Så har politiet anket frifinnelsen av syklisten som syklet i kollektivfeltet i Mosseveien. Det er en sak som er langt viktigere enn at en syklist har blitt bøtlagt for en påstått trafikkforeseelse. Det handler om at folk som sykler skal kunne holde seg til trafikkreglene uten å risikere bot for å gjøre det og at politiet ikke skal gjøre syklende til “fritt vilt” for bilister som mener de blir hindret av folk som sykler. Saken handler også om grunnleggende rettsstatsprinsipper. Dommen er enn så lenge tilgjengelig på Lovdatas gratissider. Dommer pleier å være gratis tilgjengelig en viss tid, men etter en stund kommer nok også denne bare til å være tilgjengelig i Lovdata Pro. De som vil ha dommen, og ikke har tilgang til Lovdata Pro, bør laste den ned mens den er tilgjengelig.

En generell kommentar til tingrettens dom: Den er preget av at rettens administrator må ha skrevet et utkast hvor hun mente at han kunne kjennes skyldig, men at hun ikke fikk lekdommerne med på dette. Det er symptomatisk at mindretallets syn har fått nesten tre ganger så mye plass i dommen som flertallets syn. Ut fra et rent faglig synspunkt, synes jeg det kan være fint med en anke, slik at vi kan få en bedre begrunnet dom fra lagmannsretten. Men det er ikke god nok grunn til at syklisten skal måtte gjennom dette en gang til.

Særlige grunner til å behandle anken

Om anke til lagmannsretten heter det i straffeprosessloven § 321, første ledd:

“Anke til lagmannsretten om forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., kan ikke fremmes uten rettens samtykke. Samtykke skal bare gis når særlige grunner taler for det. Samtykke er likevel ikke nødvendig når siktede er et foretak, jf. straffeloven kapittel 4. “

Politiet må med andre ord angi “særlige grunner” for at Borgarting lagmannsrett skal ta saken til behandling. Dette er hva politiet anfører som særlige grunner, i sin ankeerklæring:

“Det anføres at avgjørelsen har betydning utover denne saken idet den fastslår at dette er en lovlig adferd på angjeldende sted.”

Jeg henter nok en gang fram trafikkreglene § 5 nr 2:

“Kjøring i kollektivfelt og sambruksfelt er bare tillatt som angitt på offentlig trafikkskilt. Likevel kan elektrisk eller hydrogendrevet motorvogn, tohjuls motorsykkel uten sidevogn, tohjuls moped, sykkel eller uniformert utrykningskjøretøy nytte slike felt.” [min uth].

Dommen kan med andre ord forlede folk til å tro at det er lovlig å følge trafikkreglens uttrykkelige bestemmelser, og at man ikke kan straffes for dette.  Politiet fortsetter:

“Saken har hatt stor allmenn oppmerksomhet og har skapt et stort engasjement blant publikum, Norges Sykkelforbund [uklart om de mener Norges Cykleforbund eller Syklistenes landsforening], media generelt, som har omtalt saken med bred dekning i riksmedia. Avgjørelsen som er gjort tilgjengelig på Lovdata, antas å nå et stort publikum.”

Hva hadde de egentlig ventet? At en sak som dette skulle forbigås i taushet? For en gangs skyld gir media oppmerksomhet til en sak som angår folk, og ikke bare til spektakulære straffesaker. Stadig flere sykler, og folk som sykler er selvsagt opptatt av at man ikke kan utsettes for en vilkårlig straffeforfølgelse fra politiet. De fortsetter:

“Avgjørelsen vil vanskeliggjøre håndhevelse fra politiets side dersom denne dommen bli stående. Det er særdeles viktig at politiet ikke fratas muligheten til å regulere trafikk der trafikanter hindrer eller forstyrrer den naturlige trafikkavviklingen. Det fremheves at politiet må ha den nødvendige autoritet og legitimitet til å regulere trafikk.”

At avgjørelsen vanskeliggjør tilfeldig håndhevelse av trafikkregler som politiet nærmest dikter opp å stedet, er udelt positivt. Trafikkreglene er helt klare: Det er tillatt å sykle i kollektivfelt, selv om politiet ikke liker det. Hvis man følger trafikkreglene, skal man ikke risikere bot fordi en tilfeldig politibetjent der og da mener at man burde ha gjort noe annet enn det som følger av trafikkreglene.

Politiet har hjemmel til å regulere trafikk i vegtrafikkloven § 9. Denne lyder:

“Politiet kan regulere trafikken slik forholdene i hvert enkelt tilfelle krever det, og kan herunder fravike det som er fastsatt i eller i medhold av §§ 4, 5, 6, 7 og 8. Politiet kan også som ledd i trafikkregulering helt eller delvis sperre en vegstrekning for et kortere tidsrom.

Enhver plikter straks å rette seg etter de påbud og forbud om regulering av trafikken som politiet gir muntlig, eller ved tegn, skilt, signal eller på annen måte.”

Men denne saken handler ikke om trafikkregulering. Det var et allminnelig kollektivfelt. En politibetjent sto ved veien for å kontrollere at elbilister ikke kjørte i kollektivfeltet uten passasjer i bilen. Det var ikke, ved skilt eller på annen måte, merket noen særlig regulering. Om politibetjenten generelt misliker syklende, eller om han bare hadde en dårlig dag, skal jeg ikke spekulere i. At en politibetjent på stedet skal kunne treffe vedtak om at det ikke er lov å sykle i henhold til trafikkreglene, bortsett fra i akutte situasjoner som følge av ulykke eller lignende, tviler jeg på. Men det har jeg ikke undersøkt. Uansett. Da politibetjenten påla syklisten å bruke gangveien, gjorde han det, så han etterkom politibetjentens påbud og forbud.

Uansett: Det syklisten ble bøtelagt for, var å sykle i kollektivfeltet fra Ormsundkrysset til der han ble stoppet av politibetjenten. Det står i dommen, og på dette punktet er dommen enstemmig:

“Det er på det rene at det er en smal vegskulder på ca 1000 meter det aktuelle sted som umuliggjør forbikjøring. Tiltalte syklet bare en del av strekningen, før han ble stoppet ved en bensinstasjon hvor man kan kjøre av. Spørsmålet i saken er om tiltalte ved sin adferd har overtrådt vegtrafikkloven § 3. I det han ikke fortsatte å sykle den resterende strekningen, skal retten bare ta stilling om det var uaktsomt å sykle den strekningen han hadde tilbakelagt seg.”

Politiet hadde ikke regulert den strekningen han hadde syklet, på noen særskilt måte. Så reguleringsargumentet er i den sammenhengen helt på siden.

Politiet har plutselig fått omsorg for kollektivtrafikk, og skriver i ankeerklæringen:

“Det har de siste årene vært et stort politisk engasjement for å tilrettelegge for kollektivkjøring, der det er lagt inn betydelige summer for utbygging av kollektivfelt, hyppigere avganger og annen stimulering for å få flest mulig å benytte kollektivtransport.”

I tingretten var den påståtte satsingen på sykling, et argument fra politivitnet, om noe som etter hans mening tilsa at syklisten burde ha valgt den ubrukelig gangveien via sjøen. Men uansett hvor mye myndighetene har satset på kollektivtrafikk (som er småpenger sammenlignet med hva som brukes for å legge til rett for biltrafikk), så har de samme myndighetene også vedtatt at det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Det er trafikkregler som også politiet må respektere.

Hvis politiet virkelig hadde hatt slik omsorg for kollektivtrafikken, noe det ikke er noen grunn til å tro at de har, da hadde de luket ut og bøtelagt de som virkelig forsinker kollektivtrafikken på Mosseveien og andre steder: Elbilistene.

Bussene kom 25% raskere fram på Mosseveien da elbilistene i en periode forsvant. Det er grunn til å minne om at det er den samme bestemmelsen i trafikkreglene § 5 nr 2 som sier at det er tillatt å kjøre elbil i kollektivfelt, som sier at det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Hvis politiet mener de har hjemmel til å bøtelegge og bortvise folk som sykler i kollektivfelt, da har de også hjemmel til å bøtelegge og bortvise elbilister som kjører i kollektivfeltet. De skulle vært interessant å se kommentaren fra VGs sykkelhater Anders Giæver hvis elbilistene hadde blitt bøtelagt, eller hvis bilistene ganske enkelt var blitt henvis til å bruke veien tilrettelagt for bilkjøring: E6 via Ryen.

Når det er sagt: Det er grenser for hva politiet kan regulere med hjemmel i disse bestemmelsene. De kan f.eks. ikke bestemme at det ikke skal være tillatt å sykle i kollektivfeltet på den aktuelle strekningen. Det er riksvei, og det følger da av skiltforskriften § 28 at det er regionvegkontoret som har skiltmyndighet, og som dermed har myndighet til å skilte et eventuelt forbud mot å sykle. I denne sammenhengen skal vi heller ikke glemme at politiet i Oslo hadde skiltmyndighet, en myndighet denne sykkelfiendtlige etaten misbrukte til å sabotere sykkeltilrettelegging. Ikke minst derfor ble politiet fratatt skiltmyndigheten med virkning fra 1. januar 2015. På kommunale veier i Oslo er det nå kommunen som har skiltmyndighet, slik at man endelig kan iverksette sykkeltiltak uten å bli sabotert av politiet. Men det tar lang tid å rette opp skadevirkningene etter politiets herjinger i Oslotrafikken.

Om hva som ligger i “særlige grunner” står det i forarbeidene (Ot.prp. nr. 78 (1992–93) s. 83, ikke på regjeringens eller Stortingets nettsider):

“Slike særlige grunner kan være at avgjørelsen er særlig tvilsom, at den har betydning utenfor den foreliggende sak, eller at den har særlig store konsekvenser for siktede. Det siste Kan f.eks skyldes botens eller inndragningens størrelse, avgjørelsens konsekvenser for domfeltes stilling eller at domfellelsen medfører er særlig belastning, f.eks hvor det er idømt bot for uaktsom tilsidesettelse av sikkerhetsforskrifter i forbindelse med en dødsulykke. Selv om det skulle foreligge slike forhold, vil imidlertid retten kunne nekte samtykke når den finner det klart at anken ikke vil føre frem, slik at den ville ha blitt nektet fremmet i medhold av annet ledd dersom samtykke ikke hadde vært nødvendig.”

Det synes ganske klart at man har tenkt på situasjonen hvor en har blitt dømt i tingretten, og det er belastende for den domfelte om dommen blir stående. Det er ikke holdepunkter for å si at hensynet til politiet tilsier at det er “særlige hensyn”. Den eneste rettsavgjørelsen jeg har funnet, er HR-2009-1787-U, hvor lagmannsrettens avvisning av anke fra domfelte ble opphevet da det var begått klar saksbehandlingsfeil i tingretten.

Politiet har dummet seg ut og har tapt en sak, og dette føles nok ekstra sårende at saken har fått stor oppmerksomhet. Straffeprosess er ikke en del av jusen jeg vanligvis arbeider med, og jeg kjenner ikke praksis veldig godt når det gjelder siling etter strprl § 321 første ledd. Jeg kan vanskelig se at det politiet i anken kan sies å utgjøre “særlige grunner”, og at anken av den grunn bør avvises. Men for å kunne vurdere om det er sannsynlig at den vil bli eller ikke vil bli tatt til behandling, ville jeg ha måttet gjennomgår praksis på området i et helt annet omfang enn hva jeg har gjort.

Politiet viser sviktende rolleforståelse, og har “alltid” motarbeidet sykling

I Nasjonal transportplan (NTP) for 2018-2029, kan vi mange steder lese:

“Regjeringen vil øke innsatsen for at persontransportveksten i byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. “

Alt tyder på at politiet er uenig i dette, For politiet er det bil, bil og bil som gjelder. Som nevnt ovenfor: Biler er en del av politiets naturopplevelse når de er ute i trafikken. Vi så politiets forkjærlighet for bilen på hvordan politiet i Oslo misbrukte skiltmyndigheten til å fremme bilisme og hindre sykkeltilrettelegging, og vi ser det på hvordan politiet ikke håndhever forbudet mot å kjøre med motorvogn i Dronning Eufemias gt i rushtiden, eller andre forbud mot å kjøre med motorvogn, at de ikke vil håndheve miljøfartsgrenser eller restriksjoner mot kjøring med dieselbil. Skilting som forbyr kjøring med motorvogn, hindrer nok trafikk, som er biltrafikk i politiets verden, og er derfor i strid med vegtrfl § 3.

I denne saken bekrefter politiet i Oslo en sviktende rolleforståelse. Deres oppgave er å håndheve de lover og regler som er fastsatt av kompetente myndigheter. De skal ikke dikte opp sine egne regler, og straffe folk for ikke å følge disse. Det er Samferdselsdepartementet og i noen grad Vegdirektoratet som fastsetter trafikkreglene, etter å ha fått delegert myndighet ved vegtrafikkloven.

Departementet har bestemt at sykling i kollektivfelt skal være tillatt, som et tiltak for å fremme sykling. Som med alle andre regler kan vi like den eller la være å like den. Men vi kan ikke bare se bort fra dem og late som om de ikke eksisterer. Dette gjelder også for politiet. De kan ikke tilsidesette slike regler, bare fordi de er uenige i dem. Det er tillatt å sykle i kollektivfelt, det er ikke noe å diskutere. At folk som sykler i mange tilfeller vil holde lavere fart enn annen trafikk i et kollektivfelt, er noe vi må legge til grunn at man tok hensyn til da reglene ble fastsatt. At det er noen hundre meter hvor det er vanskelig å passere en syklist på den aktuelle strekningen, endrer ikke på dette. Vi må også kunne regne med at Statens vegvesen vurderte dette da de valgte å skilte den strekningen slik de faktisk har gjort.

Om forståelsen av vegtrafikkloven § 3, viser jeg til det jeg skrev om tingrettens dom. I anken skriver politiet om aktsomhetsvurderingen:

“Dissensen relaterer seg til tolkningen av hva som er unødig hindring. Rettens flertall har etter påtalemyndighetens syn lagt til grunn en uriktig forståelse av bevisbedømmelsen og lovanvendelse ved bedømmelsen av dette spørsmålet.”

Jeg leser ikke dommen på samme måte som politiet. Dette er flertallets begrunnelse:

” Flertallet, bestående av meddommerne xxx og yyy, er av den oppfatning tiltalte ikke skapte en unødig hindring, og heller ikke har opptrådt uaktsomt. Det vektlegges at all den tid det er lov til å sykle i et kollektivfelt må man tåle en viss grad av forstyrrelse av syklister. Tiltalte syklet som syklist så fort man kan forvente, og det er ikke opplyst om noe spesielt ved hans sykling som sådan. Det er på det rene at det oppstod en kø, men dette var et midlertidig problem, da det likevel ville oppstå en forsinkelse når trafikantene i kollektivfeltet nådde flettefeltet. All den tid tiltalte har lov til å ta kollektivfeltet i bruk, opptrådte han så aktsomt som han kunne etter forholdene. “

Når de skriver at kø var et midlertidig problem, forstår jeg det slik at de legger til grunn at trafikken ikke ble hindret, og da er det unødvendig å diskutere om en hypotetisk hindring ville være unødvendig. Politiet gjentar også anførselen om “rekkefølgefeil”.

“Som mindretallet presiserer og som påtalemyndigheten tiltrer, har dette ingen avgjørende betydning da det må være helt klart at forstyrrelsen rekker langt videre i det hindringen skapte en rekkefølgefeil og som vil ha konsekvens for langt fler enn bare de bilene og bussene som lå rett bak [syklisten].”

Ingen i kollektivfeltet har passert bussen før flette punktet. Så lenge bussen uansett tar igjen køen før flettepunktet, slik at den kommer inn på samme punkt i køen, kommer den inn i køen på akkurat samme sted i køen, og på samme tid som den ville ha gjort. Bussen har kanskje tatt igjen køen 10-15 sekunder senere enn hva den ellers ville ha gjort, og dermed sluppet med å stå 10-15 sekunder kortere tid i køen inn mot flettepunktet. Anførselen er faktisk uholdbar. Dessuten: Når man har tillatt sykling i kollektivfelt generelt, og også på denne strekningen, er det noe de ansvarlige myndigheter må antas å ha tatt hensyn til. Politiet kan la være å like det, men de må bare akseptere at sånn er det.

Vi kan lure på hva politiet mener med at noe “hindrer eller forstyrrer den naturlige trafikkavviklingen.” Politiet virker generelt så bensin- og dieselforgiftet, at for dem er biler og biltrafikk det viktigste og fineste naturfenomenet vi har. Folk som sykler er i alle fall ikke en del av naturen, i politiets forestillingsverden.

Hvis politiet skulle få medhold, er jeg spent på hva deres neste påfunn blir. Hindrer det (bil)trafikken at bilister må vike for fotgjengere i gangfelt? At de synes å mene at det hindrer (bil)trafikken hvis bilister må respektere vikeplikt for syklende, er det mange eksempler på.

Uansett: På den strekningen syklisten ble bøtelagt for å ha syklet på, var ikke regulert på noen særskilt måte av politiet. Det var et ordinært kollektivfelt.

Politiet utfordrer grunnleggende rettsstats- og rettssikkerhetsprinsipper

Saken har betydning for langt flere enn folk som sykler. Det er et grunnleggende prinsipp som er fastsatt både i Grunnloven og Menneskerettskonvensjonen, at ingen kan dømmes til straff uten at det er en lovbestemmelse som sier at den aktuelle handlingen er straffbar. Det er ikke tilstrekkelig at det skal være en eller annen diffus lovhjemmel, det skal være en klar hjemmel. Forutberegnelighet er et viktig rettssikkerhetsprinsipp. Selv om det ikke er helt realistisk, så skal man på forhånd kunne vurdere om den handling man vil utføre er straffbar eller ikke.

Når man følger trafikkreglene, og helt i samsvar med disse velger å sykle i kollektivfeltet, skal man ikke risikere at man plutselig møter en gretten politibetjent som sier “det du gjorde nå, var ikke hensynsfullt og sinket trafikken med noen sekunder, så nå skal du straffes!” Slikt er ikke akseptabelt i en rettsstat.

Mange i politiet har åpenbart forlest seg på “Folk og røvere i Kardemommeby”. Det er sikkert på mange måter en hyggelig og oppbyggelig bok for politifolk. Her blir til og med alle røverne snille og gode samfunnsborgere til slutt. Men Kardemommeby har en alvorlig konstitusjonell svakhet: Det er en politistat. Der har politiet lovgivende, utøvende og dømmende makt. Noen politifolk ser ut til å tro at det er slik i virkelighetens Norge også, men der tar de feil.

I ankeerklæringen skriver politiet dette om forholdet mellom vegtrafikkloven § 3 og trafikkreglene:

“Flertallet har lagt for stor vekt på betydningen av spesialbestemmelsen som gir syklende rett til å benytte kollektivfeltet. Det kan synes som at flertallet her mener at spesialbestemmelsen innskrenker hva som anses som “hindring” idet det forventes at øvrig trafikk må tåle mer grunnet retten spesialbestemmelsen gir. Det kan ikke være tvil om hvilken posisjon vegtrafikkloven § 3 har overfor spesialbestemmelsene. Vtrl. § 3 er en prinsipiell hovedbestemmelse og grunnleggende for all trafikk. Andre bestemmelser er kun er en presisering av denne og kan derfor ikke settes opp mot, utvide eller innskrenke aktsomhetsnormen.”

Her forsøker politiet å innføre noe prinsipielt nytt. Det er noen veletablerte prinsipper for avveiing når det eventuelt er motstrid mellom regler. To av dem omtales som lex specialis og lex superior. Lex specialis går ut på det motsatte av det politiet hevder, nemlig at spesiell lov går foran generell lov. Det kan i denne saken stå noe i motstrid til prinsippet lex superior, som går ut på at regler av høyere rang går foran regler av lavere rang: Grunnloven går foran vanlig lov, vanlig lov går foran forskrift. Vegtrafikkloven er lov, trafikkreglene er forskrift. Men dette gjelder først når det er motstrid mellom regler med ulik trinnhøyde. Politiet står selvsagt ikke fritt til å tilsidesette en forskrift fordi de mener at en lov burde forstås på en annen måte enn den løsningen man har valgt i forskriften.

Vi har hatt en del saker om forholdet mellom Grunnloven og lov, og mellom menneskerettighetene og norsk lov. Det er et for stort tema å gå gjennom her. Jeg tar sjansen på å ta dette delvis etter hukommelsen, som selvfølgelig har betydelige feilkilder. To saker, som har en viss parallellitet med den aktuelle saken, er Oslo tingretts dom i “ulvesaken”, TOBYF-2018-194766 og “klimasaken” TOSLO-2016-166674 (påanket). I ulvesaken var det et spørsmål om rovviltnemndenes vedtak om felling av ulv innenfor ulvesonen, var i strid med bl.a. Grunnloven § 112. Dennes første ledd, lyder:

“Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten”

I ulvesaken viser tingretten til klimasaken, hvor det står:

Oslo tingrett til grunn at bestemmelsen var en rettighetsbestemmelse, men at den bare kommer til anvendelse når en er over en viss terskel:

«Innledningsvis påpeker retten at den anser det som åpenbart at Grunnloven § 112 ikke kan påberopes ved ethvert inngrep som har en negativ konsekvens for miljøet, noe som kan uttrykkes slik at rettigheten bare inntrer ved inngrep av et visst av omfang, eller sagt annerledes; det må overstige en viss terskel.”

Tingretten fortsetter i ulvesaken:

“Det er i loven og forskriften laget et system for avveining av de hensyn Grunnloven § 112 bygger på. Det inngrepet som vedtaket i denne saken innebærer overstiger ikke den terskelen § 112 oppstiller.”

Overfører vi dette til vår sak, er det i vegtrafikkloven og trafikkreglene laget et system for avveining av de hensyn vegtrafikkloven § 3 bygger på. Spørsmålet blir da om bestemmelsen i trafikkreglene som tillater sykling i kollektivfelt, overstiger terskelen i vegtrafikkloven § 3. Går vi til uttalelsene i klimasaken, kan ikke vegtrafikkloven § 3 påberopes ved ethvert “inngrep” som har negativ konsekvens for trafikken.

Begge disse sakene gjelder lovlighet av forvaltningsvedtak. Vår sak er en straffesak. Ikke alvorlig straff, men likevel straff. Jeg kan ikke huske noen tilfeller hvor noen som har fulgt en klar rettsregel, har blitt straffet fordi denne står i motstrid til en regel med høyere trinnhøyde. Vi som ferdes i trafikken må kunne forholde oss til trafikkreglene. Det som er tillatt er tillatt. Vi kan godt mene at det ikke alltid er lurt å stå på sin rett, blant annet fordi det kan være risikabelt. Den som sykler gjør ofte klokt i å gi seg i en konflikt med en lastebil, selv om syklisten har retten på sin side. Men at noen, f.eks. en politibetjent, skulle mene at man i en gitt situasjon ikke bør holde fast ved sin rett etter trafikkreglene, gjør det ikke straffbart å holde seg til denne retten.

Disse to sakene er tingrettsdommer, som ikke har veldig stor rettskildemessig betydning. En ordentlig analyse av disse spørsmålene krever at man går mer grundig inn i en ganske omfattende rettspraksis enn jeg har valgt å gjøre denne gangen.

Trafikkreglene er klinkende klare: Det er tillatt å sykle i kollektivfelt. Ingen forbehold der. Men for politiet holder det ikke at man følger trafikkreglene. De lever i den tro at vegtrafikkloven § 3 gir dem en generalfullmakt til å straffe folk som ikke oppfører seg slik politiet synes de skal oppføre seg, selv om følger trafikkreglene til punkt og prikke. Vegtrafikkloven § 3 lyder slik:

Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Hvis politiet mener det ikke er hensynsfullt overfor annen trafikk å følge trafikkreglene, da er det ifølge politiet straffbart. Dette er helt uholdbart.

Politiet er en sykkelfiendtlig etat, og egentlig mener de at det ikke er hensynsfullt å sykle på veien i det hele tatt, i alle fall ikke hvis det innebærer at bilister blir forstyrret ved at de må ta hensyn til syklisten.

Politiet er ganske konsekvente i sin bortfortolking av klare trafikkregler. Hvis de gir syklister rettigheter, f.eks. rett til å sykle i kollektivfelt, da ser politiet bort fra dem. Hvis de pålegger andre, ikke minst bilister plikter overfor syklende, f.eks. vikeplikt overfor syklister (se også denne), da ser også politiet bort fra dem hvis de klarer å koke i hop noe som kan unnskylde bilisten. Standardunnskyldninger er at syklisten kom i stor fart, syklisten hadde mørke klær, syklisten kom inn i “blindsonen”, syklisten brukte ikke hjelm eller bilisten ble blendet av solen.

Hvis reglene pålegger syklende plikter, da er det ingen nåde fra politiet. Den neste som får bot for å sykle på rødt over et tomt kryss, etter å ha forsikret se om at krysset var klart, kan forsøke seg med at han opptrådte hensynsfullt, var aktpågivende og varsom, det oppsto ingen fare og annen trafikk ble verken hindret eller forstyrret, og at han derfor opptrådte i samsvar med vtrl § 3. Da vil nok ikke politiet høre noe om at den bestemmelsen står over trafikkreglene.

 

Mine kommentarer til Mosseveidommen HR-2020-1723-A

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

• Innledning
• Tingrettens dom
• Lagmannsrettens dom
• Høyesteretts dom
• Oppsummering.

• 2024-08-02 Det sykkelfiendtlige bilpolitiet slår til igjen
• 2023-02-06 Kravet til klarhet gjelder visst ikke hvis man skal straffe syklister. Artikkel publisert i Lov og Rett 2023 Side 70–72.
• 2020-12-31 2020 – året da det ble straffbart for syklende å følge trafikkreglene. Og Høyesterett viste omsorg for bilistene
• 2019-10-21 Hvorfor politiet ikke bør vinne ankesaken mot “Mosseveimannen”
• 2019-10-09 Sykling i kollektivfelt. Statens vegvesen dikter opp trafikkregler og sprer desinformasjon. Dette gjelder ikke denne dommen, men en informasjonsside fra Statens vegvesen om sykling i kollektivfelt.
• 2020-09-11 Høyesterettsdom om sykling i kollektivfelt gjør det vanskeligere og farligere å sykle i Norge
• 2019-12-04 Uholdbar og farlig dom fra Borgarting lagmannsrett om sykling i kollektivfelt
• 2019-03-04 Politiet i Oslo: Tenk om syklister skulle begynne å følge trafikkreglene! Det vil bli farlig.
• 2019-02-18 Frifinnelse i sak om sykling i kollektivfelt
• 2019-02-13 En dag i Oslo tingrett, med sak om bøtegging av person som syklet i kollektivfelt. Vegtrafikkloven § 3 
• 2018-10-02 Politiet i Oslo er en sykkelfiendtlig biletat. Anmelder syklist for lovlig sykling.

Noen andre kommentarer til dommen

• Henrik Alpers i "Landevei": “Er du syklist, har Høyesterett dømt deg nederst på den trafikale rangstigen” 
• Halvard Haukeland Fredriksen: Sykling i kollektivfelt – etter Grøneng-dommen

Denne gjelder ikke straffesaken, men på en måte det samme saksforholdet:

• 2011-10-14 Egosyklister i Mosseveien, Gunnar Stavrum ? (Denne saken gjelder ikke Mosseveidommen, men er en kommentar som bruker Mosseveien som eksempel når han vil forby sykling i veibanen. Det er noen interessante sitater fra Statens vegvesen.)

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.