Fakta er fri. Også biografiske opplysninger om Roald Amundsen

Cap­pe­len Damm påstår at de som har laget fil­men om Roald Amund­sen har stjå­let mate­ria­le fra kjent bio­gra­fi. Det er pin­lig for et stort for­lag som Cap­pe­len Damm kan gå så etter­tryk­ke­lig “på try­net” i et spørs­mål om ele­men­tær opp­havs­rett.

Til Cap­pe­len Damm: Gjen­ta det­te man­ge gan­ger: Fak­ta er fri, fak­ta er fri, fak­ta er fri. Det­te gjel­der selv­sagt også bio­gra­fis­ke opp­lys­nin­ger, om Roald Amund­sen og and­re.

Opp­havs­ret­ten ver­ner utfor­ming. Hvis noen etter­lig­ner måten en his­to­rie er for­talt på, kan det være en opp­havs­retts­kren­kel­se. Det var det­te som var noe av pro­ble­met med Kar­sten Alnæs’ “His­to­ri­en om Nor­ge”. Det er his­to­ri­ke­re og and­re fors­ke­res lodd at det de måt­te gra­ve fram av kunn­skap, blir en gave til sam­fun­net som hvem som helst fritt kan benyt­te seg av.

Det vises til at Tor Bomann-Lar­sen har fun­net fram opp­lys­nin­ge­ne om Roald Amund­sens els­ker­in­ner og om det beten­te for­hol­det mel­lom Roald Amund­sen og hans bror Leon. Det er ingen grunn til å tvi­le på at Tor Bomann-Lar­sen har fun­net fram til og pre­sen­tert dis­se opp­lys­nin­ge­ne. Man eier dem ikke og har ikke noen ret­tig­he­ter til dem. Den som vil lage en film, skri­ve en his­to­risk roman eller på annen måte vil ska­pe noe som gjør bruk av his­to­risk mate­ria­le, står fritt til å bru­ke de fak­ta som man måt­te fin­ne.

For ti år siden, i juli 2009, gikk dis­ku­sjo­nen mel­lom his­to­rie­pro­fes­sor Tore Pry­ser og for­fat­te­ren Kjar­tan Fløg­stad, om Fløg­stads bruk av Tore Pry­sers arbei­der om and­re ver­dens­krig, i Fløg­stads bok “Gren­se Jakobs­elv”. I en kro­nikk i Dag­bla­det kri­ti­ser­te Pry­ser Fløg­stad for at han “bru­ker mitt stoff på en måte som får man­ge til å tro at det er hans eget”.

Under over­skrif­ten “Har Tore Pry­ser copy­right på kri­gen”, sva­rer Kjar­tan Følg­stad på ankla­ge­ne. Han kon­klu­de­rer slik:

Spørs­må­let er: Skal dik­ting utsty­rast med note­ap­pa­rat? Som roman­for­fat­tar har eg brukt, og kjem til å bru­ka igjen, eit utal av kjel­der for å ska­pa eit fritt og auto­nomt dikt­verk, som dik­te­rer sitt eige for­hold til det ver­ke­le­ge. Dik­tin­ga her­mar ikkje røyn­da, like lite som fio­li­nen imi­te­rer ein skrive­ma­skin.”

Den sis­te set­nin­gen er vel ikke det bes­te Kjar­tan Fløg­stad har skre­vet. Men han har ellers helt rett. Hel­ler ikke fil­mer er utstyrt med fot­no­ter.

I forsk­nings­etik­ken gjel­der and­re ret­nings­lin­jer for kredi­te­ring enn innen opp­havs­ret­ten. Opp­havs­rett og forsk­nings­etikk iva­re­tar helt uli­ke hen­syn. I et fag­his­to­risk verk skal man kredi­te­re de som har fun­net fram til de opp­lys­nin­ger man har byg­get på. Men som Kjar­tan Fløg­stad skri­ver: Dikt­ning skal ikke utsty­res med fot­no­ter. En roman er som regel en blan­ding av fak­ta og “løgn og for­ban­net dikt”. Det som lett kan sjek­kes, bør være sant. Men ellers står man fritt til å dik­te opp per­soner og hen­del­ser som ska­per en his­to­rie i på man­ge måter kjen­te omgi­vel­ser. Slik er det også om man lager doku­d­ra­ma på film.

<edit>Noen bru­ker en slik stil i bio­gra­fi­er at de skri­ver faktab­ser­te, men opp­dik­te­de dia­lo­ger osv. Hvis man had­de brukt en slik dia­log i en film, kun­ne det ha vært en opp­havs­retts­kren­kel­se. Det kan det også være hvis man etter­gjør bio­gra­fens for­telle­grep i skild­ring av hen­del­ser. Det var her Kar­sten Alnæs tråd­te feil.</edit>

Print Friendly, PDF & Email