til­bake­mel­ding på under­vis­nin­gen.

Men valg­fa­ge­ne bør være fag som noen ved fakul­te­tet arbei­der med og tar ansvar for. Da jeg stu­der­te var faget vei­tra­fikk­rett gans­ke popu­lært. Det had­de ryk­te på seg for å være et enkelt fag, som man tok hvis man vil­le kom­me let­test mulig gjen­nom eksa­men. Om jeg hus­ker rett, satt jeg i det som den gan­gen het “Eksa­mens og under­vis­nings­ut­val­get” da det faget ble lagt ned, også det under bety­de­li­ge pro­tes­ter. Det var ingen ved fakul­te­tet som arbei­det med faget. Det var eks­ter­ne under­vi­se­re og eks­ter­ne sen­so­rer til eksa­men. Fakul­te­tet admi­ni­strer­te bare eksa­men i et fag som ingen ved fakul­te­tet fors­ket eller under­vis­te i, eller inter­es­ser­te seg nevne­ver­dig for på and­re måter. Sli­ke valg­fag er det ingen grunn til at vi skal til­by.

Print Friendly, PDF & Email