Kristiansand tingrett avsa 3. september 2019 en dom hvor tre nynazister og medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen til bøter for å ha hengt opp flagg med hakekorssymbol samt bannere med hakekorssymbol og påskriften ‘Vi er tilbake!’. For at noen skal kunne dømmes til straff, må det være en lovbestemmelse som sier at den aktuelle handlingen er straffbar. De ble dømt for overtredelse av strl § 185, om hatefulle ytringer. Denne lyder:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Dette er en bestemmelse som rammer ytringer, og den må ses i sammenheng med ytringsfriheten som er slått fast i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 10. Også de som har ekstreme meninger som de fleste av oss sterkt misliker og tar avstand fra har ytrings- og organisasjonsfrihet. Førstvoterende i Høyesterett i plenumsdommen i Hvit valgallianse, Rt-1997-1821, sier, som talsperson for flertallet:

«Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det påpekes at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.»

Bruk av symboler er ytringer, og kan straffes etter bestemmelsen, dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. I dommen siteres fra forarbeidene til en endring i den tidligere strl § 135a, da symbolbruk ble tatt inn i bestemmelsen.

” (…) Typiske eksempler på symboler som ofte vil være i strid med § 135 a, er hakekors og Hitler-hilsen.

Hvorvidt bruken av et symbol vil være straffbar, vil bero på om de øvrige vilkår i § 135 a er oppfylt. Det avgjørende vil altså være om symbolbruken er i strid med vilkårene i § 135 a. Dette må vurderes konkret i hvert tilfelle ut fra hvilken kontekst symbolene er brukt i, og i forhold til hvordan allmennheten oppfatter symbolbruken.”

Det er ikke noe generelt forbud mot å bruke nazisymboler i Norge. I plenumsdommen om Boot Boys, Rt-2002-1618, sier førstvoterende, som talsperson for flertallet:

“I sin alminnelighet kan tilslutning til nazistisk ideologi ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper.”

Denne dommen fikk sterk kritikk, blant annet av FNs rasediskrimineringskomité, som konkluderte med at dommen var i strid med rasediskrimineringskonvensjonen art 4 og 4. Ved revisjonen av Grl 100 i 2004 og i forarbeidene til dagens straffelov og § 185, sies at denne dommen ikke lenger er uttrykk for gjeldende rett.

“På bakgrunn av de lovendringene som nylig er gjennomført, legger departementet til grunn at utfallet av Rt-2002-1618 (Sjølie-saken) ville ha blitt et annet nå, og at avgjørelsen ikke lenger gir uttrykk for gjeldende rett på dette området. “

Men det sies ikke noe mer presist på hvilke punkter man distanserer seg fra denne dommen. Jeg finner ikke holdepunkter for å konkludere med at tilslutning til, og å gi uttrykk for nazistisk ideologi, nå skal rammes av bestemmelsen.

Jeg legger også til at organisasjons- og demonstrasjonsfriheten nå er grunnlovsfestet i Grl § 101, som lyder:

«Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier.

Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.»

Denne retten gjelder også for nynazister og andre som bekjenner seg til ideologier vi misliker og tar avstand fra. Nå kan det legges til at nynazistiske grupper ofte opptrer voldelig. Av de tre som ble dømt i denne saken, er en tidligere dømt for vold, og alle tre er tidligere bøtlagt for overtredelse av våpenloven. I Vigriddommen, Rt-2007-1807, kom det fram at medlemmene fikk kamp- og våpentrening. Nynazistiske organisasjoner fremstår ofte som voldsgrupper som opptrer under dekke av å være politiske organisasjoner, og voldsgrupper har ikke noe grunnlovsvern. Går vi tilbake til saken om Hvit valgallianse, Rt-1997-1821, ble det gitt uttrykk for ekstreme synspunkter, synspunkter som tok til orde for grove integritetskrenkelser mot folkegrupper. Men den organisasjonen eller dens representanter var ikke tiltalt for voldsbruk eller andre ulovlige handlinger.

For at noen skal kunne straffes etter strl § 185, må man

“… true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.”

Å fremme en ideologi som mange mer generelt vil oppfatte som truende, rammes ikke av bestemmelsen. Om den konkrete anvendelsen av dette straffebudet, skriver retten:

“Retten er ikke i tvil om at det nører opp under den nazistiske ideologien om en rasebasert nasjonalisme og jødehat, rammes. Flaggheisingen gir klare hentydninger til krigen og forfølgelsen av minoriteter og folkegrupper, og retten anser det utvilsomt at det er slik allmennheten vil oppfatte disse Ytringene.”

Det er som nevnt uklart hvor stor vekt man i dag kan legge på plenumsdommen om Boot Boys, Rt-2002-1618. Men den rettspraksis som finnes, tilsier at å slutte seg til å gi uttrykk for nynazistiske synspunkter ikke i seg selv rammes av strl § 185.

Retten skriver at det er “åpenbart” at handlingene rammes av § 185. Det er jeg ikke enig i. I de saker hvor folk har blitt dømt, har det vært mer konkrete holdepunkter for oppfordring til eller forsvar av utryddelse av jøder. Det er ikke holdepunkter i dommen for å si at de dømte har gjort dette. Dette problematiseres ikke, og det er særlig på dette punktet dommen er svakt begrunnet.