Interrail med Brompton 2019. Hjemreise

Så var det på tide å set­te kur­sen hjem­over. Jeg star­tet med å syk­le fra vår lei­lig­het i La Gran­de Mot­te til sta­sjo­nen i Montpel­li­er, en tur på ca 25 km. Der­fra gikk turen vide­re med tog.

Det har vært en inn­holds­rik som­mer, med tur ned­over gjen­nom Tysk­land, Øster­rike og Ita­lia. Vi har hatt besøk i Frank­ri­ke av vår gode venn Lili, og vi var sam­men på et geocaching mega­event Bol­léne i Rhô­ne.

Min dat­ter Karen har den­ne som­mer­en arbei­det ved ambas­sa­den i Mani­la. Hvis jeg noen gang skul­le kom­me til Fili­pi­ne­ne, måt­te det bli nå. Det går ikke noe direk­te fly til Mani­la, i alle fall ikke fra Frank­ri­ke. Turen til Mani­la gikk via Hong Kong, og da gjor­de vi det slik at Karen og jeg møt­tes i Hong Kong og var der i hel­gen, før vi reis­te sam­men til Mani­la. Hjem­over gikk turen via Sin­ga­po­re, og vi gjor­de til­sva­ren­de: Vi reis­te sam­men til Sin­ga­po­re, og var en helg der. Karen reis­te så til­ba­ke til Mani­la, mens jeg fort­sat­te til Frank­ri­ke. Så om jeg har spart noe CO2 på å rei­se med tog og syk­kel fra Oslo til La Gran­de Mot­te i Frank­ri­ke, og til­sva­ren­de hjem, så er alt og mere til øde­lagt av min tur til Asia. Om det­te gir meg fly­skam? Skam er et alt­for sterkt uttrykk. Men jeg har et stikk av dår­lig sam­vit­tig­het når jeg flyr så langt bare for egen for­nøy­el­ses skyld. Men den turen skal jeg ikke skri­ve noe mere om.

Jeg had­de 11 tog­da­ger igjen på min Inter­rail­bil­let, og mine fore­les­nin­ger star­ter 14. august. Det­te ga ram­me­ne for hjem­tu­ren. I fjor had­de jeg pla­ner om å kom­me meg til Bre­tag­ne på min tog- og syk­kel­tur ned­over. Så langt kom jeg ikke. Det var et sam­men­fall av min egen tab­be og uhel­di­ge omsten­dig­he­ter. Det vi juris­ter cal­ler casus mix­tus cum cul­pa. Blan­det årsaks­for­hold med et ele­ment av skyld. Jeg syk­let fra Rou­en til Hon­fleur, og opp­da­get da jeg kom fram at jeg had­de glemt et sett syk­kel­tøy på hotel­let i Rou­en. Jeg måt­te der­for ta toget til­ba­ke til Rou­en for å hen­te det. Av en eller annen for meg fort­satt ufor­klar­lig grunn, stop­pet ikke toget i Rou­en, slik det etter ruten skul­le ha gjort. Så jeg end­te opp i Paris, og måt­te ta et tog fra Paris til­ba­ke til Rou­en. Da var klok­ken blitt så man­ge at det ikke len­ger gikk tog til Avran­ches, som er i Nor­man­die nær gren­sen til Bre­tag­ne, så jeg kom ikke len­ger enn til Caen — som ikke er et dumt sted å hav­ne.

Som noen vil ha opp­da­get, for­sø­ker jeg å far­ge mitt geocaching­kart over Frank­ri­ke grønt. Jeg mang­let to regio­ner: Bre­tag­ne og Kor­si­ka. Kor­si­ka kom­mer man ikke til med tog. Dess­uten er det noen and­re i fami­li­en som også gjer­ne vil til Kor­si­ka, som sik­kert vil bli litt mis­for­nøy­de om jeg rei­ser dit ale­ne. Så Kor­si­ka får bli et annet år.

Dis­se kar­te­ne er på tre nivå­er. Hvis man har fun­net én cache i et land, f.eks. i Euro­pa, vil lan­det være grønt på Euro­pa- og ver­dens­kar­tet. Under det­te er det enkel­te land på region/­fyl­ke/­pro­vins/­del­stats-nivå, som kar­tet over. Det er på det­te nivå­et jeg prø­ver å gjø­re en del land grøn­ne. Nå mang­ler bare Kor­si­ka før hele Frank­ri­ke er grønt på det nivå­et.

Under det­te fin­ner man van­lig­vis kom­mu­ner, som er så man­ge at jeg ikke gjør noe for­søk på å dek­ke dem. Men Frank­ri­ke er spe­si­elt i den­ne sam­men­hen­gen. På nivå­et under regio­ner er 96 depar­te­men­ter i selve Frank­ri­ke, pluss fem “over­sjø­is­ke depar­te­men­ter”, som er den beteg­nel­sen Frank­ri­ke bru­ker på de kolo­ni­er de har beholdt. Dis­se kolo­ni­ene tel­ler ikke når det gjel­der å far­ge Frank­ri­ke grønt i geocaching­sam­men­heng. Der man for and­re land har kart over kom­mu­ner, har man for Frank­ri­ke kart over depar­te­men­ter. 96 depar­te­men­ter, det er over­kom­me­lig å besø­ke over tid. Ved star­ten av turen så mitt geocaching­kart for depar­te­men­te­ne slik ut:

Under det­te er 343 arron­dis­se­men­ter (dis­trik­ter), 4 058 kan­to­ner, og så iføl­ge den over­sik­ten jeg hol­der meg til, 36 699 kom­mu­ner. Antal­let kom­mu­ner har visst blitt en del redu­sert ved tvangs­sam­men­slå­in­ger. Man til­la­ter ikke len­ger de aller mins­te kom­mu­ne­ne, de med fær­re enn fem eller ti inn­byg­ge­re, jeg har ikke detal­je­ne her. Jeg har gitt opp å for­stå den admi­ni­stra­ti­ve inn­de­lin­gen av Frank­ri­ke, ikke minst funk­sjons­for­de­lin­gen mel­lom de uli­ke nivå­ene. Det enes­te som synes gans­ke sik­kert, er at en så kom­pli­sert struk­tur må gi mye byrå­kra­ti.

Som sagt: Jeg har som et lang­sik­tig mål å fin­ne minst én cache i hvert av de frans­ke depar­te­men­te­ne. Pla­nen var å rei­se til Poi­ti­ers, og vide­re til Nan­tes, som beg­ge lig­ger i depar­te­men­ter hvor jeg ikke had­de fun­net noen cache.

Det star­tet ikke så bra. Jeg skul­le rei­se til Tou­lou­se, Bor­deaux og der­fra til Poi­ti­ers. Da jeg kom på sta­sjo­nen i Montpel­li­er, sto det at toget var fem minut­ter for­sin­ket. Ikke noe pro­blem. Men så ble det plut­se­lig 20 minut­ter, og når for­sin­kel­sen øker på den måten, er det et dår­lig tegn. Omsi­der kom toget, men ombord i toget fikk vi beskjed om at det had­de vært en ulyk­ke mel­lom Montpel­li­er og Beziers, og at det vil­le bli en time for­sin­ket. Det var i alle fall slik jeg opp­fat­tet det. Min fransk er ikke så god at jeg all­tid kla­rer å opp­fat­te hva de sier over litt dår­li­ge høy­ta­ler­an­legg. Det stem­te i alle fall at det ble en time for­sin­kel­se. Det betød at jeg ikke vil­le rek­ke kor­re­spon­de­ren­de tog fra Tou­lou­se til Bor­deaux, og ikke for­bin­del­sen fra Bor­deaux til Poi­ti­ers. Jeg kom meg med et sene­re tog til Bor­deaux, men len­ger kom jeg ikke den dagen.

På hotel­let i Bor­deaux gjor­de jeg slikt som man bare tror skjer i tegne­se­ri­er: Jeg spar­ket til hjør­net av sen­gen. Lille­tåen gjor­de vondt, og pek­te litt len­ger ut fra de and­re tær­ne enn den plei­de å gjø­re. Men jeg gjor­de ikke noe mer med den, og gikk og la meg. Mor­ge­nen etter gjor­de den mer vondt enn den had­de gjort dagen før. Det er et dår­lig tegn. Jeg vil­le kom­me til Nan­tes rela­tivt tid­lig, ca kl. 15, så jeg bestem­te meg for å få under­søkt den nær­me­re der. Men først skul­le jeg til Poi­ti­ers, og fin­ne minst en geocache i depar­te­men­tet Vien­ne. Der­fra gikk turen vide­re til Nan­tes. Jeg spur­te på hotel­let hvor jeg bur­de gå for å få under­søkt foten. Hotel­let lå bare noen hund­re meter fra uni­ver­si­tets­syke­hu­set i Nan­tes, hvor akutt­av­de­lin­gen fun­ge­rer som lege­vakt.

Sli­ke akutt­av­de­lin­ger er som lege­vak­ter flest: For meg som utlen­ding var det først en del byrå­kra­ti, så var det ven­ting. Og ven­ting. Til slutt kom jeg inn til en lege, som under­søk­te tåen litt og stil­te noen spørs­mål, og send­te meg vide­re til rønt­gen. Etter litt ven­ting der, ble jeg sendt til­ba­ke for å ven­te på å bli kalt inn igjen til legen. Det var et brudd i lille­tåen. Et gans­ke pent brudd, men like fullt et brudd. Han så, hel­dig­vis, ingen grunn til å gip­se den. Men han la en kom­press mel­lom lille­tåen og nabo­en, og plast­ret de sam­men. Jeg fikk med en resept, eller hva man vil kal­le det, på fle­re kom­pres­ser, plas­ter samt noe smerte­stil­len­de — ikke ster­ke­re enn pra­ceta­mol. Jeg tåler en del smer­te, i alle fall så len­ge det ikke er kon­stant og nær­mes­te lam­men­de smer­te, så jeg har ikke åpnet den pak­ken. Og en spe­sial­sko som jeg skul­le gå med. Det var en slags sko med høy hæl, uten noen for­fot. Den skul­le nok sør­ge for at for­fo­ten, og tåen ikke ble belas­tet.

Nan­tes er en fin by, med blant annet et slott og en kate­dral det er verdt å se. Jeg har sett beg­ge to før, men det er 25 år siden, så jeg kun­ne godt ten­ke meg å se dem igjen. Men jeg had­de ikke lagt inn i pla­nen å til­brin­ge tre timer på akutt­av­de­lin­gen på syke­hu­set.

Dagen etter måt­te jeg fin­ne et apo­tek som had­de det legen had­de fore­skre­vet. Sko­en var ikke akku­rat ele­gant, og ikke sær­lig god å gå med. Men jeg skul­le nok hol­de ut i tre uker, som var det legen sa.

Jeg anbe­fa­ler alle som rei­ser i EU/EØS å skaf­fe seg Euro­pe­isk helse­trygd­kort. Man får det gra­tis fra https://helsenorge.no/ . Man log­ger seg på med BankID, og kort tid etter får man kor­tet i pos­ten. Man har da krav på den sam­me helse­hjelp i and­re EU/E­ØS-land som lan­dets egne inn­byg­ge­re. De kjen­te godt til det på syke­hu­set i Nan­tes, selv om de måt­te slå opp litt for å fin­ne ut av detal­je­ne.

For under­sø­kel­sen, med rønt­gen, samt behand­ling, betal­te jeg en egen­an­del på 14,69€, eller ca 150 kr. At man får helt det sam­me som lan­dets egne inn­byg­ge­re, er jeg ikke helt over­be­vist om. Det vir­ket som om det ikke var ruti­nen at man skul­le beta­le en egen­an­del. Da jeg kom på apo­te­ket spur­te de etter et kort som alle fransk­menn åpen­bart har. Siden jeg ikke had­de et slikt kort, måt­te jeg beta­le det selv. Jeg gjor­de ikke noe for­søk med å kom­me med helse­trygd­kor­tet der. Uan­sett har det hele kos­tet med 5–600 kro­ner. Og det har jeg tenkt at reise­for­sik­rin­gen skal dek­ke.

Så var nes­te punkt på pro­gram­met å fin­ne cacher i Bre­tag­ne (jada, jeg fant noen i Nan­tes, og der­med depar­te­men­tet Loire Atlan­ti­que også). Den­ne gan­gen had­de jeg ikke bare ambi­sjo­ner om å fin­ne regio­nen Bre­tag­ne, men en cache i hvert av de fire depar­te­men­te­ne i Bre­tag­ne. Førs­te stopp var Lori­ent, i depar­te­men­tet Mor­bi­han. Det slo meg at nav­net må bety “Østen”, L’Ori­ent. Det var ikke noe sær­lig spen­nen­de sted. Jeg fant en cache, og tok toget vide­re til Quim­per, hvor jeg måt­te byt­te tog. Jeg fant en cache her også, mens jeg ven­tet på toget vide­re. Dagens ende­sta­sjon var Brest. Jeg lik­te “bor­det” hvor de had­de lagt ut alle turist­bro­sjy­re­ne på det hotel­let.

Nes­te dag gikk turen først til St Brie­uc, i depar­te­men­tet Côte d’Ar­mor. Det er sik­kert et fint sted, om man drar ut til sjø­en. Men jeg nøy­de meg med å fin­ne en cache i det depar­te­men­tet, før jeg tok toget vide­re. Der­et­ter dro jeg til Ren­nes, i depar­te­men­tet Ille-et-Vil­ai­ne. En cache eller fle­re her, og jeg had­de nådd det­te målet med minst en cache i alle depar­te­men­ter i Bre­tag­ne.

Bre­tag­ne er et fint områ­de, med en flott kyst. Jeg har vært der før, men også det er 25 år siden. Jeg drar dit gjer­ne igjen, da med litt mer tid. Bre­tag­ne har man­ge for­kast­nin­ger i øst-vest ret­ning. Topo­gra­fisk kan det min­ne litt om Øst­mar­ka i Oslo, med kor­te og brat­te bak­ker på tvers av for­kast­nin­ge­ne, med daler mel­lom dem. Syk­kel­in­ter­es­ser­te har sik­kert hørt om Mür de Bre­tag­ne som er en slik kort og bratt bak­ke. Men det er en kanal mel­lom Nan­tes og Brest. Jeg har lyst til å syk­le langs den kana­len en gang, og også besø­ke and­re deler av Bre­tag­ne. Av byer jeg besøk­te liket jeg godt Brest og Ren­nes. Jeg har tid­li­ge­re vært i blant annet Dinard og Dinant og noen and­re byer langs kys­ten. De er også verdt å besø­ke. I det hele tatt er hele kys­ten i Bre­tag­ne verdt å besø­ke.

Jeg tar også med Mont St Michel, klos­te­ret som er byg­get på en klip­pe som gjer­ne er land­fast ved lav­vann, men ikke ved høy­vann. Det lig­ger i Nor­man­die, men akku­rat på gren­sen mel­lom Nor­man­die og Bre­tag­ne. Jeg var ikke inn­om der den­ne gan­gen. Det er et fasci­ne­ren­de sted, men også en turist­fel­le av dimen­sjo­ner. Jeg har blitt anbe­falt at man ankom­mer Mont St Michel mot kvel­den, når alle dags­tu­ris­te­ne drar hjem. Da kan man ta inn på et hotell, det er få som over­nat­ter der, og det skal etter sigen­de være gans­ke stil­le. Så rei­ser man der­fra nes­te for­mid­dag, når strøm­men av dags­tu­ris­ter kom­mer.

Fra Ren­nes tog jeg toget vide­re til Le Mans.

I unge år var jeg opp­tatt av biler og av motor­sport. Det har tapt seg. Men Le Mans er like­vel et sted som klin­ger godt og vek­ker min­ner fra den gang jeg var inter­es­sert i slikt, med det berøm­te 24-timers løpet. Om det var på 1960- eller 1970-tal­let skal være uvisst. Men Ford vil­le kjø­pe Fer­ra­ri. Det fikk de ikke, og bestem­te seg for å ta hevn. Det var da Ford kon­stru­er­te sin Ford GT 40, eller noe slikt, med det mål å slå Fer­ra­ri på Le Mans, noe de lyk­tes med i noen år. Inter­es­sen hen­ger ikke så mye i at jeg så noen grunn til å dra ditt hvor det­te løpet kjø­res, dels på luk­ket bane, dels på vei som sper­res i anled­ning løpet. Jeg så også at det er 24-timers løp for laste­bi­ler, og for syk­kel.

Fra Le Mans tok jeg en kort avstik­ker til Alençon, for å fin­ne en cache i depar­te­men­tet Orne. Det var ca en halv­ti­mes tog­tur. Det var en cache på sta­sjo­nen, som jeg fant, log­get og tok toget til­ba­ke til Le Mans. Jeg var i Alençon i ca 25 minut­ter.

Le Mans var etter min vur­de­ring ikke en sær­lig inter­es­sant by. Det var en kate­dral der, men kate­dra­ler i frans­ke byer er omtrent som slott i Loire. Det er så man­ge av dem, så man må vel­ge de bes­te. Og kate­dra­len i Le Mans er ikke blant dem. Eller var det en gågate, av den type som man fin­ner i man­ge byer. Men man­ge butik­ker. For en som ikke er opp­tatt av shop­ping, er det lite inter­es­sant.

Det er godt tog­til­bud i Frank­ri­ke. Jeg kun­ne ha tatt TGV fra Le Mans til Paris, som tar ca en time. Jeg skul­le i ret­ning Paris, ikke til Paris rik­tig ennå. Jeg skul­le til Char­tres. Så jeg valg­te TER, Tra­in Regio­nal Express, som er litt mer som de toge­ne vi er vant med fra Nor­ge, bort­sett fra at det på TER er satt av gans­ke god plass til syk­ler. Det skul­le også til Paris, men stop­pet man­ge ste­der under­veis, og tok selv­føl­ge­lig leng­re tid. Det er noe vi kan ha med når det dis­ku­te­res ras­ke­re tog i Nor­ge. De ras­ke toge­ne bør stop­pe få ste­der. Men så kan det gå lang­som­mere tog som betje­ner sta­sjo­ne­ne mel­lom.

I Char­tres fin­ner vi den elds­te gotis­ke kate­dra­len. Siden jeg skul­le hit, så jeg ingen grunn til å besø­ke kate­dra­len i Le Mans. Jeg var her på en søn­dag. Om det er en bonus eller ikke når man som turist besø­ker en kate­dral mens det er mes­se, er jeg ikke sik­ker på. Vi får da med oss noe av det kate­dra­len er byg­get for. Men vi kan ikke beve­ge oss rundt på sam­me måte som når det ikke er mes­se. Det var en cache der også, i depar­te­men­tet Eure-et-Loir, hvor jeg ikke had­de fun­net cache før. Jeg fant en cache rett ved kate­dra­len.

Jeg har fle­re gan­ger lurt på hvor man­ge sli­ke bygg som ras­te sam­men, før de ende­lig fant ut hvor­dan de skul­le byg­ges. Og hvor man­ge som ble drept i arbeids­ulyk­ker under byg­ging at kate­dra­len. HMS var nep­pe vel­dig høyt prio­ri­tert i mid­del­al­de­ren. Fri­mu­rer­ne skal visst­nok opp­rin­ne­lig være de murer­ne som kun­ne kuns­ten å byg­ge kate­dra­ler.

Noen av mine cachestopp og avstik­ke­re har vært til ste­der som i alle fall ikke gir noe inter­es­sant første­inn­trykk. Men som regel brin­ger den­ne cache­jak­ten meg til inter­es­san­te ste­der. Når jeg skul­le fin­ne en cache i Eure-et-Loir, var det helt greit med en tur til Char­tres.

Etter å ha besøkt Char­tres, tok jeg toget vide­re til Paris. Egent­lig var det ikke min plan å dra til Paris den­ne gan­gen. Men det er ikke så lett å unn­gå. Det heter at alle vei­er fører til Rom. Man kan si at i Frank­ri­ke fører alle jern­bane­lin­jer til Paris. Akku­rat som alle jern­ba­ner i Eng­land fører til Lon­don, og i Nor­ge fører de til Oslo. Det er selv­sagt ikke helt sant, men det er hoved­lin­je­ne, i dob­belt for stand når det gjel­der jern­bane. Det er krong­le­te om man skal unn­gå hoved­ste­de­ne. Det ble annon­sert at TGV-toget jeg tok fra Poi­ti­ers til Nan­tes kom fra Mar­seil­le. Jeg ble nys­gjer­rig og lur­te på om det var en for­bin­del­se på tvers som jeg ikke had­de fun­net. Men da jeg sjek­ket fant jeg ut at det gikk Mar­seil­le — Paris, og vide­re til Nan­tes.

Jeg kom inn til Paris Mont­par­nas­se, og skul­le med tog fra Gare l’Est mor­ge­nen etter. Så jeg had­de bestilt hotell rett ved Gare l’Est, ikke akku­rat Paris’ bes­te eller mest sjar­me­ren­de strøk. Men skal man bare sove og ta toget 07.23 dagen etter, er det greit. Jeg har vært man­ge gan­ger i Paris, jeg had­de ingen pro­ble­mer med å ta ret­nin­gen, og syk­le til Gare l’Est.

Jeg gir meg ikke med goecache­ne. Det er man­ge typer geocacher. En under­grup­pe av mys­te­ri­e­ne, hvor man må løse en opp­ga­ve, er chal­len­ge-cacher. Man tren­ger ikke løse noen opp­ga­ve for å fin­ne koor­di­na­te­ne. Men man må opp­fyl­le vis­se kri­te­ri­er for å kun­ne log­ge cachen. Kri­te­ri­ene kan variere gans­ke mye. I Paris er det en slik chal­len­ge hvor man må ha fun­net og log­get minst en cache i hvert av Paris’ 20 arron­dis­se­men­ter. Sist jeg var i Paris, kon­sta­ter­te jeg at jeg ikke had­de fun­net noen cacher i 14. arron­dis­se­ment, opp mot Port d’Or­lens.

Etter å ha sjek­ket inn på hotel­let, syk­let jeg i ret­ning 14. arron­dis­se­ment. Det var langt på vei å syk­le til­ba­ke til Mont­par­nas­se.

Selve Paris lig­ger innen­for ring­vei­en Peri­fe­ri­que, med et par utlø­pe­re i øst og vest. Selve Paris er omtrent på stør­rel­se med Oslo innen­for Ring 3. Og der bor det ca 2,3 mill men­nes­ker. Uten­for rin­gen er det and­re depar­te­men­ter. Jeg mang­let cache i to av de depar­te­men­te­ne som gren­ser til Paris: Hauts-de-Sei­ne og Val-de-Mar­ne. Det er dis­se som lig­ger uten­for ring­vei­en uten­for 14. arron­dis­se­ment, og gren­sen mel­lom de to går omtrent ut fra Port s’Ore­lans. Så jeg var jo omtrent der, og det ble en kort tur for å fin­ne en cache i hvert av dis­se depar­te­men­te­ne. Det er fort­satt noen hvi­te flek­ker på mitt cachekart over depar­te­men­ter i Frank­ri­ke. Men nå gjen­står bare 23 depar­te­men­ter. Det bør være mulig å få de på plass i løpet av noen år.

Jeg tenk­te å prø­ve med på en chal­len­ge i Bois de Vin­cen­nes, en av de dele­ne av Paris som lig­ger uten­for Peri­fe­ri­que, øst fot byen. Her over­vur­der­te jeg meg selv som kjent­mann i Paris. Jeg had­de ald­ri vært i det­te områ­det før, men trod­de jeg viss­te hvor­dan jeg skul­le kom­me dit. Der tok jeg feil. Det ble nok noen gans­ke lan­ge omvei­er.

Da jeg ende­lig kom fram til ste­det, vis­te det seg at cachen lå litt krong­le­te til. Jeg had­de tid­li­ge­re erfart at min “klump­sko” bør ha fast og støtt under­lag. Å gå ut i det som er den mins­te antyd­ning til ulendt ter­reng, fun­ge­rer dår­lig. Jeg vil­le ikke risi­ke­re en bruk­ket ankel i til­legg til en bruk­ket tå, så jeg sat­te kur­sen mot hotel­let uten å ha gjort et seriøst for­søk på å fin­ne cachen. Men jeg opp­da­get i det mins­te en del av Paris hvor jeg ikke had­de vært før.

Jeg ven­net meg med tiden til det jeg har valgt å kal­le klump­sko­en. Å syk­le går gans­ke greit, selv om det ikke blir de helt lan­ge og har­de syk­kel­tu­rene. Det er gjer­ne ikke gjen­nom hælen jeg tryk­ker ned i peda­len. Skjønt det ble rundt 40 km på syk­kel i Paris, og det gikk greit. Å gå er ver­re. For det førs­te har jeg dår­lig balan­se når jeg ikke bru­ker for­fo­ten på venst­re ben. Sær­lig er det en utford­ring å gå ned trap­per. Å gå ned trap­pen fra and­re eta­sje i en jern­bane­vogn, i kjøre­ret­nin­gen mens toget brem­ser ned på vei inn mot sta­sjo­nen vis­te seg å være gans­ke kre­ven­de, sær­lig med sekk på ryg­gen, syk­ke­len i den ene hån­den og en bag i den and­re. En gang var det hel­dig­vis en mann som for­bar­met seg over meg og bar ned syk­ke­len, slik at jeg i det mins­te kun­ne hol­de meg fast i rekk­ver­ket med en den ene hån­den.

Når jeg går er jeg ikke vant til å få all tyng­den på hælen. Jeg får også et press under selve fot­buen, som ikke er sær­lig beha­ge­lig. Høyde­for­skjel­len gjør at jeg går skjevt, belas­ter and­re ledd, musk­ler og ryg­gen på uvan­te måter, og de begyn­ner å pro­te­ste­re mot det. Men jeg skal kla­re det en drøy uke til, som er den tiden legen sa jeg skul­le gå slik.

Fra Paris tok jeg toget til Lux­em­bourg. Det var TGV kl. 07.23, og turen tok drøye to timer. Hel­dig­vis had­de hotel­let ledig rom da jeg kom ca kl. 10, så jeg kun­ne få satt fra meg baga­sjen, og set­te meg til å plan­leg­ge litt. Noe av det førs­te jeg gjor­de, var å sam­le sam­men alt skit­ten­tøy, og gå bort på post­kon­to­ret for å sen­de det hjem til meg selv, slik at jeg fikk redu­sert baga­sjen noe. Jeg har ofte valgt å vas­ke tøy under­veis, gjer­ne på en hvile­dag. Det had­de nok vært mulig å vas­ke det uten hvile­dag også, men da kan det være en utford­ring å få det ordent­lig tørt før man skal rei­se vide­re. Jeg har noen gan­ger valgt å sen­de det jeg ikke len­ger har bruk for med pos­ten. Jeg har en bag som jeg kan pak­ke tur­syk­ke­len min i. Hvis jeg har reist med fly, har jeg sendt den til et egnet bestem­mel­ses­sted. Det kan ha vært til får lei­lig­het i Frank­ri­ke hvis jeg har vært på vei dit, eller hjem til Oslo. En gang jeg skul­le fly hjem fra Amster­dam, send­te jeg den til hotel­let i Amster­dam — selv­føl­ge­lig etter å ha avtalt det med hotel­let på for­hånd. Den ven­tet på meg da jeg kom, slik at jeg fikk pak­ket syk­ke­len til fly­tu­ren hjem.

Jeg er fasci­nert av de små lan­de­ne. Lux­em­bourg er, som Island, et grense­til­fel­le om man skal reg­ne det med blant små­sta­te­ne. I et Euro­pa hvor stor­mak­te­ne nær­mest har vært i kon­stant krig med hver­and­re i hun­der­vis av år, og hvor de har val­set over små­sta­ter og spist dem til fro­kost, har noen på et eller annet mer­ke­lig vis over­levd som selv­sten­di­ge sta­ter. Hvor­for ble ikke også Lux­em­bourg slukt av enten Tysk­land eller Frank­ri­ke, even­tu­elt blitt inklu­dert i Bel­gia da det lan­det ble opp­ret­tet. Jeg har ikke sva­ret. Men jeg synes spørs­må­let er inter­es­sant.

Lux­em­bourg er et lite land. Skjønt det er fris­ten­de å si at det er et kom­pakt land, hvor man fin­ner vel­dig mye innen­for et et begren­set geo­gra­fisk områ­de. Man har Arden­ner­land­ska­pet i nord, land­ska­pet mot Mosel i øst, gam­melt kull­bel­te som nå er rust­bel­te i sør, og hoved­sta­den Lux­em­bourg. Jeg har vært i lan­det Lux­em­bourg noen gan­ger før, men det­te var mitt førs­te besøk i Lux­em­bourg by.

Etter det­te var pla­nen å set­te kur­sen hjem­over, men leg­ge inn noen omvei­er for å fin­ne noen webcam­cacher. Webcam­cacher er slik at man må fan­ge et bil­de av seg selv på et webka­me­ra, som man log­ger på cachen. Jeg synes de er litt mor­som­me. Man får ikke lov å lage nye webcam­cacher. Man kan hel­ler ikke adop­te­re and­res cacher, som man kan gjø­re for and­re cache­ty­per, for f.eks. å hol­de liv i noen av de elds­te cache­ne. Når opp­rin­ne­lig eier ikke ved­li­ke­hol­der webcam­cacher, eller når kame­ra­et er ute av drift len­ge, for­svin­ner de. Og de kom­mer ikke til­ba­ke. Det er bare én igjen i Nor­ge, noen få i Sve­ri­ge, Dan­mark og Fin­land. I Frank­ri­ke var det to, men de er beg­ge borte nå. I Tysk­land er det fort­satt gans­ke man­ge.

Dis­se var nok mer kre­ven­de før, da man i prak­sis var avhen­gig av å sam­ar­bei­de med noen som satt ved en PC og kun­ne las­te ned bil­de fra kame­ra­et. Nå som alle har smart­te­le­fon, har det kan­skje blitt for enkelt.

Det­te før­te meg på en omvei til Düs­sel­dorf om et lite sted i Neder­land som heter Sit­tard, og et sted i Tysk­land som heter Neuss. I Sit­tard mer­ket jeg meg dis­se lade­sta­sjo­ne­ne på bussta­sjo­nen. Det er sli­ke vi bør byg­ge fle­re av i Nor­ge, ikke fle­re hurit­gla­de­re for elbil­tu­ris­ter.

Jeg over­nat­tet i Düs­sel­dorf, og smak­te på nytt deres ølspe­sia­li­tet, Alt­bier, fra to uli­ke bryg­ge­ri­er. Der­fra reis­te jeg via Bochum og et lite sted i utkant­en av Dort­mund, til Müns­ter. Her­fra var det bare trans­port­etap­pe hjem.

Førs­te etap­pe var via Ham­burg til Køben­havn. Det­te er fra Inter City­to­get mel­lom Müns­ter og Ham­burg. Det er ikke akku­rat den sam­me far­ten som på TGV og til­sva­ren­de tog. Men om toge­ne mel­lom de stør­re byene i Nor­ge kun­ne hol­de den­ne marsj­far­ten, er det liten tvil om at jeg vil­le vel­ge tog frem­for fly.

Det er ikke bare i Nor­ge det er arbeid på/ved spo­ret, og buss for tog. Lin­jen mel­lom Køben­havn og Rødby­havn har vært stengt i som­mer, og man har vært hen­vist til buss. Jeg liker å rei­se med tog, men er ikke noe glad i å rei­se med buss. Jeg blir ikke bussyk eller noe slikt. Jeg bare liker ikke å sit­te trangt på en buss. Nor­malt vil­le jeg ha valgt en rute via Putt­gar­den og Rødby­havn, til Køben­havn. Men den­ne gan­gen valg­te jeg hel­ler å rei­se via Fre­de­ri­cia på Jyl­land, og tog der­fra til Køben­havn. Jeg under­søk­te ikke nattog på strek­nin­gen. Å måt­te byt­te tog midt på nat­ten i Fre­de­ri­cia, eller måt­te ut av toget og over på en buss midt på nat­ten, gjor­de at det ikke var noe inter­es­sant alter­na­tiv.

Toget til Ham­burg var for­sin­ket. Jeg skul­le i utgangs­punk­tet hatt en drøy halv­time mel­lom toge­ne i Ham­burg. Min plan var å kjø­pe mat på jern­bane­sta­sjo­nen i Ham­burg, og spi­se den på toget vide­re. Men for­sin­kel­sen gjor­de at jeg ikke had­de stort mer enn tiden og vei­en til toget vide­re. Det var ikke tid til å stå i kø et av de ste­de­ne hvor de solg­te mat. Jeg sat­set på at det var mulig å få noe mat på toget.

Det skul­le vise seg at det ikke var mulig å få noe mat på det toget. Kon­duk­tø­ren sa at det vil­le bli ser­ve­ring etter at vi had­de kom­met inn i Dan­mark. Den­ne ser­ve­rin­gen skul­le vise seg å bestå av kaf­fe, te og vann, samt noe god­te­ri til oss som reis­te på førs­te klas­se. Ikke noe å bli mett av. Det­te toget ble også for­sin­ket. Og plut­se­lig fikk vi beskjed om at vi måt­te byt­te tog i Pade­borg, like over gren­sen til Dan­mark. Et gans­ke fullt tog skul­le tøm­mes. Selv om det bare var å gå tvers over per­ron­gen, tok det sin tid. Så fikk vi en kjen­ning fra Nor­ge: Sig­nal­feil. Så toget måt­te hol­de svært lav fart en strek­ning. Vi skul­le vært i Fre­de­ri­cia 18.14, og toget vide­re til Køben­havn skul­le gå kl 18.21. Vi inn­så at det ikke var mulig.

Det ble opp­lyst at vi kun­ne ta et tog til Køben­havn 18.48. I vår ende av kupé­en var vi en norsk/dansk dame med hen­nes dat­ter, en neder­landsk dame med hen­nes sønn, og jeg. Hun som bod­de i Dan­mark had­de selv­føl­ge­lig DSB-appen på sin tele­fon, og fant ut at om vi ven­tet til et tog som skul­le gå 19.21, vil­le vi være i Køben­havn ca 7 minut­ter etter 18.48 toget. 18.48-toget stop­pet man­ge ste­der. 19.21-toget stop­pet bare et par ste­der før Køben­havn. De and­re had­de hel­ler ikke spist siden fro­kost, og had­de håpet på å kun­ne kjø­pe noe mat under­veis. Nå var det i alle fall mulig å få kjøpt noe mat, som man kun­ne spi­se der og da, eller spi­se på toget til Køben­havn.

Pro­blem­strek­nin­gen når man rei­ser med tog, er til og fra Nor­ge. Nor­ge er et uland i jern­bane­sam­men­heng. Dagens regje­ring liker å hev­de at det ikke tid­li­ge­re har vært sat­set så mye på jern­bane som nå. Det sier i så fall bare hvor lite som har vært sat­set på jern­bane i Nor­ge i moder­ne tid. Alle regje­rin­ger som har hatt ansvar de sis­te 60 åre­ne deler ansva­ret for dag­nes tris­te til­stand. Man har byg­get motor­vei­er paral­lelt med jern­bane­lin­je­ne, sam­ti­dig som man har latt jern­ba­nen for­fal­le. Jeg skal ikke si for mye om det­te her. Det får kom­me i en annen kom­men­tar.

Det er ingen direkte­tog mel­lom Oslo og Køben­havn, i seg selv en skan­da­le. Det gikk sli­ke tog før. Nå må man byt­te i Gøte­borg, kan­skje også i Malmø. Det går tog mel­lom Køben­havn og Gøte­borg omtrent en gang i time, i til­legg til tog som gjø­re det mulig å rei­se strek­nin­gen med noen byt­ter under­veis. Men mel­lom Gøte­borg og Oslo går det bare tre tog om dagen, i til­legg til at man kan rei­se til Karl­stad og ta Stock­holms­to­get til Oslo der­fra — en rute som tar ca to timer len­ger tid.

I sis­te num­mer av Jern­bane­ma­ga­si­net er det en artik­kel om stra­te­gi­en for fjern­tog. Her står det at anbe­fa­lin­gen er et tog eks­tra i hver ret­ning i til­legg til dagens tog­til­bud. Jeg synes det er for dår­lig. Når vi rei­ser med fly mel­lom de stør­re byene i Nor­den, ser vi ingen grunn til å under­sø­ke om de er et fly som pas­ser. Det tar vi for gitt, og under­sø­ker hvil­ket fly som pas­ser best. Hvis vi vil rei­se med tog, må vi under­sø­ke om det går et tog som pas­ser, noe vi ikke kan ta for gitt. De to sis­te gan­ge­ne jeg har vært i Stock­holm har jeg øns­ket å rei­se med tog, men det var ingen tog som pas­set. Så det ble fly. Til­sva­ren­de var det ved mitt sis­te besøk i Ber­gen. Å ta tog beg­ge vei­er, for å hol­de et fore­drag, vil­le bety at jeg måt­te ha tatt natto­get kvel­den før jeg skul­le hol­de fore­dra­get (kl 15), og natto­get hjem etter­på. Så mye tid kun­ne jeg ikke bru­ke. Det ble fly til Ber­gen, en hyg­ge­lig mid­dag med en venn i Ber­gen, før jeg tok natto­get hjem.

Det bur­de selv­sagt vært nattog mel­lom Oslo og Køben­havn. Jeg kom til Køben­havn om kvel­den, over­nat­tet på hotell i Køben­havn, og tok toget til Oslo nes­te dag. Det har vært en viss dis­ku­sjon om det bør være nattog med “hotell­stan­dard” i Nor­ge. Selv­sagt bør det være det, men det bør også være rime­li­ge­re natto­g­al­ter­na­tiv. Da jeg reis­te på inter­rail den gang jeg var ung, var sove­kupé ute­luk­ket. Det kos­tet for mye. Men vi span­der­te noen gan­ger plass i ligge­vogn, eller couchet­te. Det var kupé­vog­ner hvor sete­ne ble slått opp om nat­ten, slik at det var tre køy­er på hver side av kupé­en. Et greit bil­li­g­al­ter­na­tiv. I dag vil­le jeg ikke ha valgt det, om det had­de vært and­re mulig­he­ter. Når det réel­le alter­na­ti­vet er å bo på hotell i Køben­havn for å ta toget vide­re nes­te dag, vil­le jeg selv­sagt hel­ler ha betalt for “hotell­rom” på toget.

Tog og syk­kel er en utmer­ket kom­bi­na­sjon. Det er mulig å ta med syk­ler på toget mel­lom Oslo og Køben­havn. Men jeg tror ikke man får reser­vert plass (jeg har ikke under­søkt). Det er dumt at hvis man skal plan­leg­ge en syk­kel­tur, er man i prak­sis hen­vist til å vel­ge fly mel­lom Nor­ge og kon­ti­nen­tet, even­tu­elt vel­ge båt til/fra Køben­havn eller Kiel, som jeg også har gjort noen gan­ger.

Baga­sje­plas­sen på toge­ne varie­rer. I noen vog­ner er plas­sen så liten at man må sat­se på å kun­ne okku­pe­re et eks­tra sete, eller plas­sen foran det­te setet. I noen vog­ner er det plass til en sekk eller en bag på baga­sje­hyl­len over sete­ne. I and­re vog­ner er det kna­pt plass til det.

Ofte kan man set­te baga­sje mel­lom seter som står rygg mot rygg. Der er det ofte plass til en Brompton. Selv­sagt for­ut­satt at ikke noen and­re alle­re­de har fylt opp plas­sen.

På de dans­ke toge­ne jeg reis­te med, var baga­sje­hyl­le­ne såpass sto­re at man kun­ne leg­ge en Brom­ton på baga­sje­hyl­len.

I fjor reis­te jeg på inter­rail med min tur­syk­kel. Da kom­bi­ner­te jeg tog­strek­nin­ger og syk­kel­strek­nin­ger. Årets tur har vært en annen type. Her har jeg brukt syk­ke­len til lokal trans­port på ste­der jeg har besøkt, men det har ikke vært noen syk­kel­e­tap­per. Beg­ge reise­for­mer har sine for­de­ler og ulem­per. I år har jeg noen gan­ger sav­net de litt lan­ge etap­pe­ne på syk­kel, hvor man syk­ler hele dagen. For meg betyr det etap­per på ca 100 km. Det er etter min smak, eller for min form, for langt å syk­le på en Brompton. Etter at jeg ska­det foten, har jeg også vært glad for at jeg ikke had­de lagt opp til noen lan­ge syk­kel­e­tap­per.

Kom­bi­na­sjo­nen syk­kel og tog har uan­sett gitt mer­smak. Så får jeg bestem­me meg når nes­te som­mer nær­mer seg, hva jeg vil vel­ge som­mer­en 2020.

Sykkelturer
Print Friendly, PDF & Email