Digital eksamen ved Det juridiske fakultet, UiO

Det juri­dis­ke fakul­tet har gjen­nom­ført det man selv kal­ler “hel­di­gi­tal eksa­men”. Det­te består i en van­lig, skrift­lig skole­ek­sa­men. Men med den for­skjell at man skri­ver på en PC med sys­te­met Ins­pe­ra, i ste­det for å skri­ve for hånd. For oss som er sen­so­rer, betyr det at vi slip­per å sli­te med ule­se­lig hånd­skrift. Det er and­re sider ved det­te sys­te­met jeg ikke er så begeist­ret for, sett fra et sen­sor­syns­punkt, men det skal jeg la lig­ge.

Det and­re ele­men­tet i digi­ta­li­se­rin­gen, og det som er nytt nå, er at stu­den­te­ne har til­gang til Lov­data Pro under eksa­men, dog i en noe begren­set utga­ve når den er i eksa­mens­mo­dus. Det er den­ne siden ved eksa­men jeg vil kom­men­te­re.

Jeg er udelt posi­tiv til at stu­den­te­ne har til­gang til Lov­data. Tid­li­ge­re plei­de jeg å si til stu­den­te­ne at de skul­le bru­ke lov­sam­lin­gen, selv om det ikke vil­le være den de kom til å bru­ke sene­re i livet. De skul­le være kjent med og vant til å bru­ke det hjelpe­mid­de­let de vil­le ha på eksa­men. Nå er det vik­tig at stu­den­te­ne blir flin­ke til å utnyt­te mulig­he­te­ne i Lov­data.

Jeg er til­hen­ger av “åpen bok” eksa­men. Stu­den­te­ne bør ha til­gang til alle hjelpe­mid­ler, også den ful­le, ube­gren­se­de ver­sjo­nen av Lov­data Pro. Det du ikke har lært før eksa­men, det rek­ker du ikke å lære i til­legg til å skri­ve en eksa­mens­be­sva­rel­se om det i løpet av seks timer, uan­sett hvor man­ge hjelpe­mid­ler man måt­te ha. I alle fall så len­ge vi ute­luk­ker til­gang til en annen per­son som kan hjel­pe en med å skri­ve opp­ga­ven.

Den enes­te rasjo­nel­le grun­nen til ikke å ha åpen bok eksa­men tid­li­ge­re, var det prak­tis­ke: Stu­den­te­ne kun­ne ikke ha med seg alt når de kom til eksa­men. Det var hel­ler ikke alt stu­den­te­ne had­de selv. De fær­res­te stu­den­ter had­de en kom­plett eller til­nær­met kom­pett sam­ling av Norsk Rets­ti­den­de. Her var man avhen­gig av biblio­te­ket. Med til­gang til Lov­data Pro har den begrens­nin­gen for­svun­net.

Litt infor­ma­sjon til de som ikke er for­tro­li­ge med dagens eksa­mens­ord­ning ved Det juri­dis­ke fakul­tet, UiO, hvil­ket også omfat­ter de fles­te juris­ter som tok eksa­men for noen år siden. Det er eksa­men hvert semes­ter, stor sett én eksa­mens­dag på seks timer. Enkel­te fag, f.eks. retts­his­to­rie, har hjem­me­ek­sa­men — som selv­føl­ge­lig er åpen bok. Alle stu­den­ter skal skri­ve en mas­ter­opp­ga­ve, hvor de kan vel­ge mel­lom 30 og 60 poeng, over hen­holds­vis ett og to semest­re. De fles­te skri­ver 30 poengs opp­ga­ver.

Stort sett gis det prak­ti­kums­opp­ga­ver, det som gjer­ne kal­les case­opp­ga­ver i fag som lener seg mer på engelsk enn på latin. Det kan også gir teori­opp­ga­ver og doms­ana­ly­se. Jeg gikk gjen­nom de eksa­mens­opp­ga­ver som har vært gitt med den­ne stu­die­ord­nin­gen da jeg skrev boken “Inn­led­ning til jus­stu­di­et”. Prak­ti­kums­opp­ga­ver er helt domi­ne­ren­de. Teori­opp­ga­ver utgjør sjel­den mer enn en del­opp­ga­ve som for­ut­set­tes å besva­res på ca to timer eller til­sva­ren­de.

Det­te synes jeg er posi­tivt. Jus­stu­di­et er først og fremst et metode­stu­di­um, ikke et kunn­skaps­stu­di­um — selv om man selv­sagt også skal ha kunn­ska­per. Prak­ti­kums­opp­ga­ver tes­ter om man er i stand til å anven­de det man har lært, eller skul­le ha lært, til å drøf­te og avgjø­re kon­kre­te retts­li­ge spørs­mål. Man kan ikke pug­ge seg til å kun­ne løse sli­ke opp­ga­ver å en god måte.

Spo­ler vi tiden en del år til­ba­ke, gjer­ne helt til­ba­ke til da jeg selv tok eksa­men (1983), var teori­opp­ga­ve­ne domi­ne­ren­de. Vi had­de tre avde­lin­ger, hvor­av and­re og tred­je avde­ling besto av fem eksa­mens­da­ger, en prak­ti­kum (9 timer) og fire teori­opp­ga­ver á 6 timer. Teori­opp­ga­ve­ne kun­ne være av typen “Heving av kon­trakt”, “Grunn­bo­kens posi­ti­ve og neg­a­ti­ve tro­ver­dig­het”, “Om kau­sjon”, osv. Teori­opp­ga­ve­ne er det man i man­ge and­re fag kal­ler essay-opp­ga­ver, en slags norsk stil på et mer avan­sert fag­lig nivå.

Noen teori­opp­ga­ver var det vi kal­te “kapit­tel­opp­ga­ver”: Gje­for­tell et kapit­tel fra lære­bo­ken. Hvis eksa­men med sli­ke opp­ga­ver had­de vært “åpen bok”, vil­le det ha vært en prø­ve i refe­rat­skri­ving mer enn en prø­ve i juri­dis­ke fer­dig­he­ter. Jeg har all­tid ment at den­ne typen opp­ga­ver er dår­li­ge eksa­mens­opp­ga­ver, da de ikke tes­ter de fer­dig­he­ter som er vik­ti­ge for juris­ter. De pre­mi­er­te mer utenat­lært kunn­skap enn dybde­for­stå­el­se og evne til å kun­ne anven­de kunn­ska­pen. At sli­ke opp­ga­ver i prak­sis har fått langt mind­re betyd­ning enn de had­de før, er udelt posi­tivt.

Et lite side­spor. Hukom­mel­ses­ar­tis­ten Odd­bjørn By skri­ver i sin bok “Bed­re hukom­mel­se. Best of Memo” om hvor­dan han i en peri­ode meld­te seg opp i til eksa­men i uli­ke fag ved uni­ver­si­te­tet, etter at han var blitt lei av å memo­re­re kort­stok­ker og lig­nen­de som sli­ke folk dri­ver med og kon­kur­re­rer i. Han vil­le tes­te om det var mulig å lynstu­de­re fage­ne: Lese noen få dager og bru­ke hukom­mel­ses­tek­nik­ker, og der­et­ter gå opp til eksa­men. Han gikk opp i fle­re fag, og skri­ver blant annet det­te (s. 87):

«Men det faget som egner seg best [for lynstu­de­ring], er kan­skje psy­ko­lo­gi. På uni­ver­si­te­tet i Ber­gen, og tro­lig på and­re uni­ver­si­te­ter, for­ven­tes det ren gjen­vi­el­se av pen­sum. Du skal ikke tol­ke eller drøf­te. Du skal bare gjen­gi pen­sum, akku­rat slik det står. Psy­ko­lo­gi er kan­skje det faget som i størst grad er en hukom­mel­ses­kon­kur­ran­se.» 

Jeg har ikke stu­dert psy­ko­lo­gi, og går ikke god for hans beskri­vel­se. Men hvis den stem­mer, mener jeg det er noe fun­da­men­talt galt med faget og eksa­men. Det skal ikke være mulig å pug­ge seg til en uni­ver­si­tets­ek­sa­men, uan­sett fag.

Jus­stu­di­et går ikke ut på å pug­ge para­gra­fer, slik enkel­te som ikke har stu­dert faget synes å tro, akku­rat som mate­ma­tikk­stu­di­et ikke går ut på å pug­ge form­ler. Da jeg stu­der­te var “Den sto­re røde”, Lov­sam­lin­gen det hjelpe­mid­de­let vi had­de på eksa­men. Vi kun­ne under­stre­ke og mar­ke­re tekst, og vi kun­ne lage hen­vis­nin­ger til and­re lov­be­stem­mel­ser. Det var et kom­pli­sert regel­verk om hva slags inn­ar­bei­din­ger som var til­latt, og hva som ikke var til­latt. Før eksa­men var det bok­kon­troll, hvor kon­trol­lø­rer så gjen­nom lov­sam­lin­ger og even­tu­elt and­re hjelpe­mid­ler stu­den­te­ne had­de levert. I de sene­re år har stu­den­te­ne også kun­net ha med seg domsam­lin­ger, utar­bei­det av Juri­disk stu­dent­ut­valg (JSU).

En grunn til det kom­pli­ser­te regel­ver­ket og bok­kon­trol­len, var en frykt for at noen skul­le juk­se ved å ha inn­ar­bei­det lov­sam­lin­gen på måter som ikke var til­latt, kan­skje ved å dis­po­ne­re enkel­te opp­ga­ver gjen­nom sinn­rike sys­te­mer av hen­vis­nin­ger. Jeg tror ikke at man kan juk­se på en uni­ver­si­tets­ek­sa­men, i alle fall ikke på en godt utfor­met uni­ver­si­tets­ek­sa­men. Jeg har hel­ler ingen tro på ver­di­en av å ha pug­get dis­po­si­sjo­ner til uli­ke opp­ga­ver, ei hel­ler om de er kamu­flert som hen­vis­nings­rek­ker i lov­sam­lin­gen. Som sen­sor har jeg sett litt for man­ge eksemp­ler på at stu­den­ter har fått en opp­ga­ve som lig­ner på noe de har laget en dis­po­i­sjon til, og så har de endt med å skri­ve den opp­ga­ven de had­de dis­po­nert på for­hånd, og ikke den de fak­tisk fikk på eksa­men.

Ved over­gang til noe nytt, vil man gjer­ne ha med alt det gam­le, i til­legg til for­de­le­ne ved det nye. Selv om Det juri­dis­ke fakul­tet har tatt noen dris­ti­ge valg, blant annet ved den­ne end­rin­gen av eksa­men, er grunn­hold­nin­gen tem­me­lig kon­ser­va­tiv. Ved over­gan­gen til digi­ta­li­se­ring, har man­ge — både blant lære­re og stu­den­ter — hengt fast i en papir­ba­sert tanke­gang. Man har over­ført deler av reg­le­ne for hvor­dan man kan skri­ve hen­vis­nin­ger, og Lov­data har lagt til ret­te for en auto­ma­tisk kon­troll av det­te når sys­te­met er i eksa­mens­mo­dus.

En av Lov­da­tas man­ge, utmer­ke­de funk­sjo­ner, er at man kan lage utvalg av kilde­ma­te­ria­le. Advo­ka­ter kan bru­ke det­te når de skal lage juri­disk utdrag til en retts­sak. Selv har jeg utvalg til alle pro­sjek­ter jeg arbei­der med. Når jeg får en idé til noe jeg har lyst å gjø­re, opp­ret­ter jeg gjer­ne utvalg og sam­ler kilde­ma­te­ria­le som kan være nyt­tig til det­te. Jeg har også utvalg til de fag jeg under­vi­ser i, her­under til de uli­ke opp­ga­ver jeg plei­er å bru­ke på kurs. Stu­den­te­ne kan lage sine egne utvalg, og vil ha til­gang til dis­se under eksa­men (men bare til kilde­ma­te­ria­le som de kan ha til­gjen­ge­lig under eksa­men, uan­sett om det er lagt i et utvalg eller ikke).

Det (kan) lages fag­læ­rer­ut­valg til de enkel­te fage­ne, som blir en digi­tal utga­ve av de doms­sam­lin­ge­ne på papir, som de tid­li­ge­re had­de med. Et uav­klart spørs­mål er hvor omfat­ten­de dis­se bør være, og om dis­se må for­stås som en slags “pen­sum­lis­te” som sier hvil­ke dom­mer stu­den­te­ne skal kun­ne.

Som lærer har jeg ikke for­holdt meg til stu­den­te­nes doms­sam­lin­ger. Jeg har gans­ke enkelt ikke hatt dem, og vet ikke hvil­ke dom­mer som er tatt med i sam­lin­ge­ne. Jeg bru­ker de dom­mer jeg mener er rele­va­te til de tema­er jeg under­vi­ser i. Men jeg har mer­ket meg at en del stu­den­ter er mer bun­det til dis­se doms­sam­lin­ge­ne enn de bur­de være.

Med til­gang til Lov­data Pro under eksa­men, risi­ke­rer stu­den­te­ne “infor­ma­tion over­load”. Hvis man ikke kla­rer å spis­se søket godt, kan man få vel­dig man­ge treff, og man har ikke tid til å gå gjen­nom et stort antall dom­mer under eksa­men. En eksa­mens­be­sva­rel­se er tross alt et hast­verks­ar­beid.

Vi skal utdan­ne juris­ter som skal kun­ne arbei­de som juris­ter i den vir­ke­lig­het de møter etter stu­di­et, ikke først og fremst for at de skal ta eksa­men. Eksa­men skal, sam­men med and­re prø­ver, obli­ga­to­risk del­ta­kel­se mm, sør­ge for at stu­den­te­ne mest mulig rea­lis­tisk tes­tes i det de skal behers­ke for å være kla­re til å slip­pes løs på sam­fun­net med papir på at de er juris­ter. Det inne­bæ­rer at de skal kun­ne hånd­te­re og navi­ge­re i et omfat­ten­de kilde­ma­te­ria­le. Som ellers i ver­den er det også et spørs­mål om å være best mulig for­be­redt til den opp­ga­ven man skal utfø­re, for stu­den­te­ne vil det si å være for­be­redt til eksa­men.

Selv om jus­stu­di­et først og fremst er et metode­stu­di­um, må vi også ha kunn­ska­per. En god jurist vet hvil­ke dom­mer som er de mest rele­van­te innen­for det områ­det ved­kom­men­de arbei­der med, akku­rat som stu­den­ter bør vis­te hva som er de mest sen­tra­le dom­mer i de fage­ne de stu­de­rer. Så kan de sjek­ke i Lov­data. På områ­der vi arbei­der, kan vi lage utvalg i Lov­data, slik at vi lett kan sjek­ke det vi mener kan være rele­vant, uten å gjø­re omfat­ten­de søk. Det kan stu­den­ter også gjø­re, og det er noe de skal lære å gjø­re i løpet av stu­di­et. Det er ikke “juks” å være godt for­be­redt, hel­ler når det gjel­der å for­be­re­de bruk av lov­li­ge hjelpe­mid­ler til eksa­men.

Det vil sik­kert være noen som tror det vil være smart å få utvalg fra flin­ke stu­den­ter. Men for læring er ikke det vik­tigs­te å ha utval­ge­ne, men å lage dem. Da min dat­ter gikk på sko­len, kun­ne de lage en lis­te med stikk­ord som de kun­ne ha med seg til prø­ver. Det var det som vi i gam­le dager kal­te juk­se­lapp. Jeg er vel ikke den enes­te som har erfart at hvis jeg lag­te en juk­se­lapp, så treng­te jeg den ikke. Da had­de jeg gjort et utvalg av det jeg men­te var det vik­tigs­te, og da had­de jeg lært det. Slik vil det være når man selv lager utvalg i Lov­data også.

For begyn­ner­stu­den­ter, som kan­skje først og fremst kjen­ner jus­sen gjen­nom media, og tror det mest drei­er seg om opp­sikts­vek­ken­de kri­mi­nal­sa­ker og noen “kjen­dis­ad­vo­ka­ter”, vil det være urea­lis­tisk at de skal kun­ne hånd­te­re et omfat­ten­de kilde­ma­te­ria­le. Her kan det være behov for mer vei­led­ning fra lærer­ne.

Til eksa­men de to førs­te stu­die­åre­ne, er det for­mu­lert spørs­mål i prak­ti­kums­opp­ga­ve­ne, som sier hva som skal drøf­tes. I tred­je stu­die­år blir dis­se spørs­må­le­ne borte. Når vi som juris­ter får pre­sen­tert en sak, får vi en sam­men­satt og ofte rote­te his­to­rie om hva man har vært utsatt for, hvor fælt man har det, hvor slem­me og uri­me­li­ge de and­re er, om ver­dens urett­fer­dig­het i sin all­min­ne­lig­het, osv. Vår opp­ga­ve er å sor­te­re ut de retts­li­ge spørs­må­le­ne, og de omsten­dig­he­ter som er rele­van­te i en retts­lig vur­de­ring. I prak­sis må vi også vur­de­re hvil­ke for­hold som det kan føres bevis for. Vi må være for­be­redt på at vår part bare for­tel­ler deler av sann­he­ten. Det­te er også noe kom­men­de juris­ter skal tre­nes opp til, blant annet ved å kun­ne trek­ke ut de retts­li­ge spørs­må­le­ne som bør drøf­tes, og momen­ter som er rele­van­te for dis­se spørs­må­le­ne. Det fak­tum som stu­den­te­ne blir pre­sen­tert for i en opp­ga­ve, er langt enk­le­re og mer ryd­dig enn det de sene­re vil møte i vir­ke­lig­he­ten. Dess­uten behø­ver ikke stu­den­ter vur­de­re om det kan føres bevis for det som påstås — de kan ta det opp­git­te fak­tum som gitt.

Vi kan ten­ke oss noe til­sva­ren­de når det gjel­der bruk av kilde­ma­te­ria­le. Stu­den­te­ne kan få fag­læ­rer­ut­valg på begyn­nel­sen av stu­di­et, men sene­re må de lage sine egne utvalg, gjer­ne med utgangs­punkt i det som det vises til i lære­bø­ker og under­vis­ning. Som nevnt oven­for: Stu­den­te­ne skal lære å for­be­re­de seg til arbeids­opp­ga­ver, hva enten det er å føre en sak for ret­ten, skri­ve en utred­ning eller ta eksa­men. Utvalg og i noen grad til­rette­leg­ging av kilde­ma­te­ria­le er en del av en slik for­be­re­del­se. Stu­den­te­ne vil også gans­ke raskt for­stå at det ikke er et spørs­mål om å inklu­de­re mest mulig, for da vil man ikke ha over­sikt når man skal bru­ke det. Det er en vik­tig egen­skap, ikke minst for juris­ter, å kun­ne vel­ge ut det som er rele­vant for de spørs­mål som behand­les.

Det er bra at Det juri­dis­ke fakul­tet har tatt ste­get inn i dagens vir­ke­lig­het. At man “iler” lang­somt, er for­ståe­lig. Men jeg synes man har klam­ret seg litt for mye til papi­ret i over­gan­gen. Vi får håpe det ikke går for lang tid før de mer­ke­li­ge begrens­nin­ge­ne er fjer­net.

Print Friendly, PDF & Email