Krenkelse av privatlivets fred. En absurd forestilling blir mer absurd

Wara-saken er et absurd teater som bare blir mer absurd. Nå er teatersjef Anne-Cecilie Sibue og de tre kunstnerne bak forestillingen «Ways of seeing» siktet for å ha krenket privatlivets fred, kunne VG melde. Tor Mikkel Waras nå siktede samboer, Laila Anita Bertheussen, anmeldte dem for å ha krenket privatlivets fred. Politiet gjorde det eneste rette, nemlig å henlegge saken. Så beordret statsadvokaten dem til å foreta ny etterforskning.

Straffebestemmelsen om krenkelse av privatlivets fred, finner vi i strl § 267. Denne bestemmelsen lyder:

“Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.

Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.”

I den tidligere straffelovens § 390 het “offentlig meddelelse om private og huslige forhold”. Dette med private og huslige forhold ble sløyfet ved vedtagelsen av den någjeldende straffeloven fra 2005. Men i forarbeidene står det at det ikke var meningen å endre realiteten. Jeg synes dagens bestemmelse ble mer uklar, ved at den ikke gir noen antydning om hva som regnes som en del av privatlivet.

Vi må starte med det grunnleggende, som er Grunnloven § 100, hvis første til tredje ledd lyder:

“Ytringsfrihet bør finne sted.

Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.”

Den politiske ytringsfriheten kan bare begrenses ved at det “settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser”. Vernet om privatlivets fred er en begrensning i ytringsfriheten. Det kan diskuteres om strl § 267, om privatlivets fred, setter “klart definerte grenser”, slik at den kan begrunne begrensninger i den politiske ytringsfrihet. (Den kan begrense ytringsfriheten på andre områder, men det går jeg ikke inn på her.)

Ikke alle ytringer har like sterkt vern. Men to typer ytringer har et særlig sterkt vern: Politiske ytringer og kunstneriske ytringer. Når det gjelder kunstneriske ytringer med politisk innhold, har ytringene er særdeles sterkt ytringsfrihetsvern.

Politiet ved politiadvokat Arne Valdemar Nielsen, ba om tillatelse fra Oslo tingrett til å ransake både teatersjefen og de tre kunstnernes hjem og kontorer i jakten på bevis. Heldigvis avviste Oslo tingrett dette. Dette er påanket til Borgarting lagmannsrett, som ennå ikke har behandlet saken.

Jeg forstår ikke hva politiet tror de kunne finne ved en slik ransaking. En krenkelse av privatlivets fred er å bringe opplysninger om private forhold ut i det offentlige rom. Hvis teatersjefen og de tre kunstnerne skal ha krenket privatlivet til Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen, må det være ved at de gjennom teaterstykket brakte deres private forhold ut i det offentlige rom. Man trenger ikke ransake noe eller noen for å finne bevis for dette. Det holder å se teaterstykket. Om de skulle ha opplysninger, bilder og video som de valgte ikke å bruke, og dermed ikke brakte ut i det offentlige rom, kan ikke det krenke privatlivets fred.

Om statsadvokaten og politiet virkelig skulle ha blitt konspiratoriske, og tro at teateret handlet for at noen skulle tagge deres hus og sette fyr på bilen, så handler det uansett ikke om privatlivets fred.

Dagbladet gjengir dette bilde, som skal være det man i teaterstykket kan se av Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussens hus.

Foto: Pia Maria Roll , brukt med tillatelse.

(En opphavsrettslig parentes her. Jeg pleier å være nøye med ikke å bruke andres bilder uten tillatelse, med mindre bildet er publisert med en lisens som tillater gjenbruk. Dagbladet har ikke oppgitt fotografen, men jeg har fått vite av Jørgen Gilbrant, som har skrevet artikkelen, at bildet er tatt av regissøren, Pia Maria Roll. Jeg har sendt henne en epost med spørsmål om å kunne bruke bildet, man har til nå ikke fått svar. [Jeg har nå fått svar og samtykke til å bruke bildet.] Men jeg tar sjansen på å bruke det likevel, på grunnlag av dette: I åndsverkloven § 36, heter det i første og annet ledd:

Et verk som inngår i en dagshending kan ved medias omtale av dagshendingen gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Også et offentliggjort kunstverk, offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjort filmverk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den, kan på samme vilkår som i første ledd gjengis mot vederlag. Dette gjelder ikke verk som er skapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse i media.

Om min blogg kan regnes som “media” i denne sammenhengen, kan sikkert diskuteres. Når det er regissørens eget bilde av den scenen som er utgangspunktet som gjengis, mener jeg at det er innenfor å si at bildet inngår i dagshendingen. Men jeg innrømmer at jeg er på litt tynn is.)

Ord i en lovbestemmelse må tolkes i sin sammenheng. Vi kan ikke uten videre overføre betydning fra et rettsområde til et annet. Likevel velger jeg å gjengi angivelsen av “personlige forhold” i forvaltningsloven § 13 annet ledd, om taushetsplikt:

“Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”

Den 10. desember 2018 refererte Dagbladets Lillian Bikset det kontroversielle innholdet i stykket “Ways of seeing”, slik:

”I teaterforestillingen er fasader filmet, men ikke ett menneske er vist på film. Adresser oppgis ikke, selv når de er tilgjengelige gjennom Gule Sider og i postens offentlige register. Teaterforestillingen oppgir bare områder, som «vestkanten», «Frogner», «Røa». ”

I Jørgen Gilbrants artikkel gjengis den delen av teksten som berører Tor Mikkel Wara, etter det jeg forstår i sin helhet:

Its early April. There is still snow. The first house is in Røa. There is a very big and dense tuja hedge. The snow is melting, it’s slippery. And wet. And cold. I am freezing. I try not to sneeze or cough. The neighbours likevel is barking on us. It smells us. It’s the first real sunny day of the spring. The ice is crackling so we need to move very carefully and not make sounds with our movements.

This first house belongs to Tor Mikkel Wara, who is the Justis og beredskapsminister – «Justice and emergency minister » which for some reason also includes immigration and asylum issues, I don’t know why. He took over two days ago after the racist, islamophobic Sylvi Listhaug was forced to resign. Interestingly, they both worked in the same lobby company, First House. According to some, Wara has been “selling influence” for the last 25 years. This very day, the 5th of April, Wara went out in public stating his agenda: to militarize the police and, just like in France, to create better possibilities for using emergency laws.

A cat appears from the tuja hedge. Its beautiful, deep yellow. We sit outside this first house for 7 hours.”

Et bilde som viser et hus som kunne vært en hvilken som helst større enebolig, sammen med en tekst som ikke sier annet enn at huset er på Røa, krenker ingens privatliv.

Høyesterett har ved noen anledninger tatt stilling til spørsmål om krenkelse av privatlivets fred. Den saken som har mest til felles med den aktuelle saken, siden den handler om bruk av bilder, er HR-2007-823-A – Rt-2007-687 om Se og Hørs bilder fra Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæthers bryllup. Se og Hør hadde først spurt om å få ta bilder, men fikk nei. Men de respekterte ikke dette, og la seg i buskene med telelinse. VG spurte også om å få ta bilder, men respekterte at de fikk nei. Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther saksøkte Se og Hør etter at de publiserte bildene. Høyesterett la, korrekt nok, til grunn at et bryllup ikke bare er en privat handling, og at bildene i seg selv ikke var krenkende. Jeg er uenig i avgjørelsen, og mener at den burde ha vært avgjort med et annet resultat etter den daværende åndsverkloven § 45c, nå åndsverkloven § 104 om retten til eget bilde.

I Ways of seeing gjengis ikke bilder av personer, så åndsverkloven § 104 er ikke anvendelig i dette tilfellet.

Se og Hørs bryllupsreportasje var i nærmest i kategorien “sladder”, som Høyesterett i Big Brother-saken, HR-2007-823-A – Rt-2007-687, har et begrenset ytringsfrihetsvern. Eller som Den europeiske menneskerettsdomstolen sies i den første saken om bilder av Caroline von Hannover og hennes barn:

«As in other similar cases it has examined, the Court considers that the publication of the photos and articles in question, the sole purpose of which was to satisfy the curiosity of a particular readership regarding the details of the applicant’s private life, cannot be deemed to contribute to any debate of general interest to society despite the applicant being known to the public.»

Når bilder av et par kjendiser som gifter seg ikke krenker privatlivets fred, da bør det være åpenbart at et ganske anonymt bilde av et hus, ikke krenker privatlivets fred til de som måtte bo i huset.

Å sikte folkene bak “Ways of seeing” for å krenke privatlivets fred er å kaste bort tid og ressurser. Politi og påtalemyndighet vil bare dumme seg ut ved å gå videre med den saken. Siden denne saken først og fremt handler om ytringsfrihet, synes jeg symbolet på vår grunnlov, Eidsvoldsbygningen, kunne være en passende illustrasjon.

Jeg foreleser for tiden om ytringsfrihet og medieregulering. Jeg pleier alltid å starte forelesningene med et lite tilbakeblikk på “ukens viktigste saker”, for å få fram at det er et tema som alltid er aktuelt. Med Michael Jackson dokumentar i forrige uke, og den siste utviklingen i denne Wara-saken blir det nesten for mye av det gode. Jeg kan tross alt ikke bruke forelesningstiden bare på disse sakene. Jeg arbeider også med å gjøre ferdig en bok om emnet, som blant annet skal brukes som lærebok i dette faget. Om disse sakene fortjener plass der, har jeg ennå ikke tatt stilling til. Det avhenger av den videre utvikling i sakene.