Foto av BI: Hans-Petter Fjeld (CC-BY-SA)
BI vil tilby Norges første mastergrad i forretningsjuss. Jeg har ventet på at det måtte komme. De juridiske fakultetene kjenner ikke sin besøkelsestid, så andre driver utviklingen. Ved de juridiske fakultetene er holdningen Juss, vær deg selv, nok. Man har lenge hatt utdannelse av “företaksjurister” i Sverige, og graden cand. merc. jur i Danmark. Det er på høy tid at vi får noe slikt i Norge også. Jeg kunne også godt tenke med en utdanning for forvaltningsjurister, gjerne med en kombinasjon av juridiske fag, statsvitenskap og samfunnsøkonomi. De fleste jurister blir ikke advokater eller dommere, og det vil ganske sikkert være etterspørsel i næringslivet og i offentlig forvaltning etter folk med denne form for blandingskompetanse. Vi ser at de som har tatt forvaltningsinformatikk, som kombinerer IT, juss og samfunnsfag, er ettertraktet i offentlig forvaltning.
Instituttleder ved institutt for rettsvitenskap og styring ved BI, Monica Viken sier:
“Jeg snakket nylig med en statlig etat som ønsket seg en jurist som ser forretningsmuligheter. Advokater generelt må bli bedre på å se muligheter, selv om man så klart ber om advokatenes råd for ikke å gå i baret. I store bedrifter kan økonomjuristen bli navet mellom jurister og økonomer. “
Det er også behov for andre som kan bygge bro mellom den tradisjonelle jussen og andre fag. Jeg har allerede nevnt forvaltningsinformatikk. Men jeg tar med, litt i samme gate som det Monica Viken sier, dette som advokat Helge Jacob Kolrud skrev om om ingeniørers og juristers tilnærming til kontrakter (Helge Jacob Kolrud: «Har jurister en rolle å spille ved inngåelse og avvikling av kontrakter?», Juristkontakt 1984 s. 58.):
«Satt litt på spissen kan vi si at ingeniøren ser i kontrakten en mulighet for fortjeneste, mens juristen ser i den kun muligheter for ansvar og tap.»
Det er mange sammenhenger hvor jurister burde tenke mer forretningsmessig. Man har også bruk for juridisk kompetanse i kombinasjon med andre fag, kanskje for at andre profesjoner skal bli i stand til å snakke med jurister. Og noen som i hovedsak er jurister må ha kunnskaper som gjør dem i stand til å snakke med økonomer, ingeniører osv. De juridiske fakultetene bør tilby juridisk undervisning for andre enn de som vil bli jurister.
Det var lenge en diskusjon om man ved de juridiske fakulteter i Norge skulle dele opp studiet i en bachelor + master modell, slik man har i de fleste universitetsstudier. Ikke overraskende sa det konservative juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo nei til dette. Man holdt fast ved et monolittisk, femårig masterstudium. Ved Universitetet i Bergen valgte man en mellomløsning. Så vidt jeg kan se, har man i Bergen ikke et bachelorstudium i rettsvitenskap. Men de har et masterstudium på to år, som man kan begynne på etter å ha tatt en bachelor et annet sted.
Man kan i dag ta bachelor i rettsvitenskap ved Universitetet i Agder, Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Innlandet. De som har en bachelor herfra, kan fortsette med masterstudium i Bergen, og nå kanskje også på BI. Men ikke i Oslo. Det vil si: Om jeg har forstått det rett, må de konkurrere om opptak basert på karakterer fra videregående, og da selvfølgelig med tilleggspoeng etter vanlige regler for de 180 studiepoengene de vil ha med en bachelor. Universitetet i Tromsø har i hovedsak samme struktur som UiO.
Diskusjonen er gammel. Da det ikke het bachelor, men cand. mag, var det også en diskusjon om man skulle gi en juridisk cand. mag grad. Det ville Det juridiske fakultet ved UiO ikke gjøre. Men de generelle reglene for cand. mag. var slik at man kunne få en såkalt “interfakultær” cand. mag grad hvis man hadde tilstrekkelig mange studiepoeng, men ikke ikke en slik tilknytning til et fakultet at man fikk en grad fra det fakultetet. Det var mulig å ta tilstrekkelig antall studiepoeng med bare juridiske fag fra Det juridiske fakultet. Det var noen som av ulike grunner ikke valgte å fullføre jusstudiene, og som fikk en interfakultær cand. mag grad bare med juridiske fag. Det var tross alt bedre å få en grad, enn bare å ha et avbrutt studium.
I noen år hadde jeg ansvaret for studentutvekslingsprogrammene. Det kunne være et problem for norske studenter som ville ta en mastergrad i utlandet, at de ikke hadde en bachelor, som vanligvis var det formelle kravet for å kunne tas opp på et masterstudium. Ved små universiteter og universiteter som var opptatt av å kunne få også norske studenter, var det mulig å overbevise dem om at norske studenter som hadde kommet til et visst stadium i studiet, måtte anses for å ha en bachelor, selv om de formelt sett ikke fikk en slik grad. Om jeg husker rett, het det i opptaksreglene for juridisk master ved University of Melbourne at kravet om bachelor ikke gjaldt for studenter fra Norge, med en angivelse av hva man krevde for disse.
Ved en del store og attraktive læresteder, om jeg husker rett var London School of Economics et av dem, var dette i praksis ikke mulig. Man foretok først en administrativ siling av søknader etter formelle kriterier. De som ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner, ble ikke realitetsbehandlet. Norske studenter hadde ikke bachelorgrad, og havnet i haugen med ikke kvalifiserte. Det var i praksis nytteløst å argumentere med at “jamen, våre studenter har det samme som en bachelor”. Vi håndterer søknader fra utenlandske søkere på tilsvarende måte ved UiO også, men antallet internasjonale søkere til LSE er nok større enn til UiO.
Noe av argumentasjonen mot en lavere grad, var basert på frykten for at ordentlige jurister skulle konkurrere med disse halvstuderte juristene, og at det ville være et problem at stillinger kunne bli besatt med folk som kan så lite juss. Hvis ikke en master er mer verdt enn at man kan bli utkonkurrert at noen med bachelor, da burde man vurdere å legge ned masterstudiet, eller i alle fall gjøre grunnleggende endringer. Til mange stillinger er det kun krav om høyere utdanning, uten særlige fagkrav. De som er bekymret for at stillinger skulle bli besatt med halvstuderte jurister, burde være mer bekymret for at de blir besatt med folk som ikke kan juss i det hele tatt. Skjønt vi jurister må også innse at mange andre fag bidrar med verdifull kompetanse i mange stillinger.
Det er mange grunner til at jeg ønsker en 3+2 modell med bachelor og master. Noen innser underveis at jusstudiet ikke var det rette valget for dem. Jeg møter av og til noen slike i dagens studiemodell, som biter tennene sammen for å fullføre. Jeg har stort sett møtt slike studenter som veileder når de skal skrive den obligatoriske masteroppgaven. De har som regel mistet motivasjonen, og har bare ambisjoner om å bestå, for å få graden. For noen av disse ville det antageligvis ha vær bedre med en exit-mulighet, og en mulighet til å skifte kurs, tidligere i studiet.
Noen har kanskje en annen utdannelse fra før, men har lyst til å prøve seg på jussen. I alle fall to av mine kolleger ved UiO var siviløkonomer, og en var lege, før de omskolerte seg til å bli jurister. Hvis man har funnet ut at man egentlig vil bli jurist, så er dagens ordning ikke så gal. Men noen kan kanskje tenke seg en juridisk tilleggsutdannelse på toppen av en annen utdannelse.
Jeg velger å bruke min niese som eksempel. Hun hadde en grad fra en høgskole, men en kombinasjon av økonomi, IT og administrasjon. Den gangen var studieordningen bygget opp med to grunnfag, privatrett og offentlig rett, og så en profesjonsdel som var en fellesdel og en valgdel. Hun syntes at privatrett grunnfag kunne være et godt tillegg til det hun hadde. Det ga mersmak, så resultatet ble at hun tok hele jusstudiet, og er i dag lagdommer. Med en monolittisk modell, som vi har i dag, er det i alle fall mindre attraktivt for folk med en slik bakgrunn å begynne. Kanskje kan en bachelor være et realistisk mål på toppen av det man har fra før. Kanskje vil man bare ha enkeltfag.
En annen begrunnelse er fleksibilitet og mobilitet. Det bør være enkelt for studenter å skifte studiested ved overgang fra bachelor til master. Man bør kunne ta bachelor ved UiO, UiB, UiT eller ved noen av de universiteter og høgskoler som tilbyr bachelor, men ikke master, og så gå videre til masterstudier ved UiO, UiB, UiT, BI eller ved et universitet i utlandet. Jeg skal ikke gå inn i en diskusjon om hvilket sted det er best å studere — skjønt vi er nok alle enige om at det beste stedet er der vi er selv. Men å ha erfaring fra andre læresteder, gjerne også andre land, har en verdi i seg selv. Vi sosialiseres inn i en modell, og tenker ikke på at man kan gjøre det på en annen måte. Da kan det være en øyeåpner å erfare at studiene er helt annerledes andre steder, og at det også faktisk fungerer.
Om jeg skal tenke litt Oslo-sentristisk, ville jeg synes det kunne være en helt OK modell at flere læresteder tilbyr bachelorutdannelse, slik at vi i større grad kunne konsentrere oss om masternivået.
Det er selvfølgelig en del praktiske problemer, ikke minst knyttet til opptak. Men man må kunne gå ut fra at de lar seg løse. De har tydeligvis klart det i Bergen, hvor det ser ut som om de som er tatt opp på det femårige masterstudiet er garantert å kunne fullføre, uten å måtte konkurrere med studenter fra andre læresteder når de skal over fra bachelor til master. Noen vil sikkert mene at det vil være sunt med en konkurranse her, men det spørsmålet lar jeg ligge. Men bør uansett kunne sertifisere studenter som bachelor etter å ha passert et visst nivå, om noen f.eks. skulle ønske å søke seg til andre steder, basert på en bachelor.
Etter dagens regler kan man få godkjent en mastergrad fra et annet land som en del av en juridisk mastergrad fra UiO. Man kan mene en del om det. Jeg mener at hvis man skal ha en grad som kvalifiserer for å arbeide som advokat eller dommer, må man ha de norske domstolsfagene: Strafferett og prosess. Det er fagene i 7. semester ved UiO. Disse bør være obligatoriske for å kunne få en master i rettsvitenskap og dermed være kvalifisert for å bli advokat eller dommer i Norge, om man f.eks. har en master fra et utenlandsk universitet. Med et slikt tillegg i prosess og strafferett, burde også forretningsjuristene fra BI kunne være kvalifisert for denne type stillinger, litt avhengig av hva slags fag man har før man starter på masterstudiet.
Noe jeg ikke liker med dagens ordning, er at de som tar en master utenfor Norge får dobbel uttelling. Man får en juridisk mastergrad fra UiO, samtidig som man har en juridisk mastergrad fra University of …, uten at man reelt sett har to mastergrader. Mange har valgt å ta en master (LLM) som en tilleggsutdannelse etter fullført juridisk studium i Norge, og da er det selvsagt berettiget å vise at man er f.eks. master i rettsvitenskap (UiO) og LLM (Harvard). Men når det samme masterstudiet gir uttelling to ganger i form av to grader, blir det misvisende. Da bør man være master i rettsvitenskap, med bachelor fra Universitetet i A, og master fra Universitetet i B. Det kan by på noen utfordringer når man skal vurdere hvilke grader som skal kvalifisere for de stillinger hvor det er formelle krav om en høyere juridisk grad, som advokat og dommer. Men det vil ikke være en større utfordring enn når man skal vurdere hvilke grader som skal kunne godkjennes som en del av en norsk, juridisk mastergrad.
Dette er av de spørsmål som jeg har avskrevet som en tapt kamp, og jeg kommer ikke til å bruke tid og krefter på å få til en reform som går i denne retningen jeg her skisserer. Jeg vil bruke de aktive årene jeg har igjen til annet enn dette. Men når spørsmålet aktualiseres ved at BI innfører en mastergrad som jeg lenge har regnet med måtte komme (og har ønsket), er det i det minste grunn til å gi uttrykk for mine synspunkter på dette.