Ny utgave av min bok Opphavsrett for begynnere

Nor­ge fikk en ny ånds­verk­lov 15. juni 2018. Det var der­for nød­ven­dig å revi­de­re min bok “Opp­havs­rett for begyn­ne­re”. Den­ne revi­der­te, and­re utga­ven fore­lig­ger nå.

Boken er en inn­fø­rings­bok skre­vet for alle som har behov for en viss inn­sikt i opp­havs­rett uten å gå dypt ned i juri­dis­ke detal­jer, som for­fat­te­re, kunst­ne­re, for­lags­folk, medie­folk, IT-folk, folk i ret­tig­hets­ha­ver­or­ga­ni­sa­sjo­ner, osv.

Boken for­ut­set­ter ikke juri­dis­ke for­kunn­ska­per. Jeg er inha­bil når det gjel­der å vur­de­re boken. Det er nok for­la­get også, men jeg tar like­vel inn for­la­gets pre­sen­ta­sjon av boken:

Den som ska­per et ånds­verk, har opp­havs­rett til ver­ket, står det i ånds­verk­lo­ven. Men hva betyr det for deg som eier, bru­ker eller for­val­ter et ånds­verk? Og hva er egent­lig et ånds­verk?

Opp­havs­rett er en enga­sje­ren­de, prak­tisk og over­sikt­lig inn­fø­ring i grunn­leg­gen­de opp­havs­rett, skre­vet for deg som møter opp­havs­rett i prak­sis. Boka er egnet for alle fra juris­ter som tren­ger et opp­slags­verk, til jour­na­lis­ter og ansat­te i medie­hus som har behov for et verk­tøy i møte med opp­havs­retts­li­ge pro­blem­stil­lin­ger. Boka har blitt revi­dert og inne­hol­der nå den nye ånds­verk­lo­ven og de senes­te retts­av­gjø­rel­se­ne.

Kjøp boken der du plei­er å kjø­pe bøker, eller kjøp den gjen­nom Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Les vins du Tour de France 2019. 4. etappe. Reims — Nancy. Mer champagne

Champag­nen slo har­de­re enn jeg had­de ven­tet. Jeg had­de ikke ven­tet at Mike Teunis­sen, eller Tøy­nis­sen som noen har kalt ham, skul­le tape så mye. Det var også en impo­ne­ren­de opp­vis­ning av Juli­an Alap­hi­lip­pe på slut­ten. Man må sat­se, og håpe at det hol­der — og den­ne gan­gen gjor­de det det.

Dagens etap­pe er en 213,5 km flat etap­pe fra Reims i Champag­ne, til Nancy i Lor­rai­ne.

Som jeg skrev i går, var min opp­rin­ne­li­ge plan å kon­sen­tre­re med om Éper­nay i går, og ta Reims, her­under Mon­tag­ne de Reims i dag. Men siden de fak­tisk syk­let over Mon­tag­ne de Reims i går, måt­te jeg ta det områ­det da.

Så får jeg ta et av de områ­de­ne syd for Éper­nay i dag, nem­lig Côte des Blancs. Områ­det har nav­net etter at det er er plan­tet 95% Char­don­nay, alt­så hvi­te dru­er. Mens vi i går var gjen­nom det vik­tigs­te områ­det for Pinot Noir, tar vi nå en avstik­ker det til vik­tigs­te områ­det for Char­don­nay.

En champag­ne laget bare med hvi­te dru­er, alt­så char­don­nay, kal­les en blanc de blancs. Sam­men­lig­ner man en blanc de noirs med en blanc de blancs, kjen­ner man at det er en smak av røde bær i blanc de noirs. En blanc de blancs er van­lig­vis fris­ke­re og let­te­re. Skal jeg vel­ge en champag­ne til ape­ri­tif, sær­lig på en varm som­mer­dag, vil jeg vel­ge en blanc de blancs.

Det er man­ge gode champagne­hus i Reims, som Krug, Lan­son, Pom­me­ry, Tait­tin­ger, Louis Roe­de­rer, Ruinart og Veu­ve Cliquout. Men det er man­ge fler. Det bur­de ikke være vans­ke­lig å fin­ne godt drik­ke fra dis­se pro­du­sen­te­ne. Vi kan også fin­ne god blanc de blancs.

Flas­ker lig­ger lag­ret i kjel­le­ren hos Tait­tin­ger i Reims.

Hvis jeg vir­ke­lig skul­le pluk­ke en vir­ke­lig god blanc de blancs, vil­le det være Tait­tin­ger Com­tes de Champag­ne Blanc de Blancs. Den er å få i tax-free butik­ken på Gar­der­moen, og blir ofte omtalt som et “røver­kjøp” til “bare” 1349. På Vin­mono­po­let kos­ter den 1795. Nei, jeg plei­er ikke å kjø­pe så dyr champag­ne. Men jeg smak­te den da vi besøk­te Tait­tin­ger for et par år siden. Det er vir­ke­lig en av de bed­re champag­ner jeg har smakt. Jeg har vært fris­tet noen gan­ger når jeg har kom­met hjem til Gar­der­moen. Men til nå har jeg klart å mot­stå den fris­tel­sen. Når en vin som kos­ter 1349 på tax free omta­les som røver­kjøp, kan man lure på hvem som er røve­ren og hvem som blir røvet. Jeg plei­er ikke å kjø­pe viner til mer enn 1.000 kr flas­ken. Men en dag kom­mer jeg nok til å fal­le for fris­tel­sen, for den er vir­ke­lig god.

Når vi nær­mer oss Nancy, går etap­pen gjen­nom Toul. Her har de en spe­sia­li­tet som de kal­ler vin gris, alt­så grå vin. Det­te er ikke en offi­si­ell klas­si­fi­se­ring, så den er gans­ke for­vir­ren­de.

Jeg har nett­opp kjøpt noen kas­ser vin gris, eller gris de gris “hjem­me” i Lan­gue­doc. I utgangs­punk­tet er det to pro­duk­sjons­pro­ses­ser for (stil­le) vin. I en rødvins­pro­sess lar man skall, kjer­ner og gjer­ne stil­ker være sam­men med mosen und­re gjæ­rin­gen. Far­ge, garve­syre (tan­ni­ner) sit­ter i skal­let, kjer­ne­ne osv. I en hvit­vins­pro­sess siler man skall, kjer­ner mm fra, slik at man får en blank most. Hvis man lager vin av røde/svarte dru­er med en hvit­vins­pro­sess, får man bland de noirs. Lager man en vin i en rødvins­pro­sess med hvi­te dru­er, får man det som kal­les en oran­ge vin. Jeg har smakt tysk, ita­li­ensk og por­tu­gi­sisk oran­ge­vin, men inge fransk. Så den syk­ler vi for­bi den­ne gan­gen.

En rosé­vin lages van­lig­vis som en avbrutt rødvins­pro­sess, hvor man lar skall mm få være med en stund, før de siles fra.

En vin gris, eller gris de gris fra Lan­gue­doc er en vin pro­du­sert av rosa dru­er, i en rødvins­pro­sess. Vår nær­mes­te vin­pro­du­sent, Petit Chaumont, for­klar­te at de pro­du­ser­te sin gris det gris på gre­nache, cin­caut og noen and­re røde dru­er. Men i den mag­re sand­jor­den hvor de dyr­ker sine dru­er, får dis­se dru­ene så lite far­ge at resul­ta­tet blir en rosa vin. Vi kjøp­te også noe gris de gris hos Jar­ras, blant annet vin fra his­to­ris­ke vin­mar­ker. Vin­lu­sen phyl­lox­e­ra øde­la det mes­te av eiro­pe­is­ke vin­stok­ker i løpet av and­re halv­del av 1800-tal­let. Red­nin­gen ble at man plan­tet ame­ri­kan­ke vin­stok­ker som var reis­ten­te mot vin­lu­sen, og podet euro­pe­is­ke vin­plan­ter på ame­ri­kans­ke stok­ker. Men phyl­lox­e­ra tri­ves ikke i sand­jord. Så noe av den­ne vin de sab­le pro­du­se­res av opp­rin­ne­li­ge, euro­pe­is­ke vin­stok­ker som ikke har blitt podet.

Jeg besøk­te vin­pro­du­sen­ten Leliev­re i lands­byen Lucey sist som­mer, da jeg syk­let langs Mosel, for å fin­ne ut litt mer om vin gris.

Jeg kun­ne kon­sta­te­re at det mes­te jeg trod­de jeg viss­te om vinen, var feil, bort­sett fra far­gen. Jeg had­de stilt en vin­hand­ler i Tould noe spørs­mål om den­ne vinen, og kun­ne også kon­sta­te­re at han hel­ler ikke had­de pei­ling, med mind­re jeg mis­for­stod alt pro­du­sen­ten for­klar­te meg. Jeg synes en vin­hand­ler som hveder at lokal vin er en av hans spe­sia­li­te­ter bør kun­ne noe om den mest spe­si­el­le vinen ste­det kan by på. Det han beskrev for meg da jeg spur­te, var en rosé­vin­pro­duk­sjon. Når jeg påpek­te det, mum­let han noe om drue­sor­te­ne. Men det er mye rosé­vin laget på Pinot Noir og Gamey. Etter det sa han bare at man måt­te sma­ke, men det sier ikke noe om pro­duk­sjons­pro­ses­sen.

Vin gris fra Lor­rai­ne lages ved at man pres­ser dru­ene på en måte som gjør at man får meg seg noe av far­gen fra skal­let, før gjæ­ring. Skal­let er ikke med i gjæ­rin­gen, men pres­sin­gen gjør at man får en rosa most.

Den­ne gjæ­res så til vin, slik man gjør med en hvit­vin. Vin gris er i rea­li­ten en rosa hvit­vin. Hvor­dan man opp­le­ver en vin, avhen­ger av hva slags for­vent­nin­ger man har. Jeg har all­tid tenkt på vin gris som en litt mer­ke­lig rosé­vin. Nå smak­te jeg den med and­re for­vent­nin­ger. Den har far­ge som en rosé, og den luk­ter i noen grad som rosé, men med mind­re aro­ma av røde bær enn vi ofte fin­ner i en rosé. Men når man sma­ker den, sma­ker den hvit­vin. Iføl­ge vin­pro­du­sen­ten pas­ser en vin gris utmer­ket til røke­laks. Jeg skal tes­te det om jeg får mulig­he­ten, men da må jeg først få tak i noe av vinen. De har den ikke på Vin­mono­po­let.

Noe upre­sist kan man si at en vin gris fra Loir­ra­ne er en rosa hvit­vin, mens en gris de gris fra Lan­gue­doc er en vel­dig lys rødvin.

Jeg tror det var Fracis Bacon som sa at sann­he­ten kom­mer let­te­re fram gjen­nom feil enn gjen­nom for­vir­ring. Ved å kor­ri­ge­re fle­re feil og sup­ple­re infor­ma­sjo­nen, bidrar jeg kan­skje mer til for­vir­ring enn til å ret­te opp feil. Men vi kom­mer kan­skje et lite steg nær­me­re enn form for sann­het. Jeg besøk­te akku­rat Château de la Croix Chab­riè­res i Tri­cas­tin i Rhô­ne­da­len. De skal ikke syk­le akku­rat der i år, men er man kan besø­ke vin­går­der like­vel. Eie­ren, som vis­te oss rundt, for­klar­te at for tiden er lys rosé­vin på moten, så de pro­du­ser­te en del av den. Han for­klar­te pro­ses­sen akku­rat som jeg har fått for­klart pro­ses­sen for vin gris i Lor­rai­ne. Han kal­te den rosé pres­sé. Den litt mør­ke­re rosé­vi­nen ble pro­du­sert som jeg har beskre­vet rosé­vin­pro­duk­sjon. Jeg spur­te ham om rosé pres­sé var sam­me pro­ses­sen som man bru­ker for vin gris i Lor­rai­ne. Han sa at han var fra Toul, og kjen­te vin gris godt. Han sa at rosé pres­sé og vin gris er det sam­me. Så nå som jeg ende­lig trod­de jeg had­de fått ryd­det litt opp i den­ne grå­so­nen, vis­te det seg at noe av det jeg trod­de jeg viss­te, ikke stem­te like­vel.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d’Italia