Tirsdag 12. februar 2019 tilbrakte jeg formiddagen i Oslo tingrett, for å overvære saken hvor en person var blitt bøtlagt for å ha syklet i kollektivfeltet på Mosseveien. Jeg tror ikke det er ofte det er så mange tilhørere og så mye presse til stede i det som er en liten fillesak, om en som ikke har vedtatt en bot etter en trafikkforseelse. Men saken har betydelig prinsipiell interesse for folk som sykler.

Når jeg har kommentert dommer, har jeg ofte tatt det forbehold at det er vanskelig å vurdere bevis når man ikke har vært til stede og ikke sett bevisførselen. Denne gangen var jeg til stede under hele hovedforhandlingen. Men jeg pretenderer ikke å gi noe i nærheten av et fullstendig referat av det som skjedde. Det blir noen hovedinntrykk.

Dette er en straffesak. Jeg velger å starte med litt elementær strafferett. Det heter i Grunnloven § 96 at “ingen kan dømmes uten etter lov”. Ikke alt er lovregulert, og det avsies mange dommer på ulovfestet grunnlag. Men bestemmelsen forstås slik at hvis noen skal dømmes til straff, skal dette ha hjemmel i lov. Det samme følger av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 7, hvor det heter: Ingen straff uten lov.

Det er hjemmel for å ilegge straff i vegrafikkloven § 31, så i utgangspunktet er det greit. Bestemmelsen sier også at det er straffbart å overtre bestemmelser gitt i medhold av loven. De praktisk viktige tilfellene er at det er straffbart å bryte trafikkreglene, som er forskrifter gitt i medhold av vegtrafikkloven.

At en politibetjent mener at en syklist burde velge én rute, betyr selvsagt ikke at det er straffbart å velge en annen rute.

Continue reading En dag i Oslo tingrett, med sak om bøtegging av person som syklet i kollektivfelt. Vegtrafikkloven § 3 #sykkelbot #mosseveimannen →