Interrail — noen erfaringer

Jeg kan ikke skry­te på meg å være noen vel­dig erfa­ren inter­rai­ler. Jeg reis­te på inter­rail tre som­mere da jeg var ung, som begyn­ner å bli tem­me­lig len­ge siden — på midt­en av 1970-tal­let. I fjor som­mer reis­te jeg på inter­rail, med en van­lig syk­kel — min tur­syk­kel, på kom­bi­ner­te syk­kel- og tog­tu­rer. Noen dager på syk­kel, noen dager på toget. En utmer­ket kom­bi­na­sjon. I år har jeg valgt å ta med min sam­men­legg­ba­re Brompton. Det er tog­tur med med­bragt syk­kel for å kun­ne syk­le rundt på ste­de­ne hvor jeg stopper.

En gjen­gan­ger i tog­fe­rie­grup­pen på Face­bo­ok synes å være vans­ke­lig­he­ter med å få kjøpt bil­let­ter og reser­ve­re plas­ser på tog mm.

Jeg har kjøpt mine inter­rail­pass på net­tet, fra interrail.eu. Enkelt og greit. De skri­ver at det tar to uker å få dem. Men man kan beta­le litt eks­tra for å få dem sendt med DHL, og da har de kom­met et par dager etter bestil­ling. Ingen kø, osv. Alle for­de­ler som nett­han­del kan by på. Hvis vi bare kun­ne fått las­tet ned det hele digi­talt, had­de det vir­ke­lig vært bra.

Mye har end­ret seg siden jeg reis­te på inter­rail som ung. Den gan­gen var det for ung­dom under 26 år, og bil­let­ten gjaldt en måned. Nå er det man­ge muligheter.

Hvis man skal på fami­lie­fe­rie, er det greit å vite at barn til og med 11 år (på utreise­da­gen) rei­ser gra­tis. (Jeg har opp­fat­tet det slik at det er til og med 11 år, men jeg har ikke sjek­ket det grun­dig.) Barn fra 4 til 11 år må ha eget barne­pass. For barn under fire år er det ikke nød­ven­dig. En vok­sen (per­son over 18 år) kan ha med inn­til to barn gratis.

En gjen­gan­ger er også om man skal kjø­pe inter­rail­bil­let­ter eller enkelt­strek­nin­ger. Jeg har ikke reg­net på det. Jeg liker enkel­he­ten og flek­si­bi­li­te­ten med inter­rail. Uan­sett er det så man­ge alter­na­ti­ver å vel­ge mel­lom, at det ikke bør være vans­ke­lig å fin­ne en inter­rail­bil­lett som pas­ser for tog­fe­rien: 3, 5 og 7 tog­da­ger innen­for en måned, ti eller 15 dager innen­for to måne­der, og pass som gjel­der 15 eller 22 dager, eller en, to eller tre måen­der med ube­gren­set antall reise­da­ger og rei­ser innen­for den­ne peri­oden. Man kan vel­ge mel­lom førs­te og and­re klasse.

En annen gjen­gan­ger er å fin­ne tog­for­bin­del­ser og bestil­le plass. Her har jeg, stort sett med greit resul­tat, holdt meg til Inter­rail Time Tab­le. Da jeg fikk tiden for et tog fra Leip­zig til Mün­chen, had­de de ikke fått med seg noen avvik akku­rat den dagen jeg skul­le rei­se, noe de sene­re har beklaget.

Når du fin­ner en avgang som pas­ser, lag­rer du den i din tog­tur, slik at du kan få opp en over­sikt over alle tog du har vur­dert som pas­sen­de. Det er mulig å reser­ve­re plass fra den sam­me nettsiden. 

Man får opp mar­ke­ring av på hvil­ke tog plass­re­ser­ve­ring er obli­ga­to­risk, typisk på høy­has­tig­hets­tog, og hvor det er mulig, men ikke obli­ga­to­risk å reser­ve­re plass. Jeg plei­er å reser­ve­re plass på lang­dis­tanse­tog hvis mulig. På regio­na­le og loka­le tog kan man van­lig­vis ikke reser­ve­re plass. Det enes­te ste­det jeg ikke har fått opp mulig reser­va­sjon, er på Vys rute mel­lom Oslo og Gøte­borg, hvor jeg vil­le reser­ve­re plass i kom­fort­vogn (og til­sva­ren­de hjem igjen).

Det gikk ikke helt bra da jeg for­søk­te å reser­ve­re for alle tog hvor det var noe poeng å reser­ve­re for hele turen. Jeg ble anbe­falt å bestil­le for en dag om gan­gen. Jeg har ikke for­søkt å bestil­le sove­plass på nattog, så jeg vet ikke hvor­dan det fungerer.

På appen deres, Rail Plan­ner, får man også opp søke­kri­te­ri­er som at toget skal ta med syk­ler, nattog med sove­plass, osv. Min anbe­far­ling er å glem­me Vy, Entur og and­re sel­ska­per i den pulve­ri­ser­te nors­ke jern­bane­vir­ke­lig­he­ten, og hol­de seg til interrail.eu.

Når det­te er sagt: Interrail.eu anbe­fa­ler meg å bru­ke Deut­sche Bahn i til­legg til deres tje­nes­ter. Jeg har ikke prøvd det så langt, men jeg ser ingen grunn til ikke å brin­ge anbe­fa­lin­gen videre.

Da jeg var ung, lik­te jeg bed­re å impro­vi­se­re. Skjønt om vi lik­te det, er jeg ikke så sik­ker på. Vi vil­le bare ikke plan­leg­ge for mye, for det var for alle turis­te­ne — ikke for oss. Vi så på oss selv som noen slags opp­da­gel­ses­rei­sen­de, ikke som turis­ter. Siden vi var dår­lig for­be­redt, var det mye vi ikke opp­da­get den gan­gen. Dess­uten var plan­leg­ging vans­ke­li­ge­re i pre-inter­net­ti­den. Jeg har noen gan­ger kom­met til et sted om kvel­den, uten å vite hvor vi skal bo, og har vand­ret gate­langs i håp om å fin­ne et bil­lig sted å bo (vi fikk også med oss tips fra and­re interrailere). 

I dag plei­er jeg å bestil­le hotell på for­hånd, så jeg vet hvor jeg skal når jeg kom­mer fram. På syk­kel­tur er det ikke all­tid lett å bereg­ne hvor lang dagens etap­pe blir. Det kom­mer an på været, på dags­for­men osv. Så da bestil­ler jeg hotell en gang på etter­mid­da­gen, når jeg ser hvor langt jeg kom­mer. Tog er mer for­ut­sig­bart, så der sat­ser jeg på at vi kom­mer fram sånn noen­lun­de i rute. Det er greit å kom­me seg til hotel­let, sjek­ke inn og få satt fra seg baga­sjen, og så dra ut for å se på ste­det. Jeg er dess­uten ikke like opp­tatt av at det skal være bil­lig, som jeg var da jeg var ung. 

Med mind­re jeg har fått noen gode hotell­an­be­fa­lin­ger, har jeg gjer­ne valgt Ibis-hotel­ler. De til­hø­rer den frans­ke kje­den Accor. Det er ikke spe­si­elt spen­nen­de hotel­ler, de er akku­rat så kje­de­li­ge som typis­ke kje­de­ho­tel­ler er — det er ikke uten grunn at orde­ne kje­de og kje­de­lig har sam­me rot. De er rela­tivt rime­li­ge, og man vet hva man får: Et greit og rent rom, en seng, en dusj og fro­kost om mor­ge­nen. Mer enn det tren­ger man ikke, med mind­re man skal være der leng­re tid og arbei­de på ste­det. Er man fle­re kan det dess­uten være fint med litt stør­re rom. De har fle­re vari­an­ter. Ibis Bud­get er, som nav­net anty­der, bil­lig­ut­ga­ven. Den mest merk­ba­re for­skjel­len er en enk­le­re fro­kost. Ibis Style har litt mind­re kjede­preg. Ellers hører Mercu­re og Novotel og en del and­re hotel­ler til sam­me grup­pen. De er stort sett som and­re kje­de­ho­tel­ler. Fin­ner jeg ikke et pas­sen­de hotell fra dem, bru­ker jeg tje­nes­ter som Booking.com eller Hotel.com.

Interrail med Brompton, en oppsummering

Nå har jeg kom­met fram, etter en drøy uke med mest tog, og litt syk­kel. Skal man ha med en syk­kel på tog for i hoved­sak å bru­ke den til å syk­le rundt på de ste­de­ne man kom­mer til, er Brompton uover­truf­fen. Når man slår den sam­men blir den meget kom­pakt. Det har vært litt mor­somt å se reak­sjo­ne­ne til folk når jeg har slått den sam­men, eller slått den opp. En gutt ble bare stå­en­de med sto­re øyne å si “Oh, my God”, da jeg slo den sam­men på toget.

Sam­men­slått er den i balan­se slik at setet fun­ge­rer som et bære­hånd­tak og man kan bære den med en hånd. Det er ikke en lett syk­kel, siden den er laget av stål. Den jeg har, vei­er drøyt 12 kg. Hvis man er mer opp­tatt av vekt enn av pris, kan man få den med noen deler av titan i ste­det for at stål. Brompton er ikke noen bil­lig syk­kel, og titan­ut­ga­ven blir vesent­lig dyre­re enn stålutgaven.

Syk­ke­len er mye bed­re å syk­le på enn hva folk tror når de ser den. Den vir­ker gans­ke lang, og det er den. Den har sam­me aksel­av­tand som en van­lig syk­kel, noe som gjør den sta­bil. Men små hjul rul­ler ikke like lett som stør­re hjul. Noen lang­tur- eller ter­reng­syk­kel, er den ikke. 

Con­ti­nue read­ing Inter­rail med Brompton, en opp­sum­me­ring

På interrail med en Brompton.

I fjor (2018) var jeg på to komib­ner­te tog/sykkelturer i Euro­pa. Jeg had­de med min tur­syk­kel på inter­rail. På den førs­te turen tog jeg båten til Køben­havn, og veks­let mel­lom å rei­se med tog og å syk­le fra Køben­havn til Rødby­havn, tog til Gro­nin­gen i Neder­land, vek­sel­vis tog og syk­kel gjen­nom Neder­land og Beliga til den nord­vest­re delen av Frank­ri­ke, hvor jeg fort­sat­te å veks­le mel­lom tog og syk­kel, til jeg tok tog “hjem” til La Gran­de Mot­te i Syd-Frank­ri­ke. Den and­re turen hjem gikk med tog så nær jeg kun­ne kom­me der Mosel, eller Mosel­le har sin kil­de (Bus­sang i Vos­ges­mas­si­vet), syk­kel­tur langs Mosel til Kob­lenz, tog via Bre­men og Ham­burg til Kiel, og båten hjem fra Kiel. 

Det ga mer­smak, og jeg kom­mer nok til å ta fle­re sli­ke turer. Men i år har jeg valgt å gjø­re noe annet. Jeg har med min sam­men­legg­ba­re Brompton syk­kel på inter­rail, og star­ter tog­tu­ren i Oslo. Den­ne gan­gen blir det først og fremst tog­tur, med med­bragt syk­kel for lokal­trans­port på de ste­de­ne jeg stop­per, og even­tu­elt noen kor­te strek­nin­ger. Brompton er en geni­al syk­kel, som er mye bed­re å syk­le på enn hva folk tror når de ser syk­ke­len. Men noen lang­tur­syk­kel er det ikke. Dagsetap­per på rundt 50 km går greit, men noe sær­lig len­ger enn det har jeg så langt ikke syk­let på den sykkelen.

Con­ti­nue read­ing På inter­rail med en Brompton.

Then I’m Sixtyfour

Many years ago, today was many years from now. “When I’m six­ty­four” was released on the Sgt Pep­per’s album on June 1st, 1967 two weeks before I tur­ned 12, and a few weeks before Paul McCart­ney tur­ned 25. 25 is pro­bab­ly around the age when we rea­li­se that we will not live fore­ver, and will not stay fore­ver young. Crow­ning a fan­ta­sitc care­er with somet­hing like Sgt Pep­pers, before turing 25, is real­ly an achiev­ment. Sgt Pep­pers was very much Paul McCart­ney­’s album.

At 12 years, I was pro­bab­ly living in the youth bubb­le with a sen­se of immor­ta­li­ty. We would live fore­ver, and be fore­ver young. Get­ting old was for the old folks, not for us.

But those who are fore­ver young, at least in our mem­ories, are those who never grew old, like the meme­bers of the “Club 27”, peop­le like Rbert John­son, Jimi Hend­rix, Janis Jop­lin, Jim Mor­ri­son, Curt Cobain and Amy Winehouse.

It is bet­ter to get old than to die young. But as time goes by, we have to chan­ge music. We have to go to Char­lie Par­ker: Now is the time.

Now is the time. I am tur­ning 64. The hair is get­ting thin­ner, but I still have not lost it. It is a bit gray­er than it used to be, but not too gray. And I have not put the hair I still have into a tight pony tail. When I see old men with this, it always have me think of a kind of “do it yours­elf face lift”.

I am get­ting along well, and have accep­ted the age. But I still do not iden­ti­fy with my pic­tu­re of a per­son who is 64 years old.

I like to play with num­bers and num­be­ring sys­tems. 64 is a good num­ber to play with. If we use base 8, 64 will be 100. The squa­re of the root will be writ­ten 100. It is more fun to cele­brate 100 years than 64. If we go to base 4, it will be 1.000. It is even more fun if we go to base 2, or the bina­ry sys­tem. Then 64 will be 1 000 000. That’s somet­hing: 1 000 000 years! It is not wit­hout rea­son that we so fre­quent­ly see the num­ber 64 in rela­tion to com­pu­ters, that work with a bina­ry system.

Some­ti­mes peop­le ask, and some­ti­mes I ask myself if I would have liked to be young again. And to be honest, my answer is “not real­ly”.  Being young is a dif­fi­cult time . We are insecu­re and we lack con­fi­den­ce. Young peop­le are eager to please. Who they want to please, can vary. It can be their parents, the teachers or the group we want to be accep­ted by and become a part of. Which some­ti­mes will mean pleas­ing neit­her the parents nor the teachers.

We dressed like our group, and lis­te­ned to the music accep­ted by the group, and dis­li­ked the music that is not accep­ted. In the group I belonged to, we did not like coun­try music. It was not a ques­tion of liking the music or not. It was not accep­ted to like coun­try music.

As I grew older I star­ted to trust my own jud­ge­ment and did no lon­ger care too much about the other’s opi­nion, and what was  accep­ted by a group. When I was young, I was always asking both myself and others for a rea­son to do or not to do what we did and did not do. As I got older, I did no lon­ger care. If I want to do it, and the­re are no strong rea­sons for not doing it, its fine. Bob Dylan’s “My Back Pages”, with the line “Ah, but I was so much older then, I’m youn­ger than that now”, beca­me one of my favourites.

I some­ti­mes think that being young with the expe­ri­en­ce I have now could be qui­te inter­e­s­ting. But this is not an option. To start over again as an unex­pe­ri­en­ced youth, is not very tempting.

It has been said that a sign of get­ting old is that you start to regret the sins you did not do. We have all done our mis­ta­kes. Usu­al­ly we can live with them. It is when you have done mis­ta­kes that are so serious that they have destroy­ed your own or other peop­le’s lives, we real­ly regret them. Usu­al­ly we can stick to the say­ing that expe­ri­en­ce is the name peop­le attri­bute to their mistakes.

Usu­al­ly, if we regret somet­hing from our past, it is not what we did, but what we did not do. I had this chan­ce then, but did not take it. Now it is too late. If the­re is one advice I could give to young peop­le, it is: Use your head, and don’t be stu­pid. But do not be afraid  to grab the opport­u­nities when they are the­re, and do not be too afraid to take some chan­ces and run some risks. If  it turns out not to be a good idea, you may have used a litt­le time of your life, and you have learned somet­hing you can add to your expe­ri­en­ce. If you don’t do, you may come back to the situa­tion and think: What would have hap­pe­ned if …, and would it be a success?

To live is a risky busi­ness, with a 100% mor­ta­li­ty rate. It is not a ques­tion if, but when we will die. If we want to have a life when we are stay­ing ali­ve, we have to take some risks. And accept that we will do some mistakes.

I know I have more years behind me than before me. The­re are still places I want to visit, music I will lis­ten to, tours I want to cycle, books I want to read and others I want to wri­te and many other things I want to do in the years to come. I know that I will not live fore­ver. Some say we should live as eve­ry day is our last day, which means not thin­king about con­se­quen­ces and tomor­row. I pre­fer to live as if eve­ry day is the first day of the rest of my life, and that I have a still fai­r­ly long life ahead. I have more pro­sjects than I can com­p­le­te before I reti­re. I will con­ti­nue to plan and start new pro­jects as long as I am able to work on them, pro­bab­ly a bit longer.

But I have also learned that life is fra­gi­le, both from my own expe­ri­en­ce, and from what has hap­pe­ned to peop­le around me. We do not know what we will meet around the next cor­ner, or if we will ever get around this corner.