Hvorfor politiet ikke bør vinne ankesaken mot “Mosseveimannen”

Den 12. novem­ber kom­mer anke­sa­ken mot “Mosse­vei­man­nen”, han som ble bøt­lagt for å føl­ge tra­fikk­reg­le­ne, opp for Bor­gar­ting lag­manns­rett. Som kjent ble “Mosse­vei­man­nen” fri­kjent i Oslo ting­rett. Saken bur­de ald­ri vært reist. Bor­ger­ting lag­manns­rett bur­de ha avvist anken, og det vil være en skan­da­le om han skul­le bli dømt i lag­manns­ret­ten.

Tra­fikk­reg­le­ne har jeg rede­gjort for i kom­men­ta­rer før og etter ting­ret­tens avgjø­rel­se: Fri­fin­nel­se i sak om syk­ling i kol­lek­tiv­felt #kol­lek­tiv­felt #mosse­vei­man­nen #syk­kel­bot. Den­ne gan­gen skal jeg ta opp et mer prin­si­pi­elt straffe­retts­lig spørs­mål, om krav til lov­hjem­mel for å idøm­me straff. Det er et spørs­mål som bur­de ha fått politi­ju­ris­te­ne til å arki­ve­re politi­be­tjen­tens anmel­del­se der den hører hjem­me: I papir­kur­ven. Å straf­fe “Mosse­vei­man­nen” for å syk­le i hen­hold til tra­fikk­reg­le­ne vil være grunn­lov­stri­dig og i strid med men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Grunn­lo­ven § 96, førs­te ledd, lyder:

Ingen kan døm­mes uten etter lov eller straf­fes uten etter dom.”

Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) art 7 nr 1, lyder:

“Ingen skal bli fun­net skyl­dig i en straff­bar hand­ling på grunn av noen gjer­ning eller unn­la­tel­se som ikke utgjor­de en straff­bar hand­ling etter nasjo­nal eller inter­na­sjo­nal rett på den tid da den ble begått. Hel­ler ikke skal en stren­ge­re straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straff­ba­re hand­ling ble begått.”

Hvis noen skal straf­fes, her­under bøt­leg­ges, kre­ves det lov­hjem­mel. Det er ikke til­strek­ke­lig at det fin­nes en eller annen lov­hjem­mel som man kan­skje kan hek­te det på. Det kre­ves klar lov­hjem­mel. Lov­be­stem­mel­sen skal angi på en klar måte at den aktu­el­le hand­lin­gen er straff­bar. Uan­sett hvor straff­ver­dig ret­ten måt­te mene at hand­lin­gen måt­te være, så skal den fri­kjen­ne hvis det ikke fin­nes en til­strek­ke­lig klar lov­hjem­mel.

Den klas­sis­ke saken om det­te er Tele­fjonsji­kane­dom­men, Rt-1952–989. En per­son ring­te gjen­tat­te gan­ger på sji­ka­ne­ren­de vis til en annen. Ingen av de dagjel­den­de straffe­be­stem­mel­ser ram­met for­hol­det. Høy­este­rett uttal­te at det bur­de vært straff­bart, men at ingen av de eksis­te­ren­de straffe­be­stem­mel­se­ne omfat­tet sli­ke for­hold, slik at han måt­te fri­fin­nes. Det ble sene­re ved­tatt en lov som gjor­de det­te straff­bart, så i dag er det­te straff­bart. Men det føl­ger av Grunn­lo­ven § 97 at ingen lov kan gis til­bake­vir­ken­de kraft. Det må ha vært en lov som var i kraft på det tids­punk­tet hand­lin­gen skjed­de.

Det­te kra­vet om lov­hjem­mel er pre­si­sert slik i Rt-2012–313, avsnitt 29:

«Det er uan­sett ikke avgjø­ren­de hva lov­gi­ver måt­te ha ment, når en even­tu­ell lov­gi­ver­in­ten­sjon ikke har kom­met tyde­lig til uttrykk i loven. Jeg viser til lov­s­kra­vet i Grunn­lo­ven § 96 og i EMK artik­kel 7, slik det­te er for­stått blant annet i Rt-2011–469. Av sær­lig inter­es­se er avsnitt 9 og 12 i dom­men, hvor det frem­he­ves at straff­bar­he­ten må føl­ge av loven, og at mang­len­de støt­te i ord­ly­den ikke avhjel­pes ved at for­hol­det er klart straff­ver­dig, og at lov­gi­ver utvil­somt øns­ket å ram­me det.»

Kra­vet om klar lov­hjem­mel ble utdy­pet i HR-2016–1458‑A hvor først­vo­te­ren­de skri­ver i en enstem­mig dom:

«Før jeg går inn på det­te lov­tolk­nings­spørs­må­let, min­ner jeg om lov­kra­vet i straffe­ret­ten, slik det­te føl­ger av Grunn­lo­ven § 96 og Den euro­pe­is­ke men­neske­retts­kon­ven­sjon artik­kel 7. Det­te omfat­ter dels et krav om at straffe­bu­de­ne utfor­mes til­strek­ke­lig pre­sist til å gi nød­ven­dig vei­led­ning om gren­sen mel­lom rett og galt på det aktu­el­le områ­det, og dels en instruks om at dom­sto­le­ne ved tolk­nin­gen og anven­del­sen av straffe­be­stem­mel­ser må påse at straff­an­svar ikke ileg­ges utover de situa­sjo­ner som selve ord­ly­den i straffe­bu­det dek­ker. Jeg viser spe­si­elt til Rt-2009–780 avsnitt 20–21 (deri­vat), Rt-2011–469 avsnitt 9 (mis­hand­ling av tid­li­ge­re sam­bo­er), Rt-2012–313 avsnitt 29 (grov «selv­vas­king»), Rt-2012–752 avsnitt 26 (heli­kop­ter­lan­ding), Rt-2012–1211 avsnitt 18 og 22 (inter­nett­blogg) og Rt-2014–238 avsnitt 15–19 (hønse­kauk). Den for­stå­el­sen av lov­kra­vet som lig­ger til grunn for dis­se dom­me­ne, ute­luk­ker også straff per ana­lo­gi – alt­så med den begrun­nel­se at det for­hol­det som er til pådøm­mel­se, har så sto­re lik­hets­trekk med det som omfat­tes av et straffe­bud, at det bør bedøm­mes likt.»

For­mu­le­rin­gen i Rt-2012–313 “Det er uan­sett ikke avgjø­ren­de hva lov­gi­ver måt­te ha ment, når en even­tu­ell lov­gi­ver­in­ten­sjon ikke har kom­met tyde­lig til uttrykk i loven”, må for­stås slik at det ikke er til­strek­ke­lig at straff­ver­dig­het og straff­bar­het kom­mer til uttrykk i lovens for­ar­bei­der, og ikke i selve lov­teks­ten. I vei­tra­fikk­ret­ten er veg­tra­fikk­lo­ven den over­ord­ne­de loven.

De fles­te hand­lings­nor­mer for hvor­dan vi skal opp­tre i tra­fik­ken, er angitt i tra­fikk­reg­le­ne, som er en for­skrift fast­satt i med­hold av veg­tra­fikk­lo­ven § 4. Bestem­mel­sen om straff står i § 31, og hoved­be­stem­mel­sen er i førs­te ledd, førs­te punkt­um:

Den som for­sett­lig eller uakt­somt over­trer bestem­mel­ser gitt i eller i med­hold av den­ne lov, straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år, der­som for­hol­det ikke går inn under stren­ge­re straffe­bud.”

Tra­fikk­reg­le­ne er gitt i med­hold av veg­tra­fikk­lo­ven, slik at for­sett­lig eller uakt­som over­tre­del­se av tra­fikk­reg­le­ne straf­fes med bøter eller med feng­sel inn­til ett år. Men når det gjel­der hand­lings­nor­mer i loven eller i tra­fikk­reg­le­ne, må de være til­strek­ke­lig kla­re. Som det ble sagt av Høy­este­rett i HR-2016–1458‑A, må de:

utfor­mes til­strek­ke­lig pre­sist til å gi nød­ven­dig vei­led­ning om gren­sen mel­lom rett og galt på det aktu­el­le områ­det, og dels en instruks om at dom­sto­le­ne ved tolk­nin­gen og anven­del­sen av straffe­be­stem­mel­ser må påse at straff­an­svar ikke ileg­ges utover de situa­sjo­ner som selve ord­ly­den i straffe­bu­det dek­ker.”

Poli­ti­ets argu­men­ta­sjon er at “Mosse­vei­man­nen” ikke opp­tråd­te til­strek­ke­lig hen­syns­fullt da han valg­te å syk­le i kol­lek­tiv­fel­tet, og at han der­for opp­tråd­te i strid med veg­tra­fikk­lo­ven § 3, førs­te ledd, som lyder:

Enhver skal fer­des hen­syns­fullt og være akt­på­gi­ven­de og var­som så det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ska­de og slik at annen tra­fikk ikke unø­dig blir hind­ret eller for­styr­ret. ”

Mosse­vei­man­nen” opp­tråd­te ikke til­strek­ke­lig hen­syns­fullt, og hind­ret unø­dig annen tra­fikk, mener poli­ti­et. Og for poli­ti­et er trafikk=biltrafikk. Bilis­te­ne som for poli­ti­et er tra­fik­kens brahmi­ne­re, skal ikke hind­res — i alle fall ikke av tra­fik­kens paria­kas­te: Syk­lis­te­ne. Jeg har rede­gjort for veg­tra­fikk­lo­ven § 3 og retts­prak­sis om den­ne i min kom­men­tar til ting­ret­tens dom: Fri­fin­nel­se i sak om syk­ling i kol­lek­tiv­felt #kol­lek­tiv­felt #mosse­vei­man­nen #syk­kel­bot. Jeg gjen­tar der­for ikke den­ne nå. Men nev­ner kort føl­gen­de:

De fles­te saker hvor noen har blitt dømt for brudd på veg­tra­fikk­lo­ven § 3 har vært påkjørs­ler hvor and­re har blitt drept eller påført ska­de. Ret­ten har i de til­fel­le­ne valgt den mid­le­re bestem­mel­sen i veg­tra­fikk­lo­ven § 3, frem­for de mer alvor­li­ge straffe­be­stem­mel­se­ne i straffe­lo­ven om uakt­som kropps­ska­pe, eller uakt­somt å for­vol­de en annens død. Det har i de til­fel­le­ne ikke vært tvil om at det har vært straffe­be­stem­mel­ser som har gjort hand­li­ge­ne straff­ba­re. Det skal også gans­ke mye til for at noen skal kun­ne døm­mes for unø­dig å ha hind­ret annen tra­fikk.

Mosse­vei­man­nen” holdt seg til den kla­re hand­lings­nor­men i tra­fikk­reg­le­ne § 5 nr 2:

Kjø­ring i kol­lek­tiv­felt og sam­bruks­felt er bare til­latt som angitt på offent­lig tra­fikk­skilt. Like­vel kan elekt­risk eller hydro­gen­dre­vet motor­vogn, tohjuls motor­syk­kel uten side­vogn, tohjuls moped, syk­kel [min uth] eller uni­for­mert utryk­ning­s­kjøre­tøy nyt­te sli­ke felt.”

Det den­ne politi­be­tjen­ten åpen­bart mener, og som poli­ti­et har kas­tet bort res­sur­ser på å for­føl­ge i retts­ap­pa­ra­tet, er at det akku­rat på det tids­punk­tet, i den aktu­el­le tra­fikk­si­tua­sjo­nen ikke var til­strek­ke­lig hen­syns­fullt å føl­ge tra­fikk­reg­le­nes kla­re bestem­mel­se. Hvis det had­de vært noe som helst tak i de politi­ju­ris­te­ne som hånd­ter­te den saken, skul­le anmel­del­sen ha vært hen­lagt som “intet straff­bart for­hold”.

For oss som fulg­te saken i ting­ret­ten, var det åpen­bart at admi­ni­stra­tor ikke lik­te syk­lis­ter, og hun var gans­ke fiendt­lig inn­stilt. Så det kom ikke som noen over­ras­kel­se at hun stem­te for at “Mosse­vei­man­nen” skul­le bøt­leg­ges, mens med­dom­mer­ne for en gangs skyld had­de bed­re gang­syn og vil­le fri­fin­ne.

Politi­be­tjen­ten fikk, som vit­ne i ting­ret­ten, bru­ke lang tid på å belæ­re ret­ten om veg­tra­fikk­lo­ven § 3. Det­te bur­de admi­ni­stra­tor ha avskå­ret. Vit­nets opp­ga­ve er å bidra til å klar­leg­ge de fak­tis­ke for­hold, ikke å kom­me med retts­be­læ­rin­ger. De retts­li­ge vur­de­rin­ge­ne er det advo­ka­te­ne som frem­fø­rer i sine pro­se­dy­rer, og ret­ten skal selv­sten­dig vur­de­re de retts­li­ge spørs­mål. Om politi­be­tjen­ten skul­le kom­me med til­sva­ren­de utleg­nin­ger i lag­manns­ret­ten, får vi håpe det er en mer oppe­gå­en­de og mind­re syk­list­fiendt­lig admi­ni­stra­tor, som stop­per det. Eller for­sva­rer bør be ret­ten se bort fra den­ne del av vitne­pro­vet, da en politi­be­tjents lek­manns­syns­punk­ter om retts­spørs­mål ikke har noen vekt.

Politi­be­tjen­ten kom også med en gans­ke menings­løs argu­men­ta­sjon om hvor mye en følge­for­sin­kel­se kun­ne kos­te. Men rea­li­te­ten her var at bus­sen som var bak syk­lis­ten kan­skje tok igjen køen av elbi­ler og kom inn på sin sam­me plass i køen, kan­skje 10–15 sekun­der sene­re enn hva den ellers had­de gjort. Politi­be­tjen­ten for­tal­te også at han stan­set tra­fik­ken i beg­ge ret­nin­ger for å ta noen bil­der som han la fram for ret­ten. Hvis han gjen­tar det­te for lag­manns­ret­ten, håper jeg han får spørs­mål om, med utgangs­punkt i hans egne reson­ne­men­ter om følge­for­sin­kel­ser, hvor mye det kos­tet sam­fun­net at han stan­set tra­fik­ken for å ta dis­se bil­de­ne.

Den­ne syk­kel­fiendt­li­ge politi­be­tjen­ten står selv­sagt fritt til å mene at det ikke er hen­syns­fullt å syk­le på vei hvor det kjø­rer biler, og at en som syk­ler all­tid unø­dig hind­rer de hel­li­ge bilis­te­ne. Akku­rat som and­re kan mene at bilis­te­ne har å føl­ge hoved­re­ge­len om fart i veg­tra­fikk­lo­ven § 6 førs­te ledd:

Fører av kjøre­tøy skal avpas­se far­ten etter sted, føre‑, sikt- og tra­fikk­for­hol­de­ne slik at det ikke kan opp­stå fare eller vol­des ulem­pe for and­re, og slik at annen tra­fikk blir minst mulig hind­ret eller for­styr­ret. Føre­ren skal all­tid ha fullt herre­døm­me over kjøre­tøy­et. ”

Det som er angitt som farts­gren­se er høy­es­te lov­li­ge fart der­som for­hol­de­ne ellers til­la­ter en slik has­tig­het. Blant de tra­fikk­for­hold det skal tas hen­syn til, er at folk syk­ler på vei­en. Det er ikke slik som poli­ti­et synes å mene, at folk som ifø­rer seg en diger blikk­boks på et par tonn er vik­ti­ge­re og mer ver­di­ful­le enn folk som kom­mer seg fram på bed­re måter.

Uan­sett: Veg­tra­fikk­lo­ven § 3 er alt­for gene­relt utfor­met til å kun­ne gi hjem­mel for straff i et til­fel­le som det­te. En til­fel­dig politi­manns syn­sing om hvor­dan syk­len­de bør opp­tre i tra­fik­ken, kan selv­sagt ikke over­sty­re en klar hand­lings­norm i tra­fikk­reg­le­ne.

Politi­be­tjen­ten og and­re kan mene hva de vil om å syk­le i kol­lek­tiv­felt. Det er til­latt etter tra­fikk­reg­le­ne, og det fin­nes ikke hjem­mel for å straf­fe noen for å føl­ge dis­se, uan­sett hva en politi­be­tjent som har en dår­lig dag måt­te mene.

Hvis “Mosse­vei­man­nen” skul­le bli dømt, vil det være grunn­lovs­stri­dig og i strid med men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Syklistene_logoMeld deg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bed­re for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og and­re for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om SLFs lokal­lag i Oslo. Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som plei­er å tape pen­ger på tip­ping, Lot­to eller and­re penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støt­te arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. SLF Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.
Print Friendly, PDF & Email