Strengere straffer for netthets?

Foto på toppen: Tore Sætre , Wikimedia Common, CC 4.0 BY-SA Creative Commons Attribution ShareAlike 4.0.

PST vil komme trusler mot politikere til livs, og har satt i gang prosjektet “Operasjon hat”. PST-sjef Benedicte Bjørland sier til NRK:

” Vi ønsker at trusler mot politikere får adekvat oppfølging. At sakene etterforskes med kraft og at reaksjonen er deretter. Det er faktisk ikke bare politikere som enkeltpersoner dette går utover, det er et demokratisk problem, “

En sidebemerkning er at klarspråk ikke er et prioritert område hos PST. Fremmedord kan kanskje virke som en adekvat kryptering av budskapet.

Trusler og netthets er et åpenbart problem. Det er et demokratisk problem at noen vil true sine meningsmotstandere, eller bare folk med egenskaper de ikke liker — som f.eks. feil hudfarge, til taushet.

Ordføreren i Vadsø, Hans-Jacob Bøna, sa til Nyhetsmorgen på NRK P2 blant annet dette:

“Vi snakker ikke om ytringsfrihet i det hele tatt.”

Videre at injurierende påstander må få konsekvenser. Uten at han sier det direkte, følger det av sammenhengen at han mener det bør straffes.

Der tar han feil. Vi kan ikke avfeie ubehagelige og unønskede ytringer ved å si at det ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre. Det har med ytringsfrihet å gjøre. Men ytringsfriheten er ikke absolutt. Vi, eller i alle fall de fleste av oss, aksepterer en del begreningsninger i ytringsfriheten. Spørsmålet er hvilke begrensninger i ytringsfriheten vi bør og må akseptere. Ytringsfriheten er rettslig forankret i Grunnloven (Grl) § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonn (EMK) art 10. Begge stiller opp kriterier for å vurdere hvilke begrensninger i ytringsfriheten som kan aksepteres.

I Grl § 100 sies dette om hva som skal til for at begrenseninger i ytringsfiheten kan aksepteres:

Begrensninger må la seg forsvare

“holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.”

” Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser. “

Og:

” Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. “

I EMK art 10 nr 2, heter det:

“2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.”

Både av Grl § 100 og av EMK art 10 følger at begrensninger i ytringsfriheten må være lovfestet. Hvis det er spørsmål om straff, følger det også av Grl § 96 at ingen kan dømmes uten etter lov, eller straffes uten etter dom. Det skjer ganske ofte at det avsies dommer på områder som ikke er lovregulert. Men man kan ikke dømme noen til straff, uten at det er en lovbestemmelse som sier at det er straffbart.

Vi kan mener mye om hva slags ytringer som bør være og ikke bør være tillatt. Men når vi diskuterer dette i et rettslig perspektiv, er det viktig å skille mellom det vi jurister kaller de lege lata (retten slik den er) og de leve ferenda (retten slik den burde være). Vi er selvsagt i vår fulle rett til å være uenig i det som er gjeldende norsk rett, men en domstol må dømme etter gjeldende norsk rett, uansett hva dommeren måtte mene om hvordan det burde være.

Hvis det skal reageres mot ytringer, og i enda større grad om det skal idømmes straff, er første spørsmål: Finnes det en lovbestemmelse som sier at den aktuelle handlingen er straffbar?

Et kjent eksempel på at man ikke kunne dømme tiltalte fordi det ikke forelå lovhjemmel, selv om dommerne mente handlingen burde være straffbar, er den såkalte Telefonsjikanedommen fra 1952, Rt-1952-989. En person ringte gjentatte ganger på sjikanerende vis til en annen. Ingen av de dagjeldende straffebestemmelser rammet forholdet. Høyesterett uttalte at det burde vært straffbart, men at ingen av de eksisterende straffebestemmelsene omfattet slike forhold, slik at han måtte frifinnes.

Etter dette fikk vi Srl § 390a, som er videreført i dagens straffelov § 266 om hensynsløs adferd. Men ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft. Det var ingen lov som rammen handlingene da denne personen drev med sine sjikanerende telefonoppringninger, og da kunne han ikke straffes etter en straffebestemmelse som ble vedtatt på et senere tidspunkt.

Når Vadsø-ordfører mener at ærekrenkelser bør straffes, så kan han gjerne mene det. Men ærekrenkelser er ikke lenger straffbare i Norge. Man kan kreve erstatning, men det medfører ikke straff. Det betyr i praksis også at politiet ikke kan forfølge ærekrenkelser.

Vi har en bestemmelsen i straffeloven § 263 om trusler, og § 264 om grove trusler. For at noe skal være en straffbar trussel, må det være noen som

“i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt.”

Det er ikke noe vilkår at det trues med en konkret straffbar handling. Men trusselen i seg selv må være såpass konkret at det er grunn ti å ta den alvorlig. Utsagn av typen “vi vet hvor du bor”, “vi vet hvilken skole dine barn går på”, osv, er utvilsomt straffbare trusler. I alle fall hvis de fremsettes av en som faktisk vil kunne gjennomføre noe av det som det trues med.

Man må også se på hvem som fremsetter trusselen. Litt spissformulert synes det nå å ha blitt slik at hvis mulla Krekar eller Arfan Bhatti sier at noen skal brenne i Helvete, så tolkes det som en konkret trussel, mens hvis en annen religiøs fanatiker skulle si det samme, blir det et uttrykk for vedkommendes fanatisme, og ikke så mye annet.

En trussel er grov blant annet om “den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne”.

Strl § 266a om alvorlig personforfølgelse, befinner seg på en måte i overgangen mellom hensynsløs adferd og trusler. Den rammer

“Den som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse”.

Mye netthets vil kanskje ikke være direkte trusler, selv om man kommer med trusler om voldtekt, ønsker at folk skulle bli drept mm. Linn Helena Steive fra Amnesty Ungdom Oslo gir dette eksempelet på en melding sendt til en kvinnelig ungdomspolitiker:

«Er du HELT sikker på at du ikke ønsker å bli voldtatt, da?»

Da A-magasinet skrev om hva overlevende etter Utøya massakren ble utsatt for, nevner de dette eksempelet:

«Tror det hadde vært best for oss om du hadde blitt på utöya og ikke overllevd. Synd Breivik ikke traff bedre.»

Om dette ikke er skulle regnes som trusler av en art som det er grunn ti å ta alvorlig, så er det uansett handlinger “som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse”.

Straffeloven § 183 gjør det straffbart å oppfordre til en straffbar handling. Dette kan ramme oppfordinger til å voldta en kvinnelig politiker (slikt skriver folk), til å drepe vedkommende, og også et ønske om å se vedkommende hengt på torget. Selv om de fleste som skriver slikt, neppe har til hensikt å gjennomføre handlingene, bidrar det til å legitimere holdningen. En dag kan det dukke opp en galning som gjennomfører dette som han tror har bred støtte og kjemper for en god sak, slik vi så i regjerningkvartalet og på Utøya 22. juli 2011.

Det neste trinnet når man skal vurdere bestemmelser som gjør ytringer ulovlige, eller hvis man vurderer å innføre slike, er om bestemmelsene holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Her skal vi ikke glemme at ytringsfriheten er utgangspunktet. Det er forbudet mot ytringene som må kunne forsvares. Det er mange typer ytringer som samfunnet sikkert kan klare seg foruten, uten at et forbud mot dem dermed kan forsvares.

Jeg har begynt å tenke på den netthetsen som i hovedsak har til formål å skremme folk, ikke minst unge kvinner, til taushet, som en form for verbal vold. Slike ytringer bidrar ikke til å fremme sannhet, demokrati eller inidividets frie meningsdannelse.

Ikke alle ytringer har et like sterkt vern. Ytringer fremsatt i sjikanehensikt, er i liten grad vernet av ytringsfriheten. Det er lagt til grunn av Høyesterett i Dørvaktsaken i Stavanger Rt-2012-536, og den saken jeg har valgt å kalle potetkastersaken fra Fredrikstad, HR-2018-674-A.

I Menneskerettsdomstolens praksis har man særlig vurdert om et forbud “er nødvendig i et demokratisk samfunn”. Jeg ser ingen alvorlige problemer med forbud mot ytringer som først og fremst skal skremme og true andre til taushet. Men det må utformes og praktiseres med varsomhet.

Vi har antageligvis de nødvendige straffebestemmelser for å ramme den netthetsen som vi ser. Noen justeringer kan sikkert være på sin plass. I strl § 266a er det et vilkår at man “gjentatte ganger …” Dagens virkelighet i de såkalte “sosiale medier” er at man, akkurat som pressen, jager i flokk. Man slutter seg til og gir sitt bidrag til forfølgelsen, og man deler gjerne andres bidrag.

Jeg har etterhvert landet på at det var en feil å avkriminalisere ærekrenkelser. Vi skal ikke tilbake til der vi var, hvor en kritisk presse risikerte straff om de kom til å trå litt feil. Skjønt det er heller ikke rimelig at den som blir tråkket på ved et slikt feilsteg fra pressen, skal måtte ta hele belastningen, også økonomisk. Men åpenbart usanne påstander, fremsatt i sjikanehensikt, de burde fortsatt være straffbare. Det ville også gjøre det noe enklere å forfølge den som fremsetter slike kerenkende ytringer overfor flere, uten at hver enkelt vil ta belastningen med å forfølge saken. Men hvordan dette burde utformes, har jeg ikke tenkt særlig godt gjennom.

Vi har også et forbud mot hatefulle ytringer i strl § 185. I dennes annet ledd, heter det:

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Her er det nødvendig med noen presiseringer. Det er lov å hate, og det er lov å gi uttrykk for sitt hat. Det er lov å si at man hater jøder, muslimer, svensker, syklister, MDG-politikere, FrP-politikere eller andre man synes fortjener et så sterkt følelsesmessig engasjement som hat innebærer. Politiske ytringer har et særlig sterkt ytringsfrihetsvern, og det gjelder også politiske meninger de fleste av oss misliker. I plenumsaken om “Hvit valgallianse” skriver førstvoterende:

«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»

Men det går en grense, også for ytringer fremsatt i en politisk kontekst. Det er flere eksempler på at noen har blitt frikjent for klart feilaktige, og etter de flestes mening grovt krenkende uttalelser som jøder, muslimer og innvandrere generelt, i alle fall de som er mørkere i huden enn de fleste nordmenn. Et viktig stikkord her er grove integritetskrenkelser. Hvit valgallianse hadde i sitt program tvangssteriliseirng og tvangsabort. I andre saker har folk blitt dømt for å forsvare eller nærmest oppfordre til jødeutryddelse, deportasjon mm. Jeg synes det gjør vondt å lese en del av disse dommene, og se hva noen kan få seg til å si.

I Rt-1977-114 , den første lektordommen, konkluderte Høyesterett med at Holocaustfornektelse ikke er straffbart.

Vi ser i praksis at mye av dette sauses sammen i netthetsen. Den rammer i særlig sterk grad politikere med innvandrerbakgrunn, og blant dem er det igjen særlig unge kvinner som utsettes for hetsen. Heldigvis finnes det noen som er sterke nok til å stå oppreist. Men mange viktige stemmer har dessverre forsvunnet som resultat av hetsen.

Krenkelse av privatlivets fred, som er straffbart etter strl § 267, kommer i en litt annen stilling. Dette rammer den som gjør offentlig kjent private forhold. I dag er homofili såpass akseptert at det for mange ikke være en krenkelse av privatlivet å fortelle at en person er homofil. Men det gjelder ikke for alle, og slett ikke i alle miljøer. Å si dette offentlig om en som sliter med å finne ut av sin seksuelle identitet, kan antageligvis være en krenkelse. Videre påstander om utroskap, og generelt om hvem som ligger med hvem. Men den hets som florer på såkalte “sosiale medier” har i liten grad denne karakteren.

En gruppe krenkelser på nett som i dag har et i beste fall svakt strafferettslig vern, er deling av nakenbilder, ofte omtalt som “hevnporno”. Private bilder tatt av kjæresten eller andre, mens alt var rosenrødt og håpet var lysegrønt, hører etter min mening hjemme i det private. For at spredning av slike bilder skal kunne rammes av bestemmelsen om krenkelse av privatlivets fred, må bildene ha vært gjort offentlig tilgjengelig. Så langt jeg har forstått disse tilfellene, er det typiske at bilder spres i venneflokken, og ikke offentliggjøres. Dermed kan denne bestemmelsen ikke anvendes.

I dommen HR-2017-1245-A opplyses det i avsnitt 20, at:

” vanlig påtalepraksis ved denne type overtredelser, er å ta ut tiltale etter straffeloven 1902 § 390 a eller nå den tilsvarende bestemmelse i straffeloven 2005 § 266.”

Skyldkravet er forsett, og det må dekke den krenkende handling — her at bildene blir spredt videre i ungdomsmiljøet. Det er et ikke krav om at forsettet også skal omfatte det å krenke. Høyesterett avviser dette, og skriver i avsnitt 22:

“As handling rammes av det objektive gjerningsinnholdet i § 390 a. Det fremgår av lagmannsrettens begrunnelse for straffutmålingen at det var «påregnelig» for A at bildet ble spredt i ungdomsmiljøet. Etter min vurdering gir dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å kunne bygge på at hans forsett omfattet at B skulle oppfatte krenkelsen.”

Bestemmelsen om seksuelt krenkende adferd i strl § 298, treffer heller ikke. Bestemmelsen rammer den som viser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd på offentlig sted, eller i nærvær av noen som ikke har samtykket. Et seksualisert bilde kan være en krenkelse av adressaten for bildet, og vil kunne ramme såkalte “dickpics”, hvor noen menn synes å tro at damer liker og kanskje tenner på å få bilde av en erigert penis. Men bestemmelsen omfatter ikke en krenkelse av den som er avbildet på et slikt bilde. Dette ble lagt til grunn av Høyesterett i HR-2017-1245-A, som ble pådømt etter den tilsvarende § 201 i den gamle straffeloven.

Noen må tåle mer enn andre, dels ut fra den rollen de har, dels ut fra hvordan de selv opptrer. Carl I Hagen gikk til sak mot Rogalands avis, etter at de i en lederartikkel skrev:

«Med avsky har de fulgt Fremskrittspartiets og Carl I. Hagens kampanje for å styrke fremmedhatet blant nordmenn.»

Lederartikkelen ble skrevet etter at Carl I Hagen hadde brukt det beryktede “Mustafa-brevet”, et falsk brev som angivelig var skrevet av en innvandrer. I dommen, Rt-1990-257, skriver førstvoterende blant annet:

” Avgjørende for mitt standpunkt er at det påklagete utsagn i lederartikkelen må ses som en politisk meningsytring som etter de konkrete omstendigheter i saken ikke var rettsstridig selv om den var gitt en skarp form.”

Videre:

” Utsagnet i lederen har fått en skarp form. Det må imidlertid ses i den sammenheng hvor det framkom, hvor temperaturen ved avslutningen av valgkampen var høy. Hagen har selv beklaget at han ikke innenfor et tidsrom på to måneder kontrollerte ektheten av brevet nøyere enn han gjorde, og han måtte også være forberedt på at det å bruke et brev av dette innhold – selv om det skulle være ekte – som argument i debatten om fremmedpolitikken, ville vekke reaksjoner. Hagens eget forhold i saken vil således måtte tillegges vekt ved interesseavveiningen.”

Men heller ikke i en politisk debatt må man tåle alt. I saken Rt-1985-1421 Greenpeace hadde avisen Dagningen en lederartikkel med overskriften “Greenpeace – naturvernets terrorister”. Her skriver førstvoterende:

«Jeg er enig med avisen og redaktøren i at det i en debatt om politikk og samfunnsspørsmål må innrømmes en stor grad av frihet for skarpe og tilspissede meningsytringer. Jeg er også enig i at en organisasjon som Greenpeace må tåle en relativt hårdhendt verbal behandling. Det er riktignok så at Greenpeace i vide kretser, også offisielt, nyter en betydelig grad av respekt og anseelse, særlig på grunn av organisasjonens ideelle formål og erklærte ikkevoldslinje. På den annen side er det på det rene at organisasjonens metoder har vakt sterke reaksjoner i de land som Greenpeace har sett seg ut som mål for sine aksjoner. Selv om Greenpeace ikke kan sies å opptre voldelig, har flere av dens aksjonsformer eller såkalte «oppmerksomhetsrettede tiltak» preg av en hensynsløshet som folk flest ikke vil akseptere, ihvertfall ikke i de land som aksjonene retter seg mot.»

Ikke ethvert verbalt angrep på politiske motstandere er akseptabelt. I saken Rt 1994 s. 50 ble Arbeiderbladet dømt for ærekrenkelser etter et oppslag med overskriften “Nok en FrP-topp anmeldt”. De skrev at Henning Holstad var anmeldt for brudd på skattelovgivningen. Oppslaget bygget på et meget spinkelt grunnlag, og det var ren kampanjejournalistikk fra Arbeiderbladet. Selv om opplaget var politisk motivert, var det ikke priviligert, altså beskyttet av det særlige vern for politiske ytringer. Førstvoterende skrev:

” Det er nok så at oppslaget hadde en politisk bakgrunn, og jeg antar at hensikten som anført var å torpedere et politisk samarbeid mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Men det er ikke tilstrekkelig til å gjøre ytringene priviligerte. Også for politiske formål gjelder det grenser for hvilke ytringsformer man kan bruke for å oppnå sin hensikt

Videre:

“Oppslaget om Holstad er ikke rettet mot den politikk han har stått for eller mot hans atferd i politisk sammenheng, men går på Holstads personlige hederlighet – hans forretningsmoral.”

En stortingsrepresentant eller en statsråd må tåle mer enn en undgomspolitiker. Det samme må gjelde ordførere, byråder der man har dette, og andre fremtredende politikere i lokalpolitikken. Men det går en grense.

Den som slår hardt mot sine motstandere, må tåle at andre slår like hardt tilbake. Når Sylvi Listhaug beskylder Knut Arild Hareide for å sleike imamer oppetter ryggen, og sier at “AP mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”, da kan hun ikke klage over at hun får hard og velfortjent kritikk. Det blir direkte patetisk når hun på direkte sending i alle de viktige nyhetskanaler, klager over at hun blir kneblet av kritikerne.

Mange karakteristikker har ikke noe presist og objektivt innhold. Etter Per Willy Amundsens utspill om å endre barnetrygden slik at bare “etnisk norske” nyter godt av den, mener jeg det var helt på sin plass å kalle utsagnet rasistisk, og Per Willy Amundsen en rasist. selv om andre vil ha andre meninger.

Når Jon Helgheim og andre politikere avviser vitenskapen, og baserer seg på sine egne fordommer når de avviser menneskeskapte klimaendringer, og hevder at forskerne har en agenda, da er det helt greit å si at de er utvitende og kunnskapsfornektere.

For tradisjonelle medier, papiraviser og kringkasting, har vi redaktøransvar, som følger av strl § 269. Man utelukket nettpublikasjoner. Det betyr at redaktørene i Nettavisen, Resett.no, document.no og jatilbilenioslo.no ikke er underlagt redaktøransvar, slik redaktørene i VG, Aftenposten, Dagbladet, Se og Hør og kringkastingsjefene i NRK og andre kringkastingsselskap er. Det var etter min vurdering en uklok avgjørelse å ikke gjøre redaktøransvaret gjeldende for nettpublikasjoner som faktisk hevder å ha en redaktør-