Strengere straffer for netthets?

Foto på top­pen: Tore Sætre , Wiki­me­dia Com­mon, CC 4.0 BY-SA Crea­ti­ve Com­mons Attri­bu­tion ShareA­like 4.0.

PST vil kom­me trus­ler mot poli­ti­ke­re til livs, og har satt i gang pro­sjek­tet “Ope­ra­sjon hat”. PST-sjef Bene­dic­te Bjør­land sier til NRK:

” Vi øns­ker at trus­ler mot poli­ti­ke­re får ade­kvat opp­føl­ging. At sake­ne etter­fors­kes med kraft og at reak­sjo­nen er der­et­ter. Det er fak­tisk ikke bare poli­ti­ke­re som enkelt­per­soner det­te går utover, det er et demo­kra­tisk pro­blem, ”

En side­be­merk­ning er at klar­språk ikke er et prio­ri­tert områ­de hos PST. Frem­med­ord kan kan­skje vir­ke som en ade­kvat kryp­te­ring av bud­ska­pet.

Trus­ler og nett­hets er et åpen­bart pro­blem. Det er et demo­kra­tisk pro­blem at noen vil true sine menings­mot­stan­de­re, eller bare folk med egen­ska­per de ikke liker — som f.eks. feil hud­far­ge, til taus­het.

Ord­fø­re­ren i Vadsø, Hans-Jacob Bøna, sa til Nyhets­mor­gen på NRK P2 blant annet det­te:

Vi snak­ker ikke om ytrings­fri­het i det hele tatt.”

Vide­re at inju­ri­e­ren­de påstan­der må få kon­se­kven­ser. Uten at han sier det direk­te, føl­ger det av sam­men­hen­gen at han mener det bør straf­fes.

Der tar han feil. Vi kan ikke avfeie ube­ha­ge­li­ge og unøns­ke­de ytrin­ger ved å si at det ikke har noe med ytrings­fri­het å gjø­re. Det har med ytrings­fri­het å gjø­re. Men ytrings­fri­he­ten er ikke abso­lutt. Vi, eller i alle fall de fles­te av oss, aksep­te­rer en del begre­nings­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Spørs­må­let er hvil­ke begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten vi bør og må aksep­te­re. Ytrings­fri­he­ten er retts­lig for­ank­ret i Grunn­lo­ven (Grl) § 100 og Den euro­pe­is­ke men­neske­ret­tig­hets­kon­ven­sjonn (EMK) art 10. Beg­ge stil­ler opp kri­te­ri­er for å vur­de­re hvil­ke begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten som kan aksep­te­res.

I Grl § 100 sies det­te om hva som skal til for at begrensenin­ger i ytringsfi­he­ten kan aksep­te­res:

Begrens­nin­ger må la seg for­sva­re

holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se.”

” Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser. ”

Og:

” For­hånds­sen­sur og and­re fore­byg­gen­de for­holds­reg­ler kan ikke benyt­tes med mind­re det er nød­ven­dig for å beskyt­te barn og unge mot ska­de­lig påvirk­ning fra leven­de bil­der. ”

I EMK art 10 nr 2, heter det:

2. For­di utøvel­sen av dis­se fri­he­ter med­fø­rer plik­ter og ansvar, kan den bli under­gitt sli­ke form­reg­ler, vil­kår, inn­skrenk­nin­ger eller straf­fer som er fore­skre­vet ved lov og som er nød­ven­di­ge i et demo­kra­tisk sam­funn av hen­syn til den nasjo­na­le sik­ker­het, ter­ri­to­ria­le integri­tet eller offent­li­ge trygg­het, for å fore­byg­ge uor­den eller kri­mi­na­li­tet, for å beskyt­te helse eller moral, for å ver­ne and­res omdøm­me eller ret­tig­he­ter, for å fore­byg­ge at for­tro­li­ge opp­lys­nin­ger blir røpet, eller for å beva­re dom­sto­le­nes auto­ri­tet og upar­tisk­het.”

Både av Grl § 100 og av EMK art 10 føl­ger at begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten må være lov­fes­tet. Hvis det er spørs­mål om straff, føl­ger det også av Grl § 96 at ingen kan døm­mes uten etter lov, eller straf­fes uten etter dom. Det skjer gans­ke ofte at det avsies dom­mer på områ­der som ikke er lov­re­gu­lert. Men man kan ikke døm­me noen til straff, uten at det er en lov­be­stem­mel­se som sier at det er straff­bart.

Vi kan mener mye om hva slags ytrin­ger som bør være og ikke bør være til­latt. Men når vi dis­ku­te­rer det­te i et retts­lig per­spek­tiv, er det vik­tig å skil­le mel­lom det vi juris­ter kal­ler de lege lata (ret­ten slik den er) og de leve feren­da (ret­ten slik den bur­de være). Vi er selv­sagt i vår ful­le rett til å være uenig i det som er gjel­den­de norsk rett, men en dom­stol må døm­me etter gjel­den­de norsk rett, uan­sett hva dom­me­ren måt­te mene om hvor­dan det bur­de være.

Hvis det skal rea­ge­res mot ytrin­ger, og i enda stør­re grad om det skal idøm­mes straff, er førs­te spørs­mål: Fin­nes det en lov­be­stem­mel­se som sier at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar?

Et kjent eksem­pel på at man ikke kun­ne døm­me til­tal­te for­di det ikke fore­lå lov­hjem­mel, selv om dom­mer­ne men­te hand­lin­gen bur­de være straff­bar, er den såkal­te Tele­fon­sji­kane­dom­men fra 1952, Rt-1952–989. En per­son ring­te gjen­tat­te gan­ger på sji­ka­ne­ren­de vis til en annen. Ingen av de dagjel­den­de straffe­be­stem­mel­ser ram­met for­hol­det. Høy­este­rett uttal­te at det bur­de vært straff­bart, men at ingen av de eksis­te­ren­de straffe­be­stem­mel­se­ne omfat­tet sli­ke for­hold, slik at han måt­te fri­fin­nes.

Etter det­te fikk vi Srl § 390a, som er videre­ført i dagens straffe­lov § 266 om hen­syns­løs adferd. Men ingen lov kan gis til­bake­vir­ken­de kraft. Det var ingen lov som ram­men hand­lin­ge­ne da den­ne per­sonen drev med sine sji­ka­ne­ren­de tele­fon­opp­ring­nin­ger, og da kun­ne han ikke straf­fes etter en straffe­be­stem­mel­se som ble ved­tatt på et sene­re tids­punkt.

Når Vadsø-ord­fø­rer mener at ære­kren­kel­ser bør straf­fes, så kan han gjer­ne mene det. Men ære­kren­kel­ser er ikke len­ger straff­ba­re i Nor­ge. Man kan kre­ve erstat­ning, men det med­fø­rer ikke straff. Det betyr i prak­sis også at poli­ti­et ikke kan for­føl­ge ære­kren­kel­ser.

Vi har en bestem­mel­sen i straffe­lo­ven § 263 om trus­ler, og § 264 om gro­ve trus­ler. For at noe skal være en straff­bar trus­sel, må det være noen som

i ord eller hand­ling tru­er med straff­bar atferd under sli­ke omsten­dig­he­ter at trus­se­len er egnet til å frem­kal­le alvor­lig frykt.”

Det er ikke noe vil­kår at det trues med en kon­kret straff­bar hand­ling. Men trus­se­len i seg selv må være såpass kon­kret at det er grunn ti å ta den alvor­lig. Utsagn av typen “vi vet hvor du bor”, “vi vet hvil­ken sko­le dine barn går på”, osv, er utvil­somt straff­ba­re trus­ler. I alle fall hvis de frem­set­tes av en som fak­tisk vil kun­ne gjen­nom­føre noe av det som det trues med.

Man må også se på hvem som frem­set­ter trus­se­len. Litt spiss­for­mu­lert synes det nå å ha blitt slik at hvis mul­la Kre­kar eller Arfan Bhat­ti sier at noen skal bren­ne i Hel­ve­te, så tol­kes det som en kon­kret trus­sel, mens hvis en annen reli­giøs fana­ti­ker skul­le si det sam­me, blir det et uttrykk for ved­kom­men­des fana­tis­me, og ikke så mye annet.

En trus­sel er grov blant annet om “den er moti­vert av for­nær­me­des hud­far­ge, nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se, reli­gion, livs­syn, homo­fi­le ori­en­te­ring eller ned­sat­te funk­sjons­evne”.

Strl § 266a om alvor­lig per­son­for­føl­gel­se, befin­ner seg på en måte i over­gan­gen mel­lom hen­syns­løs adferd og trus­ler. Den ram­mer

Den som gjen­tat­te gan­ger tru­er, føl­ger etter, iakt­tar, kon­tak­ter eller gjen­nom and­re sam­men­lign­ba­re hand­lin­ger for­føl­ger en annen på en måte som er egnet til å frem­kal­le frykt eller engstel­se”.

Mye nett­hets vil kan­skje ikke være direk­te trus­ler, selv om man kom­mer med trus­ler om vold­tekt, øns­ker at folk skul­le bli drept mm. Linn Hele­na Stei­ve fra Amne­sty Ung­dom Oslo gir det­te eksem­pe­let på en mel­ding sendt til en kvin­ne­lig ung­doms­po­li­ti­ker:

«Er du HELT sik­ker på at du ikke øns­ker å bli vold­tatt, da?»

Da A-maga­si­net skrev om hva over­le­ven­de etter Utøya mas­sa­kren ble utsatt for, nev­ner de det­te eksem­pe­let:

«Tror det had­de vært best for oss om du had­de blitt på utöya og ikke overl­levd. Synd Brei­vik ikke traff bed­re.»

Om det­te ikke er skul­le reg­nes som trus­ler av en art som det er grunn ti å ta alvor­lig, så er det uan­sett hand­lin­ger “som er egnet til å frem­kal­le frykt eller engstel­se”.

Straffe­lo­ven § 183 gjør det straff­bart å opp­ford­re til en straff­bar hand­ling. Det­te kan ram­me opp­for­din­ger til å vold­ta en kvin­ne­lig poli­ti­ker (slikt skri­ver folk), til å dre­pe ved­kom­men­de, og også et øns­ke om å se ved­kom­men­de hengt på tor­get. Selv om de fles­te som skri­ver slikt, nep­pe har til hen­sikt å gjen­nom­føre hand­lin­ge­ne, bidrar det til å legi­ti­me­re hold­nin­gen. En dag kan det duk­ke opp en gal­ning som gjen­nom­fø­rer det­te som han tror har bred støt­te og kjem­per for en god sak, slik vi så i regjer­ning­kvar­ta­let og på Utøya 22. juli 2011.

Det nes­te trin­net når man skal vur­de­re bestem­mel­ser som gjør ytrin­ger ulov­li­ge, eller hvis man vur­de­rer å inn­føre sli­ke, er om bestem­mel­se­ne holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Her skal vi ikke glem­me at ytrings­fri­he­ten er utgangs­punk­tet. Det er for­bu­det mot ytrin­ge­ne som må kun­ne for­sva­res. Det er man­ge typer ytrin­ger som sam­fun­net sik­kert kan kla­re seg for­uten, uten at et for­bud mot dem der­med kan for­sva­res.

Jeg har begynt å ten­ke på den nett­het­sen som i hoved­sak har til for­mål å skrem­me folk, ikke minst unge kvin­ner, til taus­het, som en form for ver­bal vold. Sli­ke ytrin­ger bidrar ikke til å frem­me sann­het, demo­kra­ti eller ini­di­vi­dets frie menings­dan­nel­se.

Ikke alle ytrin­ger har et like sterkt vern. Ytrin­ger frem­satt i sji­kane­hen­sikt, er i liten grad ver­net av ytrings­fri­he­ten. Det er lagt til grunn av Høy­este­rett i Dør­vakt­sa­ken i Stav­an­ger Rt-2012–536, og den saken jeg har valgt å kal­le potet­kas­ter­sa­ken fra Fred­rik­stad, HR-2018674-A.

I Men­neske­retts­dom­sto­lens prak­sis har man sær­lig vur­dert om et for­bud “er nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn”. Jeg ser ingen alvor­li­ge pro­ble­mer med for­bud mot ytrin­ger som først og fremst skal skrem­me og true and­re til taus­het. Men det må utfor­mes og prak­ti­se­res med var­som­het.

Vi har anta­ge­lig­vis de nød­ven­di­ge straffe­be­stem­mel­ser for å ram­me den nett­het­sen som vi ser. Noen jus­te­rin­ger kan sik­kert være på sin plass. I strl § 266a er det et vil­kår at man “gjen­tat­te gan­ger …” Dagens vir­ke­lig­het i de såkal­te “sosia­le medi­er” er at man, akku­rat som pres­sen, jager i flokk. Man slut­ter seg til og gir sitt bidrag til for­føl­gel­sen, og man deler gjer­ne and­res bidrag.

Jeg har etter­hvert lan­det på at det var en feil å avkri­mi­na­li­se­re ære­kren­kel­ser. Vi skal ikke til­ba­ke til der vi var, hvor en kri­tisk pres­se risi­ker­te straff om de kom til å trå litt feil. Skjønt det er hel­ler ikke rime­lig at den som blir tråk­ket på ved et slikt feil­steg fra pres­sen, skal måt­te ta hele belast­nin­gen, også øko­no­misk. Men åpen­bart usan­ne påstan­der, frem­satt i sji­kane­hen­sikt, de bur­de fort­satt være straff­ba­re. Det vil­le også gjø­re det noe enk­le­re å for­føl­ge den som frem­set­ter sli­ke keren­ken­de ytrin­ger over­for fle­re, uten at hver enkelt vil ta belast­nin­gen med å for­føl­ge saken. Men hvor­dan det­te bur­de utfor­mes, har jeg ikke tenkt sær­lig godt gjen­nom.

Vi har også et for­bud mot hate­ful­le ytrin­ger i strl § 185. I den­nes annet ledd, heter det:

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres
a) hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b) reli­gion eller livs­syn,
c) homo­fi­le ori­en­te­ring, eller
d) ned­sat­te funk­sjons­evne.

Her er det nød­ven­dig med noen pre­si­se­rin­ger. Det er lov å hate, og det er lov å gi uttrykk for sitt hat. Det er lov å si at man hater jøder, mus­li­mer, svens­ker, syk­lis­ter, MDG-poli­ti­ke­re, FrP-poli­ti­ke­re eller and­re man synes for­tje­ner et så sterkt følel­ses­mes­sig enga­sje­ment som hat inne­bæ­rer. Poli­tis­ke ytrin­ger har et sær­lig sterkt ytrings­fri­hets­vern, og det gjel­der også poli­tis­ke menin­ger de fles­te av oss mis­li­ker. I ple­num­sa­ken om “Hvit valg­al­li­an­se” skri­ver først­vo­te­ren­de:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger.»

Men det går en gren­se, også for ytrin­ger frem­satt i en poli­tisk kon­tekst. Det er fle­re eksemp­ler på at noen har blitt fri­kjent for klart feil­ak­ti­ge, og etter de fles­tes mening grovt kren­ken­de utta­lel­ser som jøder, mus­li­mer og inn­vand­re­re gene­relt, i alle fall de som er mør­ke­re i hud­en enn de fles­te nord­menn. Et vik­tig stikk­ord her er gro­ve integri­tets­kren­kel­ser. Hvit valg­al­li­an­se had­de i sitt pro­gram tvangs­ste­ri­lisei­rng og tvangs­abort. I and­re saker har folk blitt dømt for å for­sva­re eller nær­mest opp­ford­re til jøde­ut­ryd­del­se, depor­ta­sjon mm. Jeg synes det gjør vondt å lese en del av dis­se dom­me­ne, og se hva noen kan få seg til å si.

I Rt-1977–114 , den førs­te lekt­or­dom­men, kon­klu­der­te Høy­este­rett med at Holo­caust­for­nek­tel­se ikke er straff­bart.

Vi ser i prak­sis at mye av det­te sau­ses sam­men i nett­het­sen. Den ram­mer i sær­lig sterk grad poli­ti­ke­re med inn­vand­rer­bak­grunn, og blant dem er det igjen sær­lig unge kvin­ner som utset­tes for het­sen. Hel­dig­vis fin­nes det noen som er ster­ke nok til å stå opp­reist. Men man­ge vik­ti­ge stem­mer har dess­ver­re for­svun­net som resul­tat av het­sen.

Kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, som er straff­bart etter strl § 267, kom­mer i en litt annen stil­ling. Det­te ram­mer den som gjør offent­lig kjent pri­va­te for­hold. I dag er homo­fi­li såpass aksep­tert at det for man­ge ikke være en kren­kel­se av pri­vat­li­vet å for­tel­le at en per­son er homo­fil. Men det gjel­der ikke for alle, og slett ikke i alle mil­jø­er. Å si det­te offent­lig om en som sli­ter med å fin­ne ut av sin sek­su­el­le iden­ti­tet, kan anta­ge­lig­vis være en kren­kel­se. Vide­re påstan­der om utro­skap, og gene­relt om hvem som lig­ger med hvem. Men den hets som flo­rer på såkal­te “sosia­le medi­er” har i liten grad den­ne karak­te­ren.

En grup­pe kren­kel­ser på nett som i dag har et i bes­te fall svakt straffe­retts­lig vern, er deling av naken­bil­der, ofte omtalt som “hevn­por­no”. Pri­va­te bil­der tatt av kjæ­res­ten eller and­re, mens alt var rosen­rødt og håpet var lyse­grønt, hører etter min mening hjem­me i det pri­va­te. For at spred­ning av sli­ke bil­der skal kun­ne ram­mes av bestem­mel­sen om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, må bil­de­ne ha vært gjort offent­lig til­gjen­ge­lig. Så langt jeg har for­stått dis­se til­fel­le­ne, er det typis­ke at bil­der spres i venne­flok­ken, og ikke offent­lig­gjø­res. Der­med kan den­ne bestem­mel­sen ikke anven­des.

I dom­men HR-20171245-A opp­ly­ses det i avsnitt 20, at:

” van­lig påtale­prak­sis ved den­ne type over­tre­del­ser, er å ta ut til­ta­le etter straffe­lo­ven 1902 § 390 a eller nå den til­sva­ren­de bestem­mel­se i straffe­lo­ven 2005 § 266.”

Skyld­kra­vet er for­sett, og det må dek­ke den kren­ken­de hand­ling — her at bil­de­ne blir spredt vide­re i ung­doms­mil­jø­et. Det er et ikke krav om at for­set­tet også skal omfat­te det å kren­ke. Høy­este­rett avvi­ser det­te, og skri­ver i avsnitt 22:

As hand­ling ram­mes av det objek­ti­ve gjer­nings­inn­hol­det i § 390 a. Det frem­går av lag­manns­ret­tens begrun­nel­se for straff­ut­må­lin­gen at det var «påreg­ne­lig» for A at bil­det ble spredt i ung­doms­mil­jø­et. Etter min vur­de­ring gir det­te ikke til­strek­ke­lig grunn­lag for å kun­ne byg­ge på at hans for­sett omfat­tet at B skul­le opp­fat­te kren­kel­sen.”

Bestem­mel­sen om sek­su­elt kren­ken­de adferd i strl § 298, tref­fer hel­ler ikke. Bestem­mel­sen ram­mer den som viser sek­su­elt kren­ken­de eller annen uan­sten­dig atferd på offent­lig sted, eller i nær­vær av noen som ikke har sam­tyk­ket. Et sek­su­ali­sert bil­de kan være en kren­kel­se av adres­sa­ten for bil­det, og vil kun­ne ram­me såkal­te “dick­pics”, hvor noen menn synes å tro at damer liker og kan­skje ten­ner på å få bil­de av en eri­gert penis. Men bestem­mel­sen omfat­ter ikke en kren­kel­se av den som er avbil­det på et slikt bil­de. Det­te ble lagt til grunn av Høy­este­rett i HR-20171245-A, som ble pådømt etter den til­sva­ren­de § 201 i den gam­le straffe­lo­ven.

Noen må tåle mer enn and­re, dels ut fra den rol­len de har, dels ut fra hvor­dan de selv opp­trer. Carl I Hagen gikk til sak mot Roga­lands avis, etter at de i en leder­ar­tik­kel skrev:

«Med avsky har de fulgt Frem­skritts­par­ti­ets og Carl I. Hagens kam­pan­je for å styr­ke frem­med­ha­tet blant nord­menn.»

Leder­ar­tik­ke­len ble skre­vet etter at Carl I Hagen had­de brukt det beryk­te­de “Mus­ta­fa-bre­vet”, et falsk brev som angi­ve­lig var skre­vet av en inn­vand­rer. I dom­men, Rt-1990–257, skri­ver først­vo­te­ren­de blant annet:

” Avgjø­ren­de for mitt stand­punkt er at det påkla­ge­te utsagn i leder­ar­tik­ke­len må ses som en poli­tisk menings­yt­ring som etter de kon­kre­te omsten­dig­he­ter i saken ikke var retts­stri­dig selv om den var gitt en skarp form.”

Vide­re:

” Utsag­net i lede­ren har fått en skarp form. Det må imid­ler­tid ses i den sam­men­heng hvor det fram­kom, hvor tem­pe­ra­tu­ren ved avslut­nin­gen av valg­kam­pen var høy. Hagen har selv bekla­get at han ikke innen­for et tids­rom på to måne­der kon­trol­ler­te ekt­he­ten av bre­vet nøy­ere enn han gjor­de, og han måt­te også være for­be­redt på at det å bru­ke et brev av det­te inn­hold – selv om det skul­le være ekte – som argu­ment i debat­ten om frem­med­po­li­tik­ken, vil­le vek­ke reak­sjo­ner. Hagens eget for­hold i saken vil såle­des måt­te til­leg­ges vekt ved inter­esse­av­vei­nin­gen.”

Men hel­ler ikke i en poli­tisk debatt må man tåle alt. I saken Rt-1985–1421 Green­peace had­de avi­sen Dag­nin­gen en leder­ar­tik­kel med over­skrif­ten “Green­peace – natur­ver­nets ter­ro­ris­ter”. Her skri­ver først­vo­te­ren­de:

«Jeg er enig med avi­sen og redak­tø­ren i at det i en debatt om poli­tikk og sam­funns­spørs­mål må inn­røm­mes en stor grad av fri­het for skar­pe og til­spis­se­de menings­yt­rin­ger. Jeg er også enig i at en orga­ni­sa­sjon som Green­peace må tåle en rela­tivt hård­hendt ver­bal behand­ling. Det er rik­tig­nok så at Green­peace i vide kret­ser, også offi­si­elt, nyter en bety­de­lig grad av respekt og anse­el­se, sær­lig på grunn av orga­ni­sa­sjo­nens ide­el­le for­mål og erklær­te ikke­volds­lin­je. På den annen side er det på det rene at orga­ni­sa­sjo­nens meto­der har vakt ster­ke reak­sjo­ner i de land som Green­peace har sett seg ut som mål for sine aksjo­ner. Selv om Green­peace ikke kan sies å opp­tre vol­de­lig, har fle­re av dens aksjons­for­mer eller såkal­te «opp­merk­som­hets­ret­te­de til­tak» preg av en hen­syns­løs­het som folk flest ikke vil aksep­te­re, ihvert­fall ikke i de land som aksjo­ne­ne ret­ter seg mot.»

Ikke ethvert ver­balt angrep på poli­tis­ke mot­stan­de­re er aksep­ta­belt. I saken Rt 1994 s. 50 ble Arbei­der­bla­det dømt for ære­kren­kel­ser etter et opp­slag med over­skrif­ten “Nok en FrP-topp anmeldt”. De skrev at Hen­ning Hol­stad var anmeldt for brudd på skatte­lov­giv­nin­gen. Opp­sla­get byg­get på et meget spin­kelt grunn­lag, og det var ren kam­panje­jour­na­lis­tikk fra Arbei­der­bla­det. Selv om opp­la­get var poli­tisk moti­vert, var det ikke pri­vi­li­gert, alt­så beskyt­tet av det sær­li­ge vern for poli­tis­ke ytrin­ger. Først­vo­te­ren­de skrev:

” Det er nok så at opp­sla­get had­de en poli­tisk bak­grunn, og jeg antar at hen­sik­ten som anført var å tor­pe­de­re et poli­tisk sam­ar­beid mel­lom Høy­re, Kris­te­lig Folke­par­ti og Frem­skritts­par­ti­et. Men det er ikke til­strek­ke­lig til å gjø­re ytrin­ge­ne pri­vi­li­ger­te. Også for poli­tis­ke for­mål gjel­der det gren­ser for hvil­ke ytrings­for­mer man kan bru­ke for å opp­nå sin hen­sikt

Vide­re:

Opp­sla­get om Hol­stad er ikke ret­tet mot den poli­tikk han har stått for eller mot hans atferd i poli­tisk sam­men­heng, men går på Hol­stads per­son­li­ge heder­lig­het – hans for­ret­nings­mo­ral.”

En stor­tings­re­pre­sen­tant eller en stats­råd må tåle mer enn en und­goms­po­li­ti­ker. Det sam­me må gjel­de ord­fø­re­re, byrå­der der man har det­te, og and­re frem­tre­den­de poli­ti­ke­re i lokal­po­li­tik­ken. Men det går en gren­se.

Den som slår hardt mot sine mot­stan­de­re, må tåle at and­re slår like hardt til­ba­ke. Når Syl­vi List­haug beskyl­der Knut Arild Harei­de for å slei­ke ima­mer opp­etter ryg­gen, og sier at AP mener at ter­ro­ris­te­nes ret­tig­he­ter er vik­ti­ge­re enn nasjo­nens sik­ker­het”, da kan hun ikke kla­ge over at hun får hard og vel­for­tjent kri­tikk. Det blir direk­te pate­tisk når hun på direk­te sen­ding i alle de vik­ti­ge nyhets­ka­na­ler, kla­ger over at hun blir kneb­let av kri­ti­ker­ne.

Man­ge karak­te­ris­tik­ker har ikke noe pre­sist og objek­tivt inn­hold. Etter Per Wil­ly Amund­sens utspill om å end­re barne­tryg­den slik at bare “etnisk nors­ke” nyter godt av den, mener jeg det var helt på sin plass å kal­le utsag­net rasis­tisk, og Per Wil­ly Amund­sen en rasist. selv om and­re vil ha and­re menin­ger.

Når Jon Helg­heim og and­re poli­ti­ke­re avvi­ser viten­ska­pen, og base­rer seg på sine egne for­dom­mer når de avvi­ser men­neske­skap­te klima­end­rin­ger, og hev­der at fors­ker­ne har en agen­da, da er det helt greit å si at de er utvi­ten­de og kunn­skaps­for­nek­te­re.

For tra­di­sjo­nel­le medi­er, papir­avi­ser og kring­kas­ting, har vi redak­tør­an­svar, som føl­ger av strl § 269. Man ute­luk­ket nett­pub­li­ka­sjo­ner. Det betyr at redak­tø­re­ne i Nett­avi­sen, Resett.no, document.no og jatilbilenioslo.no ikke er under­lagt redak­tør­an­svar, slik redak­tø­re­ne i VG, Aften­pos­ten, Dag­bla­det, Se og Hør og kring­kas­ting­sje­fe­ne i NRK og and­re kring­kas­tings­sel­skap er. Det var etter min vur­de­ring en uklok avgjø­rel­se å ikke gjø­re redak­tør­an­sva­ret gjel­den­de for nett­pub­li­ka­sjo­ner som fak­tisk hev­der å ha en redak­tør-

Print Friendly, PDF & Email