Krenkelse av privatlivets fred. En absurd forestilling blir mer absurd

Wara-saken er et absurd tea­ter som bare blir mer absurd. Nå er tea­ter­sjef Anne-Ceci­lie Sibue og de tre kunst­ner­ne bak fore­stil­lin­gen «Ways of see­ing» sik­tet for å ha kren­ket pri­vat­li­vets fred, kun­ne VG mel­de. Tor Mik­kel Waras nå sik­te­de sam­bo­er, Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, anmeld­te dem for å ha kren­ket pri­vat­li­vets fred. Poli­ti­et gjor­de det enes­te ret­te, nem­lig å hen­leg­ge saken. Så beord­ret stats­ad­vo­ka­ten dem til å fore­ta ny etter­forsk­ning.

Straffe­be­stem­mel­sen om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, fin­ner vi i strl § 267. Den­ne bestem­mel­sen lyder:

Den som gjen­nom offent­lig med­de­lel­se kren­ker pri­vat­li­vets fred, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Straff etter førs­te ledd kom­mer ikke til anven­del­se på den som bare har del­tatt ved tek­nisk bistand eller dis­tri­bu­sjon av et blad eller tids­skrift pro­du­sert i riket. Til­sva­ren­de gjel­der for kring­kas­tings­sen­din­ger.

Straff etter førs­te ledd kan bort­fal­le der­som med­de­lel­sen var frem­kalt av den for­nær­me­de selv ved util­bør­lig atferd, eller med­de­lel­sen er blitt gjen­gjeldt ved en kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred eller en kroppskren­kel­se.”

I den tid­li­ge­re straffe­lo­vens § 390 het “offent­lig med­de­lel­se om pri­va­te og hus­li­ge for­hold”. Det­te med pri­va­te og hus­li­ge for­hold ble sløy­fet ved ved­ta­gel­sen av den någjel­den­de straffe­lo­ven fra 2005. Men i for­ar­bei­de­ne står det at det ikke var menin­gen å end­re rea­li­te­ten. Jeg synes dagens bestem­mel­se ble mer uklar, ved at den ikke gir noen antyd­ning om hva som reg­nes som en del av pri­vat­li­vet.

Vi må star­te med det grunn­leg­gen­de, som er Grunn­lo­ven § 100, hvis førs­te til tred­je ledd lyder:

“Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser.”

Den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten kan bare begren­ses ved at det “set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser”. Ver­net om pri­vat­li­vets fred er en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten. Det kan dis­ku­te­res om strl § 267, om pri­vat­li­vets fred, set­ter “klart defi­ner­te gren­ser”, slik at den kan begrun­ne begrens­nin­ger i den poli­tis­ke ytrings­fri­het. (Den kan begren­se ytrings­fri­he­ten på and­re områ­der, men det går jeg ikke inn på her.)

Ikke alle ytrin­ger har like sterkt vern. Men to typer ytrin­ger har et sær­lig sterkt vern: Poli­tis­ke ytrin­ger og kunst­ne­ris­ke ytrin­ger. Når det gjel­der kunst­ne­ris­ke ytrin­ger med poli­tisk inn­hold, har ytrin­ge­ne er sær­de­les sterkt ytrings­fri­hets­vern.

Poli­ti­et ved politi­ad­vo­kat Arne Val­de­mar Nielsen, ba om til­la­tel­se fra Oslo ting­rett til å ran­sa­ke både tea­ter­sje­fen og de tre kunst­ner­nes hjem og kon­to­rer i jak­ten på bevis. Hel­dig­vis avvis­te Oslo ting­rett det­te. Det­te er påan­ket til Bor­gar­ting lag­manns­rett, som ennå ikke har behand­let saken.

Jeg for­står ikke hva poli­ti­et tror de kun­ne fin­ne ved en slik ran­sa­king. En kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred er å brin­ge opp­lys­nin­ger om pri­va­te for­hold ut i det offent­li­ge rom. Hvis tea­ter­sje­fen og de tre kunst­ner­ne skal ha kren­ket pri­vat­li­vet til Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, må det være ved at de gjen­nom tea­ter­styk­ket brak­te deres pri­va­te for­hold ut i det offent­li­ge rom. Man tren­ger ikke ran­sa­ke noe eller noen for å fin­ne bevis for det­te. Det hol­der å se tea­ter­styk­ket. Om de skul­le ha opp­lys­nin­ger, bil­der og video som de valg­te ikke å bru­ke, og der­med ikke brak­te ut i det offent­li­ge rom, kan ikke det kren­ke pri­vat­li­vets fred.

Om stats­ad­vo­ka­ten og poli­ti­et vir­ke­lig skul­le ha blitt kon­spi­ra­to­ris­ke, og tro at tea­te­ret hand­let for at noen skul­le tag­ge deres hus og set­te fyr på bilen, så hand­ler det uan­sett ikke om pri­vat­li­vets fred.

Dag­bla­det gjen­gir det­te bil­de, som skal være det man i tea­ter­styk­ket kan se av Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sens hus.

Foto: Pia Maria Roll , brukt med til­la­tel­se.

(En opp­havs­retts­lig paren­tes her. Jeg plei­er å være nøye med ikke å bru­ke and­res bil­der uten til­la­tel­se, med mind­re bil­det er pub­li­sert med en lisens som til­la­ter gjen­bruk. Dag­bla­det har ikke opp­gitt foto­gra­fen, men jeg har fått vite av Jør­gen Gil­brant, som har skre­vet artik­ke­len, at bil­det er tatt av regis­sø­ren, Pia Maria Roll. Jeg har sendt hen­ne en epost med spørs­mål om å kun­ne bru­ke bil­det, man har til nå ikke fått svar. [Jeg har nå fått svar og sam­tyk­ke til å bru­ke bil­det.] Men jeg tar sjan­sen på å bru­ke det like­vel, på grunn­lag av det­te: I ånds­verk­lo­ven § 36, heter det i førs­te og annet ledd:

Et verk som inn­går i en dags­hen­ding kan ved medias omta­le av dags­hen­din­gen gjen­gis i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger.

Også et offent­lig­gjort kunst­verk, offent­lig­gjort foto­gra­fisk verk eller offent­lig­gjort film­verk som har til­knyt­ning til dags­hen­din­gen uten å inn­gå i den, kan på sam­me vil­kår som i førs­te ledd gjen­gis mot veder­lag. Det­te gjel­der ikke verk som er skapt i ervervs­virk­som­het med hen­blikk på gjen­gi­vel­se i media.

Om min blogg kan reg­nes som “media” i den­ne sam­men­hen­gen, kan sik­kert dis­ku­te­res. Når det er regis­sø­rens eget bil­de av den sce­nen som er utgangs­punk­tet som gjen­gis, mener jeg at det er innen­for å si at bil­det inn­går i dags­hen­din­gen. Men jeg inn­røm­mer at jeg er på litt tynn is.)

Ord i en lov­be­stem­mel­se må tol­kes i sin sam­men­heng. Vi kan ikke uten vide­re over­fø­re betyd­ning fra et retts­om­rå­de til et annet. Like­vel vel­ger jeg å gjen­gi angi­vel­sen av “per­son­li­ge for­hold” i for­valt­nings­lo­ven § 13 annet ledd, om taus­hets­plikt:

Som per­son­li­ge for­hold reg­nes ikke føde­sted, fød­sels­dato og per­son­num­mer, stats­bor­ger­for­hold, sivil­stand, yrke, bopel og arbeids­sted, med mind­re sli­ke opp­lys­nin­ger røper et kli­ent­for­hold eller and­re for­hold som må anses som per­son­li­ge.”

Den 10. desem­ber 2018 refe­rer­te Dag­bla­dets Lil­li­an Bik­set det kon­tro­ver­si­el­le inn­hol­det i styk­ket “Ways of see­ing”, slik:

”I tea­ter­fore­stil­lin­gen er fasa­der fil­met, men ikke ett men­nes­ke er vist på film. Adres­ser opp­gis ikke, selv når de er til­gjen­ge­li­ge gjen­nom Gule Sider og i pos­tens offent­li­ge regis­ter. Tea­ter­fore­stil­lin­gen opp­gir bare områ­der, som «vest­kan­ten», «Frog­ner», «Røa». ”

I Jør­gen Gil­brants artik­kel gjen­gis den delen av teks­ten som berø­rer Tor Mik­kel Wara, etter det jeg for­står i sin hel­het:

Its ear­ly April. The­re is still snow. The first house is in Røa. The­re is a very big and den­se tuja hed­ge. The snow is mel­ting, it’s slippe­ry. And wet. And cold. I am free­zing. I try not to sne­eze or cough. The neigh­bours like­vel is bar­king on us. It smells us. It’s the first real sunny day of the spring. The ice is crackling so we need to move very care­fully and not make sounds with our move­ments.

This first house belongs to Tor Mik­kel Wara, who is the Jus­tis og bered­skaps­mi­nis­ter — «Jus­tice and emer­gency minis­ter » which for some rea­son also inclu­des immi­gra­tion and asylum issues, I don’t know why. He took over two days ago after the racist, isla­mop­ho­bic Syl­vi List­haug was for­ced to resign. Inter­e­s­ting­ly, they both wor­ked in the same lob­by com­pany, First House. Accor­ding to some, Wara has been “sel­ling influ­en­ce” for the last 25 years. This very day, the 5th of April, Wara went out in pub­lic sta­ting his agen­da: to mili­ta­rize the police and, just like in Fran­ce, to crea­te bet­ter pos­si­bi­lities for using emer­gency laws.

A cat appears from the tuja hed­ge. Its beaut­i­ful, deep yel­low. We sit out­side this first house for 7 hours.”

Et bil­de som viser et hus som kun­ne vært en hvil­ken som helst stør­re ene­bo­lig, sam­men med en tekst som ikke sier annet enn at huset er på Røa, kren­ker ingens pri­vat­liv.

Høy­este­rett har ved noen anled­nin­ger tatt stil­ling til spørs­mål om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Den saken som har mest til fel­les med den aktu­el­le saken, siden den hand­ler om bruk av bil­der, er HR-2007–823‑A — Rt-2007–687 om Se og Hørs bil­der fra Lars Lil­lo-Sten­berg og And­ri­ne Sæthers bryl­lup. Se og Hør had­de først spurt om å få ta bil­der, men fikk nei. Men de respek­ter­te ikke det­te, og la seg i bus­ke­ne med tele­lin­se. VG spur­te også om å få ta bil­der, men respek­ter­te at de fikk nei. Lars Lil­lo-Sten­berg og And­ri­ne Sæther sak­søk­te Se og Hør etter at de pub­li­ser­te bil­de­ne. Høy­este­rett la, kor­rekt nok, til grunn at et bryl­lup ikke bare er en pri­vat hand­ling, og at bil­de­ne i seg selv ikke var kren­ken­de. Jeg er uenig i avgjø­rel­sen, og mener at den bur­de ha vært avgjort med et annet resul­tat etter den davæ­ren­de ånds­verk­lo­ven § 45c, nå ånds­verk­lo­ven § 104 om ret­ten til eget bil­de.

I Ways of see­ing gjen­gis ikke bil­der av per­soner, så ånds­verk­lo­ven § 104 er ikke anven­de­lig i det­te til­fel­let.

Se og Hørs bryl­lups­re­por­ta­sje var i nær­mest i kate­go­ri­en “slad­der”, som Høy­este­rett i Big Brot­her-saken, HR-2007–823‑A — Rt-2007–687, har et begren­set ytrings­fri­hets­vern. Eller som Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­dom­sto­len sies i den førs­te saken om bil­der av Caro­li­ne von Han­no­ver og hen­nes barn:

«As in other simi­lar cases it has exa­mi­ned, the Court con­si­ders that the pub­li­ca­tion of the pho­tos and artic­les in ques­tion, the sole pur­pose of which was to satis­fy the curio­sity of a par­ti­cu­lar rea­dership regar­ding the details of the applicant’s pri­va­te life, can­not be deemed to con­tri­bute to any deba­te of gene­ral inte­rest to socie­ty despi­te the appli­cant being known to the pub­lic.»

Når bil­der av et par kjen­di­s­er som gif­ter seg ikke kren­ker pri­vat­li­vets fred, da bør det være åpen­bart at et gans­ke ano­nymt bil­de av et hus, ikke kren­ker pri­vat­li­vets fred til de som måt­te bo i huset.

Å sik­te fol­ke­ne bak “Ways of see­ing” for å kren­ke pri­vat­li­vets fred er å kas­te bort tid og res­sur­ser. Poli­ti og påtale­myn­dig­het vil bare dum­me seg ut ved å gå vide­re med den saken. Siden den­ne saken først og fremt hand­ler om ytrings­fri­het, synes jeg sym­bo­let på vår grunn­lov, Eids­volds­byg­nin­gen, kun­ne være en pas­sen­de illust­ra­sjon.

Jeg fore­le­ser for tiden om ytrings­fri­het og medi­e­re­gu­le­ring. Jeg plei­er all­tid å star­te fore­les­nin­ge­ne med et lite til­bake­blikk på “ukens vik­tigs­te saker”, for å få fram at det er et tema som all­tid er aktu­elt. Med Michael Jack­son doku­men­tar i for­ri­ge uke, og den sis­te utvik­lin­gen i den­ne Wara-saken blir det nes­ten for mye av det gode. Jeg kan tross alt ikke bru­ke fore­les­nings­ti­den bare på dis­se sake­ne. Jeg arbei­der også med å gjø­re fer­dig en bok om emnet, som blant annet skal bru­kes som lære­bok i det­te faget. Om dis­se sake­ne for­tje­ner plass der, har jeg ennå ikke tatt stil­ling til. Det avhen­ger av den vide­re utvik­ling i sake­ne.

Print Friendly, PDF & Email