Interrail med Brompton, en oppsummering

Nå har jeg kom­met fram, etter en drøy uke med mest tog, og litt syk­kel. Skal man ha med en syk­kel på tog for i hoved­sak å bru­ke den til å syk­le rundt på de ste­de­ne man kom­mer til, er Brompton uover­truf­fen. Når man slår den sam­men blir den meget kom­pakt. Det har vært litt mor­somt å se reak­sjo­ne­ne til folk når jeg har slått den sam­men, eller slått den opp. En gutt ble bare stå­en­de med sto­re øyne å si “Oh, my God”, da jeg slo den sam­men på toget.

Sam­men­slått er den i balan­se slik at setet fun­ge­rer som et bære­hånd­tak og man kan bære den med en hånd. Det er ikke en lett syk­kel, siden den er laget av stål. Den jeg har, vei­er drøyt 12 kg. Hvis man er mer opp­tatt av vekt enn av pris, kan man få den med noen deler av titan i ste­det for at stål. Brompton er ikke noen bil­lig syk­kel, og titan­ut­ga­ven blir vesent­lig dyre­re enn stål­ut­ga­ven.

Syk­ke­len er mye bed­re å syk­le på enn hva folk tror når de ser den. Den vir­ker gans­ke lang, og det er den. Den har sam­me aksel­av­tand som en van­lig syk­kel, noe som gjør den sta­bil. Men små hjul rul­ler ikke like lett som stør­re hjul. Noen lang­tur- eller ter­reng­syk­kel, er den ikke.

Førs­te etap­pe gikk med Vy fra Oslo til Gøte­borg. Der had­de jeg drøyt 45 minut­ter til toget til Malmø, akku­rat nok til å syk­le opp på Göta­elv­bro­en for å få med meg en webcam­cache, før jeg tok toget vide­re, med SJ til Malmø.

SJ er at av de dår­ligs­te jern­bane­sel­ska­pe­ne i Euro­pa når det gjel­der å leg­ge til ret­te for at man kan ta med syk­kel på toget. Det er en grunn til at jeg tid­li­ge­re har star­tet og endt mine syk­kel­tu­rer i Euro­pa med båt eller fly, til og fra et land hvor også jern­bane­sel­ska­pe­ne behand­ler folk som syk­ler mer seriøst. Men i dis­se tider hvor regje­rin­gen gjør hva den kan for å under­gra­ve jern­bane­virk­som­het i Nor­ge, og SJ har dan­ket ut Vy på vik­ti­ge strek­nin­ger, kan det være inter­es­sant å note­re seg at jeg på tog i Sve­ri­ge som til­hø­rer and­re jern­bane­sel­ska­per enn SJ, all­tid har sett vog­ner klart mer­ket for at man kan ta med syk­kel. SJ har mye å lære her. I Nor­ge har regje­rin­gen klokke­tro på ansvars­pulve­ri­se­ring, så det er vel “Nors­ke Tog” som må sør­ge for mate­ri­ell som også har plass til syk­ler.

Etter et kort stopp i Malmø, reis­te jeg med et av dis­se ikke-SJ sel­ska­pe­ne, jeg har glemt hvil­ket, til Trelle­borg. Det var ikke ledi­ge luga­rer på båten til Rostock, og jeg er for gam­mel til å rei­se over nat­ten uten ordent­lig sove­plass. Så jeg valg­te å ta inn på hotell i Trelle­borg, for å ta båten tid­lig nes­te mor­gen. Båten skul­le gå 07.30, litt for tid­lig etter min smak. Sær­lig når det sto at man måt­te sjek­ke inn senest 60 minut­ter før avgang.

Jeg har ennå ikke opp­levd noen typis­ke ferje­byer som i seg selv er inter­es­san­te byer å besø­ke. Nå var jeg bare i Trelle­borg om kvel­den, da det mes­te var stengt. Den ga ikke inn­trykk av å være den ver­ste ferje­byen. Men spe­si­elt inter­es­sant så den ikke ut til å være.

Jeg bod­de på hotell Cla­rion Col­lection Maga­si­net i Trelle­borg. Hotel­let var greit nok, uten at det utmer­ket seg i noen ret­ning som hotell. Men det vis­te seg å lig­ge i sam­me bygg som inn­sjek­kin­gen til båten (Ste­na Line). Så jeg kun­ne sjek­ke inn en gang mel­lom 06.15 og 06.30, gå og spi­se fro­kost på hotel­let, og så være klar når bus­sen kom og hen­tet pas­sa­sje­re­ne for å kjø­re oss til båden rundt kl. 07.00. Det var åpen­bart en fer­je som først og fremst sat­set på trai­ler­tra­fikk og i noen grad på and­re pas­sa­sje­rer i bil.

Dag­sei­lin­ger med slik båter er kje­de­li­ge. Jeg fant meg et vin­dus­bord i cafe­en, som jeg ikke ga slipp på under turen. Turen had­de star­tet litt for tid­lig om mor­ge­nen etter min smak, men jeg arbei­det med et bok­ma­nus så len­ge jeg klar­te å hol­de kon­sen­tra­sjo­nen.

Den­ne pas­sa­sje­ren men­te visst også at det var litt tid­lig. Eller kan­skje var den bare utål­mo­dig etter å kom­me av sted.

Vi la til på øst­si­den av fjord­en som går inn til Rostock. Jeg vil­le fin­ne en webcam­cache i Waren­mün­de, på vest­si­den av fjord­en. Ut fra kar­tet så det ut til å gå en bro over fjord­en, og jeg sat­set på at det skul­le være mulig å syk­le over den­ne. Men ter­ren­get stem­mer ikke all­tid med kar­tet. Det var ingen bro, men en tun­nel. Jeg for­sø­ker meg ikke på å syk­le gjen­nom en motorvei­tun­nel, så jeg syk­let inn til Rostock. Det er en av dis­se man­ge, fine tys­ke byene som i alle fall jeg i for liten grad har besøkt. Etter å ha vært en (for) liten stund i Rostock, tok jeg toget til Waren­mün­de. Der­et­ter toget til­ba­ke, og nytt tog til Ber­lin.

Jeg skrev oven­for at ferje­byer van­lig­vis ikke er sær­lig inter­es­san­te. Da får jeg leg­ge til at Rostock ikke er noen egent­lig ferje­by. Det er en gam­mel Hansa­by, og fer­je­ter­mi­na­le­ne lig­ger len­ger ute i fjord­en, ikke i selve byen. Rostock er abso­lutt en by det er verdt å besø­ke.

Det gam­le råd­hu­set i Rostock.

Et av mine mål for turen, var å full­fø­re det grøn­ne skif­tet i Tysk­land, hvil­ket i den­ne sam­men­hen­gen vil­le si å fin­ne minst en cache i hver av del­sta­te­ne i Tysk­land hvor jeg ikke had­de fun­net cache før. Det vil­le si alle del­sta­te­ne i det tid­li­ge­re Øst-Tysk­land. Slik så mitt geocaching­kart over del­sta­ter i Tysk­land ut da jeg star­tet:

Det er bare seks del­sta­ter, og de lig­ger slik til at det ikke er en vel­dig stor utford­ring. Rostock er i Meclen­burg-Vorpom­me­ren. Ber­lin er en egen del­stat, som lig­ger som en øy inne i del­sta­ten Bran­den­burg. En mulig­het kun­ne ha vært å stop­pe i f.eks. Orai­nen­burg på vei­en til Ber­lin, men jeg valg­te å dra til Ber­lin. Minst en cache der, og jeg had­de to av de seks. Mor­ge­nen etter tok jeg en avstik­ker med lokal­to­get til Pots­dam, for å se Sans Sou­ci og fin­ne en cache i Bran­den­burg.

Der­et­ter tok jeg toget til Leip­zig, som i en slik sam­men­heng lig­ger stra­te­gisk plas­sert i Sach­sen, nær der Sach­sen, Sach­sen Anhalt og Thürin­gen møtes. Det toget jeg tok fra Ber­lin til Leip­zig, inne­bar tog­byt­te et sted som heter Bit­ter­burg, i del­sta­ten Sach­sen Anhalt. Det var en cache på sta­sjo­nen, der­med var fire del­sa­ter i boks før jeg kom til Leip­zig. Det nær­mes­te ste­det i Türin­gen som kun­ne nås med tog, var et sted son heter Alten­burg, ca en halv­time med lokal­to­get fra Leip­zig. Det var ikke noe spen­nen­de sted, men jeg fant en cache og tok toget til­ba­ke til Leip­zig. I Leip­zig var pla­nen å bli to net­ter, så om jeg bare vil­le kla­re å fin­ne minst én cache i løpet av den tiden, vil­le jeg være i mål med det pro­sjek­tet og det grøn­ne skif­tet vil­le være gjen­nom­ført. Det var ikke vans­ke­lig å fin­ne et par geocacher i Leip­zig, så det grøn­ne skif­tet ble gjen­nom­ført. Nå ser mitt kart over del­sta­te­ne i Tysk­land slik ut:

Leip­zig er en kul­tur­by, en av de man­ge flot­te tys­ke byer som er verdt fle­re besøk. Det var den­ne byen hvor Johann Sebas­ti­an Bach lev­de den lengs­te peri­oden av sitt yrkes­ak­ti­ve liv, som kan­tor fra 1723 til han døde i 1750. Men det er også ste­det hvor Felix Mend­hels­son diri­ger­te det berøm­te Gevand­haus orkes­te­ret. Og det var hit, av alle ste­der, Robert Schu­manns for­eld­re send­te unge Robert for å få ham bort fra hans alt­opp­slu­ken­de inter­es­se i musikk og poe­si, for å gjø­re noe for­nuftg, nem­lig å stu­de­re jus. De må ha gjort dår­lig rese­arch, og det ble ikke mye jus­stu­di­er på Robert Schu­mann i Leip­zig.

Det var først og fremst Johann Sebas­ti­an Bach som gjor­de at jeg valg­te å stop­pe i Leip­zig. Det vis­te seg å være en Bach-fes­ti­val i Leip­zig, som jeg ikke var klar over. Jeg fikk med meg en guidet tur i en spe­sial­ut­stil­ling i Bach-muse­et om Bach som hoff­kom­po­nist. Av en eller annen grunn ute­ble guid­en, og direk­tø­ren ved muse­et step­pet inn som guide. Hun bekla­get at hun ikke var for­be­redt på det­te. Hun had­de nok ikke en inn­stu­dert lek­se, som guid­er gjer­ne har, men hun had­de soli­de kunn­ska­per og kun­ne sva­re grun­dig og godt på man­ge spørs­mål fra et inter­es­sert og kunn­skaps­rikt pub­li­kum, i til­legg til å for­tel­le om det som var i utstil­lin­gen. Jeg tror vi var hel­di­ge som fikk hen­ne, i ste­det for en van­lig guide.

Vi fikk blant annet vite at den 17. mai 2005 var det fun­net en til da ukjent kom­po­si­sjon av Johann Sebas­ti­an Bach. Det var en arie, Alles mit Gott und nichts ohn’ ihn med en tekst av Johann Anton Myli­us. Den var en del av et gra­tu­la­sjons­kort til her­tug Wil­helm Ernst i Wei­mar. Den ble red­det fra en brann i biblio­te­ket I Wie­mar, for­di en fors­ker som var opp­tatt av omsla­ge­ne til sli­ke gra­tu­la­sjons­kort had­de tatt det ut av biblio­te­ket. Det er ikke tvil om at det er en kom­po­si­sjon av Johann Sebas­ti­an Bach, og den har fått kata­log­num­mer BWV 1127. Den er nå spilt inn av frem­tre­den­de Bach-kjen­ne­re som John Eliot Gar­di­ner, Ton Koop­man og Masaa­ki Suzu­ki.

Vi har i ånds­verk­lo­ven § 13 en etter min mening noe pro­ble­ma­tisk bestem­mel­se som gi den som gir den som førs­te gang rett­mes­sig gjør til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten et verk som tid­li­ge­re ikke er offent­lig­gjort, en ene­rett til det­te ver­ket i 25 år. Det er en bestem­mel­se som er basert på et EU-direk­tiv. Det er i seg selv pro­ble­ma­tisk å gi noe en slik ene­rett, og det er dess­uten vel­dig vans­ke­lig å fin­ne ut om et slikt verk har blitt offet­lig­gjort tid­li­ge­re. Var den­ne Bach-arien frem­ført på en slik måte at det vil­le være en frem­fø­ring uten­for det pri­va­te områ­de, da her­tug Wil­helm Ernst fikk gra­tu­la­sjons­kor­tet? I til­legg til det inter­es­san­te ved et nyopp­da­get Bach-verk, har det­te gikk meg et nytt eksem­pel til bruk i under­vis­nin­gen.

Jeg synes det­te er et fint navn på et bake­ri.

Dess­ver­re var kveldns kon­sert i Tho­maskir­che utsolgt.

Orge­let i Tho­maskir­che

Men jeg fikk med meg to Bach-kan­ta­ter, Jakt­kan­ta­ten og Shä­fer­kan­ta­ten. Det var fine opp­set­nin­ger med gode san­ge­re og godt orkes­ter.

En del av orkes­te­ret. Bil­de er selv­føl­ge­lig tatt før fore­stil­lin­gen begyn­te. Jeg for­styr­rer ikke musik­ken og pub­li­kum ved å ta bil­der.
Det gam­le råd­hu­set i Leip­zig.

På et vis fulg­te jeg musikk­his­to­ri­en vide­re, da jeg nes­te dag reis­te fra Bachs by Leip­zig, til Mozarts by Salz­burg.

Jern­ba­nen i Øster­rike mar­ker­te Pri­de

Når jeg har plan­lagt tog­rei­ser, har jeg stort sett holdt med til nett­si­den til inter­rail, og deres app Rail plan­ner. Men her inn­frid­de de ikke. Jeg had­de fått et for­slag om en tog­for­bin­del­se med avgang fra Leip­zig 09.48 og ankomst Mün­chen 13.02, og vide­re fra Mün­chen 13.30. Jeg reser­ver­te plass på de toge­ne. Da jeg skrev ut plass­bil­let­te­ne dob­belsjek­ket jeg ikke at de stem­te med det jeg fak­tisk had­de bestilt. Det skul­le vise seg at det gjor­de de ikke. Da jeg om mor­ge­nen skul­le sjek­ke hvil­ken vogn og hvil­ken plass jeg had­de, opp­da­get jeg at toget skul­le gå 08.48, ikke 09.48 som jeg had­de fått opp­lyst og had­de notert i min kalen­der. Det ble ikke den lan­ge fro­kos­ten jeg had­de tenkt, den dagen. Det vis­te seg også at toget ikke skul­le være i Mün­chen før 13.41, alt­så 11 minut­ter etter at det toget jeg had­de plass på til Salz­burg skul­le gå. Deres app vis­te fort­satt 09.48 med ankomst 13.02, og det var i prin­sip­pet det sam­me toget: ICE 505. Deut­sche Bahn svik­tet også den dagen. Da jeg kom til Mün­chen, sto det på rute­ta­bel­le­ne at det skul­le gå et tog (lokal­tog) til Salz­burg 13.55.

Det­te toget kom ald­ri.

Men det duk­ket ald­ri opp, og det ble ikke gitt noen infor­ma­sjon. Jeg var ikke den enes­te som sto opp­gitt på den opp­git­te per­ron­gen og ven­tet på det toget som ikke kom. Etter å ha kon­sta­tert at de rute­ga­bel­le­ne som var slått opp på sta­sjo­nen hel­ler ikke var til å sto­le på, gikk til til infor­ma­sjons­kran­ken og spur­te om når det fak­tisk vil­le gå tog til Salz­burg. Jeg fikk opp­gitt et lokal­tog og et hur­tig­tog som gikk litt sene­re, og valg­te hur­tig­to­get. Da jeg viss­te når toget skul­le gå, behøv­de jeg ikke len­ger føl­ge med på infor­ma­sjon­s­tave­le­ne, og kun­ne få meg en sen lunsj.

Jeg kom meg av går­de til slutt, og kom til Salz­burg noen timer sene­re enn plan­lagt. I Salz­burg reg­net det, hvil­ket gjor­de at første­inn­tryk­ket ikke var det bes­te. Jeg syk­let til hotel­let, sat­te meg i baren med en øl og begyn­te å plan­leg­ge. Det ble ikke mer enn en liten tur for å fin­ne noen geocacher i nær­he­ten av hotel­let en peri­ode hvor være had­de let­net, før jeg gjor­de noe jeg van­lig­vis ikke plei­er å gjø­re: Jeg spis­te mid­dag på det hotel­let jeg bod­de på.

Når man har med seg all baga­sjen i en syk­kel­ves­ke og en rygg­sekk, kan man ikke unne seg den luk­sus å ha med rent tøy til hver dag under turen. Man må sør­ge for å få vas­ket tøy, først og fremst på de ste­de­ne hvor man opp­hol­der seg mer enn en natt. Det­te vas­ke­ri­et var åpent tid­lig søn­dag mor­gen, så jeg fikk vas­ket skjor­ter, sok­ker og under­buk­ser. Mens tøy­et snur­ret rundt og rundt i maski­nen, let­te jeg etter noen geocacher i nær­he­ten.

På hotel­let var det bro­sjy­rer for noen kon­ser­ter. Det så ut som utpre­ge­de turist­kon­ser­ter som ble spilt hver dag, en med fio­lin­so­na­ter og en med piano­so­na­ter. Det kan være helt OK, men jeg håpet på å kun­ne fin­ne noe mer inter­es­sant. Jeg syk­let mot gam­le­byen, og var innen Schloss Mira­bell, og der had­de de en kon­sert­se­rie som vir­ket mer inter­es­sant. Kvel­dens kon­sert var en stryke­kvin­tet av Michael Haydn, en obo­kvar­tet og en stryke­kvin­tett av Mozart, frem­ført på ori­gi­nal­in­stru­ken­ter (eller kan­skje man bør si tids­rik­ti­ge, for det er nok nye instru­men­ter byg­get som de gam­le). Jeg kjøp­te en bil­lett til den.

Gam­le­byen i Salz­burg er fin, og sik­kert mye fine­re når det ikke reg­ner.

Jeg besøk­te huset hvor Mozart var født, og kjøp­te blant annet en Mozart­pa­ra­ply samt en eske Mozart­ku­ler. Jeg had­de med regn­tøy. Men når det er varmt og det reg­ner, da kan det bli vel­dig klamt med full regn­dress. Så len­ge jeg gikk, var para­ply mer prak­tisk.

Mozart er et av his­to­ri­ens mest kjen­te vid­un­der­barn. Han ble grovt utnyt­tet av sin far (ikke sek­su­elt, som man let­ter får asso­sia­sjo­ner til når slikt brin­ges på bane). Hans far Leo­pold men­te at Wolf­gangs vik­tigs­te opp­ga­ve var å tjen­ge pen­ger til sin far. Det for­tel­les at en gang Wolf­gang ble syk under en av de man­ge kon­sert­tur­ne­ene, var pap­pa Leo­pold mer opp­tatt av de tap­te inn­tek­te­ne enn av Wolf­gangs helse. Han kom­po­ner­te tid­lig, og pap­pa Leo­pold viss­te å utnyt­te det i mar­keds­fø­rin­gen. Det han kom­po­ner­te som barn og i unge år er impo­ne­ren­de til å være kom­po­nert av en som er så ung. Men vi vet ikke hvil­ken rol­le pap­pa Leo­pold, som også var kom­po­nist, had­de i det­te. Det kan ha vært en fader­lig hånd som har vei­le­det og kor­ri­gert i en del av det­te. Ikke noe av det­te frem­fø­res i dag, annet enn som kurio­si­te­ter som viser hva Mozart kun­ne gjø­re da han var så ung. Den mes­te inter­es­san­te musik­ken kom­po­ner­te Mozart etter at han i 1781, 25 år gam­mel, mot sin fars vil­je flyt­tet til Wien for å leve som fri­lan­ser.

Skal vi lete etter et vid­un­der­barn hvis ung­doms­verk har blitt stå­en­de og frem­fø­res på grunn av musik­kens kva­li­tet og ikke som kurio­si­tet, må vi til­ba­ke til Leip­zig og til Felix Mend­hels­son. Han kom­po­ner­te sin Over­ty­re til en Midt­som­mer­natts­drøm, som inne­hol­der den også i dag aller mest spil­te bryl­lups­mar­sjen, da han var 17 år gam­mel. Men vi går ikke nær­me­re inn på det­te.

Jeg har len­ge vært fasci­nert av his­to­ri­en om hvor­dan “Stil­le Nacht” (Gla­de Jul) ble til. Legen­den sier at noen mus had­de gnagd hull i orgel­bel­gen i kir­ken i Obern­dorf bei Salz­burg, slik at orge­let ikke var spill­bart til jule­guds­tje­nes­ten. Pres­ten Joseph Mohr skrev da en tekst, og ba orga­nis­ten Franz Xavier Gru­ber set­te en melo­di til teks­ten som var slik at den kun­ne syn­ges til gitar­ak­kom­pag­ne­ment.

Jeg liker ikke den nors­ke “Gla­de Jul” teks­ten, som er gans­ke langt fra ori­gi­na­len. Magi­en og mys­te­ri­et i ori­gi­nal­teks­ten har blitt borte i den nors­ke teks­ten som “alle” kan. For en del år til­ba­ke laget lede­ren av Kir­ke­lig kul­tur­verk­sted, Erik Hille­stad, en ny over­set­tel­se, som er langt mer tro mot ori­gi­na­len. Om jeg hus­ker bak­grun­nen rett, er den omtrent slik. Sunn­mø­re Kris­te­li­ge Ung­doms­kor (SKRUK) skul­le spil­le inn en jule­pla­te. Kor­tes diri­gent, den farge­rike Per Odvar Hild­re, sa at han ikke vil­le spil­le inn “Gla­de Jul”. Han sa til Erik Hille­stad at hvis du skri­ver en ny over­set­tel­se, da spil­ler vi den inn. Det gjor­de Erik Hille­stad. Sene­re har fle­re valgt å bru­ke den teks­ten, blant annet Sond­re Brat­land. Jeg liker også den nye ver­sjo­nen bed­re enn den gam­le.

Fors­ke­re har det med å under­sø­ke sli­ke his­to­ri­er, og dess­ver­re kom­mer de ofte til at den ikke var så roman­tisk som legen­den vil ha det til. Men når det gjel­der en sang om legen­den om da Jesus ble født, kan vi godt hol­de oss til legen­den når det gjel­der san­gen også. Det er ikke alt vi tren­ger, eller har lyst til å vite.

Det er ikke langt fra Sals­burg til Obern­dorf. Omtrent en halv­time med toget, så jeg tok turen dit. Når sant skal sies, var det en skuf­fel­se. Det var en utpre­get “been the­re, done that” attrak­sjon. Ste­det lig­ger i en sving i elven Sal­zach. Det er en tvil­ling­by på and­re siden. Byen, eller kan­skje man skal si lands­byen (jeg har ald­ri lært for­skjel­len mel­lom en stor lands­by og en liten by, om det er noen) ble delt etter Napo­le­ons­kri­ge­ne, slik at den ene delen, Obern­dorf ble en del av Øster­rike, mens delen på den and­re siden av elven, Lau­fen, ble en del av konge­ri­ket Bava­ria (Bay­ern). Det er et flom­ut­satt sted, og flom had­de gjort stør­re ska­de på kir­ken enn hva muse­ne had­de klart å gjø­re. Til slutt var den blitt så flom­ska­det at den ble revet. Så kir­ken hvor muse­ne had­de gnagt hull på orgel­bel­gen, og hvor “Stil­le Nacht” ble frem­ført førs­te gang, kan vi ikke se. Det som er der er et knøtt­lite kapell, byg­get til min­ne om dete, et lite muse­um med den obli­ga­to­ris­ke muse­ums- og sou­ve­nir­bu­tik­ken, samt en kafé.

Kapel­let, byg­get til min­ne om “Stil­le Nacht”.
Det er nok her­fra man helst bør sen­de jule­kor­te­ne sine.

Til­ba­ke i Salz­burg valg­te jeg å spi­se en gans­ke tid­lig mid­dag, før kvel­dens kon­sert. Det var en utmer­ket kon­sert.

Kvin­tet­ten tar imot applau­sen.
På toget i Øster­rike var det sann­tids­opp­da­te­ring av for­ven­tet ankomst når toget var for­sin­ket. Her ar Vy og and­re noe å lære.

Nå gjen­sto bare trans­port­etap­per. Først toget til Mila­no, via Wör­gl og Vero­na. Det var tog­byt­te i Wör­gl, et sted som ikke ga inn­trykk av å være så mye mer enn en jern­bane­sta­sjon hvor folk byt­ter tog. Toget gikk vide­re til Inns­bruck, og i tun­nel gjen­nom Bren­ner­pas­set. Noen jern­bane­sel­ska­per har fort­satt en ordent­lig spise­vogn. De gir ikke akku­rat den sto­re gour­met­opp­le­vel­sen. Men det er godt å kun­ne set­te seg ved et bord å få ser­vert mat. I Øster­rike ser det ut til at man lager alt til schni­tzel. Det­te er kyl­ling på øster­riksk vis.

Jeg over­nat­tet i Mila­no, en by som tåler å besø­kes fle­re gan­ger. Én kveld i en by som Mila­no er for lite. Jeg har vært der en gang før, og da fikk vi med oss en ope­ra på La Sca­la. Noe slikt ble det ikke tid til den­ne gan­gen. Men jeg syk­let rundt for å se på noen av de vak­re byg­nin­ge­ne, og selv­føl­ge­lig fin­ne noen geocacher.

Gal­le­ria Vitt­orio Ema­nu­e­le må være ver­dens vak­res­te shop­ping mall
Man kan ikke rei­se fra Mila­no uten å se Duo­mo

Der­et­ter fulg­te jeg i alle fall et styk­ke på vei trasé­en for syk­kel­rit­tet Milan — San­re­mo, men jeg reis­te med tog, jeg syk­let ikke. Toget gikk til Ven­ti­mig­lia, litt vest for San­re­mo. Fra Ven­ti­mig­lia var det lokal­tog til Nice, og TGV fra Nice til Mar­seil­le. At det var TGV var en sann­het med modi­fi­ka­sjo­ner. Tog­set­tet var et TGV sett. Men Skin­ne­ne og has­tig­he­ten min­net ikke mye om TGV. Fra Mar­si­el­le skul­le jeg rei­se med Inter City tog den sis­te etap­pen til Montpel­li­er. Mens vi ven­tet kom det infor­ma­sjon om at toget var 10 min­uter for­sin­ket, det ble 15 minut­ter, 20 minut­ter og til slutt 30 minut­ter. Det var en hete­bøl­ge. På sta­sjo­nen i Mar­seil­le min­net jern­bane­sel­ska­pet SNCF om at det var vik­tig å drik­ke i var­men, og del­te ute vann­flas­ker til de rei­sen­de. Det var også var­men som gjor­de at toget var for­sin­ket. Det om sent inn. Under­vies mot Montpel­li­er gikk det peri­ode­vis svært sak­te, med en del stopp. Det ble opp­lyst at det var på grunn av sik­ker­he­ten og at var­men skap­te pro­ble­mer. De kan vel få pro­ble­mer med sol­slyng her også, når det blir varmt nok.

Det er mulig det var i anled­ning det pågå­en­de fot­ball-VM at det frans­ke jern­bane­sel­ska­pet SNCF had­de valgt å set­te opp det som så ut til å være dame­tog. Jeg aner ikke noe om det­te toget, jeg bare la mer­ke til det på sta­sjo­nen i Mar­seil­le.

Det­te var først og fremst tog­tur med med­brakt syk­kel, mens jeg i fjor i stør­re grad var på kom­bi­nert tog- og syk­kel­tur. Hva jeg fore­trek­ker? Det er et vans­ke­lig spørs­mål. Jeg liker beg­ge deler. Men sær­lig ned­over Adi­ge­da­len etter å ha kjørt i tun­nel gjen­nom Bren­ner­pas­set, så jeg på folk som syk­let på fine syk­kel­vei­er i et vak­kert land­skap. Da leng­tet jeg til tur­syk­ke­len, og tenk­te at det var der jeg skul­le ha vært.

Bil­de tatt gjen­nom tog­vin­du­et i Bol­za­no. Jeg skul­le gjer­ne vært der ute.

Jeg har de sene­re åre­ne syk­let en del med­strøms langs elver. Det har den for­de­len at det går mer ned enn opp, selv om man ikke unn­går mot­bak­ker. Hvis man star­ter der elven star­ter, får man gjer­ne først en gans­ke bratt tur ned fra fjel­let, får dalen fla­ter ut. Og man kan få en gans­ke bratt tur opp, om men vel­ger å syk­le opp. Så i frem­ti­den kan det nok bli beg­ge typer turer på meg. Jeg er ikke vel­dig glad i brat­te bak­ker. Jeg er ingen spin­kel klat­rer­type. Og når det går bratt og svin­ge­te ned­over, er jeg gans­ke pyse­te. Jeg liker meg best når jeg har kom­met ned i dalen, og det er et lett, fint syk­kel­ter­reng.

Tur­ope­ra­tø­ren Mer­lot, som bl.a. arran­ge­rer syk­kel­tu­rer hvor man kan syk­le på egen­hånd, men hvor baga­sjen blir trans­por­tert i bil og alle hotel­le­ne er bestilt, har en tur fra Inns­bruck til Vero­na eller Vene­zia. Man møtes i Inns­bruck, og blir dagen etter kjørt med buss til top­pen av Bren­ner­pas­set, og syk­ler ned dalen. Det er en tur jeg har lyst til å ta, og jeg fikk ikke mind­re lyst til å ta turen etter å ha reist med tog ned dalen. Et slikt land­skap skal nytes i lang­somt tem­po på en syk­kel, ikke bare ses gjen­nom et tog- (eller bil) vin­du. Da får man også bed­re mulig­het til å sma­ke på en del av den utmer­ke­de vinen de lager i det­te områ­det.

Jeg valg­te den­ne gan­gen å kjø­pe et inter­rail­pass for førs­te klas­se. Jeg har en bil­lett som gjel­der i to måne­der, med 15 tog­da­ger i løpet av den peri­oden. Jeg skal hjem igjen også. På førs­te klas­se er det bed­re plass. Det er gjer­ne bre­de­re seter, typisk tre seter (2+1) i ste­det for fire. Dess­uten er det sjel­den over­fylt, slik det kan være på and­re klas­se.

Er det verdt pris­for­skjel­len? Det er det ikke mulig å sva­re gene­relt på. Om noe er verdt pri­sen eller ikke, avhen­ger av hva man må for­sa­ke for å opp­nå det. Min bil­lett, som senior over 60 år, kos­tet ca 1500 kr mer på førs­te enn and­re klas­se. For en eld­re her­re med rela­tivt god råd, var det greit. Men da jeg reis­te på Inter­rail i ung­dom­men, midt på 1970-tal­let, med meget trangt bud­sjett, da vil­le det ha vært helt uak­tu­elt å beta­le eks­tra for førs­te klas­se, som dess­uten ikke var en mulig­het den gan­gen.

I fjor, da jeg had­de med tur­syk­ke­len, kjøp­te jeg bil­lett på and­re klas­se. Jeg har ikke under­søkt det ordent­lig, men mitt inn­trykk er at de vog­ne­ne hvor det er satt av plass til syk­ler, for det mes­te er på and­re klas­se, og da har det liten hen­sikt å beta­le eks­tra for en førs­te klas­se som man i prak­sis ikke får benyt­tet seg av.

Hjem­rei­sen har jeg fore­lø­pig ikke plan­lagt. Min dat­ter Karen, arbei­der den­ne som­mer­en på den nors­ke ambas­sa­den i Mani­la. Om jeg noen gang skal kom­me meg dit, må det bli nå. Så 18. juli set­ter jeg meg på fly­et til østen, og der går hele mitt CO2-regn­skap til hel­ve­te (det har det vel egent­lig gjort alle­re­de). Det går ikke noe direkte­fly til Mani­la, så jeg flyr først til Hong Kong. Der møter jeg Karen, og vi til­brin­ger hel­gen i Hong Kong, før vi drar til Fili­pi­ne­ne. Jeg flyr hjem via Sin­ga­po­re, og vi gjør til­sva­ren­de: Vi rei­ser sam­men til Sin­ga­po­re, og blir der i hel­gen. Så rei­ser Karen til­ba­ke til Mani­la, mens jeg rei­ser vide­re til Paris og Montpel­li­er. Jeg er til­ba­ke om mor­ge­nen den 29. juli. Jeg sover dår­lig på fly, så jeg kom­mer til å være halv­død når jeg kom­mer fram. Da blir det å slap­pe av en dag, kank­sje to i vår lei­lig­het i La Gran­de Mot­te, før jeg set­ter kur­sen hjem­over.

På Inter­rail­bil­let­te­ne skal man dels fyl­le ut strek­nin­gen man rei­ser, dels fyl­le ut et dato­felt. Jeg fyl­te ut strek­nin­ge­ne (med dato og klokke­slett), men glem­te dato­fel­tet. Ingen kom­men­ter­te det før kon­duk­tø­ren på toget fra Ber­lin til Leip­zig. Han spur­te om det var førs­te dag jeg bruk­te bil­let­ten, og jeg sa, som sant var, at det var tred­je dagen. Han for­klar­te meg at jeg måt­te fyl­le ut dato­fel­tet for hver tog­dag. Jeg stemp­ler her, jeg, på førs­te dagen, sa han. Der er for­del for deg. Etter pla­nen skul­le jeg ha brukt seks av mine 15 tog­da­ger på turen ned­over, men jeg har ikke brukt mer enn fire, og har 11 tog­da­ger igjen. Om jeg får brukt alle, vet jeg ikke. Jeg kom­mer i alle fall ikke av går­de før 30. juli, og det enes­te som ellers lig­ger fast, er at jeg star­ter høs­tens fore­les­nin­ger 14. august, hvil­ket vil si at jeg må være hjem­me senest 13. august. Jeg kom­mer ikke til å vel­ge ras­kes­te vei hjem. Men hvil­ke omvei­er jeg tar, vet jeg fore­lø­pig ikke.

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email