Interrail — noen erfaringer

Jeg kan ikke skryte på meg å være noen veldig erfaren interrailer. Jeg reiste på interrail tre sommere da jeg var ung, som begynner å bli temmelig lenge siden — på midten av 1970-tallet. I fjor sommer reiste jeg på interrail, med en vanlig sykkel – min tursykkel, på kombinerte sykkel- og togturer. Noen dager på sykkel, noen dager på toget. En utmerket kombinasjon. I år har jeg valgt å ta med min sammenleggbare Brompton. Det er togtur med medbragt sykkel for å kunne sykle rundt på stedene hvor jeg stopper.

En gjenganger i togferiegruppen på Facebook synes å være vanskeligheter med å få kjøpt billetter og reservere plasser på tog mm.

Jeg har kjøpt mine interrailpass på nettet, fra interrail.eu. Enkelt og greit. De skriver at det tar to uker å få dem. Men man kan betale litt ekstra for å få dem sendt med DHL, og da har de kommet et par dager etter bestilling. Ingen kø, osv. Alle fordeler som netthandel kan by på. Hvis vi bare kunne fått lastet ned det hele digitalt, hadde det virkelig vært bra.

Mye har endret seg siden jeg reiste på interrail som ung. Den gangen var det for ungdom under 26 år, og billetten gjaldt en måned. Nå er det mange muligheter.

Hvis man skal på familieferie, er det greit å vite at barn til og med 11 år (på utreisedagen) reiser gratis. (Jeg har oppfattet det slik at det er til og med 11 år, men jeg har ikke sjekket det grundig.) Barn fra 4 til 11 år må ha eget barnepass. For barn under fire år er det ikke nødvendig. En voksen (person over 18 år) kan ha med inntil to barn gratis.

En gjenganger er også om man skal kjøpe interrailbilletter eller enkeltstrekninger. Jeg har ikke regnet på det. Jeg liker enkelheten og fleksibiliteten med interrail. Uansett er det så mange alternativer å velge mellom, at det ikke bør være vanskelig å finne en interrailbillett som passer for togferien: 3, 5 og 7 togdager innenfor en måned, ti eller 15 dager innenfor to måneder, og pass som gjelder 15 eller 22 dager, eller en, to eller tre måender med ubegrenset antall reisedager og reiser innenfor denne perioden. Man kan velge mellom første og andre klasse.

En annen gjenganger er å finne togforbindelser og bestille plass. Her har jeg, stort sett med greit resultat, holdt meg til Interrail Time Table. Da jeg fikk tiden for et tog fra Leipzig til München, hadde de ikke fått med seg noen avvik akkurat den dagen jeg skulle reise, noe de senere har beklaget.

Når du finner en avgang som passer, lagrer du den i din togtur, slik at du kan få opp en oversikt over alle tog du har vurdert som passende. Det er mulig å reservere plass fra den samme nettsiden.

Man får opp markering av på hvilke tog plassreservering er obligatorisk, typisk på høyhastighetstog, og hvor det er mulig, men ikke obligatorisk å reservere plass. Jeg pleier å reservere plass på langdistansetog hvis mulig. På regionale og lokale tog kan man vanligvis ikke reservere plass. Det eneste stedet jeg ikke har fått opp mulig reservasjon, er på Vys rute mellom Oslo og Gøteborg, hvor jeg ville reservere plass i komfortvogn (og tilsvarende hjem igjen).

Det gikk ikke helt bra da jeg forsøkte å reservere for alle tog hvor det var noe poeng å reservere for hele turen. Jeg ble anbefalt å bestille for en dag om gangen. Jeg har ikke forsøkt å bestille soveplass på nattog, så jeg vet ikke hvordan det fungerer.

På appen deres, Rail Planner, får man også opp søkekriterier som at toget skal ta med sykler, nattog med soveplass, osv. Min anbefarling er å glemme Vy, Entur og andre selskaper i den pulveriserte norske jernbanevirkeligheten, og holde seg til interrail.eu.

Når dette er sagt: Interrail.eu anbefaler meg å bruke Deutsche Bahn i tillegg til deres tjenester. Jeg har ikke prøvd det så langt, men jeg ser ingen grunn til ikke å bringe anbefalingen videre.

Da jeg var ung, likte jeg bedre å improvisere. Skjønt om vi likte det, er jeg ikke så sikker på. Vi ville bare ikke planlegge for mye, for det var for alle turistene — ikke for oss. Vi så på oss selv som noen slags oppdagelsesreisende, ikke som turister. Siden vi var dårlig forberedt, var det mye vi ikke oppdaget den gangen. Dessuten var planlegging vanskeligere i pre-internettiden. Jeg har noen ganger kommet til et sted om kvelden, uten å vite hvor vi skal bo, og har vandret gatelangs i håp om å finne et billig sted å bo (vi fikk også med oss tips fra andre interrailere).

I dag pleier jeg å bestille hotell på forhånd, så jeg vet hvor jeg skal når jeg kommer fram. På sykkeltur er det ikke alltid lett å beregne hvor lang dagens etappe blir. Det kommer an på været, på dagsformen osv. Så da bestiller jeg hotell en gang på ettermiddagen, når jeg ser hvor langt jeg kommer. Tog er mer forutsigbart, så der satser jeg på at vi kommer fram sånn noenlunde i rute. Det er greit å komme seg til hotellet, sjekke inn og få satt fra seg bagasjen, og så dra ut for å se på stedet. Jeg er dessuten ikke like opptatt av at det skal være billig, som jeg var da jeg var ung.

Med mindre jeg har fått noen gode hotellanbefalinger, har jeg gjerne valgt Ibis-hoteller. De tilhører den franske kjeden Accor. Det er ikke spesielt spennende hoteller, de er akkurat så kjedelige som typiske kjedehoteller er — det er ikke uten grunn at ordene kjede og kjedelig har samme rot. De er relativt rimelige, og man vet hva man får: Et greit og rent rom, en seng, en dusj og frokost om morgenen. Mer enn det trenger man ikke, med mindre man skal være der lengre tid og arbeide på stedet. Er man flere kan det dessuten være fint med litt større rom. De har flere varianter. Ibis Budget er, som navnet antyder, billigutgaven. Den mest merkbare forskjellen er en enklere frokost. Ibis Style har litt mindre kjedepreg. Ellers hører Mercure og Novotel og en del andre hoteller til samme gruppen. De er stort sett som andre kjedehoteller. Finner jeg ikke et passende hotell fra dem, bruker jeg tjenester som Booking.com eller Hotel.com.