Den 12. november kommer ankesaken mot “Mosseveimannen”, han som ble bøtlagt for å følge trafikkreglene, opp for Borgarting lagmannsrett. Som kjent ble “Mosseveimannen” frikjent i Oslo tingrett. Saken burde aldri vært reist. Borgerting lagmannsrett burde ha avvist anken, og det vil være en skandale om han skulle bli dømt i lagmannsretten.

Trafikkreglene har jeg redegjort for i kommentarer før og etter tingrettens avgjørelse: Frifinnelse i sak om sykling i kollektivfelt #kollektivfelt #mosseveimannen #sykkelbot. Denne gangen skal jeg ta opp et mer prinsipielt strafferettslig spørsmål, om krav til lovhjemmel for å idømme straff. Det er et spørsmål som burde ha fått politijuristene til å arkivere politibetjentens anmeldelse der den hører hjemme: I papirkurven. Å straffe “Mosseveimannen” for å sykle i henhold til trafikkreglene vil være grunnlovstridig og i strid med menneskerettighetene.

Grunnloven § 96, første ledd, lyder:

“Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.”

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 7 nr 1, lyder:

“Ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnlatelse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått. Heller ikke skal en strengere straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straffbare handling ble begått.”

Hvis noen skal straffes, herunder bøtlegges, kreves det lovhjemmel. Det er ikke tilstrekkelig at det finnes en eller annen lovhjemmel som man kanskje kan hekte det på. Det kreves klar lovhjemmel. Lovbestemmelsen skal angi på en klar måte at den aktuelle handlingen er straffbar. Uansett hvor straffverdig retten måtte mene at handlingen måtte være, så skal den frikjenne hvis det ikke finnes en tilstrekkelig klar lovhjemmel.

Continue reading Hvorfor politiet ikke bør vinne ankesaken mot “Mosseveimannen” →