Nå har jeg kommet fram, etter en drøy uke med mest tog, og litt sykkel. Skal man ha med en sykkel på tog for i hovedsak å bruke den til å sykle rundt på de stedene man kommer til, er Brompton uovertruffen. Når man slår den sammen blir den meget kompakt. Det har vært litt morsomt å se reaksjonene til folk når jeg har slått den sammen, eller slått den opp. En gutt ble bare stående med store øyne å si “Oh, my God”, da jeg slo den sammen på toget.
Sammenslått er den i balanse slik at setet fungerer som et bærehåndtak og man kan bære den med en hånd. Det er ikke en lett sykkel, siden den er laget av stål. Den jeg har, veier drøyt 12 kg. Hvis man er mer opptatt av vekt enn av pris, kan man få den med noen deler av titan i stedet for at stål. Brompton er ikke noen billig sykkel, og titanutgaven blir vesentlig dyrere enn stålutgaven.
Sykkelen er mye bedre å sykle på enn hva folk tror når de ser den. Den virker ganske lang, og det er den. Den har samme akselavtand som en vanlig sykkel, noe som gjør den stabil. Men små hjul ruller ikke like lett som større hjul. Noen langtur- eller terrengsykkel, er den ikke.
Første etappe gikk med Vy fra Oslo til Gøteborg. Der hadde jeg drøyt 45 minutter til toget til Malmø, akkurat nok til å sykle opp på Götaelvbroen for å få med meg en webcamcache, før jeg tok toget videre, med SJ til Malmø.
SJ er at av de dårligste jernbaneselskapene i Europa når det gjelder å legge til rette for at man kan ta med sykkel på toget. Det er en grunn til at jeg tidligere har startet og endt mine sykkelturer i Europa med båt eller fly, til og fra et land hvor også jernbaneselskapene behandler folk som sykler mer seriøst. Men i disse tider hvor regjeringen gjør hva den kan for å undergrave jernbanevirksomhet i Norge, og SJ har danket ut Vy på viktige strekninger, kan det være interessant å notere seg at jeg på tog i Sverige som tilhører andre jernbaneselskaper enn SJ, alltid har sett vogner klart merket for at man kan ta med sykkel. SJ har mye å lære her. I Norge har regjeringen klokketro på ansvarspulverisering, så det er vel “Norske Tog” som må sørge for materiell som også har plass til sykler.
Etter et kort stopp i Malmø, reiste jeg med et av disse ikke-SJ selskapene, jeg har glemt hvilket, til Trelleborg. Det var ikke ledige lugarer på båten til Rostock, og jeg er for gammel til å reise over natten uten ordentlig soveplass. Så jeg valgte å ta inn på hotell i Trelleborg, for å ta båten tidlig neste morgen. Båten skulle gå 07.30, litt for tidlig etter min smak. Særlig når det sto at man måtte sjekke inn senest 60 minutter før avgang.
Jeg har ennå ikke opplevd noen typiske ferjebyer som i seg selv er interessante byer å besøke. Nå var jeg bare i Trelleborg om kvelden, da det meste var stengt. Den ga ikke inntrykk av å være den verste ferjebyen. Men spesielt interessant så den ikke ut til å være.
Jeg bodde på hotell Clarion Collection Magasinet i Trelleborg. Hotellet var greit nok, uten at det utmerket seg i noen retning som hotell. Men det viste seg å ligge i samme bygg som innsjekkingen til båten (Stena Line). Så jeg kunne sjekke inn en gang mellom 06.15 og 06.30, gå og spise frokost på hotellet, og så være klar når bussen kom og hentet passasjerene for å kjøre oss til båden rundt kl. 07.00. Det var åpenbart en ferje som først og fremst satset på trailertrafikk og i noen grad på andre passasjerer i bil.
Dagseilinger med slik båter er kjedelige. Jeg fant meg et vindusbord i cafeen, som jeg ikke ga slipp på under turen. Turen hadde startet litt for tidlig om morgenen etter min smak, men jeg arbeidet med et bokmanus så lenge jeg klarte å holde konsentrasjonen.
Vi la til på østsiden av fjorden som går inn til Rostock. Jeg ville finne en webcamcache i Warenmünde, på vestsiden av fjorden. Ut fra kartet så det ut til å gå en bro over fjorden, og jeg satset på at det skulle være mulig å sykle over denne. Men terrenget stemmer ikke alltid med kartet. Det var ingen bro, men en tunnel. Jeg forsøker meg ikke på å sykle gjennom en motorveitunnel, så jeg syklet inn til Rostock. Det er en av disse mange, fine tyske byene som i alle fall jeg i for liten grad har besøkt. Etter å ha vært en (for) liten stund i Rostock, tok jeg toget til Warenmünde. Deretter toget tilbake, og nytt tog til Berlin.
Jeg skrev ovenfor at ferjebyer vanligvis ikke er særlig interessante. Da får jeg legge til at Rostock ikke er noen egentlig ferjeby. Det er en gammel Hansaby, og ferjeterminalene ligger lenger ute i fjorden, ikke i selve byen. Rostock er absolutt en by det er verdt å besøke.
Et av mine mål for turen, var å fullføre det grønne skiftet i Tyskland, hvilket i denne sammenhengen ville si å finne minst en cache i hver av delstatene i Tyskland hvor jeg ikke hadde funnet cache før. Det ville si alle delstatene i det tidligere Øst-Tyskland. Slik så mitt geocachingkart over delstater i Tyskland ut da jeg startet:
Det er bare seks delstater, og de ligger slik til at det ikke er en veldig stor utfordring. Rostock er i Meclenburg-Vorpommeren. Berlin er en egen delstat, som ligger som en øy inne i delstaten Brandenburg. En mulighet kunne ha vært å stoppe i f.eks. Orainenburg på veien til Berlin, men jeg valgte å dra til Berlin. Minst en cache der, og jeg hadde to av de seks. Morgenen etter tok jeg en avstikker med lokaltoget til Potsdam, for å se Sans Souci og finne en cache i Brandenburg.
Deretter tok jeg toget til Leipzig, som i en slik sammenheng ligger strategisk plassert i Sachsen, nær der Sachsen, Sachsen Anhalt og Thüringen møtes. Det toget jeg tok fra Berlin til Leipzig, innebar togbytte et sted som heter Bitterburg, i delstaten Sachsen Anhalt. Det var en cache på stasjonen, dermed var fire delsater i boks før jeg kom til Leipzig. Det nærmeste stedet i Türingen som kunne nås med tog, var et sted son heter Altenburg, ca en halvtime med lokaltoget fra Leipzig. Det var ikke noe spennende sted, men jeg fant en cache og tok toget tilbake til Leipzig. I Leipzig var planen å bli to netter, så om jeg bare ville klare å finne minst én cache i løpet av den tiden, ville jeg være i mål med det prosjektet og det grønne skiftet ville være gjennomført. Det var ikke vanskelig å finne et par geocacher i Leipzig, så det grønne skiftet ble gjennomført. Nå ser mitt kart over delstatene i Tyskland slik ut:
Leipzig er en kulturby, en av de mange flotte tyske byer som er verdt flere besøk. Det var denne byen hvor Johann Sebastian Bach levde den lengste perioden av sitt yrkesaktive liv, som kantor fra 1723 til han døde i 1750. Men det er også stedet hvor Felix Mendhelsson dirigerte det berømte Gevandhaus orkesteret. Og det var hit, av alle steder, Robert Schumanns foreldre sendte unge Robert for å få ham bort fra hans altoppslukende interesse i musikk og poesi, for å gjøre noe fornuftg, nemlig å studere jus. De må ha gjort dårlig research, og det ble ikke mye jusstudier på Robert Schumann i Leipzig.
Det var først og fremst Johann Sebastian Bach som gjorde at jeg valgte å stoppe i Leipzig. Det viste seg å være en Bach-festival i Leipzig, som jeg ikke var klar over. Jeg fikk med meg en guidet tur i en spesialutstilling i Bach-museet om Bach som hoffkomponist. Av en eller annen grunn uteble guiden, og direktøren ved museet steppet inn som guide. Hun beklaget at hun ikke var forberedt på dette. Hun hadde nok ikke en innstudert lekse, som guider gjerne har, men hun hadde solide kunnskaper og kunne svare grundig og godt på mange spørsmål fra et interessert og kunnskapsrikt publikum, i tillegg til å fortelle om det som var i utstillingen. Jeg tror vi var heldige som fikk henne, i stedet for en vanlig guide.
Vi fikk blant annet vite at den 17. mai 2005 var det funnet en til da ukjent komposisjon av Johann Sebastian Bach. Det var en arie, “Alles mit Gott und nichts ohn’ ihn“ med en tekst av Johann Anton Mylius. Den var en del av et gratulasjonskort til hertug Wilhelm Ernst i Weimar. Den ble reddet fra en brann i biblioteket I Wiemar, fordi en forsker som var opptatt av omslagene til slike gratulasjonskort hadde tatt det ut av biblioteket. Det er ikke tvil om at det er en komposisjon av Johann Sebastian Bach, og den har fått katalognummer BWV 1127. Den er nå spilt inn av fremtredende Bach-kjennere som John Eliot Gardiner, Ton Koopman og Masaaki Suzuki.
Vi har i åndsverkloven § 13 en etter min mening noe problematisk bestemmelse som gi den som gir den som første gang rettmessig gjør tilgjengelig for allmennheten et verk som tidligere ikke er offentliggjort, en enerett til dette verket i 25 år. Det er en bestemmelse som er basert på et EU-direktiv. Det er i seg selv problematisk å gi noe en slik enerett, og det er dessuten veldig vanskelig å finne ut om et slikt verk har blitt offetliggjort tidligere. Var denne Bach-arien fremført på en slik måte at det ville være en fremføring utenfor det private område, da hertug Wilhelm Ernst fikk gratulasjonskortet? I tillegg til det interessante ved et nyoppdaget Bach-verk, har dette gikk meg et nytt eksempel til bruk i undervisningen.
Dessverre var kveldns konsert i Thomaskirche utsolgt.
Men jeg fikk med meg to Bach-kantater, Jaktkantaten og Shäferkantaten. Det var fine oppsetninger med gode sangere og godt orkester.
På et vis fulgte jeg musikkhistorien videre, da jeg neste dag reiste fra Bachs by Leipzig, til Mozarts by Salzburg.
Når jeg har planlagt togreiser, har jeg stort sett holdt med til nettsiden til interrail, og deres app Rail planner. Men her innfridde de ikke. Jeg hadde fått et forslag om en togforbindelse med avgang fra Leipzig 09.48 og ankomst München 13.02, og videre fra München 13.30. Jeg reserverte plass på de togene. Da jeg skrev ut plassbillettene dobbelsjekket jeg ikke at de stemte med det jeg faktisk hadde bestilt. Det skulle vise seg at det gjorde de ikke. Da jeg om morgenen skulle sjekke hvilken vogn og hvilken plass jeg hadde, oppdaget jeg at toget skulle gå 08.48, ikke 09.48 som jeg hadde fått opplyst og hadde notert i min kalender. Det ble ikke den lange frokosten jeg hadde tenkt, den dagen. Det viste seg også at toget ikke skulle være i München før 13.41, altså 11 minutter etter at det toget jeg hadde plass på til Salzburg skulle gå. Deres app viste fortsatt 09.48 med ankomst 13.02, og det var i prinsippet det samme toget: ICE 505. Deutsche Bahn sviktet også den dagen. Da jeg kom til München, sto det på rutetabellene at det skulle gå et tog (lokaltog) til Salzburg 13.55.
Men det dukket aldri opp, og det ble ikke gitt noen informasjon. Jeg var ikke den eneste som sto oppgitt på den oppgitte perrongen og ventet på det toget som ikke kom. Etter å ha konstatert at de rutegabellene som var slått opp på stasjonen heller ikke var til å stole på, gikk til til informasjonskranken og spurte om når det faktisk ville gå tog til Salzburg. Jeg fikk oppgitt et lokaltog og et hurtigtog som gikk litt senere, og valgte hurtigtoget. Da jeg visste når toget skulle gå, behøvde jeg ikke lenger følge med på informasjonstavelene, og kunne få meg en sen lunsj.
Jeg kom meg av gårde til slutt, og kom til Salzburg noen timer senere enn planlagt. I Salzburg regnet det, hvilket gjorde at førsteinntrykket ikke var det beste. Jeg syklet til hotellet, satte meg i baren med en øl og begynte å planlegge. Det ble ikke mer enn en liten tur for å finne noen geocacher i nærheten av hotellet en periode hvor være hadde letnet, før jeg gjorde noe jeg vanligvis ikke pleier å gjøre: Jeg spiste middag på det hotellet jeg bodde på.
Når man har med seg all bagasjen i en sykkelveske og en ryggsekk, kan man ikke unne seg den luksus å ha med rent tøy til hver dag under turen. Man må sørge for å få vasket tøy, først og fremst på de stedene hvor man oppholder seg mer enn en natt. Dette vaskeriet var åpent tidlig søndag morgen, så jeg fikk vasket skjorter, sokker og underbukser. Mens tøyet snurret rundt og rundt i maskinen, lette jeg etter noen geocacher i nærheten.
På hotellet var det brosjyrer for noen konserter. Det så ut som utpregede turistkonserter som ble spilt hver dag, en med fiolinsonater og en med pianosonater. Det kan være helt OK, men jeg håpet på å kunne finne noe mer interessant. Jeg syklet mot gamlebyen, og var innen Schloss Mirabell, og der hadde de en konsertserie som virket mer interessant. Kveldens konsert var en strykekvintet av Michael Haydn, en obokvartet og en strykekvintett av Mozart, fremført på originalinstrukenter (eller kanskje man bør si tidsriktige, for det er nok nye instrumenter bygget som de gamle). Jeg kjøpte en billett til den.
Gamlebyen i Salzburg er fin, og sikkert mye finere når det ikke regner.
Jeg besøkte huset hvor Mozart var født, og kjøpte blant annet en Mozartparaply samt en eske Mozartkuler. Jeg hadde med regntøy. Men når det er varmt og det regner, da kan det bli veldig klamt med full regndress. Så lenge jeg gikk, var paraply mer praktisk.
Mozart er et av historiens mest kjente vidunderbarn. Han ble grovt utnyttet av sin far (ikke seksuelt, som man letter får assosiasjoner til når slikt bringes på bane). Hans far Leopold mente at Wolfgangs viktigste oppgave var å tjenge penger til sin far. Det fortelles at en gang Wolfgang ble syk under en av de mange konsertturneene, var pappa Leopold mer opptatt av de tapte inntektene enn av Wolfgangs helse. Han komponerte tidlig, og pappa Leopold visste å utnytte det i markedsføringen. Det han komponerte som barn og i unge år er imponerende til å være komponert av en som er så ung. Men vi vet ikke hvilken rolle pappa Leopold, som også var komponist, hadde i dette. Det kan ha vært en faderlig hånd som har veiledet og korrigert i en del av dette. Ikke noe av dette fremføres i dag, annet enn som kuriositeter som viser hva Mozart kunne gjøre da han var så ung. Den meste interessante musikken komponerte Mozart etter at han i 1781, 25 år gammel, mot sin fars vilje flyttet til Wien for å leve som frilanser.
Skal vi lete etter et vidunderbarn hvis ungdomsverk har blitt stående og fremføres på grunn av musikkens kvalitet og ikke som kuriositet, må vi tilbake til Leipzig og til Felix Mendhelsson. Han komponerte sin Overtyre til en Midtsommernattsdrøm, som inneholder den også i dag aller mest spilte bryllupsmarsjen, da han var 17 år gammel. Men vi går ikke nærmere inn på dette.
Jeg har lenge vært fascinert av historien om hvordan “Stille Nacht” (Glade Jul) ble til. Legenden sier at noen mus hadde gnagd hull i orgelbelgen i kirken i Oberndorf bei Salzburg, slik at orgelet ikke var spillbart til julegudstjenesten. Presten Joseph Mohr skrev da en tekst, og ba organisten Franz Xavier Gruber sette en melodi til teksten som var slik at den kunne synges til gitarakkompagnement.
Jeg liker ikke den norske “Glade Jul” teksten, som er ganske langt fra originalen. Magien og mysteriet i originalteksten har blitt borte i den norske teksten som “alle” kan. For en del år tilbake laget lederen av Kirkelig kulturverksted, Erik Hillestad, en ny oversettelse, som er langt mer tro mot originalen. Om jeg husker bakgrunnen rett, er den omtrent slik. Sunnmøre Kristelige Ungdomskor (SKRUK) skulle spille inn en juleplate. Kortes dirigent, den fargerike Per Odvar Hildre, sa at han ikke ville spille inn “Glade Jul”. Han sa til Erik Hillestad at hvis du skriver en ny oversettelse, da spiller vi den inn. Det gjorde Erik Hillestad. Senere har flere valgt å bruke den teksten, blant annet Sondre Bratland. Jeg liker også den nye versjonen bedre enn den gamle.
Forskere har det med å undersøke slike historier, og dessverre kommer de ofte til at den ikke var så romantisk som legenden vil ha det til. Men når det gjelder en sang om legenden om da Jesus ble født, kan vi godt holde oss til legenden når det gjelder sangen også. Det er ikke alt vi trenger, eller har lyst til å vite.
Det er ikke langt fra Salsburg til Oberndorf. Omtrent en halvtime med toget, så jeg tok turen dit. Når sant skal sies, var det en skuffelse. Det var en utpreget “been there, done that” attraksjon. Stedet ligger i en sving i elven Salzach. Det er en tvillingby på andre siden. Byen, eller kanskje man skal si landsbyen (jeg har aldri lært forskjellen mellom en stor landsby og en liten by, om det er noen) ble delt etter Napoleonskrigene, slik at den ene delen, Oberndorf ble en del av Østerrike, mens delen på den andre siden av elven, Laufen, ble en del av kongeriket Bavaria (Bayern). Det er et flomutsatt sted, og flom hadde gjort større skade på kirken enn hva musene hadde klart å gjøre. Til slutt var den blitt så flomskadet at den ble revet. Så kirken hvor musene hadde gnagt hull på orgelbelgen, og hvor “Stille Nacht” ble fremført første gang, kan vi ikke se. Det som er der er et knøttlite kapell, bygget til minne om dete, et lite museum med den obligatoriske museums- og souvenirbutikken, samt en kafé.
Tilbake i Salzburg valgte jeg å spise en ganske tidlig middag, før kveldens konsert. Det var en utmerket konsert.
Nå gjensto bare transportetapper. Først toget til Milano, via Wörgl og Verona. Det var togbytte i Wörgl, et sted som ikke ga inntrykk av å være så mye mer enn en jernbanestasjon hvor folk bytter tog. Toget gikk videre til Innsbruck, og i tunnel gjennom Brennerpasset. Noen jernbaneselskaper har fortsatt en ordentlig spisevogn. De gir ikke akkurat den store gourmetopplevelsen. Men det er godt å kunne sette seg ved et bord å få servert mat. I Østerrike ser det ut til at man lager alt til schnitzel. Dette er kylling på østerriksk vis.
Jeg overnattet i Milano, en by som tåler å besøkes flere ganger. Én kveld i en by som Milano er for lite. Jeg har vært der en gang før, og da fikk vi med oss en opera på La Scala. Noe slikt ble det ikke tid til denne gangen. Men jeg syklet rundt for å se på noen av de vakre bygningene, og selvfølgelig finne noen geocacher.
Deretter fulgte jeg i alle fall et stykke på vei traséen for sykkelrittet Milan – Sanremo, men jeg reiste med tog, jeg syklet ikke. Toget gikk til Ventimiglia, litt vest for Sanremo. Fra Ventimiglia var det lokaltog til Nice, og TGV fra Nice til Marseille. At det var TGV var en sannhet med modifikasjoner. Togsettet var et TGV sett. Men Skinnene og hastigheten minnet ikke mye om TGV. Fra Marsielle skulle jeg reise med Inter City tog den siste etappen til Montpellier. Mens vi ventet kom det informasjon om at toget var 10 minuter forsinket, det ble 15 minutter, 20 minutter og til slutt 30 minutter. Det var en hetebølge. På stasjonen i Marseille minnet jernbaneselskapet SNCF om at det var viktig å drikke i varmen, og delte ute vannflasker til de reisende. Det var også varmen som gjorde at toget var forsinket. Det om sent inn. Undervies mot Montpellier gikk det periodevis svært sakte, med en del stopp. Det ble opplyst at det var på grunn av sikkerheten og at varmen skapte problemer. De kan vel få problemer med solslyng her også, når det blir varmt nok.
Det er mulig det var i anledning det pågående fotball-VM at det franske jernbaneselskapet SNCF hadde valgt å sette opp det som så ut til å være dametog. Jeg aner ikke noe om dette toget, jeg bare la merke til det på stasjonen i Marseille.
Dette var først og fremst togtur med medbrakt sykkel, mens jeg i fjor i større grad var på kombinert tog- og sykkeltur. Hva jeg foretrekker? Det er et vanskelig spørsmål. Jeg liker begge deler. Men særlig nedover Adigedalen etter å ha kjørt i tunnel gjennom Brennerpasset, så jeg på folk som syklet på fine sykkelveier i et vakkert landskap. Da lengtet jeg til tursykkelen, og tenkte at det var der jeg skulle ha vært.
Jeg har de senere årene syklet en del medstrøms langs elver. Det har den fordelen at det går mer ned enn opp, selv om man ikke unngår motbakker. Hvis man starter der elven starter, får man gjerne først en ganske bratt tur ned fra fjellet, får dalen flater ut. Og man kan få en ganske bratt tur opp, om men velger å sykle opp. Så i fremtiden kan det nok bli begge typer turer på meg. Jeg er ikke veldig glad i bratte bakker. Jeg er ingen spinkel klatrertype. Og når det går bratt og svingete nedover, er jeg ganske pysete. Jeg liker meg best når jeg har kommet ned i dalen, og det er et lett, fint sykkelterreng.
Turoperatøren Merlot, som bl.a. arrangerer sykkelturer hvor man kan sykle på egenhånd, men hvor bagasjen blir transportert i bil og alle hotellene er bestilt, har en tur fra Innsbruck til Verona eller Venezia. Man møtes i Innsbruck, og blir dagen etter kjørt med buss til toppen av Brennerpasset, og sykler ned dalen. Det er en tur jeg har lyst til å ta, og jeg fikk ikke mindre lyst til å ta turen etter å ha reist med tog ned dalen. Et slikt landskap skal nytes i langsomt tempo på en sykkel, ikke bare ses gjennom et tog- (eller bil) vindu. Da får man også bedre mulighet til å smake på en del av den utmerkede vinen de lager i dette området.
Jeg valgte denne gangen å kjøpe et interrailpass for første klasse. Jeg har en billett som gjelder i to måneder, med 15 togdager i løpet av den perioden. Jeg skal hjem igjen også. På første klasse er det bedre plass. Det er gjerne bredere seter, typisk tre seter (2+1) i stedet for fire. Dessuten er det sjelden overfylt, slik det kan være på andre klasse.
Er det verdt prisforskjellen? Det er det ikke mulig å svare generelt på. Om noe er verdt prisen eller ikke, avhenger av hva man må forsake for å oppnå det. Min billett, som senior over 60 år, kostet ca 1500 kr mer på første enn andre klasse. For en eldre herre med relativt god råd, var det greit. Men da jeg reiste på Interrail i ungdommen, midt på 1970-tallet, med meget trangt budsjett, da ville det ha vært helt uaktuelt å betale ekstra for første klasse, som dessuten ikke var en mulighet den gangen.
I fjor, da jeg hadde med tursykkelen, kjøpte jeg billett på andre klasse. Jeg har ikke undersøkt det ordentlig, men mitt inntrykk er at de vognene hvor det er satt av plass til sykler, for det meste er på andre klasse, og da har det liten hensikt å betale ekstra for en første klasse som man i praksis ikke får benyttet seg av.
Hjemreisen har jeg foreløpig ikke planlagt. Min datter Karen, arbeider denne sommeren på den norske ambassaden i Manila. Om jeg noen gang skal komme meg dit, må det bli nå. Så 18. juli setter jeg meg på flyet til østen, og der går hele mitt CO2-regnskap til helvete (det har det vel egentlig gjort allerede). Det går ikke noe direktefly til Manila, så jeg flyr først til Hong Kong. Der møter jeg Karen, og vi tilbringer helgen i Hong Kong, før vi drar til Filipinene. Jeg flyr hjem via Singapore, og vi gjør tilsvarende: Vi reiser sammen til Singapore, og blir der i helgen. Så reiser Karen tilbake til Manila, mens jeg reiser videre til Paris og Montpellier. Jeg er tilbake om morgenen den 29. juli. Jeg sover dårlig på fly, så jeg kommer til å være halvdød når jeg kommer fram. Da blir det å slappe av en dag, kanksje to i vår leilighet i La Grande Motte, før jeg setter kursen hjemover.
På Interrailbillettene skal man dels fylle ut strekningen man reiser, dels fylle ut et datofelt. Jeg fylte ut strekningene (med dato og klokkeslett), men glemte datofeltet. Ingen kommenterte det før konduktøren på toget fra Berlin til Leipzig. Han spurte om det var første dag jeg brukte billetten, og jeg sa, som sant var, at det var tredje dagen. Han forklarte meg at jeg måtte fylle ut datofeltet for hver togdag. Jeg stempler her, jeg, på første dagen, sa han. Der er fordel for deg. Etter planen skulle jeg ha brukt seks av mine 15 togdager på turen nedover, men jeg har ikke brukt mer enn fire, og har 11 togdager igjen. Om jeg får brukt alle, vet jeg ikke. Jeg kommer i alle fall ikke av gårde før 30. juli, og det eneste som ellers ligger fast, er at jeg starter høstens forelesninger 14. august, hvilket vil si at jeg må være hjemme senest 13. august. Jeg kommer ikke til å velge raskeste vei hjem. Men hvilke omveier jeg tar, vet jeg foreløpig ikke.