Sykkelpolitikk, Trafikkregler

Hvorfor politiet ikke bør vinne ankesaken mot “Mosseveimannen”

Leave a comment

Den 12. november kommer ankesaken mot “Mosseveimannen”, han som ble bøtlagt for å følge trafikkreglene, opp for Borgarting lagmannsrett. Som kjent ble “Mosseveimannen” frikjent i Oslo tingrett. Saken burde aldri vært reist. Borgerting lagmannsrett burde ha avvist anken, og det vil være en skandale om han skulle bli dømt i lagmannsretten.

Trafikkreglene har jeg redegjort for i kommentarer før og etter tingrettens avgjørelse: Frifinnelse i sak om sykling i kollektivfelt #kollektivfelt #mosseveimannen #sykkelbot. Denne gangen skal jeg ta opp et mer prinsipielt strafferettslig spørsmål, om krav til lovhjemmel for å idømme straff. Det er et spørsmål som burde ha fått politijuristene til å arkivere politibetjentens anmeldelse der den hører hjemme: I papirkurven. Å straffe “Mosseveimannen” for å sykle i henhold til trafikkreglene vil være grunnlovstridig og i strid med menneskerettighetene.

Grunnloven § 96, første ledd, lyder:

“Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.”

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art 7 nr 1, lyder:

“Ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnlatelse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått. Heller ikke skal en strengere straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straffbare handling ble begått.”

Hvis noen skal straffes, herunder bøtlegges, kreves det lovhjemmel. Det er ikke tilstrekkelig at det finnes en eller annen lovhjemmel som man kanskje kan hekte det på. Det kreves klar lovhjemmel. Lovbestemmelsen skal angi på en klar måte at den aktuelle handlingen er straffbar. Uansett hvor straffverdig retten måtte mene at handlingen måtte være, så skal den frikjenne hvis det ikke finnes en tilstrekkelig klar lovhjemmel.

Den klassiske saken om dette er Telefjonsjikanedommen, Rt-1952-989. En person ringte gjentatte ganger på sjikanerende vis til en annen. Ingen av de dagjeldende straffebestemmelser rammet forholdet. Høyesterett uttalte at det burde vært straffbart, men at ingen av de eksisterende straffebestemmelsene omfattet slike forhold, slik at han måtte frifinnes. Det ble senere vedtatt en lov som gjorde dette straffbart, så i dag er dette straffbart. Men det følger av Grunnloven § 97 at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft. Det må ha vært en lov som var i kraft på det tidspunktet handlingen skjedde.

Dette kravet om lovhjemmel er presisert slik i Rt-2012-313, avsnitt 29:

«Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»

Kravet om klar lovhjemmel ble utdypet i HR-2016-1458-A hvor førstvoterende skriver i en enstemmig dom:

«Før jeg går inn på dette lovtolkningsspørsmålet, minner jeg om lovkravet i strafferetten, slik dette følger av Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 7. Dette omfatter dels et krav om at straffebudene utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker. Jeg viser spesielt til Rt-2009-780 avsnitt 20-21 (derivat), Rt-2011-469 avsnitt 9 (mishandling av tidligere samboer), Rt-2012-313 avsnitt 29 (grov «selvvasking»), Rt-2012-752 avsnitt 26 (helikopterlanding), Rt-2012-1211 avsnitt 18 og 22 (internettblogg) og Rt-2014-238 avsnitt 15-19 (hønsekauk). Den forståelsen av lovkravet som ligger til grunn for disse dommene, utelukker også straff per analogi – altså med den begrunnelse at det forholdet som er til pådømmelse, har så store likhetstrekk med det som omfattes av et straffebud, at det bør bedømmes likt.»

Formuleringen i Rt-2012-313 “Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven”, må forstås slik at det ikke er tilstrekkelig at straffverdighet og straffbarhet kommer til uttrykk i lovens forarbeider, og ikke i selve lovteksten. I veitrafikkretten er vegtrafikkloven den overordnede loven.

De fleste handlingsnormer for hvordan vi skal opptre i trafikken, er angitt i trafikkreglene, som er en forskrift fastsatt i medhold av vegtrafikkloven § 4. Bestemmelsen om straff står i § 31, og hovedbestemmelsen er i første ledd, første punktum:

“Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud.”

Trafikkreglene er gitt i medhold av vegtrafikkloven, slik at forsettlig eller uaktsom overtredelse av trafikkreglene straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år. Men når det gjelder handlingsnormer i loven eller i trafikkreglene, må de være tilstrekkelig klare. Som det ble sagt av Høyesterett i HR-2016-1458-A, må de:

“utformes tilstrekkelig presist til å gi nødvendig veiledning om grensen mellom rett og galt på det aktuelle området, og dels en instruks om at domstolene ved tolkningen og anvendelsen av straffebestemmelser må påse at straffansvar ikke ilegges utover de situasjoner som selve ordlyden i straffebudet dekker.”

Politiets argumentasjon er at “Mosseveimannen” ikke opptrådte tilstrekkelig hensynsfullt da han valgte å sykle i kollektivfeltet, og at han derfor opptrådte i strid med vegtrafikkloven § 3, første ledd, som lyder:

“Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. “

“Mosseveimannen” opptrådte ikke tilstrekkelig hensynsfullt, og hindret unødig annen trafikk, mener politiet. Og for politiet er trafikk=biltrafikk. Bilistene som for politiet er trafikkens brahminere, skal ikke hindres — i alle fall ikke av trafikkens pariakaste: Syklistene. Jeg har redegjort for vegtrafikkloven § 3 og rettspraksis om denne i min kommentar til tingrettens dom: Frifinnelse i sak om sykling i kollektivfelt #kollektivfelt #mosseveimannen #sykkelbot. Jeg gjentar derfor ikke denne nå. Men nevner kort følgende:

De fleste saker hvor noen har blitt dømt for brudd på vegtrafikkloven § 3 har vært påkjørsler hvor andre har blitt drept eller påført skade. Retten har i de tilfellene valgt den midlere bestemmelsen i vegtrafikkloven § 3, fremfor de mer alvorlige straffebestemmelsene i straffeloven om uaktsom kroppsskape, eller uaktsomt å forvolde en annens død. Det har i de tilfellene ikke vært tvil om at det har vært straffebestemmelser som har gjort handligene straffbare. Det skal også ganske mye til for at noen skal kunne dømmes for unødig å ha hindret annen trafikk.

“Mosseveimannen” holdt seg til den klare handlingsnormen i trafikkreglene § 5 nr 2:

“Kjøring i kollektivfelt og sambruksfelt er bare tillatt som angitt på offentlig trafikkskilt. Likevel kan elektrisk eller hydrogendrevet motorvogn, tohjuls motorsykkel uten sidevogn, tohjuls moped, sykkel [min uth] eller uniformert utrykningskjøretøy nytte slike felt.”

Det denne politibetjenten åpenbart mener, og som politiet har kastet bort ressurser på å forfølge i rettsapparatet, er at det akkurat på det tidspunktet, i den aktuelle trafikksituasjonen ikke var tilstrekkelig hensynsfullt å følge trafikkreglenes klare bestemmelse. Hvis det hadde vært noe som helst tak i de politijuristene som håndterte den saken, skulle anmeldelsen ha vært henlagt som “intet straffbart forhold”.

For oss som fulgte saken i tingretten, var det åpenbart at administrator ikke likte syklister, og hun var ganske fiendtlig innstilt. Så det kom ikke som noen overraskelse at hun stemte for at “Mosseveimannen” skulle bøtlegges, mens meddommerne for en gangs skyld hadde bedre gangsyn og ville frifinne.

Politibetjenten fikk, som vitne i tingretten, bruke lang tid på å belære retten om vegtrafikkloven § 3. Dette burde administrator ha avskåret. Vitnets oppgave er å bidra til å klarlegge de faktiske forhold, ikke å komme med rettsbelæringer. De rettslige vurderingene er det advokatene som fremfører i sine prosedyrer, og retten skal selvstendig vurdere de rettslige spørsmål. Om politibetjenten skulle komme med tilsvarende utlegninger i lagmannsretten, får vi håpe det er en mer oppegående og mindre syklistfiendtlig administrator, som stopper det. Eller forsvarer bør be retten se bort fra denne del av vitneprovet, da en politibetjents lekmannssynspunkter om rettsspørsmål ikke har noen vekt.

Politibetjenten kom også med en ganske meningsløs argumentasjon om hvor mye en følgeforsinkelse kunne koste. Men realiteten her var at bussen som var bak syklisten kanskje tok igjen køen av elbiler og kom inn på sin samme plass i køen, kanskje 10-15 sekunder senere enn hva den ellers hadde gjort. Politibetjenten fortalte også at han stanset trafikken i begge retninger for å ta noen bilder som han la fram for retten. Hvis han gjentar dette for lagmannsretten, håper jeg han får spørsmål om, med utgangspunkt i hans egne resonnementer om følgeforsinkelser, hvor mye det kostet samfunnet at han stanset trafikken for å ta disse bildene.

Denne sykkelfiendtlige politibetjenten står selvsagt fritt til å mene at det ikke er hensynsfullt å sykle på vei hvor det kjører biler, og at en som sykler alltid unødig hindrer de hellige bilistene. Akkurat som andre kan mene at bilistene har å følge hovedregelen om fart i vegtrafikkloven § 6 første ledd:

“Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet. “

Det som er angitt som fartsgrense er høyeste lovlige fart dersom forholdene ellers tillater en slik hastighet. Blant de trafikkforhold det skal tas hensyn til, er at folk sykler på veien. Det er ikke slik som politiet synes å mene, at folk som ifører seg en diger blikkboks på et par tonn er viktigere og mer verdifulle enn folk som kommer seg fram på bedre måter.

Uansett: Vegtrafikkloven § 3 er altfor generelt utformet til å kunne gi hjemmel for straff i et tilfelle som dette. En tilfeldig politimanns synsing om hvordan syklende bør opptre i trafikken, kan selvsagt ikke overstyre en klar handlingsnorm i trafikkreglene.

Politibetjenten og andre kan mene hva de vil om å sykle i kollektivfelt. Det er tillatt etter trafikkreglene, og det finnes ikke hjemmel for å straffe noen for å følge disse, uansett hva en politibetjent som har en dårlig dag måtte mene.

Hvis “Mosseveimannen” skulle bli dømt, vil det være grunnlovsstridig og i strid med menneskerettighetene.

 

Mine kommentarer til Mosseveidommen HR-2020-1723-A

Hva er galt med Mosseveidommen

Etter at det dukket opp en ny sak som ga grunn til å se på denne saken en gang til, har jeg valgt å gå grundig gjennom hele sakskomplekset og behandlingen i alle rettsinstanser. Dette er langlesing, så jeg har delt den opp i fem deler.

Noen andre kommentarer til dommen
Denne gjelder ikke straffesaken, men på en måte det samme saksforholdet:

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.