Les vins du Tour de France 2019. 3. etappe. Første champagneetappe: Binche –Épernay

Det ble ikke de helt sotre tidsforskjellene. Det kunne man heller ikke vente på en såpass kort lagtempo som i går. Det skilte 1.58 fra første til siste lag, men en del som ikke klarte å henge med sitt lag til mål fikk dårligere tid. Lotto Jumbo vant lagtempo, og Mike Teunissen beholdt dermed det gule ledertrøyen. Den kommer han Dagens etappe er en 215 km lang, litt kupert etappe. Det er noen tredje- og fjerdekategoristigninger mot slutten. Her vil noen kunne forsøke å gå i brudd, men det avhenger av hvordan etappen har utviklet seg fram til dette. Det er antageligvis ikke nok stigninger til å skape de store tidsforskjellene. Lotto Jumbo vil forsvare den gule trøyen, og vil neppe la noen få de nødvendige 40 sekunder for å ta trøyen.

I dag starter vi i Belgia, og ender i Champagne i Frankrike.

I dag lar vi øl være øl, og går til avslutningen i Champagne. Jeg starter med litt champagnemusikk, men ikke den velkjente Champagegaloppen. Jeg har valgt “Champagne of Course”, med gruppen Min Bul. Gruppen besto av Terje Rypdal på gitar og sopransax, Bjørnar Andresen bass og Espen Ruud på trommer. De spilte en ganske fri jazz. Det er bassostinatet til Bjørnar Andresen som er ryggraden i denne låten. Jeg har alltid syntes at dette er et kjemptetøft basstema, som brant seg fast da jeg hørte det for første gang for snart 50 år siden. Denne låten er 11 minutter lang, og jeg har full forståelse for at man ikke vil høre det hele. Men la den gå lenge nok til at du får basstemaet “på hjernen”.

Jeg har nylig hentet fram igjen denne platen, for å bruke et av de andre sporene som eksempel i en helt annen sammenheng. Jeg oppdaget da at den ble utgitt i 1970. Jeg hørte en del på denne platen da den kom, og jeg konstaterer at jeg da bare var 15 år gammel. Det overrasker meg at jeg som 15-åring var interessert i denne musikken, men det må jeg altså ha vært.

Men tilbake til champagne. Jeg er svak for ordspill, billige eller ikke, og lar sjelden muligheten gå fra meg. Når etappen starter i binche og ender i Epernay, vil jeg si at man ikke bør binchedrikke champagne.

De to byene Reims og Épernay blir ikke enige om hvem av dem som er den egentlige champagnehovedstaden. Jeg skal ikke ta stilling i akkurat det spørsmålet. Dagens etappe tar oss innom begge steder. Den går gjennom Reims og det viktig området for dyrking av druer, særlig Pinot Noir, Montagne de Reims, før den ender i Épernay.

Tour de France er litt frustrerende ved at de i okotber annonserer hovedtrekkene for neste års Tour. Men, i motsetning til Giro d’Italia publiserer de ikke kart over etappene samtidig. Vi vet hva som er startby og hva som er målby, og fra oversiktskartet og til dels beskrivelsen kan vi mer eller mindre presist gjette oss til hvor etappen kommer til å gå. Kartene pleier først å komme i juni det år det skal sykles. Da det ble annonsert målgang i Épernay, og start på neste etappe i Reims, ga opplegget seg nesten selv: Det måtte bli champagne fra Épernay til dagens etappe, og fra Reims i morgen. Da kartene ble publisert, og jeg kunne se mer på detaljene, ble det ikke helt slik.

Champagne produseres av tre druer. To røde: Pinot Noir og Pinot Meunier, og en hvit: Chardonnay. Pinot Noir og Chardonnay regnes som de edle av disse druene. Pinot Meunier tåler kulde bedre, og dyrkes særlig i Vallé de Marne, hvor det kan være ganske kjølig.

Fargen sitter i drueskallene. Hvis man siler vekk skallene før gjæringen, får man en hvit vin, selv om den er laget av røde druer. I Champagne er det vanlig å produsere alt som en hvit vin, både av røde og hvite druer. Vinen gjæres som en stille vin, og lagres med gjærrestene (sur lie) i minst 15 måneder, ofte lenger. Den tilsettes så litt søt druemost, og gjærer på nytt i flaskene. Det er dette som gir kullsyre og bobler i vinen. Når den er ferdig gjæret, vendes og roteres flaskene langsomt, slik at de til slutt står med toppen ned, og alle gjærrester samler seg som en propp i halsen. Denne fryses ned, flasken åpnes og proppen skytes ut, flasken etterfylles med litt most (eller kanskje vin, jeg er faktisk ikke sikker), før den korkes med den kjente champagnekorken, etiketteres og lagres ytterligere en stund, før den er klar til å sendes ut på markedet.

De fleste champagner er en cuvée, en blanding av viner laget på de tre druene. Å lage en god cuvée krever erfaring og dyktighet. Man blander stille viner, og man må kunne forutse hvordan vinen vil være etter å ha gjæret en gang til og har fått bobler, og litt høyere alkoholstyrke.

Mange av de store champagnehusene kjøper druer fra ulike drueprodusenter, og de har som mål at deres cuvée skal smake mest mulig likt fra år til år. En Moët & Chandon Brut Imperial skal smake som Moët & Chandon Brut Imperial, uavhengig av i hvilket år den er produsert. Årgangschampagne produseres bare i særlig gode år.

Vi har de senere årene sett en trend hvor drueprodusentene vil lage deres egen vin, den samme utviklingen som vi har sett i mange andre vinområder. Jeg henter er inn en uttalelse fra Olivier Jullien, en av de ledende vinprodusentene i Languedoc: Når man har gjort alt hva man kan for å dyrke druer av best mulig kvalite, da vil man ikke se at de blandes med druer fra andre produsenter. Denne trenden er mest tydelig i Côte du Bar, lenger syd i Champagne, et område vi ikke er innom i år. Men vi ser det i hele Champagne.

En vin laget bare av røde, eller svarte druer, kalles Blanc de noirs, hvis av svarte. Det kan være både Pinot Noir og Pinot Meunier, men som regel vil det være Pinot Noir. En vin laget bare av hvite druer, Chardonnay, kalles Blanc de blancs, hvit av hvite.

Siden dagens etappe går gjennom Motagne de Reims, det beste dyrkingsområdet for Pinot Noir, vil jeg denne gangen stoppe ved en Blanc de Noirs. Champagne er utmerket drikke til mat. En Blanc de Noirs kan da være et godt valg, avhengig av hva man spiser. Et kooperativ som heter Mailly, som ligger i landbyen Mailly i Montagne de Reims produserer champagne kun med druer fra Grand Crus vinmarkene i området. De har en utmerket Blanc de Noirs, som er relativt rimelig — til å være en grand crus champagne.

Når rytterne kommer inn til sentrum av Épernay, sykler de opp Avenue de Champagne, hvor de vil passere champagnehus som Moët & Candon, Perrier-Jouët, m.fl. Om jeg husker geografien riktig, tar de til høyre i rundkjøringen like før de kommer til Mercier. Selv om Mercier har en fin drikkevogn, blir det neppe noen drikkepause for rytterne her. Men vinnerlaget kan sikkert spandere et lite glass på rytterne.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2019. 2. etappe. Lagtempo i Brussel

Jeg håper ikke fallene på første etappe viser seg å bli avgjørende. Velt hører med, men så tidlige velt bør ikke være avgjørende, verken for gul eller grønn trøye. Peter Sagan fikk vist seg fram, men var ikke rask nok på de siste meterne denne gangen. Det ble som ventet ingen tidsforskjeller av betydning. De tre beste fikk sine bonussekunder, ellers er det samme tid på alle til og med 162. plass. Dylan Groenewegen ligger nærmere fem minutter bak. Men det er uten betydning for konkurransen om den grønne poengtrøyen.

Andre etappe er 27,6 km lagtempo i Brussel. Det er delte meninger om lagtempo. Jeg liker dem. Da det var lagtempo rundt Montpellier for ti år siden, så jeg etappen i TV2s “studio” i målområdet, men Dag Otto Lauritzen som personlig ekspertkommentator. Jeg lærte mye om lagtempo den gangen. Her vil det bli tidsforskjeller, slik at den som er best plassert og som sykler på det sterkeste laget, vil kunne ikle seg den gule ledertrøyen. Etappen starter inne i Brussel, og ender ved Atomium, utenfor selve byen.

Drikke blir også i dag belgisk øl. Men siden vi stort sett holder oss i og rundt Brussel, vil jeg velge en institusjon i Brussel. Puben, baren eller hva man kaller det, A La Mort Subite (Til den plutselige død), ganske nær Grand Place. De har sitt eget øl, i tillegg til mye mer. Skjønt eget? Det kommer vi tilbake til.

Puben ligger omtrent der en del bankfolk pleide å møtes ved lunsjtid for å spille et spill som de kalte “Mort Subite”, altså plutselig død. Om jeg har forstått det rett, var “Mort Subite” da det var på tide å avslutte spillet, bryte opp og gå tilbake på jobb. Da puben ble etablert, valgte de å bruke det navnet.

Jeg skrev at de blant annet har sitt eget øl, men satte et spørsmålstegn etter. Noen ganger bør man helst la være å undersøke slikt for grundig. Jeg finner ingen direkte forbindelser mellom bryggeriet og puben. Bryggeriet hevder å ha brygget øl siden 1686, lenge før puben åpnet. Men de viser til puben når de skal forklare navnet, uten at de klargjør sammenhengen. Det er kanskje nok et eksempel på at man ikke skal sjekke ihjel en god historie.

Bryggeriet Mort Subite har gjennom diverse oppkjøp, endt opp som en del av Carlsberg & Heineken gruppen, ikke akkurat det man forbinder med en pub i Brussel.

Mort Subite er øl av typen oude geuze og oude kriek lambic. Dette er villgjæret øl. De tilsetter ikke gjær i bryggeprosessen, Bryggeriet er i Sennedalen, eller Zenne, (Senne er fransk, Zenne flamsk) nær Brussel, hvor det er villgjær i luften. Dette gjæret får ølet til å gjære. Geuze er et surøl, og kriek lambic er surøl smaksatt med kirsebær. Mort Subite bruker bare kirsebær fra Belgia. Selv er jeg ikke så veldig begeistret for kirsebær, og foretrekker lambic øl smaksatt med annen frukt, som bringebær, eple eller fersken. Men akkurat et er en smaksak.

Jeg kjøpte en flaske Mort Subite lambic kriek her i Frankrike, hvor jeg er nå, og tenkte at det måtte passe fint til denne Brusseletappen. Jeg må medgi at jeg ble litt skuffet da jeg begynte å grave litt i historien, og oppdaget at dette var et øl som nå produseres av en av de store bryggerigigantene Carlsberg & Heineken, og ikke på et pubbryggeri i Brussel. På den annen side er det en type øl som bare kan brygges i et område om ikke i, så i alle fall i nærheten av Brussel, og om jeg har forstått det rett, er det fortsatt det gamle bryggeriet, selv om det har fått et gigantkonsern som eier. Så det er faktisk et øl som er stedsbundet.

Surøl, altså Geuze, er ikke mitt favorittøl. Første gang jeg smakte lambic fruktøl, ble jeg heller ikke begeistret. For det smakte ikke øl. Men her må man nullstille seg. Det innfridde ikke de forventningene jeg hadde, for jeg ventet noe som smakte øl. Men det er en frisk, ølbasert drikk med fruktsmak. Jeg synes det er en utmerket sommerdrikk.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2019. 1. etappe. En rundtur syd for Brussel

Årets Tour de France åpner med en 195,5 km lang etappe som starter og ender i Brussel. Etappen går stort sett syd for Brussel.

Belgia var, og jeg vil si fortsatt er verdens mest spennende ølland. Når jeg er litt forbeholden, så er det fordi øl ha bli mote, og man brygger ulike typer øl på så mange steder. Men Belgia har en øltradisjon som ingen andre land har. Sammenligner man øl og vin, er øl i liten grad preget av stedet hvor det er produsert, i motsetning til vin. Det er ikke uten grunn at Vinmonopolet har begynt å gruppere øl etter type, ikke etter land.

Spoler vi tiden noen hundre år tilbake, var øl dagligdrikken i land hvor det var for kaldt til å produsere vin. Vannet var ofte forurenset, og kunne være en alvorlig smittekilde. Drikkevannskandalen på Askøy var var nok liten, sammenlignet med de epidemier som i gamle dager kunne spres ved forurenset drikkevann. Det var bedre å drikke øl eller vin.

Noe man kan konstatere med dagens øltrend, er at smått ikke alltid betyr godt. Videre er det slik, det er i alle fall min vurdering, at det er grenser for hvor interessant IPA fra veldig mange små bryggerier er. De fleste er ganske like, og det er ikke uten grunn at noen har blitt mer kjente enn andre.

Det har vært hevdet om Belgia at de gjennom historien har vært invadert og okkupert av så mange, og noe av deres motstand har vært å holde fast på sine lokale tradisjoner, herunder lokale øltradisjoner.

Belgia er et delt land. Noen hevder at det ikke er ett land. Charles de Gaulle sa en gang at Belgia var funnet på av England, for å irritere Frankrike. De Gaulle sa også at det var umulig å regjere et land med mer enn 400 oster. Belgia har vist at det kan være enda vanskeligere å regjere et land med mer enn 1000 ølsorter — eller hvor mange det er. Det komme an på hvordan man teller. Belgia består av den flamskspråklige delen Flandern, og den franskspråkelige delen Wallonia. I tidligere tider var Wallonia den velstående delen. Det var der man blant annet hadde kullgruver. Men kull er ikke det som gir økonomisk aktivitet og velstand i dag, så det har langt på vei blitt Belgias rustbelte. Flandern har overtatt det økonomiske lederskapet.

I dag er det mange bryggerier med klosternavn. For mange av dem er det en lisensiering av varmerket, til et bryggeri som brygger øl i klosterets navn.  Et kjent eksempel er Grimbergen. Munker i Norbertinerklosteret litt nord for Brussel, startet å brygge øl i 1128. De ble kjent for sin gjestfrihet og for sitt øl.  Da Frankrike invaderte Belgia på slutten av 1700-tallet, stengte de klostrene. Da stanset også ølbryggingen. Senere ble klosteret gjenopprettet, men de fortsatte ikke med ølbrygging. Munkene kjøpte sitt øl fra lokale bryggerier.

I 1958 kontaktet Brouwerij Maes klosteret, og spurte om de kunne markedsføre et mørkt øl de hadde utviklet under navnet “Grimbergen”. Fram til 1978 ble ølet brygget i Waterloo. Senere ble produksjonen flyttet til Brouwerij van Alken i Alken. Maes ble overtatt av Heineken i 2008, og varemerket “Grimbergen” ble solgt til Carlsberg. Men Heineken fikk en langvarig lisens til å selge øl under navnet Grimbergen i Belgia. Øl som selges under navnet Grimbergen utenfor Belgia er brygget hos Kronenbourg i Strasbourg, ganske fjernet fra noe belgisk kloster. Når de kaller det klosterøl, “Biére d’Abbaye”, med årstallet 1128, er det en “sannhet” med betydelige modifikasjoner. På det Grimbergen-ølet jeg fra tid til annen kjøper i Frankrike, som er brygget i Stasbourg, står det: “Brassée dans la tradition de l’Abbaye”, altså “brygget i klosterets tradisjon”. Heller ikke det kan sies å være helt sant. Men skal man ha øl fra et av de store industribryggerien, som de ofte selger fra fat i puber og barer, da synes jeg at Grimbergen er blant de bedre. På franske flyplasser får man ofte valget mellom Heineken og Grimbergen, og da foretrekker jeg uten tvil Grimbergen.

AffligemBlond

Affligem er et annet “klosterøl” som ikke brygges i et kloster. Klosteret Affligem ble etablert i 1074, og ligger i dagens Belgia. Det er dokumentert at det ble brygget øl i 1129, og ølbryggingen vedvarte i noen hundre år. Uheldigvis hadde klosteret en meget strategisk beliggenhet på en høyde, som gjorde at det flere ganger ble ødelagt i kriger.  Etter den franske revolusjon, ville de franske myndigheter avskaffe den katolske kirkens makt. De stengte klostre og beslagla deres eiendom. Når man ser på hvilke eiendommer den katolske kirke og klostre hadde, ser man at det nok ikke bare var religiøse grunner til at verdslige herskere tok opp kampen med den katolske kirken og dens institusjoner. Klosteret ble stengt i 1796. I 1868 ble det som var igjen av klosteret kjøpt av noen munker, som gjenoppbygget det. I 1885 hadde de startet ølbrygging, og klosteret var gjenoppbygget i 1887. Bryggingen fortsatte til 1940, da bryggeriet led samme skjebne som en del andre bryggerier: Etter Belgias kapitulasjon, ble de tvunget til å gi fra seg kobberkjelene til den tyske okkupasjonsmakten, som trengte kobberet til sin våpenindustri.

I 1956 startet de å samarbeide med det lille, lokale bryggeriet De Smedt. I dag brygges Affligem av De Smedt, i nært samarbeid med munkene i klosteret. Klosteret eier varemerket Affligem, og må godkjenne alle endringer, nye øltyper m.m. Men bryggeriet De Smedt eies nå av Heineken, som står for markedsføring og distribusjon av Affligem.

Leffe_blond

Et av de mest kjente belgiske “klosterøl” er Leffe. Klosteret ble etablert i 1152, i nærheten av Namur i Vallonia (den franskspråklige delen av Belgia). Som i så mange andre klostre, brygget man øl, for en stor del basert på ingredienser som vokste vilt i nærheten av klosteret. Som så mange andre klostre har det blitt ødelagt og gjenoppbygget mange ganger i historien. Etter den franske revolusjonen ble klosteret ødelagt og forlatt. I 1902 kom munker tilbake til klosteret. I 1952 ble ølbryggingen gjenopptatt i samarbeid med det flamske bryggeriet Lootvoet. Bryggeriet ble senere kjøpt av Interbrew, som er en del av verdens største bryggerikonsern, Anheuser-Busch InBev, som er basert i Belgia. I dag brygges alt Leffe øl av Stella Artois i Leuven. Men Leffeklosteret får fortsatt royalty av salget.

Når vi er innom Belgia og øl, må vi innom Trappistøl. Det er et velkjent begrep for ølentusiaster. Det er øl brygget i et Trappistkloster. Trappistordenen sprang ut av Cistercienserordenen, etter at noen mente at denne var blitt for liberal. Ordenen ble stiftet av abbeden ved de franske La Trappe-klosteret i 1664. Vi kan legge til at Cistercienserordenen ble etablert i 1098 av munker som mente at Benedictinerordenen var blitt for liberal, og som ville være mer tro mot reglene fra den hellige St. Benedict. Det synes som det alltid er noen som vil være mer rettroende enn de rettroende.  Men vi skal holde oss til øl, ikke til teologi.

Trappistøl skal være brygget i et Trappistkloster, enten av munkene selv eller under deres overoppsyn. Bryggerivirksomheten skal være sekundær i forhold til klosterlivet. Det heter seg at de skal være “non profit”, og at inntektene skal gå til drift av klosteret og til veldedige formål. For meg høres det ut som en regel om hvordan et eventuelt overskudd skal benyttes, og ikke en regel om at man ikke skal drive med sikte på overskudd. Man skal også arbeide for måtehold og motarbeide alkoholmisbruk, slik sett kan det nesten høres ut som Vinmonopolet. (Og i Norge skal som kjent overskudd fra alkoholomsetning enten gå til staten eller til Avinor for å finansiere flyplasser, samt til det selskapet som har vunnet anbudet om å selge på norske flyplasser.)

Det er en lang tradisjon for ølbrygging i klostere, og Trappistklostere har brygget øl i flere hundre år. På 1900-tallet begynte mange bryggerier, som ikke hadde noen forbindelse med Trappistordenen, å selge sitt øl som Trappistøl. Trappistordenen gjorde flere forsøk på å stoppe dette, og om jeg har oppfattet det rett, vant de fram med et søksmål mot et bryggeri i Gent i 1962.

Trappistlogo

I 1997 kom åtte trappistklostere sammen og dannet Den internasjonale trappistforeningen. Det var seks belgiske, et nederlandsk og et tysk kloster. Det tyske, Mariawald, har ikke brygget øl siden 1953, så det bryr ikke vi oss om. De laget en logo, som kan brukes på Trappistprodukter, produsert i henhold til de fastsatte regler. Slik fremstår det på en måte mer som en merkeordning enn et egentlig varemerke eller opprinnelsesmerke. Det omfatter ikke bare øl, men også ost og vin. (Jeg har smakt ost fra trappistklostere, men har aldri kommet over noe vin fra noen av dem. Kanskje produserer de bare altervin til internt bruk?) Dette kunne egentlig være utgangspunkt for noen hyggelige varemerkestudier, men det får eventuelt bli til en annen gang.

Trappistøl er ikke en type øl. Så hva slags øl man brygger, varierer fra bryggeri til bryggeri. Det finnes i dag ti trappistbryggerier. Av disse er seks i Belgia, to i Nederland, et i Østerike og et i USA. De fleste forbinder det nok med belgisk øl, og det er i Belgia vi finner de mest kjente trappistbryggeriene.

Av Belgias seks Trappistbryggerier, ligger tre i Wallonia. Etappen går ikke innom noen av stedene hvor disse ligger, men vi tar dem med likevel. Trappistbryggeriene er først og fremst klostre som brygger øl. Går man på deres nettsider, vil man gjerne finne mer opplysninger om klosteraktiviteter som messer osv, og lite om ølbryggingen. Stort sett er besøkende velkommen til å delta i messer, men de tar ikke imot interesserte ølhunder i bryggeriene.

Det mest kjente, og mest kommersielle Trappistbryggeriet er Chimay. Noen har hevdet at deres ølproduksjon er så stor og kommersialisert at de ikke lenger lever opp til Trappistreglene, blant annet om overskudd m.m. Men vi som er mest opptatt av ølet, bryr oss ikke så mye om slikt. Det andre Trappistbryggeriet i Wallonia er Orval. Det tredje er Rochfort. Det ver vel verdt å prøve ølet fra alle disse bryggeriene, i tillegg til annet belgisk øl.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Les vins du Tour de France 2019. Innledning

I morgen braker det løs. Det er igjen tid for Tour de France. Noen har bemerket at det ikke ble noen vinomtaler av Giro d’Italia i år. Giro d’Italia kom i år mens jeg var i ulike innspurtsfaser for to bøker. Det var korrekturrunde for andre utgave av “Opphavsrett for begynnere”, som etter det forlaget har opplyst skal være klar i løpet av sommeren. Og jeg holder på å ferdigstille manus til “Ytringsfrihet og medieregulering”. Det siste er jeg fortsatt ikke ferdig med, men jeg satser på at jeg skal klare å håndtere ett slikt manus ved siden av vin og Tour de France, og en del annet.

Årets Tour de France starter i Belgia, med to etapper i og rundt Brussel. Så det blir først to dager med belgisk øl. Vi møter vinen med et smell på tredje etappe, som går til Epernay. Reims og Epernay må gjerne krangle om hvilken av de to som er selve champagnehovedstaden. Vi får utmerket champagne fra begge byene, og vi skal innom begge to.

Touren fortsetter til Alsace, før kursen settes mot Burgund. Dessverre er vi ikke innom de mest spennende vinområdene i Burgund. Men hvis man ikke er for kresen, skal det nok bli mulig å finne noen gode viner. Det blir Beaujolais på veien ut av Burgund.

Den 9. etappen, gjennom Massif Central, blir vanskeligere. Det er ikke mye interessant vin å finne i dette området. Kanskje vi får ta med litt ost, som kan nytes til vin på senere etapper. Vi går inn i en fase av Touren hvor det blir vanskeligere å finne fin. Det er heller ikke mye å fnne langs den 10. etappen fra Rodez til Albi. Fra Albi til Toulouse bør det være mulig å finne noe, men ikke noe veldig interessant. Deretter er det inn i Pyreneene, og der skal man lete godt for å finne noe passe interessant vin. Det blir så en tempoetappe rundt Pau. Der har vi vært mange ganger før, så det blir en gjenvisitt til vinene fra det området. Etter dette er den en kort og hektisk fjelletappe, på “bare” 117 km. Der blir det også vanskelig å finne interessant vin.

Den 15. etappen er også en fjelletappe, men den starter i alle fall i et interessant vinområde.

Etter en hviledag er det en runde rundt Nîmes. Nîmes er en interessant by, og etappen blir ekstra spektakulær ved at de skal sykle over den romerske kombinerte aqua- og viadukten Pont du Gard. Neste etappe starter herfra, men den går gjennom interessante vinområder, så vi venter ikke ved Pont du Gard på den etappen. Etter dette er det to alpeetapper, hvor touren i realiteten avgjøres. I fjellene er det som alltid vanskelig å finne vin. Men i Alpene er det en del daler hvor de produserer god vin. Jeg har ikke fått sett så nøye på disse etappene ennå.

Det hele avsluttes, tradisjonen tro, i Paris. Til finalen blir det, tradisjonen tro, champagne.

Tour de France 2019

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia