Jeg har allerede flagget at jeg har stemt MDG ved dette kommunevalget, som jeg også gjorde ved forrige kommunevalg. Så det bør ikke overraske at jeg liker partiets sykkelpolitikk. Jeg er ikke alene om å ønske at MDG fortsatt skal prege oslopolitikken. På den siste meningsmålingen som er offentliggjort for Oslo, er MDG byens tredjestørste parti, med 15,2% oppslutning. FrP ligger på ynkelige 2,9%, og er til og med mindre enn Senterpartiet.

Om jeg kort skal sammenfatte hvorfor jeg har landet på at MDG er det beste alternativet, så er det enkelt: De har levert. De har satt sitt preg på byrådet, og endelig har det blitt litt fart i sykkelsatsingen i Oslo. MDG har nok fått en vel stor del av æren, noen vil si skylden for den politikken som føres. Men til forskjell fra det forrige byrådet, så ser det nå ut til at byrådet står helhjertet bak sykkelpolitikken. Jeg hadde inntrykk av at Guri Melby måtte kjempe mer med motstand i eget byråd i forrige periode. Jeg vil ganske enkelt at Oslo skal holde stø kurs, og at MDG fortsatt skal prege politikken.

Jeg støtter MDG fordi miljø- og klima er den viktigste saken i vår tid. Den burde ha vært det i vår nære fortid, og den vil i enda større grad måtte være det i den relativt nære fremtiden. Det handler ganske enkelt om å overleve. Jeg har ikke satt meg grundig inn i MDGs politikk på andre områder, som også er viktige.

Continue reading Oslovalget 2019: Miljøpartiet de grønne, MDG. De har vist at de leverer →

Ved siste kommuevalg og ved siste stortingsvalg stemte jeg på MDG. Det kommer jeg også til å gjøre ved høstens valg.

Jeg er en utro velger og har vært tilbakeholden med å flagge hvilke politiske partier jeg stemmer på. Jeg har aldri klart å identifisere meg med noe parti, og har aldri vært medlem av noe politisk parti.  Politisk hører jeg hjemme i et slags sentrum, som en borgerlig liberaler.

Om min hukommelse stemmer, sa Anine Kierulf en gang at hun likte frihetstanken på høyresiden, og solidaritetstanken på venstresiden. Jeg kan slutte meg til det. Og jeg kan legge til at høyresiden ganske konsekvent havner på feil side i miljøpolitikken og i utenrikspolitikken.

Jeg har sett for mange autoritære trekk på venstresiden, aller verst i Rødt og dets ymse forløpere. Jeg synes at persondyrkelsen i gamle AKP var en intellektuell selvkastrering som jeg ikke kunne støtte. Ekstra ille var det at de hadde Stalin blant sine helter. Men den nærmest religiøse persondyrkelsen var i seg selv ille nok, uansett hvilke politiske avguder de dyrket.

Det gamle skillet mellom høyre og venstre, eller rødt og blått om vi holder oss til en fargeskala, har mistet sin betydning. Det viktige skillet i dag går mellom grønt på den ene siden, og grått/svart på den andre. Høyre, FrP og Arbedierpartiet har til nå stått samlet i den gråsvarte alliansen. Ved å bli med i H/FrP-regjeringen, har også Venstre og KrF flyttet inn der. Disse er mest opptatt av at vi skal ha det komfortabelt når vi styrer mot undergangen, ikke at vi skal hindre undergangen. For Arbeiderpartiet gjelder det på riksplan. I Oslo har de blitt ganske grønne.

Continue reading Derfor stemmer jeg Miljøpartet de Grønne @oslopartiet. →