Ulf Leirstein og straff

Jeg hadde egentlig tenkt å forbigå dette i stillhet. Men så kom Ulf Leirstein med følgende uttalelser:

Foto: Bård Gudim FrPMedi
Creative Commons Attribution 3.0

“Straffen jeg fikk for et år siden er et tilbakelagt stadium. Hvis man blir dømt for noe, må man sone. Jeg er ikke dømt for noe, men jeg har fått en straff i partiet, og den har jeg tatt, sier Leirstein til avisa.”

Tilfeldighetene ville det slik at jeg omtrent samtidig, i forbindelse med undervisning, arbeidet med de relevante straffebestemmelsene og noen beslektede straffebestemmelser. Jeg liker å bruke reelle og helst ganske aktuelle eksempler som illustrasjoner i min undervisning. Denne gangen hadde jeg valgt Ulf Leirstein som et av eksemplene. Da han kom med den tåpelige kommentaren om at han hadde fått sin straff, ble det for fristende å skrive det ut.

Ulf Leirstein er ikke en hvilken som helst FrP-politiker. Han var parlamentarisk nestleder og partiets justispolitiske talsmann til han trakk seg etter å ha blitt tatt må buksene nede. Det er interessant å merke seg hva den tidligere justispolitiske talsmannen for partiet som liker å fremstille seg som et “lov og orden” parti, mener om straff.

Etter å ha blitt avslørt, trakk han seg selv fra nevnte tillitsverv, og skrev:

«Det har den siste tiden vært et enormt medietrykk. Jeg går ikke god for alt som presenteres, men jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken. Derfor velger jeg nå å trekke meg fra mine verv som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsmann i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Dette gjør jeg for å skåne min familie og partiet.»

I hans øyne er det altså straff å måtte trekke seg fra tillitsverv når han har vist seg tilliten uverdig, selv om han har beholdt god lønn og andre goder som følger med vervet som stortingsrepresentant. Det kan være verdt å huske på neste gang FrP-politikere maser om strengere straffer.

Når det gjelder hans handlinger, må jeg holde med til media. Jeg vet at det innebærer betydelige feilkilder. Men så vidt jeg kan se er hovedsakene ikke benektet. Den 10. januar 2018 skrev NRK at han hadde sendt hardporno til unge partifeller. En av mottakerne var da 14 år gammel.

NRK sier de sitter på kopi av eposter med til sammen 55 pornografiske bilder. Jeg har ikke sett bildene, og må bare legge til grunn NRKs påstand om at det er porno, eller endog hardporono, vel vitende om at journalister pleier å overdrive i slike karakteristikker.

Etter det jeg forstår, ble de sendt i 2012. Straffeloven § 317 er den generelle bestemmelsen om pornografi. Det heter i dennes første ledd:

“Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som
a) utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi,
b) innfører pornografi med sikte på utbredelse,
c) overlater pornografi til personer under 18 år, eller
d) holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold.”

Det som er mest interessant i vår sammenheng, er bokstav c. Ulf Leirstein sendte bildene til en som da var 14 år, altså klart i strid med bestemmelsen. Betemmelsen gjelder pornografi, som er noe mer enn erotiske eller seksualiserte bilder. I bestemmelens annet ledd, første punktum, er pornografi definert slik:

“Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang.”

Høyesterett vurderte hva som skulle anses for ulovlig pornografi etter denne bestemmelsen i HR-2005-1913-A – Rt-2005-1628, dommen om pornosladden. Bildene i den saken ble beskrevet som “skildringer i ord og bilder av normal seksuell aktivitet mellom samtykkende voksne mennesker” Førstvoterende skriver i avsnitt 19:

“Og det fremgår at lovgiver ikke har ønsket en slik liberalisering av pornografibestemmelsen, noe som konkret er kommet til uttrykk ved at de skjønnsmessige uttrykk «støtende», «nedverdigende» og «forrående» er beholdt.”

Og fortsetter i avsnitt 24:

“Det må være oppfatningen hos folk flest, basert på en gjennomsnittsbetraktning, som her skal legges til grunn for vurderingen. På den ene side vil det da klart ikke være tilstrekkelig for straffbarhet at innholdet vekker sterke reaksjoner og oppleves som klart anstøtelig hos spesielle grupper eller enkeltindivider. Og det vil på den annen side heller ikke være tilstrekkelig at folk flest finner innholdet usmakelig, uten kunstnerisk kvalitet eller uønsket. Som det fremgår av det jeg tidligere har gjengitt fra Mykle-dommen, må det kreves en kvalifisert krenkelse. Jeg er for øvrig enig med lagmannsretten når den oppsummerer sin drøftelse slik:

«For å kunne karakterisere noe som «støtende», må det i det minste kreves at det virker så sterkt negativt at det berettiger å ta i bruk samfunnets strengeste reaksjon på uønsket atferd. » “

Et spørsmål som ikke behandles i dommen, er om vurderingen av hva som skal anses for støtende vil bli en annen når det er en voksen mann som sender dette til mindreårige, sammenlignet med at det distribueres til voksne mennesker. Denne type vurderinger er vanligvis objektiviserte, i den forstand at det ikke er avgjørende om den enkelte personen er særlig nærtagende, eller særlig robust. Men man bør kunne knytte vurderingen til den gruppe adressaten tilhører, som når det er mindreårige. Når man setter aldersgrenser på film, er det et utslag av at vurdering blir ulike for ulike aldersgrupper.

Jeg mener man må stille strengere krav når voksne sender pornografi til mindreårige, og at Ulf Leirsteins handling sannsynligvis er straffbar etter denne bestemmelsen. Men det er ikke mulig å trekke noen noenlunde sikrere konklusjon uten å ha sett bildene, og jeg har intet ønske om å se dem.

Forholdet ville også være straffbart etter strl § 298, om seksuelt krenkende adferd. I denne heter det:

“Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd
(…)
b) i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det.”

Mottaker hadde ikke samtykket, og sier det var sjokkerende å få slike eposter. Han sier også at det “føyde seg inn i det han opplevde som et mønster av uønsket seksuell oppmerksomhet fra Leirstein.”

I strl § 305 er det en egen bestemmelse om “Seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år”. I denne står det blant annet:

“Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som
a) i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år.”

Jeg synes dette er en noe merkelig bestemmelse. Den gjentar i stor grad handlingsbeskrivelsen som står i § 298, og strafferammen er den samme.

Foreldelsesfristen er etter strl § 86 er 2 år når høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i inntil et år. Så forholdet er foreldet når det gjelder brudd på strl §§ 298 og 305. Hvis strafferammen er fengsel i inntil tre år, som i strl § 317, er foreledelsesfristen 5 år. Så forholdet er også foreldet i forhold til den bestemmelsen.

Men Leirstein-føljetongen stopper ikke der. To dager senere kom det fram at Leirstein også hadde foreslått trekantsex med 15 år gammel FpU-gutt. Her nærmer vi oss et langt mer alvorlig straffbart forhold, som kan straffes etter strl § 303 om Grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år. Bestemmelsen lyder:

“Grov overtredelse av § 302 [Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år] straffes med fengsel inntil 15 år. Det samme gjelder dersom den skyldige tidligere er straffet for handlinger som nevnt i §§ 291, 299 eller 302.

Ved avgjørelsen av om overtredelsen av § 302 er grov skal det særlig legges vekt på om
a) handlingen er begått av flere i fellesskap,
b) handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, eller
c) den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Seksuelt overførbar sykdom regnes alltid som betydelig skade på kropp eller helse etter denne paragrafen.”

Trekantsex med to voksne og en mindreårig, innebærer at handlingen er begått av flere i fellesskap, noe som gjør overtredelsen grov etter annet ledd, bokstav a.

Ifølge NRK ble det ikke noe av denne trekantsexen. Etter strl § 16 er også forsøk straffbart når det gjelder lovbrudd som kan medføre fengsel i et år eller mer. Men i bestemmelsens annet ledd heter det at “den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk.” Hvem som gjorde at det ikke ble noe av den foreslåtte trekantsexen, vet jeg ikke noe om. Når strafferammen er fengsel i inntil 15 år, er foreldelsesfristen 15 år. Så en eventuell overtredelse av strl § 303 er ikke foreldet.

Her beveger jeg meg ut på dypt strafferettslig vann. Strafferett er ikke mitt fagfelt. Jeg har sett på bestemmelser om pornografi og andre seksualiserte ytringer i det perspektiv at de er begrensninger i ytringsfriheten. Til dette formålet er det mange vanskelige strafferettslige spørsmål det ikke er nødvendig å gå ned i, så som forholdet mellom forberedelser, forsøk og tilbaketreden fra forsøk. De spørsmålene har jeg ikke tenkt å bruke den nødvendige tid for å undersøke nærmere. Jeg stopper min gjennomgang av det rettslige her, og har ikke grunnlag for å konkludere når det gjelder spørsmålet om dette konkrete forholdet rammes av strl § 303.

Å hevde at det å være borte fra et tillitsverv i et år, med god betaling, er passende straff for straffbare forhold med strafferammer på inntil 15 års fengsel, blir i beste fall særdeles merkelig.

Politikeres fall er et spørsmål om tap av tillit, ikke om strafferett. Tillit er noe man bygger opp og gjør seg fortjent til gjennom praksis over lang tid. Det tar lang tid å bygge den opp, men den kan rives ned på et øyeblikk. De forhold som gjør at man taper tillit, foreldes ikke etter straffelovens regler. Jeg tror det tar lenger tid å gjenoppbygge tapt tillit enn det tar å bygge opp tillit når man starter med blanke ark.

Å tro at man kan oppnå ny tillit etter et år, uten at man har gjort annet enn å holde seg i bakgrunnen, viser først og fremst at man lever i sin egen boble, uten bakkekontakt. Dette gjelder Trond Giske og Kristian Tonning Riise, like mye som Ulf Leirstein. At man har støtte i en lokal supporterklubb hjelper lite, noe Arbeiderpartiet i Trondheim ble minnet om gjennom et kraftig fall på meningsmålingene. Jeg tror de tre nevnte bør sikte seg inn mot andre karrierer enn å komme tilbake som rikspolitikere.

Det er FrP Østfold, og i neste omgang velgerne i Østfold (eller kanskje har det blitt Viken innen den tid), som før og eventuelt under valget i 2021 må avgjøre om de har tillit til Ulf Leirstein. For meg har han ingen tillit å miste. I den grad jeg i det hele tatt har hatt noen tillit til ham, forsvant siste rest av den tilliten da han dannet sin “rettsikkerhetsgruppe” på Stortinget.