Til minne om min mor

Min mor, Aili Tor­vund, født Kor­ho­nen, døde 10. novem­ber 2019, omtrent tre uker før hun vil­le ha fylt 93 år. Hun fikk en feber­syk­dom, som var mer enn en gam­mel kropp kun­ne tåle. Min søs­ter Syl­vi og hen­nes dat­ter Jorunn, min dat­ter Karen og min brors dat­ter Sil­je var sam­men med hen­ne da hun døde. Selv sto jeg dess­ver­re i en ombord­stig­nings­kø for et fly fra Lon­don til Oslo.

Mor ble født i Jokioi­nen i Sør-Fin­land, 3. desem­ber 1926. At fami­li­en hav­net i Jokioi­nen, var gans­ke til­fel­dig. Min mor­mor og mor­far møt­tes da de beg­ge stu­der­te på Han­dels­høy­sko­len i Hel­sin­ki. Da min mor­far var fer­dig, fikk han en stil­ling i Jokioi­nen, og det fulg­te bolig med stil­lin­gen. De gif­tet seg og flyt­tet til Jokioi­nen, uten at min mor­mor full­før­te sine stu­di­er — et lite styk­ke kvinne­his­to­rie der.

Min mor var noe så sjel­den for kvin­ner i hen­nes gene­ra­sjon, som sivil­in­ge­ni­ør, utdan­net på Den tek­nis­ka Hög­sko­lan i Hel­sin­ki. Jeg får leg­ge til at mitt inn­trykk er at Fin­land lå langt foran Nor­ge på det­te områ­det. Mor had­de man­ge venn­in­ner fra stu­die­ti­den. Da det på 1970-tal­let begyn­te å bli snakk om at kvin­ner måt­te ta utdan­nel­se, var det en dis­ku­sjon jeg var gans­ke ufor­stå­en­de til. Selv­føl­ge­lig. Har ikke kvin­ner utdan­nel­se? Er det noen grunn til at de ikke skal ha det?

Min mor og far møt­tes i 1948 da far var på en stu­den­teks­kur­sjon til Hel­sin­ki. Han stu­der­te ved Nor­ges tek­nis­ke høg­sko­le i Trond­heim. Det­te var len­ge før Face­bo­ok, Skype, e‑post og bil­li­ge fly­bil­let­ter, så de opp­rett­holdt kon­tak­ten gjen­nom brev. De skrev til hver­and­re på engelsk. De bre­ve­ne fin­nes fort­satt. Men jeg tror ikke noen har sett på den siden, i alle fall ikke jeg. Jeg tvi­ler på at jeg kom­mer til å lese dem. Jeg vil­le føle meg litt for mye som en kik­ker, om jeg skul­le lese deres brev fra den gang de var unge og for­els­ke­de. De gif­tet seg i 1951, og mor flyt­tet til Trond­heim. Hun har sagt at det å gif­te seg med den­ne nord­man­nen og flyt­te til Nor­ge var den dris­tigs­te avgjø­rel­sen hun noen gang har tatt, men at hun ald­ri had­de ang­ret.

Etter stu­die­ne arbei­det far på SINTEF, og mor var viten­ska­pe­lig assis­tent på NTH. Bolig­si­tua­sjo­nen i Trond­heim var vans­ke­lig. De bod­de på den hybe­len hvor min far had­de bodd som stu­dent, uten koke­mu­lig­he­ter. Det ble sær­lig vans­ke­lig etter at min søs­ter Syl­vi ble født i 1953.

Norsk Hydro eks­pan­der­te kraf­tig på Her­øya, og rekrut­ter­te hele tiden nye inge­ni­ø­rer. Far fikk til­bud om jobb på Her­øya, og en vik­tig grunn til at han sa ja og at de valg­te å flyt­te, var at Hydro også til­bød bolig. Ende­lig fikk de en ordent­lig fel­les bolig. Det var en his­to­rie som gjen­tok seg her, men min mor had­de i alle fall full­ført sin utdan­nel­se.

Det var her jeg ble født. Mil­jø­et på Her­øya var vel som på man­ge and­re indu­stri­ste­der. Det var man­ge inn­flyt­te­re. Ingen av de vi omgik­kes med had­de røt­ter i områ­det og snak­ket ikke den loka­le dia­lek­ten. Der­for har jeg ald­ri snak­ket gren­lands­dia­lekt.

Som på and­re indu­stri­ste­der var det et gans­ke klart klasse­skil­le, med et gans­ke klart skil­le mel­lom arbei­de­re og ledelse/funksjonærer. Det­te skil­let kan jeg ikke hus­ke at jeg opp­lev­de som barn. Hydro til­bød boli­ger både til arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer. Men arbei­de­re og funk­sjo­næ­rer ble ikke til­budt de sam­me boli­ge­ne. Der jeg  bod­de, var det bare inge­ni­ø­rer og and­re høyt utdan­ne­de, ikke arbei­de­re. Men på et lite sted og i en liten by, er det kan­skje en gate eller noen hus hvor det er “fine­re” enn and­re ste­der. Det er ikke hele byde­ler, som i Oslo. Uan­sett bak­grunn gikk vi på de sam­me sko­le­ne, og jeg kan ikke hus­ke at hva slags bak­grunn for­eld­re­ne had­de var noe tema.

Når man til­hø­rer en slags lokal over­klas­se, da ser man ikke så lett sli­ke skil­ler. Det var først da jeg en del år sene­re arbei­det “på gøl­vet” på Hydro, at jeg fikk et inn­trykk av fab­rikk­li­vet fra noe annet enn et inge­ni­ør­syns­punkt, og opp­lev­de et arbei­der­mil­jø. Det var på man­ge måter en under­lig, men også en inter­es­sant opp­le­vel­se. Inge­ni­ø­ren, som sto over både for­man­nen og fab­rikk­mes­te­ren i fab­rikk­hie­rar­ki­et, var en litt fjern auto­ri­tets­fi­gur som vi ikke så vel­dig ofte i fab­rik­ken. Inge­ni­ø­ren ble omtalt med respekt. Men dis­se inge­ni­ø­re­ne var mine nabo­er, mine for­eld­res ven­ner og fed­re til mine ven­ner, så jeg fant ald­ri helt den tonen.

Våre mød­re var hjem­me da vi var små, selv om vi gikk i barne­hage. Det var vel hva man i dag vil kal­le en halv­dags barne­hage. Jeg tror vi var i barne­ha­gen fra 08.30 til 14.00.

Da vi barn ble litt stør­re, uten at jeg hus­ker akku­rat hvor sto­re, begyn­te mor å søke seg ut i yrkes­li­vet.  Det var ikke så enkelt. Den gan­gen, tid­lig på 1960-tal­let, var det helt uten­ke­lig for Norsk Hydro og de and­re indu­stri­be­drif­te­ne i områ­det å anset­te en kvin­ne­lig sivil­in­ge­ni­ør. Selv om de sta­dig søk­te etter nye inge­ni­ø­rer, fikk ikke min mor en inge­ni­ør­jobb — for­di hun var kvin­ne. Akku­rat den delen av his­to­ri­en fikk ikke jeg høre før man­ge år sene­re. Så jeg lær­te ikke den lek­sen om kvinne­dis­kri­mi­ne­ring da jeg var liten.

Mor begyn­te i ste­det å ta lærer­vi­ka­ria­ter, og tok peda­go­gisk til­leggs­ut­dan­nel­se slik at hun kun­ne arbei­de fast som lærer. Hun arbei­det som lærer til hun gikk av med pen­sjon. Etter at hun ble pen­sjo­nist sa hun  at hun ble mer og mer inge­ni­ør, og mind­re og mind­re lærer. Jeg er vokst opp med en mor som var utdan­net sivil­in­ge­ni­ør, og som siden arbei­det som lærer i real­fag. Som sagt har jeg all­tid sett det som en selv­føl­ge at kvin­ner tar utdan­nel­se, for det had­de min mor. At kvin­ner har vans­ke­lig­he­ter med real­fag, hva er det for slags tull? Det er de fage­ne min mor under­vi­ser i. Og selv­sagt kan kvin­ner vel­ge en tek­nisk utdan­nel­se.

Min far els­ket sjø­en. Han var vokst opp ved sjø­en, og en av hans gode ven­ner fra barn­dom­men kom fra en fami­lie som drev båt­byg­ge­ri. Han drøm­te om sin egen båt, og han byg­get en selv. Mor var land­krab­be fra det fins­ke inn­lan­det, og had­de ikke sam­me for­hold til sjø­en. Men hun så hvor mye det betød for min far, og ven­net seg til det. Hun tok båt­fø­rer­prø­ven, og jeg lurer på om ikke de beg­ge to avan­ser­te så langt som til kyst­skip­per­ser­ti­fi­kat, men der er jeg ikke helt sik­ker. Da sko­len hvor min mor arbei­det inn­før­te båt­fø­rer­prø­ven som valg­fag, var det hun som had­de under­vi­sin­gen.

Min mor­far døde brått i 1943, bare 43 år gam­mel. Min mor, som da var 16 år, var den elds­te av tre jen­ter. Det må ha vært tøft for min mor­mor og fami­li­en, som ene­for­sør­ger til tre jen­ter mens kri­gen ras­te i Euro­pa. Jeg har for­søkt å få min mor til å for­tel­le om det­te, men fikk ikke den­ne his­to­ri­en ut av hen­ne. Hun snak­ket mest om hvor­dan de klar­te seg prak­tisk. Om at de over­tok huset etter hen­nes mor­far, og at min mor­mor, som halv­stu­dert sivil­øko­nom, fikk jobb i den loka­le spare­ban­ken. His­to­ri­en om hvor slit­somt og vans­ke­lig livet må ha vært for den fami­li­en, fikk jeg ald­ri.

Mor sa en gang om det fins­ke ordet “sisu” at det betyr å hol­de på til man ikke orker mer, og så bare fort­set­te. Det gjaldt ikke bare fysisk slik, men også and­re påkjen­nin­ger. Man tok det som kom, og holdt ut.

Som så man­ge and­re kvin­ner i sin gene­ra­sjon, sat­te min mor all­tid and­res, i prak­sis fami­li­ens, behov foran sine egne. Det var ikke mye hun unte seg selv. Min mor var tvers igjen­nom snill, og et godt men­nes­ke. Hun vil­le det bes­te for alle.

Vi tar våre mød­re som en selv­føl­ge. De har all­tid vært der og har vært vil­li­ge til å gjø­re alt for oss. Ego­is­tis­ke som barn er, viser man liten grad av takk­nem­lig­het. Vår egen mor er refe­ran­sen for hvor­dan mød­re er. Vi opp­da­ger fort om and­re mød­re er kule­re, snil­le­re, mer etter­gi­ven­de enn våre egne, slik at vi all­tid kla­rer å fin­ne noe neg­a­tivt. Det er først i godt vok­sen alder jeg har inn­sett hvor fan­tas­tisk mor jeg har hatt, og hvor hel­dig jeg har vært som har hatt akku­rat hen­ne som mor. Hel­dig­vis fikk jeg for­talt hen­ne det noen gan­ger, mens hun ennå lev­de. Vi skal ikke ven­te med å snak­ke pent om våre nær­mes­te til de er borte.

Mor var flink til å lage mat. Det var ikke noen luk­sus. Vi had­de ikke mye pen­ger i min barn­dom. Men det var all­tid vel­la­get og vel­sma­ken­de. Vi bar­na var med på kjøk­ke­net, og lær­te mye. Jeg tror det var mest min bror og jeg. Ingen ven­tet at gut­ter skul­le lage mat, så vi var bare med for­di vi syn­tes det var moro. Min søs­ter føl­te det nok litt mer som en plikt at hun skul­le lære å lage mat, og hun syn­tes ikke det var like moro. Som nevnt tar vi våre mød­re som en selv­føl­ge. Jeg trod­de selv­føl­ge­lig at alle spis­te slik mat som min mor laget. Men siden har jeg lært at sånn er det ikke. Også her var jeg hel­dig med min mor, og ble kan­skje litt bort­skjemt.

For barn er det ald­ri helt enkelt når noe er ander­le­des. Å vokse opp med en finsk mor var ikke all­tid helt greit. Når “finsk TV-tea­ter” var selve begre­pet på det som var trist og kje­de­lig, og bil­det av fin­ner var tau­se menn som satt i sau­na, drakk alt for mye og stakk hver­and­re med kniv eller hogg hver­and­re med øks, da føl­te jeg ikke noen sær­lig stolt­het over å være halvt finsk.

I dag, når det sta­dig vises til Fin­land når man skal ha eksemp­ler på et godt skole­sys­tem, helse­ve­sen osv, da har jeg blitt langt mer stolt over mine fins­ke aner.

Dess­ver­re har jeg ald­ri lært å snak­ke finsk. Da vi voks­te opp var mor mer opp­tatt av å lære norsk, enn av at vi skul­le lære finsk. Hun for­tal­te også (først etter at jeg ble vok­sen) at da hun voks­te opp var det en lege­fa­mi­lie hvor far var finsk og mor var tysk (eller omvendt), og bar­na i den fami­li­en lær­te ikke å snak­ke ordent­lig. De kun­ne ver­ken godt finsk eller godt tysk. Det er det­te som kal­les halv­språk­lig­het, og ikke tospråk­lig­het. Min mor var bekym­ret for at vi skul­le bli slik, om vi voks­te opp med både norsk og finsk. I dag vet man at barn utmer­ket godt kan vokse opp med to språk.

Vi skal alle en gang dø. Det er natu­rens gang at man dør når man blir gam­mel. På et intel­lek­tu­elt plan har jeg len­ge vært for­be­redt på at mor vil­le dø i løpet av ikke vel­dig lang tid. Men emo­sjo­nelt er man ald­ri for­be­redt. Det er noe som går i styk­ker inne i en når en per­son som har vært så vik­tig i ens liv, dør. Tiden leger alle sår, sies det. Jeg er ikke over­be­vist. Vi vil i alle fall ha noen arr. Men med tiden lærer vi oss å leve med det.

Min mor ble nes­ten 93 år. Hun sa at hun ikke var redd for å dø, og at hun ikke var redd for å snak­ke om at hun kom til å dø. Hun had­de ald­ri trodd at hun skul­le bli så gam­mel. Ingen i hen­nes fami­lie ble så gam­le, og hun reg­net med at hun vil­le være den som kom til å dø først. Slik gikk det ikke. Hun ble den som sto på sin post lengst.