Derfor stemmer jeg Miljøpartet de Grønne @oslopartiet.

Ved siste kommuevalg og ved siste stortingsvalg stemte jeg på MDG. Det kommer jeg også til å gjøre ved høstens valg.

Jeg er en utro velger og har vært tilbakeholden med å flagge hvilke politiske partier jeg stemmer på. Jeg har aldri klart å identifisere meg med noe parti, og har aldri vært medlem av noe politisk parti.  Politisk hører jeg hjemme i et slags sentrum, som en borgerlig liberaler.

Om min hukommelse stemmer, sa Anine Kierulf en gang at hun likte frihetstanken på høyresiden, og solidaritetstanken på venstresiden. Jeg kan slutte meg til det. Og jeg kan legge til at høyresiden ganske konsekvent havner på feil side i miljøpolitikken og i utenrikspolitikken.

Jeg har sett for mange autoritære trekk på venstresiden, aller verst i Rødt og dets ymse forløpere. Jeg synes at persondyrkelsen i gamle AKP var en intellektuell selvkastrering som jeg ikke kunne støtte. Ekstra ille var det at de hadde Stalin blant sine helter. Men den nærmest religiøse persondyrkelsen var i seg selv ille nok, uansett hvilke politiske avguder de dyrket.

Det gamle skillet mellom høyre og venstre, eller rødt og blått om vi holder oss til en fargeskala, har mistet sin betydning. Det viktige skillet i dag går mellom grønt på den ene siden, og grått/svart på den andre. Høyre, FrP og Arbedierpartiet har til nå stått samlet i den gråsvarte alliansen. Ved å bli med i H/FrP-regjeringen, har også Venstre og KrF flyttet inn der. Disse er mest opptatt av at vi skal ha det komfortabelt når vi styrer mot undergangen, ikke at vi skal hindre undergangen. For Arbeiderpartiet gjelder det på riksplan. I Oslo har de blitt ganske grønne.

I de årene jeg har hatt stemmerett har jeg stemt på SV, Arbeiderpartiet, Venstre og MDG, om jeg husker rett. Jeg har nok også vurdert Høyre ved kommunevalg, men jeg tror ikke at jeg noen gang har stemt på dem. Da valget i Oslo sto mellom Erling Lae og Rune Gerhardsen som byrådsleder, foretrakk jeg klart Erling Lae. Jeg tror likevel ikke det fikk meg til å stemme på Høyre.

Jeg har noen ganger stemt Venstre. I Oslopolitikken synes jeg at Guri Melby gjorde en utmerket jobb som byråd for bymilø og samferdsel. Hennes og Venstres store problem var at de var juniorpartner i et Høyredominert byråd. Nå har Venstre valgt å gå til sengs med FrP, og jeg kan ikke støtte noen som i praksis er garantist for FrP i regjering, eller byråd. Det Venstre jeg en gang stemte på, finnes ikke lenger.

Jeg er skeptisk til “ensakspartier”, som lenge gjorde at jeg ikke vurderte MDG som et alternativ. Men når den ene, og altoverskyggende saken handler om å sikre vår fremtidige eksistens, da kan ikke MDG regnes som andre ensakspartier, eller “protestpartier” som en av de politiske kommentatorene som NRK hadde hentet inn, karakteriserte dem som.

Jeg synes det sittende byrådet har gjort en utmerket jobb. De har ertet på seg mange. Det gjør man hvis man vil noe, og ikke er en politisk værhane som styrer politikken i den retning valgvinden til enhver tid tilsynelatende blåser. Oslo har i mer enn 40 år hatt planer for å legge bedre til rette for sykling i Oslo. Men planene har aldri blitt gjennomført. Det skyldes først og fremst manglende vilje og politisk feighet fra tidligere byråd. Straks noen bilister har begynt å tute med bilhornene, har de lagt seg flate og latt bilistene få viljen sin. Dagens byråd gjennomfører.

Miljø og klima er tidens viktigste sak. Det hjelper lite om de spiller flott musikk på dekk når båten går ned. Jeg har ingen tro på at MDG skal bli så stort at de får gjennomslag på alle politikkområder, og dermed bli avkledd på alle de områder hvor de ikke har noen politikk. De vil kunne påvirke norsk politikk, også den politikk de andre partiene fører i en mer miljøvennlig retning. Det blir litt som når FrP har fått de andre partiene, ikke minst Arbeiderpartiet, til å konkurrere om å ha en mest mulig umenneskelig innvandringspolitikk.

Gro Harlem Brundtland sa en gang at hun hadde fått dette rådet, jeg husker ikke om det var fra sin mor eller mormor: Gi deg i de små sakene, men aldri i de store. Mitt inntrykk er at MDG har opptrådt slik som koalisjonspartner. De er kompromissløse i miljøsaker, og ganske kompromissvillige i andre saker. Det er et slikt parti Norge trenger, både på lokalplan og riksplan.

Høsten 2018 hadde Dagens Næringsliv en serie på ti lederartikler om klimatiltak. Jeg tar inn en twittermelding fra Kritian Vea:

“Veldig stilig med @DN_no og deres #10tiltak. Litt som å se 2013-programmet til @partiet i reprise, og at finansavisene skriver slikt kaller jeg et solid gjennomslag for grønn tenking. 🙂 Takk @kjetilba & Co. “

Da byrådsforhandlingene i Oslo startet etter valget 2015, var jeg en smule bekymret for hvordan de unge og uerfarne politikerne i MDG skulle klare seg i forhandlinger med politiske ringrever som Raymond Johansen og Marianne Borgen. Men enten har MDGs folk vært bedre forhandlere enn hva jeg hadde ventet, eller AP og SV ønsket ikke å overkjøre sin nye samarbeidspartner. Kanskje var det en kombinasjon av begge deler.

Den alltid smilende, men unge og uerfarne Lan Marie Nguyen Berg så jeg på som et svakt kort, da byrådskabalen ble presentert. Her tok jeg feil. Det er ikke ofte man ser at en person så til de grader vokser med oppgaven. I dag fremstår Lan som en politisk stjerne.

Byrådet har fått til mye. Det er et bedre kollektivtilbud (som jeg i liten grad benytter meg av), og det blir stadig bedre å sykle i denne byen — selv om det gjenstår mye. Luften har blitt renere.

Endringer skjer ikke uten protester, heller ikke endringer til det bedre. Jeg bor på Frogner. Her har en høyrøstet gruppe som mener det viktigste for bymiljøet er at folk kan parkere bilene sine i gatene, gjort alt de kan for å hindre bedre tilrettelegging for å sykle. De har en tapt sak. De har endt i det parodiske, ved å henvende seg til by- og riksantikvaren, for nærmest å frede gateparkeringen som om det skulle være noe verneverdig. At de bygger sin sak på feil faktum, bør ikke overraske noen.

Biltilhengerne har en tapt sak. Deres protester er som et skramlende ekko fra røykernes protester mot at de ikke lenger skulle kunne få plage andre med sin røyking, da man for 15 år siden opphevet dispensasjonen som gjorde det tillatt å røyke på utesteder. Hvem ønsker røyken tilbake? Er det noen som ønsker bilene tilbake til de deler av byen hvor man har klart å bli kvitt dem? Det finnes sikkert noen, men de er heldigvis forsvinnende få. Det er neppe mange som ønsker seg tilbake til den gang man kjørte og parkerte biler i Folketeaterpassasjen.

I Madrid gikk høyresiden til valg bl.a. på å fjerne restriksjonene på å kjøre bil i sentrum. De vant valget, men tapte saken. Nå har de gitt opp å skulle tillate bilkjøring i sentrum av byen. Folk vil ganske enkelt ikke ha det. Joda, det er folk i FB-gruppen “Ja til bilen i Oslo”, som drømmer om å kunne kjøre bil inn til Oslo. De fleste av dem bor ikke i byen.

Hvis vi ser oss om i verden, ser vi det samme de fleste steder: Adgangen til å kjøre bil i de større byene begrenses, og det legges til rette for kollektivtrafikk, sykling og gange. Vi begynner også å se at god tilrettelegging for syklende og gående får betydning for eiendomsprisene. Et trygt og godt utemiljø, ikke minst for barn og eldre, betyr langt mer enn at man kan kjøre og parkere bilen i gaten.

I de senere månedene har antibompengeaktivistene dukket opp. Medier og flere partier har kastet seg på, og det fremstilles som om den store krisen er at noen må betale bompenger for å kjøre bil. NRK har åpenbart på forhånd bestemt seg for at det skal være den viktigste saken i valgkampen. Det er, om man skal tro den oppmerksomhet det får, en langt større krise enn at vi er i ferd med å begå et kollektivt selvmord ved å ødelegge den kloden vi lever på, og dermed vårt livsgrunnlag. Det er ikke krise for noen andre enn FrP, som har tapt enda en sak som kanskje kunne ha vunnet noen stemmer.

Motkreftene har pekt ut MDG, og særlig Lan Marie som hovedfienden. De gir MDG og Lan Marie skylden for det de ikke liker. På denne måten har de gitt MDG og Lan Marie æren for mye av det som et samlet byråd har stått bak, og som folk faktisk liker. Det har MDG uten tvil tjent på. Det er den samme dynamikken som vi har sett hver gang Arbeiderpartiet har utpekt FrP til hovedmotstander, og dermed har bidratt til å gi FrP mye ufortjent oppmerksomhet. Det er ingen overraskelse at MDG går sterkt fram, og Arbeiderpartiet går tilbake også i Oslo. Motstanderne har fått byrådet til å se ut som et MDG-byråd, noe det faktisk ikke er. Det er heller ikke lett å se at Arbeiderpartiet på riksplan og Arbeiderpartiet i Oslo ikke er det samme. Det blir neppe lettere når rikspolitikerne skal ut og svinge seg i kommunevalgkampen.

Man kunne ha ønsket at mye hadde gått fortere og at man hadde kommet mye lenger. Man kunne også ønske at det så ofte roste kommunale selvstyret kunne omfatte at Oslo skulle kunne få bestemme mer selv, uten å bli sabotert at en regjering som ikke liker at AP, MDG og SV lykkes i Oslo.

Til tross for det: Det er særlig i to saker blant de jeg er opptatt av, hvor byrådet og MDG har skuffet stort:

  1. De hindret bygging av den ferdig regulerte, planlagte og vedtatte sykkelveien til Bygdøy. Fortsatt prioriteres bilistene på veien til dette viktige friluftsområdet. Hvordan MDG kan forsvare dette, er for meg en gåte.
Det burde selvsagt vært lagt til rette for å sykle til Bygdøy, ikke bare kjøre bil. Her har MDG skuffet stort.

2. Den totale mange på håndheving av at det er All stans forbudt i sykkelfelt. Her har Bymiljøetaten sviktet totalt, og det er nærest fritt fram for å parkere her.

Sykkelfeltet i Elisnbergeien er blokkert av parkerte biler. Dette må byrådet ta tak i, ellers er sykkelfeltene verdiløse. Bilistene som har parkert tvinger tvinger syklisten ut i kjørefeltet, mot kjøreretningen.

Bymlijøetaten hører under Lan Marie Nguyen Berg og nå hennes vikar Arild Hermstads ansvarsområde. Her må politikerne demonstrere at også Bymiljøetaten er underlagt politisk styring, og kreve nulltoleranse mot parkering i sykkelfelt. All stans forbudt betyr faktisk all stans forbudt. Det er ikke tillatt å stoppe for av- og pålesseing, for av og påstigning, og andre “skal bare” stopp. Det spiller heller ingen rolle om det sitter folk i bilen eller ikke. I dag risikerer disse “skal bare”-bilistene stort sett ikke annet enn litt tilsnakk. Skriv ut gebyrer med en gang, og tau dem gjerne bort. På Løren har sykkelfelt vært okkupert til langtidsparkering, uten at Bymiljøetaten har reagert. Det er en skandale. Dette er noe vi kommer til å følge med på om byrådet (forhåpentligvis) får fornyet tillit.

Kommentarer om Oslovalget 2019

 

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.