Hensynsløs adferd mm, et slags juridisk etterord om “Ways of seeing”

Den­ne kom­men­ta­ren var fer­dig skre­vet da poli­ti­et kunn­gjor­de at de had­de hen­lagt saken, da det ikke var noe straff­bart for­hold. Det var gans­ke åpen­bart at de ikke had­de noen sak. Så da lot jeg den lig­ge.

Tor Mik­kel Waras sam­bo­er, Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen, had­de som kjent anmeldt Black Box tea­ter og fol­ke­ne bak “Ways of see­ing” for blant annet kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Bestem­mel­se­ne om pri­vat­li­vets fred har jeg drøf­tet før, så det er jeg fer­dig med når det gjel­der den­ne saken.

Yng­ve Slett­holms kom­metar i Aften­pos­ten, min­net meg om at de også var anmeldt for “ulov­lig bruk av fast eien­dom og hen­syns­løs adferd”. Der­med kom jeg til at min kom­men­tar om reg­le­ne om det­te gjaldt litt mer enn en hypo­te­tisk pro­blem­stil­ling, selv om poli­ti­et ikke had­de gått vide­re på det grunn­la­get. Iføl­ge VG omfat­tet anmel­del­sen det­te:

Etter det VG erfa­rer så er regis­sø­rer og tea­te­ret anmeldt. Anmel­del­sen skal gå på tre uli­ke para­gra­fer i straffe­lo­ven:

Hen­syns­løs atferd (§ 266)

Kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred (§ 267)

Ulov­lig bruk med vide­re av fast eien­dom (§ 346)

Folk kan anmel­de for så mye rart, uten at det er noen grunn til å ta det alvor­lig. Poli­ti­et hen­la, hvil­ket det var gans­ke åpen­bart at de bur­de gjø­re. Stats­ad­vo­ka­ten beord­ret ny etter­forsk­ning, og nå har poli­ti­et gått til det absur­de skritt å sik­te fol­ke­ne bak “Ways of see­ing”. Det er vans­ke­lig å ten­ke seg at det ikke lå et poli­tisk press bak det­te, men det spørs­må­let lar jeg lig­ge.

Før vi går vide­re, må vi min­ne oss selv om at det­te drei­er seg om et angrep på ytrings­fri­he­ten og den kunst­ne­ris­ke fri­het. Uan­sett hvor langt man kla­rer å strek­ke og tøye straffe­lo­vens bestem­mel­ser, vil det nep­pe stå seg mot Grunn­lo­ven § 100 og EMK art 10.

Det absur­de tea­te­ret, og da ten­ker på på påtale­myn­dig­he­te­nes tea­ter, ikke “Ways of see­ing”, får sta­dig noen nye akter. Politi­ad­vo­ka­ten som har utfer­di­get sik­tel­sen og begjært ran­sa­king, sier til Aften­pos­ten:

Det kom en ord­re fra stats­ad­vo­ka­te­ne i febru­ar om mer etter­forsk­ning. Den er nå gjen­nom­ført, og jeg er bare man­nen som måt­te gjø­re den job­ben jeg er satt til å gjø­re, sier politi­ad­vo­ka­ten.”

Iføl­ge Aften­pos­ten var det kon­sti­tu­ert stats­ad­vo­kat Andreas Strand beord­ret Oslo politi­dis­trikt til å skaf­fe seg full kon­troll over video­ma­te­ria­let av Waras hus. Politi­ad­vo­ka­ten og stats­ad­vo­ka­ten ser ikke ut til å ha helt den sam­me vir­ke­lig­hets­opp­fat­nin­gen. NRK gjen­gir infor­ma­sjon om hvor­for stats­ad­vo­ka­ten opp­he­vet hen­leg­gel­sen. Stats­ad­vo­ka­ten sier:

Jeg har bedt dem om å sik­re seg video og det som fore­lig­ger av video­ma­te­ria­le, her­under om det fore­lig­ger sen­si­ti­ve bil­der.

Strand pre­si­se­rer at det er påtale­an­svar­lig i Oslo-poli­ti­et som har bedt om å få ran­sa­ke kunst­ner­nes kon­tor og boli­ger.”

Gitt at det stem­mer at anmel­del­sen gjel­der kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, er det ikke mulig å for­stå hva stats­ad­vo­kat Andreas Strand har tenkt i den­ne saken. Om man har kren­ket pri­vat­li­vets er spørs­må­let hva som er offent­lig­gjort, ikke hva de måt­te ha av bil­der som ikke er offent­lig­gjort, sen­si­ti­ve eller ikke sen­si­ti­ve. Når det i stats­ad­vo­ka­tens påteg­ning står at det anmeld­te for­hold kan han noen for­bin­del­se med den sis­te tids hen­del­se knyt­tet til kla­gers hjem, og at det drei­er om meget alvor­li­ge for­hold, da må stats­ad­vo­ka­ten være av den opp­fat­ning at det drei­er seg om langt mer enn kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred. Men da får de ta ut sik­tel­se for det de egent­lig mener, og under­byg­ge at det er skjel­lig grunn til å mis­ten­ke tea­ter­fol­ke­ne for noe slikt. Da begyn­ner det vir­ke­lig å bli kon­spi­ra­to­risk.

Men tema­et er om det kan være lov­be­stem­mel­ser om hen­syns­løs adferd eller kren­kel­se av fast eien­dom, som kun­ne ha vært aktu­el­le for det de er anmeldt for og har gjort, uten kon­spi­ra­sjo­ner.

Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen har sagt at hun føl­te seg inva­dert av fol­ke­ne bak fore­stil­lin­gen. Iføl­ge tea­ter­teks­ten har de lig­get syv timer i bus­ke­ne uten­for Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sens bolig. Det er ikke vans­ke­lig å for­stå at man sterkt kan mis­li­ke det­te, akku­rat som en del kjen­di­s­er kan mis­li­ke å bli inva­dert av slad­re­pres­sen. Jeg har kom­men­tert spørs­må­let om kren­kel­se av pri­vat­li­vets fred, og skal ikke si noe mer om det, bort­sett fra det­te, som gjel­der alle bestem­mel­ser som berø­rer det noen kan opp­le­ve som en kren­kel­se.

Det er ikke den per­son­li­ge følel­sen av å være kren­ket, som set­ter gren­sen for hva som er lov­lig. Det­te ble sagt klart av Høy­este­rett alle­re­de i 1960, i en sak mot bladet Aktu­ell, Rt 1960 s. 1147. I den saken utta­ler først­vo­te­ren­de:

«På sam­me måte som byret­ten antar jeg vide­re at det ikke kan gjø­re noen for­and­ring om med­de­lel­sen har vir­ket kren­ken­de for sak­sø­ke­ren, der­som den etter en almin­ne­lig vur­de­ring ikke har hatt karak­ter av et util­bør­lig inn­grep i pri­vat­li­vets fred.»

Tid­li­ge­re gene­ral­sek­re­tær i Nor­ges Presse­for­bund, Per Edgar Kokk­vold, sa det slik i en kom­men­tar til en sak etter artik­ler om påståt­te sam­men­hen­ger mel­lom pri­va­te inter­es­ser og offent­lig enga­sje­ment hos Olaf Thom­me­sen, Han davæ­ren­de ekte­fel­le, Ven­de­la Kirse­bom, rea­ger­te sterkt på artik­le­ne. Kokk­vold sa blant annet føl­gen­de:

Like­vel er ikke ytrings­fri­he­ten all­tid like hyg­ge­lig, og kan føles som en belast­ning.”

Jeg vil tro at det media har skre­vet om Tor Mik­kel Wara og Lai­la Ani­ta Bert­heus­sen de sis­te dage­ne har vært langt mer belas­ten­de enn tea­ter­styk­ket “Ways of see­ing”. Jeg tar her inn et utdrag fra Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nens inn­stil­ling, som site­res med til­slut­ning av Høy­este­rett i HR-2008–647‑A — Rt-2008–489 Pla­ta.

«Vår pre­si­se­ring av at straffe­for­følg­ning fore­går i det offent­li­ge rom og er offent­li­ge hand­lin­ger kan opp­fat­tes som et bru­talt stand­punkt over­for de per­sone­ne det­te gjel­der. Det bru­ta­le lig­ger imid­ler­tid i førs­te rek­ke i at straffe­for­føl­ging fin­ner sted — ikke i at det­te utlø­ser legi­tim all­menn inter­es­se. I etter­tid har rik­tig nok fle­re per­soner, som under stor offent­lig opp­merk­som­het har vært sik­tet for straff­ba­re hand­lin­ger, sagt at den offent­li­ge opp­merk­som­he­ten, slik den­ne kom til uttrykk gjen­nom pres­sens artik­ler, var en stør­re per­son­lig belast­ning enn hand­lin­ge­ne fore­tatt av påtale­mak­ten, dom­sto­le­ne og feng­sels­ve­se­net. Man må like­vel ha klart for seg at all­menn­he­tens inter­es­se er en refleks av den offent­li­ge straffe­for­følg­nin­gen — og ikke omvendt.»

En straffe­sak går gjen­nom fle­re sta­di­er. Først blir noen mis­tenkt. Så kan noen bli anmeldt. Man kan anmel­des for så mye, i man­ge til­fel­ler helt grunn­løst. Pres­sen står der­for ikke fritt til å gjen­gi anmel­del­ser. Her hen­vi­ser jeg til Høy­este­retts avgjø­rel­se HR-1994–8‑A — Rt-1994–50 , i en sak mel­lom Hen­ning Hol­stad og Arbei­der­bla­det. Jeg tror ikke at pres­sens gjen­gi­vel­se av Lai­la Bert­heus­sens anmel­del­se har vært pro­ble­ma­tisk i så måte, selv om den vis­te seg å være grunn­løs.

Det nes­te ste­get er sik­tel­se. Da har poli­ti­et vur­dert saken, og har kom­met til at det er skjel­lig grunn til mis­tan­ke. Vi er fort­satt på etter­forsk­nings­sta­di­et. Når det gjen­nom­fø­res etter­forsk­nings­skritt som pågri­pel­se og/eller ran­sa­king, er ved­kom­men­de det­te ret­tes mot å betrakt som sik­tet.

At noen er sik­tet, kan pres­sen gjen­gi, dog i en sak­lig form uten jour­na­lis­tisk farge­leg­ging og over­dri­vel­ser. Det er VG som har bidratt til at vi har fått avklart det sis­te, i Høy­este­retts avgjø­rel­se Rt 1979–807, som gjaldt omta­le av en som var til­talt for rans­for­søk. Vi kan ta med at VGs erke­kon­kur­rent, Dag­bla­det, også har bidratt her med sine kom­men­ta­rer i ambu­lanse­sjå­førsa­ken, HR-2014–445‑A — Rt-2014–152.

Når saken er fer­dig etter­fors­ket, og påtale­myn­dig­he­te­ne har vur­dert at de har til­strek­ke­li­ge bevi­ser og at det retts­li­ge grunn­la­get hol­der, vil de brin­ge saken inn for dom­sto­le­ne ved at det tas ut til­ta­le. Så er det hoved­for­hand­ling og til slutt dom. Til­ta­le, det som frem­kom­mer under hoved­for­hand­ling, og selve dom­men kan fritt gjen­gis, med mind­re ret­ten unn­taks­vis har bestemt noe annet.

Jeg har ikke sett styk­ket, men vil se det om det nå set­tes opp på nytt. Noen gan­ger kan omta­le av de fak­tis­ke omsten­dig­he­ter være og opp­le­ves som belas­ten­de, men det er ingen grunn til at pres­sen ikke skal omta­le dem. Trond Gis­ke, Kris­ti­an Ton­ning Rii­se og Ulf Leir­stein har nok hel­ler ikke opp­levd ytrings­fri­he­ten som sær­lig hyg­ge­lig, når deres uli­ke avkled­nings­ma­nø­ve­re har blitt offent­lig avkledd.

Jeg skal inn­om noen and­re lov­be­stem­mel­ser, som anmel­del­sen også omfat­tet. Straffe­lo­ven § 266 om hen­syns­løs adferd, lyder:

Den som ved skrem­men­de eller plag­som opp­tre­den eller annen hen­syns­løs atferd for­føl­ger en per­son eller på annen måte kren­ker en annens fred, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 2 år.”

Vide­re straffe­lo­ven § 266a om alvor­lig per­son­for­føl­gel­se, som lyder:

Den som gjen­tat­te gan­ger tru­er, føl­ger etter, iakt­tar, kon­tak­ter eller gjen­nom and­re sam­men­lign­ba­re hand­lin­ger for­føl­ger en annen på en måte som er egnet til å frem­kal­le frykt eller engstel­se, straf­fes med feng­sel inn­til 4 år.”

Straffe­lo­ven § 266 avlø­ser den tid­li­ge­re straffe­lo­ven § 390a, som kom inn i loven etter tele­fon­sji­kane­dom­men fra 1952, Rt-1952–989. En per­son ring­te gjen­tat­te gan­ger på sji­ka­ne­ren­de vis til en annen. Ingen av de dagjel­den­de straffe­be­stem­mel­ser ram­met for­hol­det. Høy­este­rett uttal­te at det bur­de vært straff­bart, men at ingen av de eksis­te­ren­de straffe­be­stem­mel­se­ne omfat­tet sli­ke for­hold, slik at han måt­te fri­fin­nes. Bestem­mel­sen har blant annet vært benyt­tet mot en per­son som i en tomå­ne­ders­pe­riode dag­lig send­te tekst­mel­din­ger til direk­tø­ren i Utlen­dings­nemn­da angå­en­de hjem­sen­del­sen av asyl­sø­ke­re til Afgha­ni­stan, HR-2010–1126‑A – Rt-2010–845.

I for­ar­bei­de­ne til den tid­li­ge­re strl § 390a, Ot.prp. nr. 41 (1954) , står det på s. 24:

For det annet fører kra­vet om at hand­lin­gen skal være en kren­kel­se av en annens fred til at straffe­bu­det bare kan anven­des når det lig­ger innen­for gjer­nings­man­nens for­sett at for­nær­me­de skal opp­fat­te kren­kel­sen. Hen­syns­løs adferd som man ikke reg­ner med skal bli opp­fat­tet av den det går ut over, fal­ler uten­for. Eksem­pel: En per­son føl­ger etter en van­før og etter­lig­ner hans hal­ting for å for­lys­te omgi­vel­se­ne, men tror ikke at den van­fø­re skal opp­da­ge det. Som and­re eksemp­ler kan nev­nes utspei­ding av and­res pri­vat­liv, især i sek­su­elt øye­med («kik­king») avlyt­ting av and­res tele­fon­sam­ta­ler, og hem­me­lig opp­tak på lyd­bånd som aktes brukt til sel­skaps­for­lys­tel­se uten ved­kom­men­des viten­de.”

I den aktu­el­le saken ble ikke fil­min­gen opp­da­get mens den pågikk, og det var hel­ler ikke menin­gen at den skul­le bli opp­da­get. Jeg tvi­ler på at bestem­mel­sen kan kom­me til anven­del­se når det­te blir kjent på et sene­re tids­punkt. Hel­ler ikke om det da ble kjent ved en for­sett­lig offent­lig­gjø­rel­se, og, må man anta, det hele tiden var menin­gen at i alle fall deler av det­te skul­le offent­lig­gjø­res.

I Rt-1989–257, som gjaldt Dag­bla­dets omta­le av Vass­dale­ulyk­ken, slut­ter Høy­este­rett seg til byret­tens vur­de­rin­gen av anven­del­sen av § 390a. Byret­ten skri­ver:

Den­ne straffe­be­stem­mel­se tar i sitt utgangs­punkt sik­te på de mer direk­te, ytre for­mer for freds­for­styr­rel­ser. Hand­lin­ger som ikke har den­ne karak­ter, men som mere indi­rek­te kan for­styr­re en per­sons ind­re fred gjen­nom de psy­kis­ke belast­nin­ger hand­lin­gen med­fø­rer, kan nok i spe­si­el­le til­fel­le også fal­le inn under bestem­mel­sen.”

(Lov­da­tas gjen­gi­vel­se av den­ne dom­men er util­freds­stil­len­de. Høy­este­rett viser til byret­tens vur­de­ring og slut­ter seg til den­ne. Men byret­tens dom fin­nes ikke i Lov­data. I sin kom­men­tar viser Mag­nus Mat­nings­dal til refe­rat av byret­tens dom i Rets­ti­den­de, (basert på nett­ut­ga­ven på Juri­dika) men hel­ler ikke det er med i Lov­data. Jeg har refe­rert fra Mat­nings­dals kom­men­tar. Jeg har sendt mel­ding om det­te til Lov­data.)

Dagens § 266 er en videre­fø­ring av den gam­le § 390a.

Om noen snik­fil­mer, uten at den som blir fil­met vet om det, vil det ut fra det­te ikke ram­mes av strl § 266. Vi kan nok også ute­luk­ke straffe­lo­ven § 266a.

Straffe­lo­ven § 346 gjel­der ulov­lig bruk mv. av fast eien­dom . Den­ne lyder:

Med bot straf­fes den som bru­ker eller rår over fast eien­dom i strid med ret­tig­he­te­ne til eie­ren eller en annen som rett­mes­sig rår over eien­dom­men, slik at den beret­ti­ge­de påfø­res tap eller ulem­pe, eller i strid med den­nes uttryk­ke­li­ge for­bud.

Straff etter førs­te ledd anven­des like­vel ikke på den som er part i en avta­le med den beret­ti­ge­de om bru­ken av eller rådig­he­ten over eien­dom­men.”

Det er en bestem­mel­se som blant annet har vært brukt mot hus­ok­ku­pa­sjo­ner, og når bøn­der har latt hus­dyr bei­te på and­res grunn. I for­ar­bei­de­ne står det, Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) :

Lov­for­sla­get § 346 ram­mer den som bru­ker eller rår over fast eien­dom. Bruks­al­ter­na­ti­vet er ment å ram­me dis­po­si­sjo­ner som hit­til har vært straff­ba­re etter straffe­lo­ven 1902 § 395 førs­te ledd som besit­tel­ses­kren­kel­se, her­under bruks­over­ta­kel­se som for­tren­ger den beret­ti­ge­de. I til­legg ram­mes bruk som ikke for­tren­ger den beret­ti­ge­de og som hit­til har vært straff­bar etter straffe­lo­ven 1902 § 396. Rent opp­hold som ikke for­tren­ger den beret­ti­ge­de er ikke ment å ram­mes av lov­for­sla­get § 346, men kan ram­mes av bestem­mel­sen om ulov­lig inn­tren­ging eller opp­hold.”

Bestem­mel­sen er ikke ment å ram­me rent opp­hold, så da kan vi glem­me den også.

Det sis­te halm­strå­et, om ulov­lig inn­tren­ging eller opp­hold, er strl § 268 om ube­ret­ti­get adgang eller opp­hold. Den­ne lyder:

Den som ube­ret­ti­get skaf­fer seg adgang til en annens hus eller et annet sted som ikke er fritt til­gjen­ge­lig, eller som ube­ret­ti­get for­blir på et slikt sted, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 2 år.

Den som ube­ret­ti­get opp­hol­der seg på frem­med grunn til tross for opp­ford­ring om å for­la­te ste­det, straf­fes med bot.”

Om man i det hele tatt skul­le vur­de­re den­ne bestem­mel­sen, må det for­ut­set­tes at de har stått inne i hagen hos Wara og Bert­heus­sen og fil­met. Jeg vet i alle fall ikke hvor de opp­holdt seg.

Annet ledd for­ut­set­ter at man opp­hol­der seg på frem­med grunn til tross for opp­ford­ring om å for­la­te ste­det. Om det skul­le ha vært noen i hagen som de ikke viss­te om, så kan de ikke ha opp­ford­ret noen til å for­la­te ste­det.

Nå vet vi at det gikk bra til slutt. Anmel­del­sen ble hen­lagt. Nå gjen­står det bare å se om Erna Sol­berg kom­mer med en unn­skyld­ning for sine tid­li­ge­re utta­lel­ser om tea­te­ret. Det tvi­ler jeg på at hun vil gjø­re.

Print Friendly, PDF & Email