En dag i Oslo tingrett, med sak om bøtegging av person som syklet i kollektivfelt. Vegtrafikkloven § 3 #sykkelbot #mosseveimannen

Tirsdag 12. februar 2019 tilbrakte jeg formiddagen i Oslo tingrett, for å overvære saken hvor en person var blitt bøtlagt for å ha syklet i kollektivfeltet på Mosseveien. Jeg tror ikke det er ofte det er så mange tilhørere og så mye presse til stede i det som er en liten fillesak, om en som ikke har vedtatt en bot etter en trafikkforseelse. Men saken har betydelig prinsipiell interesse for folk som sykler.

Når jeg har kommentert dommer, har jeg ofte tatt det forbehold at det er vanskelig å vurdere bevis når man ikke har vært til stede og ikke sett bevisførselen. Denne gangen var jeg til stede under hele hovedforhandlingen. Men jeg pretenderer ikke å gi noe i nærheten av et fullstendig referat av det som skjedde. Det blir noen hovedinntrykk.

Dette er en straffesak. Jeg velger å starte med litt elementær strafferett. Det heter i Grunnloven § 96 at “ingen kan dømmes uten etter lov”. Ikke alt er lovregulert, og det avsies mange dommer på ulovfestet grunnlag. Men bestemmelsen forstås slik at hvis noen skal dømmes til straff, skal dette ha hjemmel i lov. Det samme følger av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 7, hvor det heter: Ingen straff uten lov.

Det er hjemmel for å ilegge straff i vegrafikkloven § 31, så i utgangspunktet er det greit. Bestemmelsen sier også at det er straffbart å overtre bestemmelser gitt i medhold av loven. De praktisk viktige tilfellene er at det er straffbart å bryte trafikkreglene, som er forskrifter gitt i medhold av vegtrafikkloven.

At en politibetjent mener at en syklist burde velge én rute, betyr selvsagt ikke at det er straffbart å velge en annen rute.

Det er også et vilkår at hjemmelen skal være tilstrekkelig klar. Det politiet vil gjøre i denne saken, er å straffe en som har fulgt trafikkreglene, men hvor politiet likevel mener at man kan straffes etter en tvilsom tolkning av en rund og uklar bestemmelse. I dommen Rt. 2012 s. 313, sier Høyesterett:

«Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»

I denne saken er det ikke engang lovgiver, men en tilfeldig politibetjent som mener at noe skal være straffbart. I den grad lovgiver har ment noe om dette, har de ment at det ikke skal være straffbart. Sannsynligvis, men det må jeg innrømme ikke å ha undersøkt nærmere, vil det å straffe noen på et slikt grunnlag være i strid med både Grl § 96 og EMK art 7.

Dom i saken ble varslet den 20. febraur, så vi må vente på resultatet. Mitt inntrykk var at rettens administrator ikke var særlig positiv til syklister, men det er vanskelig å bedømme.

Sakens faktum

Faktum i saken er i hovedsak ikke omstridt. Mandag 24. september 2018 kl 16.30 syklet denne syklisten i sydover kollektivfeltet i Mosseveien fra lyskrysset ved Ormsundveien til der han ble stanset av politiet ved utkjørselen fra bensinstasjonen. Mellom Ormsundkrysset og det sted hvor syklisten ble stanset, er det kollektivfelt. Nå er det en stund siden jeg har syklet på dette stedet selv. Men Googles satelittbilder gir inntrykk av at det er fortau langs veien fra Ormsundkrysset fram til utkjørselen fra bensinstasjonen. Det betyr at langs den strekningen han faktisk syklet, var det en fluktmulighet opp på fortauet.

Fra der hvor politiet sto, og fram til der gangveien kommer opp på fortauet, et par hundre meter før Ulvøykrysset, er det inne noe fortau eller skulder utenfor kollektivfeltet, bare en støyskjerm som utgjør en vegg. Før Ulvøykrysset forsinner kollektivfeltet, og det er et flettefelt hvor trafikken i de to kjørefeltene skal flettes til ett. Køen i det ordninære kjørefeltet ble beskrevet som sammenhengende og nærmest stillestående. Foran flettefeltet stopper også trafikken i kollektivfeltet opp, slik at det blir kø der, særlig på grunn av alle elbilene som fyller opp kollektivfeltet.

Etter Ulvøykrysset er det en form for gang- og sykkelvei, i praksis et litt bredt fortau.

En politibetjent på motorsykkel hadde i utgangspunktet kontroll for å kontrollere om elbilister i kollektivfeltet oppfylte vilkåret om at det må være minst to personer i bilen. Syklisten, en erfaren syklist i god form, valgte — slik han pleier å gjøre — å sykle i kollektivfeltet. Han ble stanset av politibetjenten. Syklisten oppfattet, ifølge partsforklaringen, ikke umiddelbart at politiet ønsket å stanse ham, men trodde han skulle stanse en bil, og syklet forbi. Akkurat hvor langt syklsiten var kommet forbi denne utkjøringen og inn i området med støyskjerm, er for meg noe uklart. Men legger vi til grunn at det i alle fall er uproblematisk å sykle i kollektivfeltet der det er fortau ved siden av, kan ikke syklisten ha gjort seg skyldig i annet enn forsøk på å sykle videre. Etter strl § 16 er forsøk straffbart hvis det kan medføre fengsel i et år eller mer. Strafferammen i veitrl § 31 er fengsel i inntil ett år, som betyr at det akkurat er innenfor for at også forsøk kan være straffbart.

Syklisten beskrev tonen fra politibetjenten som lite hyggelig. Politibetjenten forklarte at det var farlig å sykle der, noe syklisten ikke var enig i, og han aktet å fortsette å sykle. Jeg fikk det inntrykk at politibetjenten da ble sur, sa han kom til å anmelde syklisten og til slutt påberopte seg politiloven § 5 (jeg tror det var den han nevnte, men er ikke sikker) og påla syklisten å sykle på gangveien, som jeg kommer tilbake til. Syklisten etterkom dette pålegget, og syklet gangveien. Politiet kan ikke gi pålegg om hva som helst. Politiet kan bare gi pålegg der dette er hjemlet i politiloven kapittel II. Av bestemmelsene i kap II, må det være § 7 første ledd nr. 3, om å avverge eller stanse lovbrudd. Men en politibetjents feilaktige oppfatning av at det han vil avverge er et lovbrudd, slik tilfellet etter min vurdering var her, girikke grunnlag for å gi pålegg. Syklisten kunne lovlig ha trosset politibetjentens pålegg, og syklet videre langs Mosseveien. Men jeg forstå godt at han ikke ville ta den kampen der og da.

Når det gjelder spørsmålet om å trosse urettmessig pålegg fra offentlig myndighet, viser jeg til Høyesteretts avgjørelse Rt-2006-460. Byfogden i Oslo hadde avsagt en midlertidig forføyning som forbød NRK å sende en Brennpunkt- dokumentar om pengene etter NOKAS-ranet, da en av de medvirkende mente at han ville være i fare dersom programmet ble sendt. NRK valgte å trosse avgjørelsen, og sendte likevel programmet. NRK ble anmeldt og fikk et forelegg for å ha brutt forbudet mot å sende programmet. Denne saken gikk til Høyesrett, som ga NRK fullt medhold. Forbudet mot å sende programmet hadde vært et ulovlig inngrep i NRKs ytringsfrihet.

Rettslig utgangspunkt

Ett rettslig utgangspunkt er klart: Det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Dette er sagt uttrykkelig i trafikkreglene § 5 nr 2:

“Kjøring i kollektivfelt og sambruksfelt er bare tillatt som angitt på offentlig trafikkskilt. Likevel kan elektrisk eller hydrogendrevet motorvogn, tohjuls motorsykkel uten sidevogn, tohjuls moped, sykkel eller uniformert utrykningskjøretøy nytte slike felt.”

Politijussen her er tydeligvis at denne ikke gjelder, når en politibetjent mener at den ikke passer. Politiet mener tydeligvis at en politibetjents skjønn er tilstrekkelig til å sette trafikkreglene til side, og til å straffe en som følger trafikkreglene der denne politibetjenten mener trafikkreglene ikke passer. Jeg er ikke så veldig overrasket over at en politibetjent i trafikkavsnittet kan mene noe slikt. Men at dette har sluppet gjennom påtaleavdelingen i politiet, slik at de valgte å fremme saken for domstolene, er for meg ganske uforståelig.

Politiet og aktoratet påberoper seg vegtrafikkloven § 3, og mener at den som en lovbestemmelse går foran trafikkreglene, som er forskriftsbestemmelser. Dette er det såkalte lex superior prinsippet, som sier at Grunnloven går foran vanlig lov, og lov går foran forskrift. Dette betyr i alle fall at dersom det er konflikt mellom lov og forskrift, går forskriften foran lov. Men politiet og aktoratet har her anvendt dette prinsippet på en mildt sagt uortodoks måte. Her er det ingen konflikt, men en tilfeldig politibetjent som mener at den gjeldende reglene ikke passer i dette tilfellet, fordi en lovbestemmelse etter hans skjønn gir rom for en annen forståelse enn forskriftsbestemmelsen. Jeg kan ikke huske at man noen gang har satt til side eller fraveket en klar lovbestemmelse, med den begrunnelse at Grunnloven åpner for andre løsninger, eller tilsvarende at en klar forskriftsbestemmelse settes til side eller fravikes fordi hjemmelsloven åpner for andre løsninger.

Politiet mener å kunne sette til side helt klare regler, og hevde at det i denne konkrete situasjonen, er det etter politiets uforutsigbare og ganske uetterrettlige skjønn i strid med vegtrafikkloven § 3 å følge helt klare bestemmelser i trafikkreglene. Politiet tiltar seg her en lovgivningskompetanse som de ikke har. Norge er heldigvis ikke en politistat. Politiet er et håndhevende, ikke et lovgivende organ. De skal håndheve de regler som er fastsatt av lovgivende, inklusive forskriftsgivende myndighet. De skal ikke selv gi regler når de synes de demokratisk fattede vedtak ikke samsvarer med det politiet vil.

Dette er uholdbart og uakseptabelt på så mange plan. Det er dårlig juss. Det er en omfattende rettspraksis knyttet til veitr § 3, og jeg har ikke gått gjennom alt. Men i det jeg har gått gjennom, har jeg ikke funnet noen hvor bestemmelsen er anvendt på denne måten. Jeg kan heller ikke huske å sett eksempler på eller ha lest om at forskrifter på denne måten har blitt tilsidesatt innenfor noe rettsområde. Men jeg kan ikke påberope meg å ha oversikt over alle rettsområder.

Et veldig grunnleggende krav som man må stille til alle regler av den type som trafikkreglene er, er at de skal være klare. I trafikken må vi ta raske valg, enten vi går, sykler eller kjører bil. Vi kan vanligvis ikke veie for eller mot. Kjørende skal holde seg på høyre side av veien, og vi har vikeplikt for trafikk fra høyre. Det ville vært helt uholdbart om politiet skulle hevde at det ikke er hensynsfullt, og at annen trafikk unødig blir hindret eller forstyrret, om man faktisk krever at trafikk fra venstre skal vike. Eller for å flytte det til mykere trafikanter: Det er ikke hensynfullt og vil unødig hindre eller forstyrre annen trafikk om fotgjengere ikke venter og lar det meste av biltrafikken passere et fotgjengerfelt, selv om det kanskje skulle bidra til litt mer kø at bilistene må respektere vikeplikten og stanse hver gang en fotgjenger vil krysse i gangfeltet. Men det er slik politiet og aktoratet resonnerer i denne saken.

Politiet liker ikke at folk sykler, i alle fall ikke på veier hvor også de for politiet så hellige bilistene også kjører. Det er ikke noe nytt at politiet dikter opp sine egne trafikkregler eller setter trafikkregler til side når det kan gavne bilister og skade folk som sykler. Her er lenker til noen saker hvor politiet har tilsidesatt eller sett bort fra blant annet helt klare vikepliktregler, når det er bilister som bryter vikeplikt overfor folk som sykler og fotgjengere.

Politiet feilinformerer om trafikkregler

Veitrafikkloven § 3, objektiv gjerningsbeskrivelse

Vi får gå til politiets joker, som de mener kan overstyre alle trafikkreglene, vegtrafikkloven § 3:

Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen.

Jeg vil legge til, og det er basert på min egen forståelse av ordlyden, at en vurdering av om noen hindrer eller forstryrrer trafikken, må baseres på en objektiv forståelse. Det er altfor mange bilister og bussjåfører som mener at en syklist i veien alltid er en hindring og en forstyrrelse. Det er ikke deres subjektive opplevelse av situasjonen som avgjør.

Politivitnet, hvis oppgave var å skulle bidra til å klarlegge hva som faktisk hadde skjedd, brukte mye tid på en form for rettsbelæring, hvor han forklarte sine forståelse av vegtrafikkloven og trafikkreglene. Selv om dette ikke er vitnets oppgave, var det på en måte interessant å få høre hva slags rettslige misoppfatninger han baserte sine vurderinger på.

Skade

Man “skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade”. Kunne det oppstå skade her? Politivitnet inntok en paternalistisk holdning. Han var bekymret for at det kunne oppstå fare for syklisten om han fortsatte å sykle slik han hadde tenkt, og slik han stort sett har syklet etter denne hendelsen. At det var en meget erfaren syklist, som gjorde sine egne risikovurderinger, bet ikke på denne politimannen som hadde observert ham i noen sekunder. For at syklisten ikke skulle bli en fare for seg selv, tvang politimannen ham til å gå og trille sykkelen tilbake, mot kjøreretningen, noe som for meg fremstår som langt mer risikabelt enn å sykle noen hundre meter til i kollektivfeltet. Dette er den eneste farlige situasjonen, så langt jeg kan bedømme

Politivitnet fremholdt at det i de senere år har vært en økning i antall sykkelulykker, og minnet om den tragiske påkjørselen ved Ulvøykrysset 29. mars 2017, hvor en syklist påkjørt og drept av en lastebilsjåfør.

Foto: **Allan Hovda**, gjengitt med tillatelse

Dette treffer ikke. Det er usaklig og misvisende. Uansett om syklisten velger kollektivfeltet eller gangveien, ender han i Ulvøykrysset. Jeg våger den påstand at krysset er langt farligere for en syklist som kommer inn i krysset fra fortauet, enn om man velger å sykle i kjørefeltet. Norge har vikepliktregler som er direkte farlige for folk som sykler. Holder man seg i kjørefeltet, gjelder de samme vikepliktsregler for syklende som for andre kjørende. Syklisten er på forkjørsvei, og de som skal krysse kjørefeltet har vikeplikt. Kommer man fra fortau, har man alltid vikeplikt, også overfor bilister som kommer bakfra og svinger inn til høyre foran syklisten.

Torgersen og Engstrøm skriver i sin kommentar til Veitrafikkloven. (Hentet fra 2012-utgaven, slik denne er tilgjengelig hos Juridika (krever abonnement).

“Ut fra forarbeidene synes lovgiverens mening først og fremst å være å fange opp nesten-ulykkene. Som eksempel kan nevnes en bilfører som kjører ut fra en utkjørsel uten å se seg for, med det resultat at en bil som kommer på vegen så vidt får stoppet. [OT anm: For politiet gjelder ikke dette hvis det er en syklist som kommer kjørende. Da veltes skylden over på syklisten, og bilisten fritas.] En kan videre tenke seg en bil som i høy fart kjører mot et fotgjengerfelt uten å bremse, slik at fotgjengerne i siste liten får løpt unna. Slike tilfeller vil klart gå inn under § 3. Antagelig må man også anta at noe lavere faregrader omfattes av § 3. Det veiledende synspunktet må imidlertid hele tiden være at det bare er der hvor det foreligger en realistisk og nærliggende mulighet for at den uaktsomme adferd vil lede til skade, at § 3 er overtrådt. Ved lavere faregrader får man bruke spesialbestemmelsene i loven og trafikkreglene.”

Det er ingen ting i den aktuelle saken som tilsier at det var noen nærliggende mulighet for at syklistens adferd ville lede til skade. Hvis noe var egnet til å skape fare eller volde skade, var det politimannens opptreden i situasjonen, f.eks. ved å pålegge syklisten å trille sykkelen tilbake langs veien, mot kjøreretningen.

Hindring

Man skal også opptre slik at “annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret”. Ble trafikken hindret eller forstyrret? Vi må her huske på at på politispråket er trafikk=biltrafikk. Syklende og fotgjengere er i politiets øyne ikke trafikk, så de kan man, eller i alle fall bilister, hindre, forstyrre og mobbe så mye de vil.

Dette er en vurdering i to trinn. Annen trafikk skal enten bli hindret eller forstyrret. Hvis så skjer, skal denne hindringen eller forstyrrelsen være “unødig”. Jeg går tilbake til Torgersen og Engstrøm, som skriver:

“Med hindring tenker man på det tilfelle at en trafikant direkte kommer i veien for en annen trafikant slik at denne ikke kommer frem eller må stanse. Hindring er en kvalifisert form for forstyrrelse.”

Den eneste dommen jeg har funnet, hvor noen er dømt etter veitr § 3 for å ha hindret trafikk, er den dom fra Gulating lagmannsrett fra 2018, LG-2018-67362. Sjåføren hadde stoppet en russebil midt i vegbanen for å slippe ut passasjerer som skulle grise til en russebil bak med egg og mel. Han hadde som sjåfør ikke vært tilstrekkelig aktsom, aktpågivende og varsom og hadde gjennom å stoppe i vegbanen unødig hindret og forstyrret annen trafikk.

Med politibetjentens logikk og lovforståelse, risikerer fotgjengere som krysser et gangfelt uten å vente til det har samlet seg en gruppe som krysser samlet, å unødig hindre trafikk, altså den for politiet hellige biltrafikken. Biltrafikken blir jo hindret ved at bilister stadig må stoppe for fotgjengere. Men en tilfeldig politibetjent kan ikke komme trekkende med sin hjemmesnekrede tolkning av veitrl § 3, og si at bilistenes vikeplikt må settes til side, fordi fotgjengerne hindrer trafikken.

Ingen ble hindret i å komme fram eller måtte stanse, unntatt da politimannen skulle ta sine bilder, som jeg kommer tilbake til.

Forstyrre

Så til det som Torgersen og Engstrøm skriver om å forstyrre:

“Med forstyrrelse sikter man til de tilfeller hvor andre trafikanter blir nødt til å manøvrere annerledes enn de ellers ville ha gjort for å unngå å komme opp i en faresituasjon. Eksempler på at annen trafikk blir “forstyrret” har man når en trafikant tvinger en annen til unnamanøver eller til å redusere hastigheten. (…) En trafikant kan forstyrre en annen selv om ikke den annens manøvrering direkte blir påvirket. En trafikants bruk av lyd eller lyssignal kan f.eks. være slik at den inneholder en forstyrrelse av andre trafikanter. [OT anm: Å tute på syklister vil være forstyrrelse, som i de fleste tilfeller er helt unødig.] (…)
Som man ser er uttrykket “forstyrre” så omfattende at det i dagens trafikk vil være helt umulig ikke å forstyrre andre trafikanter. § 3 setter da heller ikke forbud mot enhver forstyrrelse. Det er et vilkår at § 3 skal være overtrådt at hindringen eller forstyrrelsen er “unødig”.”

Det dreier seg om en strekning på noen hundre meter. Fra Ormøykrysset til Ulvøykrysset er det ca 1,1 km. Det er slak motbakke de første noen hundre meterne. Den aktuelle dagen startet syklisten etter å ha måttet stoppe for rødt lys i Ormøykrysset. Fartsgrensen på stedet er 60 km/t. Politivitnet og aktor snakket stadig om “angitt hastighet”, som om fartsgrensen skulle være påbudt fart som alle må holde. Hvis man holder en gjennomsnittsfart på 60 km/t, vil man bruke et minutt og seks sekunder på 1,1 km. Med fri vei og grønt lys kan man sikkert klare å kjøre omtrent 60 km/t i snitt på den strekningen, uten å bryte fartsgrensen i alvorlig grad. Men en buss som starter etter å ha fått rødt lys, holder ikke en slik fart. Jeg tror ikke at bussen i det hele tatt kommer opp i 60 km/t i den slake motbakken, før den tar igjen køen og må stoppe. Selv om politivitnet og aktor synes å mene at fartsgrensen var en hastighet man er forpliktet til å følge, er det grunn til å minne om hva fartsgrensen er: Det er høyeste tillatte hastighet hvis forholdene tillater en slik hastighet. Etter min vurdering vil det ikke være forsvarlig å kjøre en buss i 60 km/t på et sted hvor det er så smalt og uoversiktlig, hvor man dessuten når som helst må regne med å måtte stoppe på grunn av køen foran.

Syklisten understreket at han pleide å legge seg midt i kjørefeltet. Det er der man skal være som syklist. Hvis man legger seg langt ut til høyre, inviterer man bilister til å presse seg forbi der det ikke er plass nok til å kjøre forbi på en forsvarlig måte. Det er farlig, derfor må man markere sin tilstedeværelse i trafikken, og ta den plassen man trenger. Bilistene får vente med å kjøre forbi til det åpner seg en mulighet til å kjøre forbi på forsvarlig vis. Selvsagt slipper man trafikk forbi når det passer seg slik, men man kan ikke vente at folk på sykkel skal flytte seg umiddelbart mår det kommer en utålmodig MGIF (Must Get In Front) bilist som vil forbi, slik at han kan ta igjen køen noen sekunder tidligere.

Som forsvareren påpekte i sin prosedyre: Når man har valgt å gi regler som sier at det er tillatt for syklister å bruke kollektivfelt, da må man også ha tatt hensyn til at folk som sykler vanligvis holder lavere fart enn motorisert trafikk, og har akseptert det.

Et vitne som hadde ligget like bak syklisten i elbil, fortalte at køen i kollektivfeltet stoppet opp like etter det stedet hvor syklisten var blitt stoppet av politiet.

Syklisten i denne saken er mye sprekere enn meg. Men da bussen kjørte opp Rådhusgt, akselererte også jeg raskere på sykkel enn bussen ut av kryssene i slak motbakke. Bussene tok meg som regel ikke igjen før neste lyskryss. Jeg vil anta at den tiltalte syklisten ville komme ganske langt opp mot der støyskjermen starter, før han ville bli tatt igjen av en buss. Når jeg selv sykler i kollektivfelt, prøver jeg alltid å slippe fram busser når det kan skje på en forsvarlig måte. Dessverre er det mange bussjåfører som presser seg forbi også der det ikke er forsvarlig, men det er en annen sak. Elbilister bryr jeg meg ikke noe om. De burde ikke ha vært i kollektivfeltet, og har ikke noen større rett til å være der enn meg, når jeg sykler.

I retten ble det vist en video, et opptak fra en annen av tiltaltes sykkelturer på den samme strekningen. Han brukte da 45 sekunder fra han startet i lyskrysset, til han hadde tatt igjen køen av ebiler i kollektivfeltet. Det er vanskelig å tro at en buss kan ha blitt mer enn ca 10 sekunder forsinket, i den forstand at bussen tok igjen køen ca 10 sekunder senere enn hva den ellers ville ha gjort, om det ikke ikke hadde vært for syklisten.

Politivitnet kom med noen ganske underlige påstander om at dette kunne akkumulere opp til lange forsinkelser ved det han kalte “rekkefølgefeil”. Det vil si at bussen kommer inn på en senere plass i køen enn den ville ha gjort om den ikke var blitt hindret. Dette kan så igjen føre til at man får rødt lys i flere lyskryss fremover, slik at noen sekunder blir til mange minutter. Men en frihåndsvurdering av samfunnsnytte, hvor man ofte regner inn tidstap, fikk han dette til å bli et samfunnstap på et uspesifisert antall millioner.

Hvis bussen hadde kunnet kjøre direkte fram til flettepunktet, og så flettet med trafikken fra det ordinære kjørefeltet inn i det enkle kjørefeltet videre, kunne det ha vært et poeng. Men bussen blir stående i en kø av elbiler, kanskje også busser og taxier, inn mot flettepunktet. Det er elbilistene, ikke syklistene som lager kø i kollektivfeltene. Bussen kommer inn i på samme sted i køen, og det eneste som skjer hvis den har blitt hindret noe, er at den blir stående i et tilsvarende antall sekunder mindre i køen inn mot flettepunktet. Skulle det ha skjedd at man tapte plasser i køen, ville det uansett bare føre til forsinkelse i det neste lyskrysset. Bussen vil ikke tape ytterligere tid i senere lyskryss på grunn av dette.

Hvis det er noen som hindrer kollektivtrafikken på dette stedet, er det alle elbilistene. Basert på politibetjentens lovforståelse, kunne han ha bortvist samtlige elbilister fra kollektivfeltet, under henvisning til veitrl § 3. Det er den samme bestemmelsen i trafikkreglene som sier at elbilister kan bruke kollektivfelt, som at syklister kan bruke kollektivfelt. Men for en politibetjent er bilistene hellige, så han bortviser ikke dem med den begrunnelse at de hindrer kollektivtrafikk.

Politivitnet la fram bilder som var tatt på stedet. Han forklarte at han regnet med at saken kunne havne i retten, og ville sikre bevis. Jeg har bare sett hans bilder på avstand. De ble bare delt ut på papir til partene og retten, ikke til oss som satt på tilhørerplass. Det var ingen trafikk på de bildene. Politivitnet forklarte at han hadde stanset all trafikk for å ta de bildene. Legger vi hans egne vurderinger om samfunnsnytte til grunn, må dette ha vært noen av Norgeshistoriens dyreste bilder. Å stanse alle trafikk i begge regninger slik at politimannen skulle få tatt sine bilder, må ha kostet samfunnet mangfoldige millioner i tidstap.

Politivitnet ble spurt om hvordan det ville bli hvis veldig mange begynte å sykle i kollektivfeltet. Han svarte noe slikt som at det ville føre til kaos og mange ulykker. Jeg husker ikke helt presist hva han sa. Den tanken at vegtrafikkloven § 3 også innebærer at bilister og andre trafikanter skal “ferdes hensynsfullt” også overfor syklister, er åpenbart utenfor politiets forestillingsverden.

Min konklusjon er at syklisten ikke hindret eller forstyrret trafikken. Det var i verste fall en opplevd, men ikke reell hindring, fordi trafikken kom inn igjen på sin plass i køen, muligens noen sekunder senere, hvor de ble stående i kø inn mot flettepunktet. For bilister og bussjåfører er det å stå i kø nærmest en naturtilstand, mens å bli liggende noen sekunder bak en syklist er dypt provoserende.

Unødig hindrer eller forstyrrer: Burde syklisten ha valgt en annen vei?

Hvis det er en hindring eller forstyrrelse, skal den være unødig. Det er ikke så lett å si noe særlig konkret om dette. Sett fra et rent egoistisk bilistperspektiv, er all annen trafikk unødig. JEG skal fram, og de andre hindrer og forstyrrer MEG. Hvis man tenker at også andre skal fram, blir det vanskeligere å si at det er unødvendig at disse hindrer trafikken.

Politilogikken er at bilister skal fram, og at om syklister skulle komme til å hindre bilistene noen sekunder, er det unødig. Bilistlogikken er at “jeg skal ha plass til med selv, min motoriserte blikkboks, en ekstra lenestol og en sofa, samt en diger, som regel tom koffert”. Alt som på noen måte hindrer meg i dette, er unødig. Skjønt helt slik er det ikke: De som utgjør den største hindringen for fremkommelighet, de andre bilistene, er ikke unødige verken i politi- eller bilistlogikk. Det er en slags solidaritet mellom bilistene.

Det ble fremhevet av aktor og politivitnet at syklistene, i motsetning til bilistene, har et alternativ. Da sikter de til den gangveien som jeg skal komme tilbake til. At bilistene ikke har et alternativ, er selvsagt ikke sant. For det første kan de la være å kjøre bil. De kan ta toget, ta buss, eller til og med sykle. Hvis de på død og liv skal kjøre bil, kan de kjøre tunnelen opp til Ryen, og E6 derfra. Politivitnet kom stadig tilbake til at samfunnet har brukt store beløp på å legge til rette for sykling, selv om det knapt er brukt noe på den aktuelle strekningen. Det som er brukt på sykkeltilrettelegging er likevel knapt lommerusk sammenlignet med de milliardene som er brukt på tunneler og motorveier for bilister. Det er bare rett og rimelig å kreve at bilistene bruker disse, og ikke kjører der de hindrer andre og utsetter andre for fare — som på Mosseveien.

Før vi går inn på denne omveien, er det på sin plass å ta med dette: Under behandling av NTP for 2006-2015, St. mld. nr 24 (2003-2009) ble det i Stortinget reist spørsmål å forby syklister å bruke kjørefeltet der det finnes gang- og sykkelvei parallelt med veien, Innst. S. nr. 240 (2003-2004), Spørsmål 77. Statsråden svarte at departementet ikke fant noen grunn til å vurdere et slikt forbud. En tilfeldig politibetjent kan selvsagt ikke lene seg på en tvilsom forståelse av veitrl § 3, og på egenhånd innføre en regel som departementet har sagt at de ikke vil innføre.

Aktor og politivitnet omtalte gangomveien konsekvent som “sykkelvei” eller “sykkelsti”. Sykkelvei er det ikke. Det er i beste fall gangvei, på deler av strekningen, vanlig lokalvei på andre deler av strekningen. Sykkelsti finnes ikke i Norge, i alle fall er det ikke en kategori som finnes i norske trafikk- eller skiltregler. Deler av den aktuelle omveien kan nok kalles sti, men da er det ikke snakk om noen sykkelsti.

Mosseveien er ikke en del av min vanlige sykkelrute. De gangene jeg sykler denne strekningen, er det som regel for å sykle på tur, og da kan jeg gjerne velge denne gangveien, selv om den er tilnærmet ubrukelig også til det formålet.

Den gangveien som politiet mener man skal sykle, er så smal og dårlig at man vanskelig kan sykle lovlig der. Domstolene har i praksis opphevet kategorien “gang-og sykkelvei”, ved å legge til grunn at reglene for gangvei også gjelder gang- og sykkelvei, uten at jeg går nærmere inn på dette. I praksis har vi gangvei, og i noen ytterst få tilfeller sykkelvei. I dette tilfellet er det gangvei.

De “store summene” som politibetjenten viste til, er ikke brukt på denne strekningen. Det eneste man har gjort her, er å male noen sykkelsymboler og sette opp noen skilt.

Når vi kommer inn på denne gangveien nordfra, blir vi møtt med et skilt som sier at kjøring til eiendommene er tillatt. Det er altså også lovlig biltrafikk på denne veien, så langt det er praktisk mulig å kjøre bil.

Som bildet med lastesykkelen viser, er denne gangveien stedvis meget smal, så smal at to syklister ikke kan møtes, eller man kan passere en fotgjenger på forsvarlig vis. Den har krappe svinger, og er en del steder bratt. Jeg tror faktisk ikke jeg ville ha våget å sykle denne på vinterføre, men jeg må medgi at det har jeg ikke forsøk.

Man kommer ned på en vanlig vei langs sjøen, før man må ta en bratt rampe opp igjen til Mosseveien. Om høsten er det ofte mye løvfall, som gjør denne rampen glatt. Den er dessuten smal, slik at møtende syklister kan være et problem.

Når man kommer oppå på Mosseveien, er dette dessverre ikke et uvanlig syn.

En bil parkert på det fortauet som også skal fungere som sykkelvei, hindrer bare syklende og gående. I politiets verden er disse ikke “trafikk”, så politiet bryr seg stor sett ikke om bilister som hindrer trafikken på denne måte. Her er det ingen tvil om at de også hindrer trafikken på en måte som strider mot veitrl § 3.

Skyldkrav – subjektive vilkår

For at noen skal kunne idømmes straff, er det ikke tilstrekkelig at de objektive vilkår er oppfylt. Man må også ha utvist tilstrekkelig skyld. Skyldkravet i vegtrl § 31 er forsett eller uaktsomhet. Syklisten har i dette tilfellet forsettlig valgt å sykle i kollektivfeltet. Men det er altså tillatt etter trafikkreglene § 5 nr. 2. Det er selvfølgelig ikke straffbart å forsettlig følge trafikkreglene.

Det er også åpenbart at han ikke forsettlig hindret eller forstyrret trafikk. Spørsmålet må være om han uaktsomt har hindret eller forstyrret trafikk. Nå har jeg konkludert med at han ikke hindret eller forstyrret trafikk, så det blir en ganske hypotetisk problemstilling. Gangveien er på så mange måter dårlig utformet. Den er blant annet slik at man ved Ormøykrysset må opp på en rampe og bro bak bensinstasjonen. Statens vegvesen har vel vært redde for at syklende skulle forstyrre bilister som skal ut og inn på bensinstasjonen. Man kunne selvsagt ha lagt inn- og utkjøring til bensinstasjonene fra Ormøyveien, slik at man kunne ha laget sykkelvei langs Mosseveien. Den kunne eventuelt ha fortsatt inn på dagens gangvei der utkjøringen fra bensinstasjonen er i dag, om man ikke skulle klare å finne en bedre løsning for den mest problematiske delen av Mosseveien.

Det betyr at syklende må ta valget om hvorvidt de skal sykle i kollektivfeltet eller på gangveien, i Ormøykrysset. Hvis man skal vurdere om syklisten har opptrådt uaktsomt, må man vurdere om det valget man da traff, var uaktsomt, basert på den informasjonen som var tilgjengelig ved dette punktet. Man kan ikke bedømme aktsomhet på det punktet man passerer “point of no return”.

Avslutning

Hvis syklisten skulle bli dømt, vil det i praksis gjøre syklende til fritt vilt i trafikken. Etter min vurdering er det åpenbart at syklisten i dette tilfellet ikke har gjort noe straffbart, og vi får håpe at retten kommer til et rettslig holdbart resultat. Det er også et åpenbart behov for etterutdanning av politibetjenter.

Mine kommentarer til Mosseveidommen HR-2020-1723-A

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Noen andre kommentarer til dommen

Henrik Alpers i "Landevei": “Er du syklist, har Høyesterett dømt deg nederst på den trafikale rangstigen”
Halvard Haukeland Fredriksen: Sykling i kollektivfelt – etter Grøneng-dommen

Denne gjelder ikke straffesaken, men på en måte det samme saksforholdet:

2011-10-14 Egosyklister i Mosseveien, Gunnar Stavrum ? (Denne saken gjelder ikke Mosseveidommen, men er en kommentar som bruker Mosseveien som eksempel når han vil forby sykling i veibanen. Det er noen interessante sitater fra Statens vegvesen.)

Ønsker du bedre forhold for syklende?

Meld deg inn i Syklistforeningen, organisasjonen som arbeider for hverdags– og tursyklister. Syklistene arbeider politisk nasjonalt og lokalt for å bedre forholdene for syklister. Vi trenger en slagkraftig organisasjon om ivaretar de syklendes interesser. Som medlem får du gode medlemstilbud og andre fordeler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokallag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk, som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Grasrotandelen: Er du blant oss som pleier å tape penger på tipping, Lotto eller andre pengespill fra Norsk Tipping? La noe av pengene gå til å støtte arbeidet for de syklendes interesser. Syklistforeningen Oslo er registrert som grasrotmottaker nummer 995213400 (peker til PDF-fil med strekkode du kan ta med deg til kommisjonæren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om grasrotandelen hos Norsk Tipping.

Olav Torvunds blogg