Ny master i forretningsjuss ved BI. Jeg ønsker den velkommen

Foto av BI: Hans-Petter Fjeld (CC-BY-SA)

BI vil til­by Nor­ges førs­te mas­ter­grad i for­ret­nings­juss. Jeg har ven­tet på at det måt­te kom­me. De juri­dis­ke fakul­te­te­ne kjen­ner ikke sin besø­kel­ses­tid, så and­re dri­ver utvik­lin­gen. Ved de juri­dis­ke fakul­te­te­ne er hold­nin­gen Juss, vær deg selv, nok. Man har len­ge hatt utdan­nel­se av “föret­aks­ju­ris­ter” i Sve­ri­ge, og gra­den cand. merc. jur i Dan­mark. Det er på høy tid at vi får noe slikt i Nor­ge også. Jeg kun­ne også godt ten­ke med en utdan­ning for for­valt­nings­ju­ris­ter, gjer­ne med en kom­bi­na­sjon av juri­dis­ke fag, stats­vi­ten­skap og sam­funns­øko­no­mi. De fles­te juris­ter blir ikke advo­ka­ter eller dom­me­re, og det vil gans­ke sik­kert være etter­spør­sel i nærings­li­vet og i offent­lig for­valt­ning etter folk med den­ne form for blan­dings­kom­pe­tan­se. Vi ser at de som har tatt for­valt­nings­in­for­ma­tikk, som kom­bi­ne­rer IT, juss og sam­funns­fag, er etter­trak­tet i offent­lig for­valt­ning.

Insti­tutt­le­der ved insti­tutt for retts­vi­ten­skap og sty­ring ved BI, Moni­ca Viken sier:

“Jeg snak­ket nylig med en stat­lig etat som øns­ket seg en jurist som ser for­ret­nings­mu­lig­he­ter. Advo­ka­ter gene­relt må bli bed­re på å se mulig­he­ter, selv om man så klart ber om advo­ka­te­nes råd for ikke å gå i baret. I sto­re bedrif­ter kan øko­nom­ju­ris­ten bli navet mel­lom juris­ter og øko­no­mer. ”

Det er også behov for and­re som kan byg­ge bro mel­lom den tra­di­sjo­nel­le jus­sen og and­re fag. Jeg har alle­re­de nevnt for­valt­nings­in­for­ma­tikk. Men jeg tar med, litt i sam­me gate som det Moni­ca Viken sier, det­te som advo­kat Hel­ge Jacob Kol­rud skrev om om inge­ni­ø­rers og juris­ters til­nær­ming til kon­trak­ter (Hel­ge Jacob Kol­rud: «Har juris­ter en rol­le å spil­le ved inn­gå­el­se og avvik­ling av kon­trak­ter?», Jurist­kon­takt 1984 s. 58.):

«Satt litt på spis­sen kan vi si at inge­ni­ø­ren ser i kon­trak­ten en mulig­het for for­tje­nes­te, mens juris­ten ser i den kun mulig­he­ter for ansvar og tap.»

Det er man­ge sam­men­hen­ger hvor juris­ter bur­de ten­ke mer for­ret­nings­mes­sig. Man har også bruk for juri­disk kom­pe­tan­se i kom­bi­na­sjon med and­re fag, kan­skje for at and­re pro­fe­sjo­ner skal bli i stand til å snak­ke med juris­ter. Og noen som i hoved­sak er juris­ter må ha kunn­ska­per som gjør dem i stand til å snak­ke med øko­no­mer, inge­ni­ø­rer osv. De juri­dis­ke fakul­te­te­ne bør til­by juri­disk under­vis­ning for and­re enn de som vil bli juris­ter.

Det var len­ge en dis­ku­sjon om man ved de juri­dis­ke fakul­te­ter i Nor­ge skul­le dele opp stu­di­et i en bachelor + mas­ter modell, slik man har i de fles­te uni­ver­si­tets­stu­di­er. Ikke over­ras­ken­de sa det kon­ser­va­ti­ve juri­dis­ke fakul­te­tet ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo nei til det­te. Man holdt fast ved et mono­lit­tisk, fem­årig mas­ter­stu­di­um. Ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen valg­te man en mel­lom­løs­ning. Så vidt jeg kan se, har man i Ber­gen ikke et bachel­or­stu­di­um i retts­vi­ten­skap. Men de har et mas­ter­stu­di­um på to år, som man kan begyn­ne på etter å ha tatt en bachelor et annet sted.

Man kan i dag ta bachelor i retts­vi­ten­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Agder, Uni­ver­si­te­tet i Stav­an­ger og Høg­sko­len i Inn­lan­det. De som har en bachelor her­fra, kan fort­set­te med mas­ter­stu­di­um i Ber­gen, og nå kan­skje også på BI. Men ikke i Oslo. Det vil si: Om jeg har for­stått det rett, må de kon­kur­re­re om opp­tak basert på karak­te­rer fra videre­gå­en­de, og da selv­føl­ge­lig med til­leggs­po­eng etter van­li­ge reg­ler for de 180 stu­die­po­en­ge­ne de vil ha med en bachelor. Uni­ver­si­te­tet i Tromsø har i hoved­sak sam­me struk­tur som UiO.

Dis­ku­sjo­nen er gam­mel. Da det ikke het bachelor, men cand. mag, var det også en dis­ku­sjon om man skul­le gi en juri­disk cand. mag grad. Det vil­le Det juri­dis­ke fakul­tet ved UiO ikke gjø­re. Men de gene­rel­le reg­le­ne for cand. mag. var slik at man kun­ne få en såkalt “inter­fa­kul­tær” cand. mag grad hvis man had­de til­strek­ke­lig man­ge stu­die­po­eng, men ikke ikke en slik til­knyt­ning til et fakul­tet at man fikk en grad fra det fakul­te­tet. Det var mulig å ta til­strek­ke­lig antall stu­die­po­eng med bare juri­dis­ke fag fra Det juri­dis­ke fakul­tet. Det var noen som av uli­ke grun­ner ikke valg­te å full­fø­re jus­stu­die­ne, og som fikk en inter­fa­kul­tær cand. mag grad bare med juri­dis­ke fag. Det var tross alt bed­re å få en grad, enn bare å ha et avbrutt stu­di­um.

I noen år had­de jeg ansva­ret for stu­dent­ut­veks­lings­pro­gram­me­ne. Det kun­ne være et pro­blem for nors­ke stu­den­ter som vil­le ta en mas­ter­grad i utlan­det, at de ikke had­de en bachelor, som van­lig­vis var det for­mel­le kra­vet for å kun­ne tas opp på et mas­ter­stu­di­um. Ved små uni­ver­si­te­ter og uni­ver­si­te­ter som var opp­tatt av å kun­ne få også nors­ke stu­den­ter, var det mulig å over­be­vi­se dem om at nors­ke stu­den­ter som had­de kom­met til et visst sta­di­um i stu­di­et, måt­te anses for å ha en bachelor, selv om de for­melt sett ikke fikk en slik grad. Om jeg hus­ker rett, het det i opp­taks­reg­le­ne for juri­disk mas­ter ved Uni­ver­sity of Mel­bour­ne at kra­vet om bachelor ikke gjaldt for stu­den­ter fra Nor­ge, med en angi­vel­se av hva man krev­de for dis­se.

Ved en del sto­re og attrak­ti­ve lære­ste­der, om jeg hus­ker rett var Lon­don School of Eco­no­mics et av dem, var det­te i prak­sis ikke mulig. Man fore­tok først en admi­ni­stra­tiv siling av søk­na­der etter for­mel­le kri­te­ri­er. De som ikke had­de de nød­ven­di­ge kva­li­fi­ka­sjo­ner, ble ikke rea­li­tets­be­hand­let. Nors­ke stu­den­ter had­de ikke bachel­or­grad, og hav­net i hau­gen med ikke kva­li­fi­ser­te. Det var i prak­sis nytte­løst å argu­men­te­re med at “jamen, våre stu­den­ter har det sam­me som en bachelor”. Vi hånd­te­rer søk­na­der fra uten­lands­ke søke­re på til­sva­ren­de måte ved UiO også, men antal­let inter­na­sjo­na­le søke­re til LSE er nok stør­re enn til UiO.

Noe av argu­men­ta­sjo­nen mot en lave­re grad, var basert på fryk­ten for at ordent­li­ge juris­ter skul­le kon­kur­re­re med dis­se halv­stu­der­te juris­te­ne, og at det vil­le være et pro­blem at stil­lin­ger kun­ne bli besatt med folk som kan så lite juss. Hvis ikke en mas­ter er mer verdt enn at man kan bli utkon­kur­rert at noen med bachelor, da bur­de man vur­de­re å leg­ge ned mas­ter­stu­di­et, eller i alle fall gjø­re grunn­leg­gen­de end­rin­ger. Til man­ge stil­lin­ger er det kun krav om høy­ere utdan­ning, uten sær­li­ge fag­krav. De som er bekym­ret for at stil­lin­ger skul­le bli besatt med halv­stu­der­te juris­ter, bur­de være mer bekym­ret for at de blir besatt med folk som ikke kan juss i det hele tatt. Skjønt vi juris­ter må også inn­se at man­ge and­re fag bidrar med ver­di­full kom­pe­tan­se i man­ge stil­lin­ger.

Det er man­ge grun­ner til at jeg øns­ker en 3+2 modell med bachelor og mas­ter. Noen inn­ser under­veis at jus­stu­di­et ikke var det ret­te val­get for dem. Jeg møter av og til noen sli­ke i dagens stu­die­mo­dell, som biter ten­ne­ne sam­men for å full­fø­re. Jeg har stort sett møtt sli­ke stu­den­ter som vei­le­der når de skal skri­ve den obli­ga­to­ris­ke mas­ter­opp­ga­ven. De har som regel mis­tet moti­va­sjo­nen, og har bare ambi­sjo­ner om å bestå, for å få gra­den. For noen av dis­se vil­le det anta­ge­lig­vis ha vær bed­re med en exit-mulig­het, og en mulig­het til å skif­te kurs, tid­li­ge­re i stu­di­et.

Noen har kan­skje en annen utdan­nel­se fra før, men har lyst til å prø­ve seg på jus­sen. I alle fall to av mine kol­le­ger ved UiO var sivil­øko­no­mer, og en var lege, før de omsko­ler­te seg til å bli juris­ter. Hvis man har fun­net ut at man egent­lig vil bli jurist, så er dagens ord­ning ikke så gal. Men noen kan kan­skje ten­ke seg en juri­disk til­leggs­ut­dan­nel­se på top­pen av en annen utdan­nel­se.

Jeg vel­ger å bru­ke min nie­se som eksem­pel. Hun had­de en grad fra en høg­sko­le, men en kom­bi­na­sjon av øko­no­mi, IT og admi­ni­stra­sjon. Den gan­gen var stu­die­ord­nin­gen byg­get opp med to grunn­fag, pri­vat­rett og offent­lig rett, og så en pro­fe­sjons­del som var en fel­les­del og en valg­del. Hun syn­tes at pri­vat­rett grunn­fag kun­ne være et godt til­legg til det hun had­de. Det ga mer­smak, så resul­ta­tet ble at hun tok hele jus­stu­di­et, og er i dag lag­dom­mer. Med en mono­lit­tisk modell, som vi har i dag, er det i alle fall mind­re attrak­tivt for folk med en slik bak­grunn å begyn­ne. Kan­skje kan en bachelor være et rea­lis­tisk mål på top­pen av det man har fra før. Kan­skje vil man bare ha enkelt­fag.

En annen begrun­nel­se er flek­si­bi­li­tet og mobi­li­tet. Det bør være enkelt for stu­den­ter å skif­te stu­die­sted ved over­gang fra bachelor til mas­ter. Man bør kun­ne ta bachelor ved UiO, UiB, UiT eller ved noen av de uni­ver­si­te­ter og høg­sko­ler som til­byr bachelor, men ikke mas­ter, og så gå vide­re til mas­ter­stu­di­er ved UiO, UiB, UiT, BI eller ved et uni­ver­si­tet i utlan­det. Jeg skal ikke gå inn i en dis­ku­sjon om hvil­ket sted det er best å stu­de­re — skjønt vi er nok alle eni­ge om at det bes­te ste­det er der vi er selv. Men å ha erfa­ring fra and­re lære­ste­der, gjer­ne også and­re land, har en ver­di i seg selv. Vi sosia­li­se­res inn i en modell, og ten­ker ikke på at man kan gjø­re det på en annen måte. Da kan det være en øye­åp­ner å erfa­re at stu­die­ne er helt anner­le­des and­re ste­der, og at det også fak­tisk fun­ge­rer.

Om jeg skal ten­ke litt Oslo-sen­tris­tisk, vil­le jeg synes det kun­ne være en helt OK modell at fle­re lære­ste­der til­byr bachel­or­ut­dan­nel­se, slik at vi i stør­re grad kun­ne kon­sen­tre­re oss om mas­ter­ni­vå­et.

Det er selv­føl­ge­lig en del prak­tis­ke pro­ble­mer, ikke minst knyt­tet til opp­tak. Men man må kun­ne gå ut fra at de lar seg løse. De har tyde­lig­vis klart det i Ber­gen, hvor det ser ut som om de som er tatt opp på det fem­åri­ge mas­ter­stu­di­et er garan­tert å kun­ne full­fø­re, uten å måt­te kon­kur­re­re med stu­den­ter fra and­re lære­ste­der når de skal over fra bachelor til mas­ter. Noen vil sik­kert mene at det vil være sunt med en kon­kur­ran­se her, men det spørs­må­let lar jeg lig­ge. Men bør uan­sett kun­ne ser­ti­fi­se­re stu­den­ter som bachelor etter å ha pas­sert et visst nivå, om noen f.eks. skul­le øns­ke å søke seg til and­re ste­der, basert på en bachelor.

Etter dagens reg­ler kan man få god­kjent en mas­ter­grad fra et annet land som en del av en juri­disk mas­ter­grad fra UiO. Man kan mene en del om det. Jeg mener at hvis man skal ha en grad som kva­li­fi­se­rer for å arbei­de som advo­kat eller dom­mer, må man ha de nors­ke dom­stols­fa­ge­ne: Straffe­rett og pro­sess. Det er fage­ne i 7. semes­ter ved UiO. Dis­se bør være obli­ga­to­ris­ke for å kun­ne få en mas­ter i retts­vi­ten­skap og der­med være kva­li­fi­sert for å bli advo­kat eller dom­mer i Nor­ge, om man f.eks. har en mas­ter fra et uten­landsk uni­ver­si­tet. Med et slikt til­legg i pro­sess og straffe­rett, bur­de også for­ret­nings­ju­ris­te­ne fra BI kun­ne være kva­li­fi­sert for den­ne type stil­lin­ger, litt avhen­gig av hva slags fag man har før man star­ter på mas­ter­stu­di­et.

Noe jeg ikke liker med dagens ord­ning, er at de som tar en mas­ter uten­for Nor­ge får dob­bel uttel­ling. Man får en juri­disk mas­ter­grad fra UiO, sam­ti­dig som man har en juri­disk mas­ter­grad fra Uni­ver­sity of …, uten at man reelt sett har to mas­ter­gra­der. Man­ge har valgt å ta en mas­ter (LLM) som en til­leggs­ut­dan­nel­se etter full­ført juri­disk stu­di­um i Nor­ge, og da er det selv­sagt beret­ti­get å vise at man er f.eks. mas­ter i retts­vi­ten­skap (UiO) og LLM (Har­vard). Men når det sam­me mas­ter­stu­di­et gir uttel­ling to gan­ger i form av to gra­der, blir det mis­vi­sen­de. Da bør man være mas­ter i retts­vi­ten­skap, med bachelor fra Uni­ver­si­te­tet i A, og mas­ter fra Uni­ver­si­te­tet i B. Det kan by på noen utford­rin­ger når man skal vur­de­re hvil­ke gra­der som skal kva­li­fi­se­re for de stil­lin­ger hvor det er for­mel­le krav om en høy­ere juri­disk grad, som advo­kat og dom­mer. Men det vil ikke være en stør­re utford­ring enn når man skal vur­de­re hvil­ke gra­der som skal kun­ne god­kjen­nes som en del av en norsk, juri­disk mas­ter­grad.

Det­te er av de spørs­mål som jeg har avskre­vet som en tapt kamp, og jeg kom­mer ikke til å bru­ke tid og kref­ter på å få til en reform som går i den­ne ret­nin­gen jeg her skis­se­rer. Jeg vil bru­ke de akti­ve åre­ne jeg har igjen til annet enn det­te. Men når spørs­må­let aktua­li­se­res ved at BI inn­fø­rer en mas­ter­grad som jeg len­ge har reg­net med måt­te kom­me (og har øns­ket), er det i det mins­te grunn til å gi uttrykk for mine syns­punk­ter på det­te.

Print Friendly, PDF & Email