Fri oss fra elbilinvasjonen i byene

Biltrafikken inn til Oslo øker. Elbilandelen øker, men det er en fattig trøst så lenge den totale biltrafikken øker.

Norsk elbilpolitikk er norsk “miljøpolitikk” i et nøtteskall. Vi skal bytte motor og eksportere de fleste av miljøproblemene, og ellers fortsette som før. Tekonologi- og elktrifiseringsoptimistene drømmer også om elektriske fly, slik at vi også skal kunne fortsette å fly som før.

Norske politikere er fortsatt først og fremst opptatt av bil, men har innsett at de må pakke sin bilentusiasme inn i litt miljøretorikk. Da passer elbil veldig godt.

Oslo har, eller i alle fall har hatt ambisjoner om å bli verdens elbilhovedstad. Det er en slik konkurranse hvor Norge ofte hevder seg, fordi andre ikke deltar. Kanskje får Oslo konkurranse fra Bergen, men jeg har ikke sett at noen andre byer har slike ambisjoner. Vi hører ofte om “nullutslippsbiler”. Det er et misvisende reklameuttrykk. Det finnes ingen nullutslippsbiler. Skal man se på utslipp, må vi se på utslipp gjennom hele livsløpet: Råvareutvinning, produksjon og trnsport til markedet. Elbiler har også uslipp fra dekkslitasje og veislitasje, bremseslitasje, osv, som andre biler. Støyen fra biltrafikken er mest hjulstøy, og i liten grad motorstøy. Det er like mye hjulstøy fra elbiler som fra andre biler.

Norsk elbilpolitikk er en suksess, ifølge tilhengerne av norsk elbilpolitikk. Elbilpolitikken er i alle fall en suksess hvis suksesskriteriet er flest mulig elbiler, for enhver pris. Oppskriften er enkel: Gi folk masse støtte og andre fordeler, og mange mange vil si “ja takk”, og ta imot. Selv om suksessoppskriften er enkel, har ingen andre land valgt å følge Norges eksempel. De har kanskje skjønt noe som norske politikere ikke vil skjønne. Oslo og andre elektrifiserte byer i Norge har lagt ut på det som i beste fall er en lang omvei, det er mer sannsynlig at det er en lang blindgate. 

Continue reading Fri oss fra elbilinvasjonen i byene

Strengere straffer for netthets?

Foto på toppen: Tore Sætre , Wikimedia Common, CC 4.0 BY-SA Creative Commons Attribution ShareAlike 4.0.

PST vil komme trusler mot politikere til livs, og har satt i gang prosjektet “Operasjon hat”. PST-sjef Benedicte Bjørland sier til NRK:

” Vi ønsker at trusler mot politikere får adekvat oppfølging. At sakene etterforskes med kraft og at reaksjonen er deretter. Det er faktisk ikke bare politikere som enkeltpersoner dette går utover, det er et demokratisk problem, “

En sidebemerkning er at klarspråk ikke er et prioritert område hos PST. Fremmedord kan kanskje virke som en adekvat kryptering av budskapet.

Trusler og netthets er et åpenbart problem. Det er et demokratisk problem at noen vil true sine meningsmotstandere, eller bare folk med egenskaper de ikke liker — som f.eks. feil hudfarge, til taushet.

Ordføreren i Vadsø, Hans-Jacob Bøna, sa til Nyhetsmorgen på NRK P2 blant annet dette:

“Vi snakker ikke om ytringsfrihet i det hele tatt.”

Videre at injurierende påstander må få konsekvenser. Uten at han sier det direkte, følger det av sammenhengen at han mener det bør straffes.

Der tar han feil. Vi kan ikke avfeie ubehagelige og unønskede ytringer ved å si at det ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre. Det har med ytringsfrihet å gjøre. Men ytringsfriheten er ikke absolutt. Vi, eller i alle fall de fleste av oss, aksepterer en del begreningsninger i ytringsfriheten. Spørsmålet er hvilke begrensninger i ytringsfriheten vi bør og må akseptere. Ytringsfriheten er rettslig forankret i Grunnloven (Grl) § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonn (EMK) art 10. Begge stiller opp kriterier for å vurdere hvilke begrensninger i ytringsfriheten som kan aksepteres.

Continue reading Strengere straffer for netthets?

Digital eksamen ved Det juridiske fakultet, UiO

Det juridiske fakultet har gjennomført det man selv kaller “heldigital eksamen”. Dette består i en vanlig, skriftlig skoleeksamen. Men med den forskjell at man skriver på en PC med systemet Inspera, i stedet for å skrive for hånd. For oss som er sensorer, betyr det at vi slipper å slite med uleselig håndskrift. Det er andre sider ved dette systemet jeg ikke er så begeistret for, sett fra et sensorsynspunkt, men det skal jeg la ligge.

Det andre elementet i digitaliseringen, og det som er nytt nå, er at studentene har tilgang til Lovdata Pro under eksamen, dog i en noe begrenset utgave når den er i eksamensmodus. Det er denne siden ved eksamen jeg vil kommentere.

Jeg er udelt positiv til at studentene har tilgang til Lovdata. Tidligere pleide jeg å si til studentene at de skulle bruke lovsamlingen, selv om det ikke ville være den de kom til å bruke senere i livet. De skulle være kjent med og vant til å bruke det hjelpemiddelet de ville ha på eksamen. Nå er det viktig at studentene blir flinke til å utnytte mulighetene i Lovdata.

Jeg er tilhenger av “åpen bok” eksamen. Studentene bør ha tilgang til alle hjelpemidler, også den fulle, ubegrensede versjonen av Lovdata Pro. Det du ikke har lært før eksamen, det rekker du ikke å lære i tillegg til å skrive en eksamensbesvarelse om det i løpet av seks timer, uansett hvor mange hjelpemidler man måtte ha. I alle fall så lenge vi utelukker tilgang til en annen person som kan hjelpe en med å skrive oppgaven.

Continue reading Digital eksamen ved Det juridiske fakultet, UiO