Cappelen Damm påstår at de som har laget filmen om Roald Amundsen har stjålet materiale fra kjent biografi. Det er pinlig for et stort forlag som Cappelen Damm kan gå så ettertrykkelig “på trynet” i et spørsmål om elementær opphavsrett.
Til Cappelen Damm: Gjenta dette mange ganger: Fakta er fri, fakta er fri, fakta er fri. Dette gjelder selvsagt også biografiske opplysninger, om Roald Amundsen og andre.
Opphavsretten verner utforming. Hvis noen etterligner måten en historie er fortalt på, kan det være en opphavsrettskrenkelse. Det var dette som var noe av problemet med Karsten Alnæs’ “Historien om Norge”. Det er historikere og andre forskeres lodd at det de måtte grave fram av kunnskap, blir en gave til samfunnet som hvem som helst fritt kan benytte seg av.
Det vises til at Tor Bomann-Larsen har funnet fram opplysningene om Roald Amundsens elskerinner og om det betente forholdet mellom Roald Amundsen og hans bror Leon. Det er ingen grunn til å tvile på at Tor Bomann-Larsen har funnet fram til og presentert disse opplysningene. Man eier dem ikke og har ikke noen rettigheter til dem. Den som vil lage en film, skrive en historisk roman eller på annen måte vil skape noe som gjør bruk av historisk materiale, står fritt til å bruke de fakta som man måtte finne.
For ti år siden, i juli 2009, gikk diskusjonen mellom historieprofessor Tore Pryser og forfatteren Kjartan Fløgstad, om Fløgstads bruk av Tore Prysers arbeider om andre verdenskrig, i Fløgstads bok “Grense Jakobselv”. I en kronikk i Dagbladet kritiserte Pryser Fløgstad for at han “bruker mitt stoff på en måte som får mange til å tro at det er hans eget”.
Under overskriften “Har Tore Pryser copyright på krigen”, svarer Kjartan Følgstad på anklagene. Han konkluderer slik:
“Spørsmålet er: Skal dikting utstyrast med noteapparat? Som romanforfattar har eg brukt, og kjem til å bruka igjen, eit utal av kjelder for å skapa eit fritt og autonomt diktverk, som dikterer sitt eige forhold til det verkelege. Diktinga hermar ikkje røynda, like lite som fiolinen imiterer ein skrivemaskin.”
Den siste setningen er vel ikke det beste Kjartan Fløgstad har skrevet. Men han har ellers helt rett. Heller ikke filmer er utstyrt med fotnoter.
I forskningsetikken gjelder andre retningslinjer for kreditering enn innen opphavsretten. Opphavsrett og forskningsetikk ivaretar helt ulike hensyn. I et faghistorisk verk skal man kreditere de som har funnet fram til de opplysninger man har bygget på. Men som Kjartan Fløgstad skriver: Diktning skal ikke utstyres med fotnoter. En roman er som regel en blanding av fakta og “løgn og forbannet dikt”. Det som lett kan sjekkes, bør være sant. Men ellers står man fritt til å dikte opp personer og hendelser som skaper en historie i på mange måter kjente omgivelser. Slik er det også om man lager dokudrama på film.
<edit>Noen bruker en slik stil i biografier at de skriver faktabserte, men oppdiktede dialoger osv. Hvis man hadde brukt en slik dialog i en film, kunne det ha vært en opphavsrettskrenkelse. Det kan det også være hvis man ettergjør biografens fortellegrep i skildring av hendelser. Det var her Karsten Alnæs trådte feil.</edit>