FrPs utenrikspolitiske talsmann, Christian Tybring-Gjedde, mannen som nylig hyllet den autoritære og antidemokratiske Viktor Orbán, statsminister i Ungarn, landet som langt på vei har avskaffet ytringsfriheten, vil nå belære kulturminister Trine Skei Grande og oss andre om ytringsfrihet. Dette er ytringsfrihet, om man skal tro Christian Tybring-Gjedde:
«Ytringsfrihet betyr retten til å ytre uten represalier. Og det er ingen som hevder at Black Box Teaters ytringer skal forbys. Det er en påstand Grande kommer med for å etablere et forsvar av sin egen manglende logikk»
Bakgrunnen er at det omstridte teaterstykket «Ways of Seeing», som ble vist på Black Box Teater i november. FrP i Oslo foreslo da å kutte all støtte til Black Box Teater. Tybring-Gjedde vil at kulturministeren skal kutte støtte fra staten. I forestillingen vises bilder filmet utenfor hjemmene til blant andre justisminister Tor Mikkel Wara, Christian Tybring-Gjedde og beredskapsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde, alle FrP. Jeg har ikke sett teaterstykket. Lillian Bikset omtaler det som er utgangspunktet for kontroversene slik, i Dagbladet 10. desember 2018:
” I teaterforestillingen er fasader filmet, men ikke ett menneske er vist på film. Adresser oppgis ikke, selv når de er tilgjengelige gjennom Gule Sider og i postens offentlige register. Teaterforestillingen oppgir bare områder, som «vestkanten», «Frogner», «Røa». “
Jeg kan ikke se noen problemer med at teateret viser dette.
Siden 6. desember i fjor har justisminister Tor Mikkel Waras hus ved tre tilfeller blitt utsatt for hærverk og trusler. Christian Tybring-Gjedde trekker da denne (kort)slutningen:
“Det kan ikke være noen tvil om at angrepene mot Tor Mikkel Wara har sammenheng med dette teaterstykket.”
Vi kan ikke utelukke at medieoppmerksomheten rundt dette kan ha inspirert noen til å gjøre dumme ting, så en indirekte sammeheng kan det nok være. Det er en medieoppmerksomhet som ikke minst Christian Tybring-Gjedde, Carl I Hagen og Tone Ims Larssen har bidratt til ved å kreve at man skal ta bort statlig og kommunal støtte til Black Box teater. Det er som når Christian Tybring-Gjedde, Sylvi Listhaug, Jon Helgheim, Per Willy Amundsen og andre høyreestreme ved sine utspill kan inspirere noen til å gjøre dumme ting.
Christian Tybring-Gjedde har et gammeldags og formalistisk syn på ytringsfrihet. Noen tar det enda lenger, og mener at ytringsfriheten innebærer at staten ikke skal kunne gripe inn, et synspunkt som er ganske utbredt i USA. Da aksepterer man at arbeidsgiver, boligutleier, skole/universitet mm kan gripe inn og sanksjonere ytringer de ikke liker. Christian Tybring-Gjedde kan selvsagt mene og hevde at ytringsfriheten bør avgrenses på denne måten, det er en del av hans ytringsfrihet. Det er heller ikke overrasende at en reaksjonær politiker har et gammeldags syn på ytringsfrihet.
For at de skal være réell og ikke bare formell ytringsfrihet, er det ikke tilstrekkelig at man ikke blir straffet for sine ytringer, skjønt heller ikke denne delen av ytringsfriheten er ubegrenset. Ytringsfriheten er ikke réell før man også får mulighet til å ytre seg. Her har Internett gitt oss mange muligheter, og også en del utfordringer som det kunne være vanskelig å forutse — og som vi i dag sliter med å finne ut hvordan vi skal håndtere. Men det spørsmålet lar jeg ligge nå.
Når jeg mener noe om hva som er ytringsfrihet i Norge anno 2019, holder jeg meg til det som følger av Norges Grunnlov, ikke til Christian Tybring-Gjedde, andres eller for den saks skyld mine egne subjektive oppfatninger om hvordan ytringsfriheten bør være.
Det er de ytringer vi ikke liker, som særlig trenger ytringsfrihetens vern. Relativt politisk korrekte ytringer, også de litt fargerike og kontroversielle, klarer seg stort sett uansett, i alle fall så lenge slike som Chritian Tybring-Gjeddes helt Viktor Orbán ikke kommer til makten. Jeg tar inn noen setninger fra Høyesteretts plenumsak om “Hvit valgallianse”, Rt-1997-1821.Førstvotende, dommer Gussgard, skriver som talspeson for flertallet:
“Det påpekes [av Menneskerettsdomstolen] at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.”
Da Grunnlovens § 100, bestemmelsen om ytringsfrihet, ble revidert i 2004, fikk vi inn noe helt nytt som skulle bidra å gå videre fra å ha en formell i retning av å ha en reell ytringsfrihet. Den fikk da et helt nytt skjette ledd, som lyder:
“Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.”
Det er ikke veldig klart hva som ligger i dette såkalte “infrastrukturkravet”. Noen presseorganisasjoner var raskt ute med å si at pressestøtten var blitt grunnlovsfestet da dette ble vedtatt. Det mener jeg var en forhastet slutning. Det som ikke bør være særlig kontrovesielt, er at hvis det gis statsstøtte til medier, teatere osv, så skal dette gis på like og gjennomsiktige vilkår. Man skal ikke fordele disse etter politiske sympatier og antipatier. I et system med betydelig offentlig støtte til teatere, vil det være en sanksjon (eller represalier), som også vil stride mot det syn Christian Tybring-Gjedde forfekter, om støtten trekkes fordi man misliker ett teaterstykke.
Hvis det er noen statsstøtte som står i et problematisk forhold til Grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse, er det støtten til Human Rights Services, som har vært gitt med ulike, vikarierende motiver så lenge FrP har sittet i regjering. Jeg sier ikke dette fordi jeg misliker HRS, og det de står for. Hvis det hadde vært opprettet en støtteordning for uavhengige politiske nettsteder, da burde HRS kunne ha fått støtte på akkurat de samme vilkår som andre nettsteder kunne ha fått støtte. Men når de, med vekslende begrunnelser, gis støtte bare fordi sentrale FrP-politikere sympatiserer med dem, og vil ha en mørkeblå stemme med brune flekker i det offentlige rom, da er dette høyst problematisk — også i forhold til Grunnloven. Det siste påskuddet har visst vært støtte til integrering, noe HRS absolutt ikke driver med. Jeg forstår godt at integreringsminister Jan Tore Sanner ikke vil ha dem i sitt budsjett.
