Så var det på tide å sette kursen hjemover. Jeg startet med å sykle fra vår leilighet i La Grande Motte til stasjonen i Montpellier, en tur på ca 25 km. Derfra gikk turen videre med tog.
Det har vært en innholdsrik sommer, med tur nedover gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Vi har hatt besøk i Frankrike av vår gode venn Lili, og vi var sammen på et geocaching megaevent Bolléne i Rhône.
Min datter Karen har denne sommeren arbeidet ved ambassaden i Manila. Hvis jeg noen gang skulle komme til Filipinene, måtte det bli nå. Det går ikke noe direkte fly til Manila, i alle fall ikke fra Frankrike. Turen til Manila gikk via Hong Kong, og da gjorde vi det slik at Karen og jeg møttes i Hong Kong og var der i helgen, før vi reiste sammen til Manila. Hjemover gikk turen via Singapore, og vi gjorde tilsvarende: Vi reiste sammen til Singapore, og var en helg der. Karen reiste så tilbake til Manila, mens jeg fortsatte til Frankrike. Så om jeg har spart noe CO2 på å reise med tog og sykkel fra Oslo til La Grande Motte i Frankrike, og tilsvarende hjem, så er alt og mere til ødelagt av min tur til Asia. Om dette gir meg flyskam? Skam er et altfor sterkt uttrykk. Men jeg har et stikk av dårlig samvittighet når jeg flyr så langt bare for egen fornøyelses skyld. Men den turen skal jeg ikke skrive noe mere om.
Jeg hadde 11 togdager igjen på min Interrailbillet, og mine forelesninger starter 14. august. Dette ga rammene for hjemturen. I fjor hadde jeg planer om å komme meg til Bretagne på min tog- og sykkeltur nedover. Så langt kom jeg ikke. Det var et sammenfall av min egen tabbe og uheldige omstendigheter. Det vi jurister caller casus mixtus cum culpa. Blandet årsaksforhold med et element av skyld. Jeg syklet fra Rouen til Honfleur, og oppdaget da jeg kom fram at jeg hadde glemt et sett sykkeltøy på hotellet i Rouen. Jeg måtte derfor ta toget tilbake til Rouen for å hente det. Av en eller annen for meg fortsatt uforklarlig grunn, stoppet ikke toget i Rouen, slik det etter ruten skulle ha gjort. Så jeg endte opp i Paris, og måtte ta et tog fra Paris tilbake til Rouen. Da var klokken blitt så mange at det ikke lenger gikk tog til Avranches, som er i Normandie nær grensen til Bretagne, så jeg kom ikke lenger enn til Caen — som ikke er et dumt sted å havne.
Som noen vil ha oppdaget, forsøker jeg å farge mitt geocachingkart over Frankrike grønt. Jeg manglet to regioner: Bretagne og Korsika. Korsika kommer man ikke til med tog. Dessuten er det noen andre i familien som også gjerne vil til Korsika, som sikkert vil bli litt misfornøyde om jeg reiser dit alene. Så Korsika får bli et annet år.
Disse kartene er på tre nivåer. Hvis man har funnet én cache i et land, f.eks. i Europa, vil landet være grønt på Europa- og verdenskartet. Under dette er det enkelte land på region/fylke/provins/delstats-nivå, som kartet over. Det er på dette nivået jeg prøver å gjøre en del land grønne. Nå mangler bare Korsika før hele Frankrike er grønt på det nivået.
Under dette finner man vanligvis kommuner, som er så mange at jeg ikke gjør noe forsøk på å dekke dem. Men Frankrike er spesielt i denne sammenhengen. På nivået under regioner er 96 departementer i selve Frankrike, pluss fem “oversjøiske departementer”, som er den betegnelsen Frankrike bruker på de kolonier de har beholdt. Disse koloniene teller ikke når det gjelder å farge Frankrike grønt i geocachingsammenheng. Der man for andre land har kart over kommuner, har man for Frankrike kart over departementer. 96 departementer, det er overkommelig å besøke over tid. Ved starten av turen så mitt geocachingkart for departementene slik ut:
Under dette er 343 arrondissementer (distrikter), 4 058 kantoner, og så ifølge den oversikten jeg holder meg til, 36 699 kommuner. Antallet kommuner har visst blitt en del redusert ved tvangssammenslåinger. Man tillater ikke lenger de aller minste kommunene, de med færre enn fem eller ti innbyggere, jeg har ikke detaljene her. Jeg har gitt opp å forstå den administrative inndelingen av Frankrike, ikke minst funksjonsfordelingen mellom de ulike nivåene. Det eneste som synes ganske sikkert, er at en så komplisert struktur må gi mye byråkrati.
Som sagt: Jeg har som et langsiktig mål å finne minst én cache i hvert av de franske departementene. Planen var å reise til Poitiers, og videre til Nantes, som begge ligger i departementer hvor jeg ikke hadde funnet noen cache.
Det startet ikke så bra. Jeg skulle reise til Toulouse, Bordeaux og derfra til Poitiers. Da jeg kom på stasjonen i Montpellier, sto det at toget var fem minutter forsinket. Ikke noe problem. Men så ble det plutselig 20 minutter, og når forsinkelsen øker på den måten, er det et dårlig tegn. Omsider kom toget, men ombord i toget fikk vi beskjed om at det hadde vært en ulykke mellom Montpellier og Beziers, og at det ville bli en time forsinket. Det var i alle fall slik jeg oppfattet det. Min fransk er ikke så god at jeg alltid klarer å oppfatte hva de sier over litt dårlige høytaleranlegg. Det stemte i alle fall at det ble en time forsinkelse. Det betød at jeg ikke ville rekke korresponderende tog fra Toulouse til Bordeaux, og ikke forbindelsen fra Bordeaux til Poitiers. Jeg kom meg med et senere tog til Bordeaux, men lenger kom jeg ikke den dagen.
På hotellet i Bordeaux gjorde jeg slikt som man bare tror skjer i tegneserier: Jeg sparket til hjørnet av sengen. Lilletåen gjorde vondt, og pekte litt lenger ut fra de andre tærne enn den pleide å gjøre. Men jeg gjorde ikke noe mer med den, og gikk og la meg. Morgenen etter gjorde den mer vondt enn den hadde gjort dagen før. Det er et dårlig tegn. Jeg ville komme til Nantes relativt tidlig, ca kl. 15, så jeg bestemte meg for å få undersøkt den nærmere der. Men først skulle jeg til Poitiers, og finne minst en geocache i departementet Vienne. Derfra gikk turen videre til Nantes. Jeg spurte på hotellet hvor jeg burde gå for å få undersøkt foten. Hotellet lå bare noen hundre meter fra universitetssykehuset i Nantes, hvor akuttavdelingen fungerer som legevakt.
Slike akuttavdelinger er som legevakter flest: For meg som utlending var det først en del byråkrati, så var det venting. Og venting. Til slutt kom jeg inn til en lege, som undersøkte tåen litt og stilte noen spørsmål, og sendte meg videre til røntgen. Etter litt venting der, ble jeg sendt tilbake for å vente på å bli kalt inn igjen til legen. Det var et brudd i lilletåen. Et ganske pent brudd, men like fullt et brudd. Han så, heldigvis, ingen grunn til å gipse den. Men han la en kompress mellom lilletåen og naboen, og plastret de sammen. Jeg fikk med en resept, eller hva man vil kalle det, på flere kompresser, plaster samt noe smertestillende — ikke sterkere enn pracetamol. Jeg tåler en del smerte, i alle fall så lenge det ikke er konstant og nærmeste lammende smerte, så jeg har ikke åpnet den pakken. Og en spesialsko som jeg skulle gå med. Det var en slags sko med høy hæl, uten noen forfot. Den skulle nok sørge for at forfoten, og tåen ikke ble belastet.
Nantes er en fin by, med blant annet et slott og en katedral det er verdt å se. Jeg har sett begge to før, men det er 25 år siden, så jeg kunne godt tenke meg å se dem igjen. Men jeg hadde ikke lagt inn i planen å tilbringe tre timer på akuttavdelingen på sykehuset.
Dagen etter måtte jeg finne et apotek som hadde det legen hadde foreskrevet. Skoen var ikke akkurat elegant, og ikke særlig god å gå med. Men jeg skulle nok holde ut i tre uker, som var det legen sa.
Jeg anbefaler alle som reiser i EU/EØS å skaffe seg Europeisk helsetrygdkort. Man får det gratis fra https://helsenorge.no/ . Man logger seg på med BankID, og kort tid etter får man kortet i posten. Man har da krav på den samme helsehjelp i andre EU/EØS-land som landets egne innbyggere. De kjente godt til det på sykehuset i Nantes, selv om de måtte slå opp litt for å finne ut av detaljene.
For undersøkelsen, med røntgen, samt behandling, betalte jeg en egenandel på 14,69€, eller ca 150 kr. At man får helt det samme som landets egne innbyggere, er jeg ikke helt overbevist om. Det virket som om det ikke var rutinen at man skulle betale en egenandel. Da jeg kom på apoteket spurte de etter et kort som alle franskmenn åpenbart har. Siden jeg ikke hadde et slikt kort, måtte jeg betale det selv. Jeg gjorde ikke noe forsøk med å komme med helsetrygdkortet der. Uansett har det hele kostet med 5-600 kroner. Og det har jeg tenkt at reiseforsikringen skal dekke.
Så var neste punkt på programmet å finne cacher i Bretagne (jada, jeg fant noen i Nantes, og dermed departementet Loire Atlantique også). Denne gangen hadde jeg ikke bare ambisjoner om å finne regionen Bretagne, men en cache i hvert av de fire departementene i Bretagne. Første stopp var Lorient, i departementet Morbihan. Det slo meg at navnet må bety “Østen”, L’Orient. Det var ikke noe særlig spennende sted. Jeg fant en cache, og tok toget videre til Quimper, hvor jeg måtte bytte tog. Jeg fant en cache her også, mens jeg ventet på toget videre. Dagens endestasjon var Brest. Jeg likte “bordet” hvor de hadde lagt ut alle turistbrosjyrene på det hotellet.
Neste dag gikk turen først til St Brieuc, i departementet Côte d’Armor. Det er sikkert et fint sted, om man drar ut til sjøen. Men jeg nøyde meg med å finne en cache i det departementet, før jeg tok toget videre. Deretter dro jeg til Rennes, i departementet Ille-et-Vilaine. En cache eller flere her, og jeg hadde nådd dette målet med minst en cache i alle departementer i Bretagne.
Bretagne er et fint område, med en flott kyst. Jeg har vært der før, men også det er 25 år siden. Jeg drar dit gjerne igjen, da med litt mer tid. Bretagne har mange forkastninger i øst-vest retning. Topografisk kan det minne litt om Østmarka i Oslo, med korte og bratte bakker på tvers av forkastningene, med daler mellom dem. Sykkelinteresserte har sikkert hørt om Mür de Bretagne som er en slik kort og bratt bakke. Men det er en kanal mellom Nantes og Brest. Jeg har lyst til å sykle langs den kanalen en gang, og også besøke andre deler av Bretagne. Av byer jeg besøkte liket jeg godt Brest og Rennes. Jeg har tidligere vært i blant annet Dinard og Dinant og noen andre byer langs kysten. De er også verdt å besøke. I det hele tatt er hele kysten i Bretagne verdt å besøke.
Jeg tar også med Mont St Michel, klosteret som er bygget på en klippe som gjerne er landfast ved lavvann, men ikke ved høyvann. Det ligger i Normandie, men akkurat på grensen mellom Normandie og Bretagne. Jeg var ikke innom der denne gangen. Det er et fascinerende sted, men også en turistfelle av dimensjoner. Jeg har blitt anbefalt at man ankommer Mont St Michel mot kvelden, når alle dagsturistene drar hjem. Da kan man ta inn på et hotell, det er få som overnatter der, og det skal etter sigende være ganske stille. Så reiser man derfra neste formiddag, når strømmen av dagsturister kommer.
Fra Rennes tog jeg toget videre til Le Mans.
I unge år var jeg opptatt av biler og av motorsport. Det har tapt seg. Men Le Mans er likevel et sted som klinger godt og vekker minner fra den gang jeg var interessert i slikt, med det berømte 24-timers løpet. Om det var på 1960- eller 1970-tallet skal være uvisst. Men Ford ville kjøpe Ferrari. Det fikk de ikke, og bestemte seg for å ta hevn. Det var da Ford konstruerte sin Ford GT 40, eller noe slikt, med det mål å slå Ferrari på Le Mans, noe de lyktes med i noen år. Interessen henger ikke så mye i at jeg så noen grunn til å dra ditt hvor dette løpet kjøres, dels på lukket bane, dels på vei som sperres i anledning løpet. Jeg så også at det er 24-timers løp for lastebiler, og for sykkel.
Fra Le Mans tok jeg en kort avstikker til Alençon, for å finne en cache i departementet Orne. Det var ca en halvtimes togtur. Det var en cache på stasjonen, som jeg fant, logget og tok toget tilbake til Le Mans. Jeg var i Alençon i ca 25 minutter.
Le Mans var etter min vurdering ikke en særlig interessant by. Det var en katedral der, men katedraler i franske byer er omtrent som slott i Loire. Det er så mange av dem, så man må velge de beste. Og katedralen i Le Mans er ikke blant dem. Eller var det en gågate, av den type som man finner i mange byer. Med mange butikker. For en som ikke er opptatt av shopping, er det lite interessant.
Det er godt togtilbud i Frankrike. Jeg kunne ha tatt TGV fra Le Mans til Paris, som tar ca en time. Jeg skulle i retning Paris, ikke til Paris riktig ennå. Jeg skulle til Chartres. Så jeg valgte TER, Train Regional Express, som er litt mer som de togene vi er vant med fra Norge, bortsett fra at det på TER er satt av ganske god plass til sykler. Det skulle også til Paris, men stoppet mange steder underveis, og tok selvfølgelig lengre tid. Det er noe vi kan ha med når det diskuteres raskere tog i Norge. De raske togene bør stoppe få steder. Men så kan det gå langsommere tog som betjener stasjonene mellom.
I Chartres finner vi den eldste gotiske katedralen. Siden jeg skulle hit, så jeg ingen grunn til å besøke katedralen i Le Mans. Jeg var her på en søndag. Om det er en bonus eller ikke når man som turist besøker en katedral mens det er messe, er jeg ikke sikker på. Vi får da med oss noe av det katedralen er bygget for. Men vi kan ikke bevege oss rundt på samme måte som når det ikke er messe. Det var en cache der også, i departementet Eure-et-Loir, hvor jeg ikke hadde funnet cache før. Jeg fant en cache rett ved katedralen.
Jeg har flere ganger lurt på hvor mange slike bygg som raste sammen, før de endelig fant ut hvordan de skulle bygges. Og hvor mange som ble drept i arbeidsulykker under bygging at katedralen. HMS var neppe veldig høyt prioritert i middelalderen. Frimurerne skal visstnok opprinnelig være de murerne som kunne kunsten å bygge katedraler.
Noen av mine cachestopp og avstikkere har vært til steder som i alle fall ikke gir noe interessant førsteinntrykk. Men som regel bringer denne cachejakten meg til interessante steder. Når jeg skulle finne en cache i Eure-et-Loir, var det helt greit med en tur til Chartres.
Etter å ha besøkt Chartres, tok jeg toget videre til Paris. Egentlig var det ikke min plan å dra til Paris denne gangen. Men det er ikke så lett å unngå. Det heter at alle veier fører til Rom. Man kan si at i Frankrike fører alle jernbanelinjer til Paris. Akkurat som alle jernbaner i England fører til London, og i Norge fører de til Oslo. Det er selvsagt ikke helt sant, men det er hovedlinjene, i dobbelt for stand når det gjelder jernbane. Det er kronglete om man skal unngå hovedstedene. Det ble annonsert at TGV-toget jeg tok fra Poitiers til Nantes kom fra Marseille. Jeg ble nysgjerrig og lurte på om det var en forbindelse på tvers som jeg ikke hadde funnet. Men da jeg sjekket fant jeg ut at det gikk Marseille — Paris, og videre til Nantes.
Jeg kom inn til Paris Montparnasse, og skulle med tog fra Gare l’Est morgenen etter. Så jeg hadde bestilt hotell rett ved Gare l’Est, ikke akkurat Paris’ beste eller mest sjarmerende strøk. Men skal man bare sove og ta toget 07.23 dagen etter, er det greit. Jeg har vært mange ganger i Paris, jeg hadde ingen problemer med å ta retningen, og sykle til Gare l’Est.
Jeg gir meg ikke med goecachene. Det er mange typer geocacher. En undergruppe av mysteriene, hvor man må løse en oppgave, er challenge-cacher. Man trenger ikke løse noen oppgave for å finne koordinatene. Men man må oppfylle visse kriterier for å kunne logge cachen. Kriteriene kan variere ganske mye. I Paris er det en slik challenge hvor man må ha funnet og logget minst en cache i hvert av Paris’ 20 arrondissementer. Sist jeg var i Paris, konstaterte jeg at jeg ikke hadde funnet noen cacher i 14. arrondissement, opp mot Port d’Orlens.
Etter å ha sjekket inn på hotellet, syklet jeg i retning 14. arrondissement. Det var langt på vei å sykle tilbake til Montparnasse.
Selve Paris ligger innenfor ringveien Periferique, med et par utløpere i øst og vest. Selve Paris er omtrent på størrelse med Oslo innenfor Ring 3 <edit>Dette stemmer visst ikke. Paris er større</edit>. Og der bor det ca 2,3 mill mennesker. Utenfor ringen er det andre departementer. Jeg manglet cache i to av de departementene som grenser til Paris: Hauts-de-Seine og Val-de-Marne. Det er disse som ligger utenfor ringveien utenfor 14. arrondissement, og grensen mellom de to går omtrent ut fra Port s’Orelans. Så jeg var jo omtrent der, og det ble en kort tur for å finne en cache i hvert av disse departementene. Det er fortsatt noen hvite flekker på mitt cachekart over departementer i Frankrike. Men nå gjenstår bare 23 departementer. Det bør være mulig å få de på plass i løpet av noen år.
Jeg tenkte å prøve med på en challenge i Bois de Vincennes, en av de delene av Paris som ligger utenfor Periferique, øst for byen. Her overvurderte jeg meg selv som kjentmann i Paris. Jeg hadde aldri vært i dette området før, men trodde jeg visste hvordan jeg skulle komme dit. Der tok jeg feil. Det ble nok noen ganske lange omveier.
Da jeg endelig kom fram til stedet, viste det seg at cachen lå litt kronglete til. Jeg hadde tidligere erfart at min “klumpsko” bør ha fast og støtt underlag. Å gå ut i det som er den minste antydning til ulendt terreng, fungerer dårlig. Jeg ville ikke risikere en brukket ankel i tillegg til en brukket tå, så jeg satte kursen mot hotellet uten å ha gjort et seriøst forsøk på å finne cachen. Men jeg oppdaget i det minste en del av Paris hvor jeg ikke hadde vært før.
Jeg vennet meg med tiden til det jeg har valgt å kalle klumpskoen. Å sykle går ganske greit, selv om det ikke blir de helt lange og harde sykkelturene. Det er gjerne ikke gjennom hælen jeg trykker ned i pedalen. Skjønt det ble rundt 40 km på sykkel i Paris, og det gikk greit. Å gå er verre. For det første har jeg dårlig balanse når jeg ikke bruker forfoten på venstre ben. Særlig er det en utfordring å gå ned trapper. Å gå ned trappen fra andre etasje i en jernbanevogn, i kjøreretningen mens toget bremser ned på vei inn mot stasjonen viste seg å være ganske krevende, særlig med sekk på ryggen, sykkelen i den ene hånden og en bag i den andre. En gang var det heldigvis en mann som forbarmet seg over meg og bar ned sykkelen, slik at jeg i det minste kunne holde meg fast i rekkverket med en den ene hånden.
Når jeg går er jeg ikke vant til å få all tyngden på hælen. Jeg får også et press under selve fotbuen, som ikke er særlig behagelig. Høydeforskjellen gjør at jeg går skjevt, belaster andre ledd, muskler og ryggen på uvante måter, og de begynner å protestere mot det. Men jeg skal klare det en drøy uke til, som er den tiden legen sa jeg skulle gå slik.
Fra Paris tok jeg toget til Luxembourg. Det var TGV kl. 07.23, og turen tok drøye to timer. Heldigvis hadde hotellet ledig rom da jeg kom ca kl. 10, så jeg kunne få satt fra meg bagasjen, og sette meg til å planlegge litt. Noe av det første jeg gjorde, var å samle sammen alt skittentøy, og gå bort på postkontoret for å sende det hjem til meg selv, slik at jeg fikk redusert bagasjen noe. Jeg har ofte valgt å vaske tøy underveis, gjerne på en hviledag. Det hadde nok vært mulig å vaske det uten hviledag også, men da kan det være en utfordring å få det ordentlig tørt før man skal reise videre. Jeg har noen ganger valgt å sende det jeg ikke lenger har bruk for med posten. Jeg har en bag som jeg kan pakke tursykkelen min i. Hvis jeg har reist med fly, har jeg sendt den til et egnet bestemmelsessted. Det kan ha vært til får leilighet i Frankrike hvis jeg har vært på vei dit, eller hjem til Oslo. En gang jeg skulle fly hjem fra Amsterdam, sendte jeg den til hotellet i Amsterdam — selvfølgelig etter å ha avtalt det med hotellet på forhånd. Den ventet på meg da jeg kom, slik at jeg fikk pakket sykkelen til flyturen hjem.
Jeg er fascinert av de små landene. Luxembourg er, som Island, et grensetilfelle om man skal regne det med blant småstatene. I et Europa hvor stormaktene nærmest har vært i konstant krig med hverandre i hundervis av år, og hvor de har valset over småstater og spist dem til frokost, har noen på et eller annet merkelig vis overlevd som selvstendige stater. Hvorfor ble ikke også Luxembourg slukt av enten Tyskland eller Frankrike, eventuelt blitt inkludert i Belgia da det landet ble opprettet. Jeg har ikke svaret. Men jeg synes spørsmålet er interessant.
Luxembourg er et lite land. Skjønt det er fristende å si at det er et kompakt land, hvor man finner veldig mye innenfor et et begrenset geografisk område. Man har Ardennerlandskapet i nord, landskapet mot Mosel i øst, gammelt kullbelte som nå er rustbelte i sør, og hovedstaden Luxembourg. Jeg har vært i landet Luxembourg noen ganger før, men dette var mitt første besøk i Luxembourg by.
Etter dette var planen å sette kursen hjemover, men legge inn noen omveier for å finne noen webcamcacher. Webcamcacher er slik at man må fange et bilde av seg selv på et webkamera, som man logger på cachen. Jeg synes de er litt morsomme. Man får ikke lov å lage nye webcamcacher. Man kan heller ikke adoptere andres cacher, som man kan gjøre for andre cachetyper, for f.eks. å holde liv i noen av de eldste cachene. Når opprinnelig eier ikke vedlikeholder webcamcacher, eller når kameraet er ute av drift lenge, forsvinner de. Og de kommer ikke tilbake. Det er bare én igjen i Norge, noen få i Sverige, Danmark og Finland. I Frankrike var det to, men de er begge borte nå. I Tyskland er det fortsatt ganske mange.
Disse var nok mer krevende før, da man i praksis var avhengig av å samarbeide med noen som satt ved en PC og kunne laste ned bilde fra kameraet. Nå som alle har smarttelefon, har det kanskje blitt for enkelt.
Dette førte meg på en omvei til Düsseldorf om et lite sted i Nederland som heter Sittard, og et sted i Tyskland som heter Neuss. I Sittard merket jeg meg disse ladestasjonene på busstasjonen. Det er slike vi bør bygge flere av i Norge, ikke flere huritgladere for elbilturister.
Jeg overnattet i Düsseldorf, og smakte på nytt deres ølspesialitet, Altbier, fra to ulike bryggerier. Derfra reiste jeg via Bochum og et lite sted i utkanten av Dortmund, til Münster. Herfra var det bare transportetappe hjem.
Første etappe var via Hamburg til København. Dette er fra Inter Citytoget mellom Münster og Hamburg. Det er ikke akkurat den samme farten som på TGV og tilsvarende tog. Men om togene mellom de større byene i Norge kunne holde denne marsjfarten, er det liten tvil om at jeg ville velge tog fremfor fly.
Det er ikke bare i Norge det er arbeid på/ved sporet, og buss for tog. Linjen mellom København og Rødbyhavn har vært stengt i sommer, og man har vært henvist til buss. Jeg liker å reise med tog, men er ikke noe glad i å reise med buss. Jeg blir ikke bussyk eller noe slikt. Jeg bare liker ikke å sitte trangt på en buss. Normalt ville jeg ha valgt en rute via Puttgarden og Rødbyhavn, til København. Men denne gangen valgte jeg heller å reise via Fredericia på Jylland, og tog derfra til København. Jeg undersøkte ikke nattog på strekningen. Å måtte bytte tog midt på natten i Fredericia, eller måtte ut av toget og over på en buss midt på natten, gjorde at det ikke var noe interessant alternativ.
Toget til Hamburg var forsinket. Jeg skulle i utgangspunktet hatt en drøy halvtime mellom togene i Hamburg. Min plan var å kjøpe mat på jernbanestasjonen i Hamburg, og spise den på toget videre. Men forsinkelsen gjorde at jeg ikke hadde stort mer enn tiden og veien til toget videre. Det var ikke tid til å stå i kø et av de stedene hvor de solgte mat. Jeg satset på at det var mulig å få noe mat på toget.
Det skulle vise seg at det ikke var mulig å få noe mat på det toget. Konduktøren sa at det ville bli servering etter at vi hadde kommet inn i Danmark. Denne serveringen skulle vise seg å bestå av kaffe, te og vann, samt noe godteri til oss som reiste på første klasse. Ikke noe å bli mett av. Dette toget ble også forsinket. Og plutselig fikk vi beskjed om at vi måtte bytte tog i Padeborg, like over grensen til Danmark. Et ganske fullt tog skulle tømmes. Selv om det bare var å gå tvers over perrongen, tok det sin tid. Så fikk vi en kjenning fra Norge: Signalfeil. Så toget måtte holde svært lav fart en strekning. Vi skulle vært i Fredericia 18.14, og toget videre til København skulle gå kl 18.21. Vi innså at det ikke var mulig.
Det ble opplyst at vi kunne ta et tog til København 18.48. I vår ende av kupéen var vi en norsk/dansk dame med hennes datter, en nederlandsk dame med hennes sønn, og jeg. Hun som bodde i Danmark hadde selvfølgelig DSB-appen på sin telefon, og fant ut at om vi ventet til et tog som skulle gå 19.21, ville vi være i København ca 7 minutter etter 18.48 toget. 18.48-toget stoppet mange steder. 19.21-toget stoppet bare et par steder før København. De andre hadde heller ikke spist siden frokost, og hadde håpet på å kunne kjøpe noe mat underveis. Nå var det i alle fall mulig å få kjøpt noe mat, som man kunne spise der og da, eller spise på toget til København.
Problemstrekningen når man reiser med tog, er til og fra Norge. Norge er et uland i jernbanesammenheng. Dagens regjering liker å hevde at det ikke tidligere har vært satset så mye på jernbane som nå. Det sier i så fall bare hvor lite som har vært satset på jernbane i Norge i moderne tid. Alle regjeringer som har hatt ansvar de siste 60 årene deler ansvaret for dagnes triste tilstand. Man har bygget motorveier parallelt med jernbanelinjene, samtidig som man har latt jernbanen forfalle. Jeg skal ikke si for mye om dette her. Det får komme i en annen kommentar.
Det er ingen direktetog mellom Oslo og København, i seg selv en skandale. Det gikk slike tog før. Nå må man bytte i Gøteborg, kanskje også i Malmø. Det går tog mellom København og Gøteborg omtrent en gang i time, i tillegg til tog som gjøre det mulig å reise strekningen med noen bytter underveis. Men mellom Gøteborg og Oslo går det bare tre tog om dagen, i tillegg til at man kan reise til Karlstad og ta Stockholmstoget til Oslo derfra — en rute som tar ca to timer lenger tid.
I siste nummer av Jernbanemagasinet er det en artikkel om strategien for fjerntog. Her står det at anbefalingen er et tog ekstra i hver retning i tillegg til dagens togtilbud. Jeg synes det er for dårlig. Når vi reiser med fly mellom de større byene i Norden, ser vi ingen grunn til å undersøke om de er et fly som passer. Det tar vi for gitt, og undersøker hvilket fly som passer best. Hvis vi vil reise med tog, må vi undersøke om det går et tog som passer, noe vi ikke kan ta for gitt. De to siste gangene jeg har vært i Stockholm har jeg ønsket å reise med tog, men det var ingen tog som passet. Så det ble fly. Tilsvarende var det ved mitt siste besøk i Bergen. Å ta tog begge veier, for å holde et foredrag, ville bety at jeg måtte ha tatt nattoget kvelden før jeg skulle holde foredraget (kl 15), og nattoget hjem etterpå. Så mye tid kunne jeg ikke bruke. Det ble fly til Bergen, en hyggelig middag med en venn i Bergen, før jeg tok nattoget hjem.
Det burde selvsagt vært nattog mellom Oslo og København. Jeg kom til København om kvelden, overnattet på hotell i København, og tok toget til Oslo neste dag. Det har vært en viss diskusjon om det bør være nattog med “hotellstandard” i Norge. Selvsagt bør det være det, men det bør også være rimeligere nattogalternativ. Da jeg reiste på interrail den gang jeg var ung, var sovekupé utelukket. Det kostet for mye. Men vi spanderte noen ganger plass i liggevogn, eller couchette. Det var kupévogner hvor setene ble slått opp om natten, slik at det var tre køyer på hver side av kupéen. Et greit billigalternativ. I dag ville jeg ikke ha valgt det, om det hadde vært andre muligheter. Når det réelle alternativet er å bo på hotell i København for å ta toget videre neste dag, ville jeg selvsagt heller ha betalt for “hotellrom” på toget.
Tog og sykkel er en utmerket kombinasjon. Det er mulig å ta med sykler på toget mellom Oslo og København. Men jeg tror ikke man får reservert plass (jeg har ikke undersøkt). Det er dumt at hvis man skal planlegge en sykkeltur, er man i praksis henvist til å velge fly mellom Norge og kontinentet, eventuelt velge båt til/fra København eller Kiel, som jeg også har gjort noen ganger.
Bagasjeplassen på togene varierer. I noen vogner er plassen så liten at man må satse på å kunne okkupere et ekstra sete, eller plassen foran dette setet. I noen vogner er det plass til en sekk eller en bag på bagasjehyllen over setene. I andre vogner er det knapt plass til det.
Ofte kan man sette bagasje mellom seter som står rygg mot rygg. Der er det ofte plass til en Brompton. Selvsagt forutsatt at ikke noen andre allerede har fylt opp plassen.
På de danske togene jeg reiste med, var bagasjehyllene såpass store at man kunne legge en Bromton på bagasjehyllen.
I fjor reiste jeg på interrail med min tursykkel. Da kombinerte jeg togstrekninger og sykkelstrekninger. Årets tur har vært en annen type. Her har jeg brukt sykkelen til lokal transport på steder jeg har besøkt, men det har ikke vært noen sykkeletapper. Begge reiseformer har sine fordeler og ulemper. I år har jeg noen ganger savnet de litt lange etappene på sykkel, hvor man sykler hele dagen. For meg betyr det etapper på ca 100 km. Det er etter min smak, eller for min form, for langt å sykle på en Brompton. Etter at jeg skadet foten, har jeg også vært glad for at jeg ikke hadde lagt opp til noen lange sykkeletapper.
Kombinasjonen sykkel og tog har uansett gitt mersmak. Så får jeg bestemme meg når neste sommer nærmer seg, hva jeg vil velge sommeren 2020.