Hensynsløs adferd mm, et slags juridisk etterord om “Ways of seeing”

Denne kommentaren var ferdig skrevet da politiet kunngjorde at de hadde henlagt saken, da det ikke var noe straffbart forhold. Det var ganske åpenbart at de ikke hadde noen sak. Så da lot jeg den ligge.

Tor Mikkel Waras samboer, Laila Anita Bertheussen, hadde som kjent anmeldt Black Box teater og folkene bak “Ways of seeing” for blant annet krenkelse av privatlivets fred. Bestemmelsene om privatlivets fred har jeg drøftet før, så det er jeg ferdig med når det gjelder denne saken.

Yngve Slettholms kommetar i Aftenposten, minnet meg om at de også var anmeldt for “ulovlig bruk av fast eiendom og hensynsløs adferd”. Dermed kom jeg til at min kommentar om reglene om dette gjaldt litt mer enn en hypotetisk problemstilling, selv om politiet ikke hadde gått videre på det grunnlaget. Ifølge VG omfattet anmeldelsen dette:

Etter det VG erfarer så er regissører og teateret anmeldt. Anmeldelsen skal gå på tre ulike paragrafer i straffeloven:

Hensynsløs atferd (§ 266)

Krenkelse av privatlivets fred (§ 267)

Ulovlig bruk med videre av fast eiendom (§ 346)

Folk kan anmelde for så mye rart, uten at det er noen grunn til å ta det alvorlig. Politiet henla, hvilket det var ganske åpenbart at de burde gjøre. Statsadvokaten beordret ny etterforskning, og nå har politiet gått til det absurde skritt å sikte folkene bak “Ways of seeing”. Det er vanskelig å tenke seg at det ikke lå et politisk press bak dette, men det spørsmålet lar jeg ligge.

Før vi går videre, må vi minne oss selv om at dette dreier seg om et angrep på ytringsfriheten og den kunstneriske frihet. Uansett hvor langt man klarer å strekke og tøye straffelovens bestemmelser, vil det neppe stå seg mot Grunnloven § 100 og EMK art 10.

Det absurde teateret, og da tenker på på påtalemyndighetenes teater, ikke “Ways of seeing”, får stadig noen nye akter. Politiadvokaten som har utferdiget siktelsen og begjært ransaking, sier til Aftenposten:

“Det kom en ordre fra statsadvokatene i februar om mer etterforskning. Den er nå gjennomført, og jeg er bare mannen som måtte gjøre den jobben jeg er satt til å gjøre, sier politiadvokaten.”

Ifølge Aftenposten var det konstituert statsadvokat Andreas Strand beordret Oslo politidistrikt til å skaffe seg full kontroll over videomaterialet av Waras hus. Politiadvokaten og statsadvokaten ser ikke ut til å ha helt den samme virkelighetsoppfatningen. NRK gjengir informasjon om hvorfor statsadvokaten opphevet henleggelsen. Statsadvokaten sier:

“Jeg har bedt dem om å sikre seg video og det som foreligger av videomateriale, herunder om det foreligger sensitive bilder.

Strand presiserer at det er påtaleansvarlig i Oslo-politiet som har bedt om å få ransake kunstnernes kontor og boliger.”

Gitt at det stemmer at anmeldelsen gjelder krenkelse av privatlivets fred, er det ikke mulig å forstå hva statsadvokat Andreas Strand har tenkt i denne saken. Om man har krenket privatlivets er spørsmålet hva som er offentliggjort, ikke hva de måtte ha av bilder som ikke er offentliggjort, sensitive eller ikke sensitive. Når det i statsadvokatens påtegning står at det anmeldte forhold kan han noen forbindelse med den siste tids hendelse knyttet til klagers hjem, og at det dreier om meget alvorlige forhold, da må statsadvokaten være av den oppfatning at det dreier seg om langt mer enn krenkelse av privatlivets fred. Men da får de ta ut siktelse for det de egentlig mener, og underbygge at det er skjellig grunn til å mistenke teaterfolkene for noe slikt. Da begynner det virkelig å bli konspiratorisk.

Men temaet er om det kan være lovbestemmelser om hensynsløs adferd eller krenkelse av fast eiendom, som kunne ha vært aktuelle for det de er anmeldt for og har gjort, uten konspirasjoner.

Laila Anita Bertheussen har sagt at hun følte seg invadert av folkene bak forestillingen. Ifølge teaterteksten har de ligget syv timer i buskene utenfor Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussens bolig. Det er ikke vanskelig å forstå at man sterkt kan mislike dette, akkurat som en del kjendiser kan mislike å bli invadert av sladrepressen. Jeg har kommentert spørsmålet om krenkelse av privatlivets fred, og skal ikke si noe mer om det, bortsett fra dette, som gjelder alle bestemmelser som berører det noen kan oppleve som en krenkelse.

Det er ikke den personlige følelsen av å være krenket, som setter grensen for hva som er lovlig. Dette ble sagt klart av Høyesterett allerede i 1960, i en sak mot bladet Aktuell, Rt 1960 s. 1147. I den saken uttaler førstvoterende:

«På samme måte som byretten antar jeg videre at det ikke kan gjøre noen forandring om meddelelsen har virket krenkende for saksøkeren, dersom den etter en alminnelig vurdering ikke har hatt karakter av et utilbørlig inngrep i privatlivets fred.»

Tidligere generalsekretær i Norges Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, sa det slik i en kommentar til en sak etter artikler om påståtte sammenhenger mellom private interesser og offentlig engasjement hos Olaf Thommesen, Han daværende ektefelle, Vendela Kirsebom, reagerte sterkt på artiklene. Kokkvold sa blant annet følgende:

“Likevel er ikke ytringsfriheten alltid like hyggelig, og kan føles som en belastning.”

Jeg vil tro at det media har skrevet om Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen de siste dagene har vært langt mer belastende enn teaterstykket “Ways of seeing”. Jeg tar her inn et utdrag fra Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, som siteres med tilslutning av Høyesterett i HR-2008-647-A – Rt-2008-489 Plata.

«Vår presisering av at straffeforfølgning foregår i det offentlige rom og er offentlige handlinger kan oppfattes som et brutalt standpunkt overfor de personene dette gjelder. Det brutale ligger imidlertid i første rekke i at straffeforfølging finner sted – ikke i at dette utløser legitim allmenn interesse. I ettertid har riktig nok flere personer, som under stor offentlig oppmerksomhet har vært siktet for straffbare handlinger, sagt at den offentlige oppmerksomheten, slik denne kom til uttrykk gjennom pressens artikler, var en større personlig belastning enn handlingene foretatt av påtalemakten, domstolene og fengselsvesenet. Man må likevel ha klart for seg at allmennhetens interesse er en refleks av den offentlige straffeforfølgningen – og ikke omvendt.»

En straffesak går gjennom flere stadier. Først blir noen mistenkt. Så kan noen bli anmeldt. Man kan anmeldes for så mye, i mange tilfeller helt grunnløst. Pressen står derfor ikke fritt til å gjengi anmeldelser. Her henviser jeg til Høyesteretts avgjørelse HR-1994-8-A – Rt-1994-50 , i en sak mellom Henning Holstad og Arbeiderbladet. Jeg tror ikke at pressens gjengivelse av Laila Bertheussens anmeldelse har vært problematisk i så måte, selv om den viste seg å være grunnløs.

Det neste steget er siktelse. Da har politiet vurdert saken, og har kommet til at det er skjellig grunn til mistanke. Vi er fortsatt på etterforskningsstadiet. Når det gjennomføres etterforskningsskritt som pågripelse og/eller ransaking, er vedkommende dette rettes mot å betrakt som siktet.

At noen er siktet, kan pressen gjengi, dog i en saklig form uten journalistisk fargelegging og overdrivelser. Det er VG som har bidratt til at vi har fått avklart det siste, i Høyesteretts avgjørelse Rt 1979-807, som gjaldt omtale av en som var tiltalt for ransforsøk. Vi kan ta med at VGs erkekonkurrent, Dagbladet, også har bidratt her med sine kommentarer i ambulansesjåførsaken, HR-2014-445-A – Rt-2014-152.

Når saken er ferdig etterforsket, og påtalemyndighetene har vurdert at de har tilstrekkelige beviser og at det rettslige grunnlaget holder, vil de bringe saken inn for domstolene ved at det tas ut tiltale. Så er det hovedforhandling og til slutt dom. Tiltale, det som fremkommer under hovedforhandling, og selve dommen kan fritt gjengis, med mindre retten unntaksvis har bestemt noe annet.

Jeg har ikke sett stykket, men vil se det om det nå settes opp på nytt. Noen ganger kan omtale av de faktiske omstendigheter være og oppleves som belastende, men det er ingen grunn til at pressen ikke skal omtale dem. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein har nok heller ikke opplevd ytringsfriheten som særlig hyggelig, når deres ulike avkledningsmanøvere har blitt offentlig avkledd.

Jeg skal innom noen andre lovbestemmelser, som anmeldelsen også omfattet. Straffeloven § 266 om hensynsløs adferd, lyder:

“Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.”

Videre straffeloven § 266a om alvorlig personforfølgelse, som lyder:

“Den som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse, straffes med fengsel inntil 4 år.”

Straffeloven § 266 avløser den tidligere straffeloven § 390a, som kom inn i loven etter telefonsjikanedommen fra 1952, Rt-1952-989. En person ringte gjentatte ganger på sjikanerende vis til en annen. Ingen av de dagjeldende straffebestemmelser rammet forholdet. Høyesterett uttalte at det burde vært straffbart, men at ingen av de eksisterende straffebestemmelsene omfattet slike forhold, slik at han måtte frifinnes. Bestemmelsen har blant annet vært benyttet mot en person som i en tomånedersperiode daglig sendte tekstmeldinger til direktøren i Utlendingsnemnda angående hjemsendelsen av asylsøkere til Afghanistan, HR-2010-1126-A – Rt-2010-845.

I forarbeidene til den tidligere strl § 390a, Ot.prp. nr. 41 (1954) , står det på s. 24:

“For det annet fører kravet om at handlingen skal være en krenkelse av en annens fred til at straffebudet bare kan anvendes når det ligger innenfor gjerningsmannens forsett at fornærmede skal oppfatte krenkelsen. Hensynsløs adferd som man ikke regner med skal bli oppfattet av den det går ut over, faller utenfor. Eksempel: En person følger etter en vanfør og etterligner hans halting for å forlyste omgivelsene, men tror ikke at den vanføre skal oppdage det. Som andre eksempler kan nevnes utspeiding av andres privatliv, især i seksuelt øyemed («kikking») avlytting av andres telefonsamtaler, og hemmelig opptak på lydbånd som aktes brukt til selskapsforlystelse uten vedkommendes vitende.”

I den aktuelle saken ble ikke filmingen oppdaget mens den pågikk, og det var heller ikke meningen at den skulle bli oppdaget. Jeg tviler på at bestemmelsen kan komme til anvendelse når dette blir kjent på et senere tidspunkt. Heller ikke om det da ble kjent ved en forsettlig offentliggjørelse, og, må man anta, det hele tiden var meningen at i alle fall deler av dette skulle offentliggjøres.

I Rt-1989-257, som gjaldt Dagbladets omtale av Vassdaleulykken, slutter Høyesterett seg til byrettens vurderingen av anvendelsen av § 390a. Byretten skriver:

“Denne straffebestemmelse tar i sitt utgangspunkt sikte på de mer direkte, ytre former for fredsforstyrrelser. Handlinger som ikke har denne karakter, men som mere indirekte kan forstyrre en persons indre fred gjennom de psykiske belastninger handlingen medfører, kan nok i spesielle tilfelle også falle inn under bestemmelsen.”


(Lovdatas gjengivelse av denne dommen er utilfredsstillende. Høyesterett viser til byrettens vurdering og slutter seg til denne. Men byrettens dom finnes ikke i Lovdata. I sin kommentar viser Magnus Matningsdal til referat av byrettens dom i Retstidende, (basert på nettutgaven på Juridika) men heller ikke det er med i Lovdata. Jeg har referert fra Matningsdals kommentar. Jeg har sendt melding om dette til Lovdata.)

Dagens § 266 er en videreføring av den gamle § 390a.

Om noen snikfilmer, uten at den som blir filmet vet om det, vil det ut fra dette ikke rammes av strl § 266. Vi kan nok også utelukke straffeloven § 266a.

Straffeloven § 346 gjelder ulovlig bruk mv. av fast eiendom . Denne lyder:

“Med bot straffes den som bruker eller rår over fast eiendom i strid med rettighetene til eieren eller en annen som rettmessig rår over eiendommen, slik at den berettigede påføres tap eller ulempe, eller i strid med dennes uttrykkelige forbud.

Straff etter første ledd anvendes likevel ikke på den som er part i en avtale med den berettigede om bruken av eller rådigheten over eiendommen.”

Det er en bestemmelse som blant annet har vært brukt mot husokkupasjoner, og når bønder har latt husdyr beite på andres grunn. I forarbeidene står det, Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) :

“Lovforslaget § 346 rammer den som bruker eller rår over fast eiendom. Bruksalternativet er ment å ramme disposisjoner som hittil har vært straffbare etter straffeloven 1902 § 395 første ledd som besittelseskrenkelse, herunder bruksovertakelse som fortrenger den berettigede. I tillegg rammes bruk som ikke fortrenger den berettigede og som hittil har vært straffbar etter straffeloven 1902 § 396. Rent opphold som ikke fortrenger den berettigede er ikke ment å rammes av lovforslaget § 346, men kan rammes av bestemmelsen om ulovlig inntrenging eller opphold.”

Bestemmelsen er ikke ment å ramme rent opphold, så da kan vi glemme den også.

Det siste halmstrået, om ulovlig inntrenging eller opphold, er strl § 268 om uberettiget adgang eller opphold. Denne lyder:

“Den som uberettiget skaffer seg adgang til en annens hus eller et annet sted som ikke er fritt tilgjengelig, eller som uberettiget forblir på et slikt sted, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Den som uberettiget oppholder seg på fremmed grunn til tross for oppfordring om å forlate stedet, straffes med bot.”

Om man i det hele tatt skulle vurdere denne bestemmelsen, må det forutsettes at de har stått inne i hagen hos Wara og Bertheussen og filmet. Jeg vet i alle fall ikke hvor de oppholdt seg.

Annet ledd forutsetter at man oppholder seg på fremmed grunn til tross for oppfordring om å forlate stedet. Om det skulle ha vært noen i hagen som de ikke visste om, så kan de ikke ha oppfordret noen til å forlate stedet.

Nå vet vi at det gikk bra til slutt. Anmeldelsen ble henlagt. Nå gjenstår det bare å se om Erna Solberg kommer med en unnskyldning for sine tidligere uttalelser om teateret. Det tviler jeg på at hun vil gjøre.