Biltrafikken inn til Oslo øker. Elbilandelen øker, men det er en fattig trøst så lenge den totale biltrafikken øker.
Norsk elbilpolitikk er norsk “miljøpolitikk” i et nøtteskall. Vi skal bytte motor og eksportere de fleste av miljøproblemene, og ellers fortsette som før. Tekonologi- og elktrifiseringsoptimistene drømmer også om elektriske fly, slik at vi også skal kunne fortsette å fly som før.
Norske politikere er fortsatt først og fremst opptatt av bil, men har innsett at de må pakke sin bilentusiasme inn i litt miljøretorikk. Da passer elbil veldig godt.
Oslo har, eller i alle fall har hatt ambisjoner om å bli verdens elbilhovedstad. Det er en slik konkurranse hvor Norge ofte hevder seg, fordi andre ikke deltar. Kanskje får Oslo konkurranse fra Bergen, men jeg har ikke sett at noen andre byer har slike ambisjoner. Vi hører ofte om “nullutslippsbiler”. Det er et misvisende reklameuttrykk. Det finnes ingen nullutslippsbiler. Skal man se på utslipp, må vi se på utslipp gjennom hele livsløpet: Råvareutvinning, produksjon og trnsport til markedet. Elbiler har også uslipp fra dekkslitasje og veislitasje, bremseslitasje, osv, som andre biler. Støyen fra biltrafikken er mest hjulstøy, og i liten grad motorstøy. Det er like mye hjulstøy fra elbiler som fra andre biler.
Norsk elbilpolitikk er en suksess, ifølge tilhengerne av norsk elbilpolitikk. Elbilpolitikken er i alle fall en suksess hvis suksesskriteriet er flest mulig elbiler, for enhver pris. Oppskriften er enkel: Gi folk masse støtte og andre fordeler, og mange mange vil si “ja takk”, og ta imot. Selv om suksessoppskriften er enkel, har ingen andre land valgt å følge Norges eksempel. De har kanskje skjønt noe som norske politikere ikke vil skjønne. Oslo og andre elektrifiserte byer i Norge har lagt ut på det som i beste fall er en lang omvei, det er mer sannsynlig at det er en lang blindgate.