Interrail — noen erfaringer

Jeg kan ikke skryte på meg å være noen veldig erfaren interrailer. Jeg reiste på interrail tre sommere da jeg var ung, som begynner å bli temmelig lenge siden — på midten av 1970-tallet. I fjor sommer reiste jeg på interrail, med en vanlig sykkel – min tursykkel, på kombinerte sykkel- og togturer. Noen dager på sykkel, noen dager på toget. En utmerket kombinasjon. I år har jeg valgt å ta med min sammenleggbare Brompton. Det er togtur med medbragt sykkel for å kunne sykle rundt på stedene hvor jeg stopper.

En gjenganger i togferiegruppen på Facebook synes å være vanskeligheter med å få kjøpt billetter og reservere plasser på tog mm.

Jeg har kjøpt mine interrailpass på nettet, fra interrail.eu. Enkelt og greit. De skriver at det tar to uker å få dem. Men man kan betale litt ekstra for å få dem sendt med DHL, og da har de kommet et par dager etter bestilling. Ingen kø, osv. Alle fordeler som netthandel kan by på. Hvis vi bare kunne fått lastet ned det hele digitalt, hadde det virkelig vært bra.

Mye har endret seg siden jeg reiste på interrail som ung. Den gangen var det for ungdom under 26 år, og billetten gjaldt en måned. Nå er det mange muligheter.

Hvis man skal på familieferie, er det greit å vite at barn til og med 11 år (på utreisedagen) reiser gratis. (Jeg har oppfattet det slik at det er til og med 11 år, men jeg har ikke sjekket det grundig.) Barn fra 4 til 11 år må ha eget barnepass. For barn under fire år er det ikke nødvendig. En voksen (person over 18 år) kan ha med inntil to barn gratis.

En gjenganger er også om man skal kjøpe interrailbilletter eller enkeltstrekninger. Jeg har ikke regnet på det. Jeg liker enkelheten og fleksibiliteten med interrail. Uansett er det så mange alternativer å velge mellom, at det ikke bør være vanskelig å finne en interrailbillett som passer for togferien: 3, 5 og 7 togdager innenfor en måned, ti eller 15 dager innenfor to måneder, og pass som gjelder 15 eller 22 dager, eller en, to eller tre måender med ubegrenset antall reisedager og reiser innenfor denne perioden. Man kan velge mellom første og andre klasse.

En annen gjenganger er å finne togforbindelser og bestille plass. Her har jeg, stort sett med greit resultat, holdt meg til Interrail Time Table. Da jeg fikk tiden for et tog fra Leipzig til München, hadde de ikke fått med seg noen avvik akkurat den dagen jeg skulle reise, noe de senere har beklaget.

Når du finner en avgang som passer, lagrer du den i din togtur, slik at du kan få opp en oversikt over alle tog du har vurdert som passende. Det er mulig å reservere plass fra den samme nettsiden.

Man får opp markering av på hvilke tog plassreservering er obligatorisk, typisk på høyhastighetstog, og hvor det er mulig, men ikke obligatorisk å reservere plass. Jeg pleier å reservere plass på langdistansetog hvis mulig. På regionale og lokale tog kan man vanligvis ikke reservere plass. Det eneste stedet jeg ikke har fått opp mulig reservasjon, er på Vys rute mellom Oslo og Gøteborg, hvor jeg ville reservere plass i komfortvogn (og tilsvarende hjem igjen).

Det gikk ikke helt bra da jeg forsøkte å reservere for alle tog hvor det var noe poeng å reservere for hele turen. Jeg ble anbefalt å bestille for en dag om gangen. Jeg har ikke forsøkt å bestille soveplass på nattog, så jeg vet ikke hvordan det fungerer.

På appen deres, Rail Planner, får man også opp søkekriterier som at toget skal ta med sykler, nattog med soveplass, osv. Min anbefarling er å glemme Vy, Entur og andre selskaper i den pulveriserte norske jernbanevirkeligheten, og holde seg til interrail.eu.

Når dette er sagt: Interrail.eu anbefaler meg å bruke Deutsche Bahn i tillegg til deres tjenester. Jeg har ikke prøvd det så langt, men jeg ser ingen grunn til ikke å bringe anbefalingen videre.

Da jeg var ung, likte jeg bedre å improvisere. Skjønt om vi likte det, er jeg ikke så sikker på. Vi ville bare ikke planlegge for mye, for det var for alle turistene — ikke for oss. Vi så på oss selv som noen slags oppdagelsesreisende, ikke som turister. Siden vi var dårlig forberedt, var det mye vi ikke oppdaget den gangen. Dessuten var planlegging vanskeligere i pre-internettiden. Jeg har noen ganger kommet til et sted om kvelden, uten å vite hvor vi skal bo, og har vandret gatelangs i håp om å finne et billig sted å bo (vi fikk også med oss tips fra andre interrailere).

I dag pleier jeg å bestille hotell på forhånd, så jeg vet hvor jeg skal når jeg kommer fram. På sykkeltur er det ikke alltid lett å beregne hvor lang dagens etappe blir. Det kommer an på været, på dagsformen osv. Så da bestiller jeg hotell en gang på ettermiddagen, når jeg ser hvor langt jeg kommer. Tog er mer forutsigbart, så der satser jeg på at vi kommer fram sånn noenlunde i rute. Det er greit å komme seg til hotellet, sjekke inn og få satt fra seg bagasjen, og så dra ut for å se på stedet. Jeg er dessuten ikke like opptatt av at det skal være billig, som jeg var da jeg var ung.

Med mindre jeg har fått noen gode hotellanbefalinger, har jeg gjerne valgt Ibis-hoteller. De tilhører den franske kjeden Accor. Det er ikke spesielt spennende hoteller, de er akkurat så kjedelige som typiske kjedehoteller er — det er ikke uten grunn at ordene kjede og kjedelig har samme rot. De er relativt rimelige, og man vet hva man får: Et greit og rent rom, en seng, en dusj og frokost om morgenen. Mer enn det trenger man ikke, med mindre man skal være der lengre tid og arbeide på stedet. Er man flere kan det dessuten være fint med litt større rom. De har flere varianter. Ibis Budget er, som navnet antyder, billigutgaven. Den mest merkbare forskjellen er en enklere frokost. Ibis Style har litt mindre kjedepreg. Ellers hører Mercure og Novotel og en del andre hoteller til samme gruppen. De er stort sett som andre kjedehoteller. Finner jeg ikke et passende hotell fra dem, bruker jeg tjenester som Booking.com eller Hotel.com.

Interrail med Brompton, en oppsummering

Nå har jeg kommet fram, etter en drøy uke med mest tog, og litt sykkel. Skal man ha med en sykkel på tog for i hovedsak å bruke den til å sykle rundt på de stedene man kommer til, er Brompton uovertruffen. Når man slår den sammen blir den meget kompakt. Det har vært litt morsomt å se reaksjonene til folk når jeg har slått den sammen, eller slått den opp. En gutt ble bare stående med store øyne å si “Oh, my God”, da jeg slo den sammen på toget.

Sammenslått er den i balanse slik at setet fungerer som et bærehåndtak og man kan bære den med en hånd. Det er ikke en lett sykkel, siden den er laget av stål. Den jeg har, veier drøyt 12 kg. Hvis man er mer opptatt av vekt enn av pris, kan man få den med noen deler av titan i stedet for at stål. Brompton er ikke noen billig sykkel, og titanutgaven blir vesentlig dyrere enn stålutgaven.

Sykkelen er mye bedre å sykle på enn hva folk tror når de ser den. Den virker ganske lang, og det er den. Den har samme akselavtand som en vanlig sykkel, noe som gjør den stabil. Men små hjul ruller ikke like lett som større hjul. Noen langtur- eller terrengsykkel, er den ikke.

Continue reading Interrail med Brompton, en oppsummering

På interrail med en Brompton.

I fjor (2018) var jeg på to komibnerte tog/sykkelturer i Europa. Jeg hadde med min tursykkel på interrail. På den første turen tog jeg båten til København, og vekslet mellom å reise med tog og å sykle fra København til Rødbyhavn, tog til Groningen i Nederland, vekselvis tog og sykkel gjennom Nederland og Beliga til den nordvestre delen av Frankrike, hvor jeg fortsatte å veksle mellom tog og sykkel, til jeg tok tog “hjem” til La Grande Motte i Syd-Frankrike. Den andre turen hjem gikk med tog så nær jeg kunne komme der Mosel, eller Moselle har sin kilde (Bussang i Vosgesmassivet), sykkeltur langs Mosel til Koblenz, tog via Bremen og Hamburg til Kiel, og båten hjem fra Kiel.

Det ga mersmak, og jeg kommer nok til å ta flere slike turer. Men i år har jeg valgt å gjøre noe annet. Jeg har med min sammenleggbare Brompton sykkel på interrail, og starter togturen i Oslo. Denne gangen blir det først og fremst togtur, med medbragt sykkel for lokaltransport på de stedene jeg stopper, og eventuelt noen korte strekninger. Brompton er en genial sykkel, som er mye bedre å sykle på enn hva folk tror når de ser sykkelen. Men noen langtursykkel er det ikke. Dagsetapper på rundt 50 km går greit, men noe særlig lenger enn det har jeg så langt ikke syklet på den sykkelen.

Continue reading På interrail med en Brompton.

Then I’m Sixtyfour

Many years ago, today was many years from now. “When I’m sixtyfour” was released on the Sgt Pepper’s album on June 1st, 1967 two weeks before I turned 12, and a few weeks before Paul McCartney turned 25. 25 is probably around the age when we realise that we will not live forever, and will not stay forever young. Crowning a fantasitc career with something like Sgt Peppers, before turing 25, is really an achievment. Sgt Peppers was very much Paul McCartney’s album.

At 12 years, I was probably living in the youth bubble with a sense of immortality. We would live forever, and be forever young. Getting old was for the old folks, not for us.

But those who are forever young, at least in our memories, are those who never grew old, like the memebers of the “Club 27”, people like Rbert Johnson, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison, Curt Cobain and Amy Winehouse.

It is better to get old than to die young. But as time goes by, we have to change music. We have to go to Charlie Parker: Now is the time.

Now is the time. I am turning 64. The hair is getting thinner, but I still have not lost it. It is a bit grayer than it used to be, but not too gray. And I have not put the hair I still have into a tight pony tail. When I see old men with this, it always have me think of a kind of “do it yourself face lift”.

I am getting along well, and have accepted the age. But I still do not identify with my picture of a person who is 64 years old.

I like to play with numbers and numbering systems. 64 is a good number to play with. If we use base 8, 64 will be 100. The square of the root will be written 100. It is more fun to celebrate 100 years than 64. If we go to base 4, it will be 1.000. It is even more fun if we go to base 2, or the binary system. Then 64 will be 1 000 000. That’s something: 1 000 000 years! It is not without reason that we so frequently see the number 64 in relation to computers, that work with a binary system.

Sometimes people ask, and sometimes I ask myself if I would have liked to be young again. And to be honest, my answer is “not really”.  Being young is a difficult time . We are insecure and we lack confidence. Young people are eager to please. Who they want to please, can vary. It can be their parents, the teachers or the group we want to be accepted by and become a part of. Which sometimes will mean pleasing neither the parents nor the teachers.

We dressed like our group, and listened to the music accepted by the group, and disliked the music that is not accepted. In the group I belonged to, we did not like country music. It was not a question of liking the music or not. It was not accepted to like country music.

As I grew older I started to trust my own judgement and did no longer care too much about the other’s opinion, and what was  accepted by a group. When I was young, I was always asking both myself and others for a reason to do or not to do what we did and did not do. As I got older, I did no longer care. If I want to do it, and there are no strong reasons for not doing it, its fine. Bob Dylan’s “My Back Pages”, with the line “Ah, but I was so much older then, I’m younger than that now”, became one of my favourites.

https://www.youtube.com/watch?v=7seZjqkk2n0

I sometimes think that being young with the experience I have now could be quite interesting. But this is not an option. To start over again as an unexperienced youth, is not very tempting.

It has been said that a sign of getting old is that you start to regret the sins you did not do. We have all done our mistakes. Usually we can live with them. It is when you have done mistakes that are so serious that they have destroyed your own or other people’s lives, we really regret them. Usually we can stick to the saying that experience is the name people attribute to their mistakes.

Usually, if we regret something from our past, it is not what we did, but what we did not do. I had this chance then, but did not take it. Now it is too late. If there is one advice I could give to young people, it is: Use your head, and don’t be stupid. But do not be afraid  to grab the opportunities when they are there, and do not be too afraid to take some chances and run some risks. If  it turns out not to be a good idea, you may have used a little time of your life, and you have learned something you can add to your experience. If you don’t do, you may come back to the situation and think: What would have happened if …, and would it be a success?

To live is a risky business, with a 100% mortality rate. It is not a question if, but when we will die. If we want to have a life when we are staying alive, we have to take some risks. And accept that we will do some mistakes.

I know I have more years behind me than before me. There are still places I want to visit, music I will listen to, tours I want to cycle, books I want to read and others I want to write and many other things I want to do in the years to come. I know that I will not live forever. Some say we should live as every day is our last day, which means not thinking about consequences and tomorrow. I prefer to live as if every day is the first day of the rest of my life, and that I have a still fairly long life ahead. I have more prosjects than I can complete before I retire. I will continue to plan and start new projects as long as I am able to work on them, probably a bit longer.

But I have also learned that life is fragile, both from my own experience, and from what has happened to people around me. We do not know what we will meet around the next corner, or if we will ever get around this corner.