Det juridiske fakultet har gjennomført det man selv kaller “heldigital eksamen”. Dette består i en vanlig, skriftlig skoleeksamen. Men med den forskjell at man skriver på en PC med systemet Inspera, i stedet for å skrive for hånd. For oss som er sensorer, betyr det at vi slipper å slite med uleselig håndskrift. Det er andre sider ved dette systemet jeg ikke er så begeistret for, sett fra et sensorsynspunkt, men det skal jeg la ligge.

Det andre elementet i digitaliseringen, og det som er nytt nå, er at studentene har tilgang til Lovdata Pro under eksamen, dog i en noe begrenset utgave når den er i eksamensmodus. Det er denne siden ved eksamen jeg vil kommentere.

Jeg er udelt positiv til at studentene har tilgang til Lovdata. Tidligere pleide jeg å si til studentene at de skulle bruke lovsamlingen, selv om det ikke ville være den de kom til å bruke senere i livet. De skulle være kjent med og vant til å bruke det hjelpemiddelet de ville ha på eksamen. Nå er det viktig at studentene blir flinke til å utnytte mulighetene i Lovdata.

Jeg er tilhenger av “åpen bok” eksamen. Studentene bør ha tilgang til alle hjelpemidler, også den fulle, ubegrensede versjonen av Lovdata Pro. Det du ikke har lært før eksamen, det rekker du ikke å lære i tillegg til å skrive en eksamensbesvarelse om det i løpet av seks timer, uansett hvor mange hjelpemidler man måtte ha. I alle fall så lenge vi utelukker tilgang til en annen person som kan hjelpe en med å skrive oppgaven.

Den eneste rasjonelle grunnen til ikke å ha åpen bok eksamen tidligere, var det praktiske: Studentene kunne ikke ha med seg alt når de kom til eksamen. Det var heller ikke alt studentene hadde selv. De færreste studenter hadde en komplett eller tilnærmet kompett samling av Norsk Retstidende. Her var man avhengig av biblioteket. Med tilgang til Lovdata Pro har den begrensningen forsvunnet.

Litt informasjon til de som ikke er fortrolige med dagens eksamensordning ved Det juridiske fakultet, UiO, hvilket også omfatter de fleste jurister som tok eksamen for noen år siden. Det er eksamen hvert semester, stor sett én eksamensdag på seks timer. Enkelte fag, f.eks. rettshistorie, har hjemmeeksamen — som selvfølgelig er åpen bok. Alle studenter skal skrive en masteroppgave, hvor de kan velge mellom 30 og 60 poeng, over henholdsvis ett og to semestre. De fleste skriver 30 poengs oppgaver.

Stort sett gis det praktikumsoppgaver, det som gjerne kalles caseoppgaver i fag som lener seg mer på engelsk enn på latin. Det kan også gir teorioppgaver og domsanalyse. Jeg gikk gjennom de eksamensoppgaver som har vært gitt med denne studieordningen da jeg skrev boken “Innledning til jusstudiet”. Praktikumsoppgaver er helt dominerende. Teorioppgaver utgjør sjelden mer enn en deloppgave som forutsettes å besvares på ca to timer eller tilsvarende.

Dette synes jeg er positivt. Jusstudiet er først og fremst et metodestudium, ikke et kunnskapsstudium — selv om man selvsagt også skal ha kunnskaper. Praktikumsoppgaver tester om man er i stand til å anvende det man har lært, eller skulle ha lært, til å drøfte og avgjøre konkrete rettslige spørsmål. Man kan ikke pugge seg til å kunne løse slike oppgaver å en god måte.

Spoler vi tiden en del år tilbake, gjerne helt tilbake til da jeg selv tok eksamen (1983), var teorioppgavene dominerende. Vi hadde tre avdelinger, hvorav andre og tredje avdeling besto av fem eksamensdager, en praktikum (9 timer) og fire teorioppgaver á 6 timer. Teorioppgavene kunne være av typen “Heving av kontrakt”, “Grunnbokens positive og negative troverdighet”, “Om kausjon”, osv. Teorioppgavene er det man i mange andre fag kaller essay-oppgaver, en slags norsk stil på et mer avansert faglig nivå.

Noen teorioppgaver var det vi kalte “kapitteloppgaver”: Gjefortell et kapittel fra læreboken. Hvis eksamen med slike oppgaver hadde vært “åpen bok”, ville det ha vært en prøve i referatskriving mer enn en prøve i juridiske ferdigheter. Jeg har alltid ment at denne typen oppgaver er dårlige eksamensoppgaver, da de ikke tester de ferdigheter som er viktige for jurister. De premierte mer utenatlært kunnskap enn dybdeforståelse og evne til å kunne anvende kunnskapen. At slike oppgaver i praksis har fått langt mindre betydning enn de hadde før, er udelt positivt.

Et lite sidespor. Hukommelsesartisten Oddbjørn By skriver i sin bok “Bedre hukommelse. Best of Memo” om hvordan han i en periode meldte seg opp i til eksamen i ulike fag ved universitetet, etter at han var blitt lei av å memorere kortstokker og lignende som slike folk driver med og konkurrerer i. Han ville teste om det var mulig å lynstudere fagene: Lese noen få dager og bruke hukommelsesteknikker, og deretter gå opp til eksamen. Han gikk opp i flere fag, og skriver blant annet dette (s. 87):

«Men det faget som egner seg best [for lynstudering], er kanskje psykologi. På universitetet i Bergen, og trolig på andre universiteter, forventes det ren gjenvielse av pensum. Du skal ikke tolke eller drøfte. Du skal bare gjengi pensum, akkurat slik det står. Psykologi er kanskje det faget som i størst grad er en hukommelseskonkurranse.» 

Jeg har ikke studert psykologi, og går ikke god for hans beskrivelse. Men hvis den stemmer, mener jeg det er noe fundamentalt galt med faget og eksamen. Det skal ikke være mulig å pugge seg til en universitetseksamen, uansett fag.

Jusstudiet går ikke ut på å pugge paragrafer, slik enkelte som ikke har studert faget synes å tro, akkurat som matematikkstudiet ikke går ut på å pugge formler. Da jeg studerte var “Den store røde”, Lovsamlingen det hjelpemiddelet vi hadde på eksamen. Vi kunne understreke og markere tekst, og vi kunne lage henvisninger til andre lovbestemmelser. Det var et komplisert regelverk om hva slags innarbeidinger som var tillatt, og hva som ikke var tillatt. Før eksamen var det bokkontroll, hvor kontrollører så gjennom lovsamlinger og eventuelt andre hjelpemidler studentene hadde levert. I de senere år har studentene også kunnet ha med seg domsamlinger, utarbeidet av Juridisk studentutvalg (JSU).

En grunn til det kompliserte regelverket og bokkontrollen, var en frykt for at noen skulle jukse ved å ha innarbeidet lovsamlingen på måter som ikke var tillatt, kanskje ved å disponere enkelte oppgaver gjennom sinnrike systemer av henvisninger. Jeg tror ikke at man kan jukse på en universitetseksamen, i alle fall ikke på en godt utformet universitetseksamen. Jeg har heller ingen tro på verdien av å ha pugget disposisjoner til ulike oppgaver, ei heller om de er kamuflert som henvisningsrekker i lovsamlingen. Som sensor har jeg sett litt for mange eksempler på at studenter har fått en oppgave som ligner på noe de har laget en dispoisjon til, og så har de endt med å skrive den oppgaven de hadde disponert på forhånd, og ikke den de faktisk fikk på eksamen.

Ved overgang til noe nytt, vil man gjerne ha med alt det gamle, i tillegg til fordelene ved det nye. Selv om Det juridiske fakultet har tatt noen dristige valg, blant annet ved denne endringen av eksamen, er grunnholdningen temmelig konservativ. Ved overgangen til digitalisering, har mange — både blant lærere og studenter — hengt fast i en papirbasert tankegang. Man har overført deler av reglene for hvordan man kan skrive henvisninger, og Lovdata har lagt til rette for en automatisk kontroll av dette når systemet er i eksamensmodus.

En av Lovdatas mange, utmerkede funksjoner, er at man kan lage utvalg av kildemateriale. Advokater kan bruke dette når de skal lage juridisk utdrag til en rettssak. Selv har jeg utvalg til alle prosjekter jeg arbeider med. Når jeg får en idé til noe jeg har lyst å gjøre, oppretter jeg gjerne utvalg og samler kildemateriale som kan være nyttig til dette. Jeg har også utvalg til de fag jeg underviser i, herunder til de ulike oppgaver jeg pleier å bruke på kurs. Studentene kan lage sine egne utvalg, og vil ha tilgang til disse under eksamen (men bare til kildemateriale som de kan ha tilgjengelig under eksamen, uansett om det er lagt i et utvalg eller ikke).

Det (kan) lages faglærerutvalg til de enkelte fagene, som blir en digital utgave av de domssamlingene på papir, som de tidligere hadde med. Et uavklart spørsmål er hvor omfattende disse bør være, og om disse må forstås som en slags “pensumliste” som sier hvilke dommer studentene skal kunne.

Som lærer har jeg ikke forholdt meg til studentenes domssamlinger. Jeg har ganske enkelt ikke hatt dem, og vet ikke hvilke dommer som er tatt med i samlingene. Jeg bruker de dommer jeg mener er relevate til de temaer jeg underviser i. Men jeg har merket meg at en del studenter er mer bundet til disse domssamlingene enn de burde være.

Med tilgang til Lovdata Pro under eksamen, risikerer studentene “information overload”. Hvis man ikke klarer å spisse søket godt, kan man få veldig mange treff, og man har ikke tid til å gå gjennom et stort antall dommer under eksamen. En eksamensbesvarelse er tross alt et hastverksarbeid.

Vi skal utdanne jurister som skal kunne arbeide som jurister i den virkelighet de møter etter studiet, ikke først og fremst for at de skal ta eksamen. Eksamen skal, sammen med andre prøver, obligatorisk deltakelse mm, sørge for at studentene mest mulig realistisk testes i det de skal beherske for å være klare til å slippes løs på samfunnet med papir på at de er jurister. Det innebærer at de skal kunne håndtere og navigere i et omfattende kildemateriale. Som ellers i verden er det også et spørsmål om å være best mulig forberedt til den oppgaven man skal utføre, for studentene vil det si å være forberedt til eksamen.

Selv om jusstudiet først og fremst er et metodestudium, må vi også ha kunnskaper. En god jurist vet hvilke dommer som er de mest relevante innenfor det området vedkommende arbeider med, akkurat som studenter bør viste hva som er de mest sentrale dommer i de fagene de studerer. Så kan de sjekke i Lovdata. På områder vi arbeider, kan vi lage utvalg i Lovdata, slik at vi lett kan sjekke det vi mener kan være relevant, uten å gjøre omfattende søk. Det kan studenter også gjøre, og det er noe de skal lære å gjøre i løpet av studiet. Det er ikke “juks” å være godt forberedt, heller når det gjelder å forberede bruk av lovlige hjelpemidler til eksamen.

Det vil sikkert være noen som tror det vil være smart å få utvalg fra flinke studenter. Men for læring er ikke det viktigste å ha utvalgene, men å lage dem. Da min datter gikk på skolen, kunne de lage en liste med stikkord som de kunne ha med seg til prøver. Det var det som vi i gamle dager kalte jukselapp. Jeg er vel ikke den eneste som har erfart at hvis jeg lagte en jukselapp, så trengte jeg den ikke. Da hadde jeg gjort et utvalg av det jeg mente var det viktigste, og da hadde jeg lært det. Slik vil det være når man selv lager utvalg i Lovdata også.

For begynnerstudenter, som kanskje først og fremst kjenner jussen gjennom media, og tror det mest dreier seg om oppsiktsvekkende kriminalsaker og noen “kjendisadvokater”, vil det være urealistisk at de skal kunne håndtere et omfattende kildemateriale. Her kan det være behov for mer veiledning fra lærerne.

Til eksamen de to første studieårene, er det formulert spørsmål i praktikumsoppgavene, som sier hva som skal drøftes. I tredje studieår blir disse spørsmålene borte. Når vi som jurister får presentert en sak, får vi en sammensatt og ofte rotete historie om hva man har vært utsatt for, hvor fælt man har det, hvor slemme og urimelige de andre er, om verdens urettferdighet i sin allminnelighet, osv. Vår oppgave er å sortere ut de rettslige spørsmålene, og de omstendigheter som er relevante i en rettslig vurdering. I praksis må vi også vurdere hvilke forhold som det kan føres bevis for. Vi må være forberedt på at vår part bare forteller deler av sannheten. Dette er også noe kommende jurister skal trenes opp til, blant annet ved å kunne trekke ut de rettslige spørsmålene som bør drøftes, og momenter som er relevante for disse spørsmålene. Det faktum som studentene blir presentert for i en oppgave, er langt enklere og mer ryddig enn det de senere vil møte i virkeligheten. Dessuten behøver ikke studenter vurdere om det kan føres bevis for det som påstås — de kan ta det oppgitte faktum som gitt.

Vi kan tenke oss noe tilsvarende når det gjelder bruk av kildemateriale. Studentene kan få faglærerutvalg på begynnelsen av studiet, men senere må de lage sine egne utvalg, gjerne med utgangspunkt i det som det vises til i lærebøker og undervisning. Som nevnt ovenfor: Studentene skal lære å forberede seg til arbeidsoppgaver, hva enten det er å føre en sak for retten, skrive en utredning eller ta eksamen. Utvalg og i noen grad tilrettelegging av kildemateriale er en del av en slik forberedelse. Studentene vil også ganske raskt forstå at det ikke er et spørsmål om å inkludere mest mulig, for da vil man ikke ha oversikt når man skal bruke det. Det er en viktig egenskap, ikke minst for jurister, å kunne velge ut det som er relevant for de spørsmål som behandles.

Det er bra at Det juridiske fakultet har tatt steget inn i dagens virkelighet. At man “iler” langsomt, er forståelig. Men jeg synes man har klamret seg litt for mye til papiret i overgangen. Vi får håpe det ikke går for lang tid før de merkelige begrensningene er fjernet.