Koranbrenning, blasfemi, ytringsfrihet og hatefulle ytringer

De fire førs­te avsnit­te­ne, eller led­de­ne som det kal­les i juri­disk ter­mi­no­lo­gi, i Grunn­lo­ven § 100.

Ytrings­fri­het bør fin­ne sted.

Ingen kan hol­des retts­lig ansvar­lig for å ha med­delt eller mot­tatt opp­lys­nin­ger, ide­er og bud­skap med mind­re det lar seg for­sva­re holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se. Det retts­li­ge ansvar bør være fore­skre­vet i lov.

Fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­ret og hvil­ken som helst annen gjen­stand er til­latt for enhver. Det kan bare set­tes klart defi­ner­te gren­ser for den­ne rett der sær­lig tungt­vei­en­de hen­syn gjør det for­svar­lig holdt opp imot ytrings­fri­he­tens begrun­nel­ser.

For­hånds­sen­sur og and­re fore­byg­gen­de for­holds­reg­ler kan ikke benyt­tes med mind­re det er nød­ven­dig for å beskyt­te barn og unge mot ska­de­lig påvirk­ning fra leven­de bil­der. Brev­sen­sur kan ikke set­tes i verk uten­for anstal­ter.

Vi har ytrings­fri­het i Nor­ge. Ytrings­fri­he­ten har sine gren­ser. Men det føl­ger av Grl § 100 annet ledd at begrens­nin­ger må være fast­satt i lov. Lov­gi­ver står ikke fritt til å ved­ta begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Sli­ke begrens­nin­ger må kun­ne for­sva­res holdt opp mot “ytrings­fri­he­tens begrun­nel­se i sann­hets­sø­ken, demo­kra­ti og indi­vi­dets frie menings­dan­nel­se”.

Det er de upo­pu­læ­re menin­ger som tren­ger ytrings­fri­he­tens vern, blant annet mar­gi­na­le eks­tre­mist­grup­per som SIAN. De som har main­stre­am opp­fat­nin­ger, er ikke tru­et. Først­vo­te­ren­de i Høy­este­retts ple­nums­dom om “Hvit valg­al­li­an­se”, Rt-1997–1821, skri­ver om det­te:

«Men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len har i fle­re avgjø­rel­ser frem­he­vet at ytrings­fri­het er et av de helt fun­da­men­ta­le ele­men­ter i grunn­la­get for et demo­kra­tisk sam­funn. Det påpe­kes at den­ne fri­het ikke bare omfat­ter rett til å frem­set­te utsagn som blir posi­tivt mot­tatt eller som anses ufar­li­ge, even­tu­elt ube­ty­de­li­ge, men også utsagn som vir­ker stø­ten­de, sjok­ke­ren­de eller som for­uro­li­ger. »

Men ytrings­fri­he­ten har sine gren­ser. Det sies i den sam­me dom­men:

«Det kan gjø­res inn­skrenk­nin­ger i ytrings­fri­he­ten, men for at det­te skal kun­ne god­tas, må inn­gre­pet anses nød­ven­dig i et demo­kra­tisk sam­funn. Det stil­les stren­ge krav til begrun­nel­sen for en begrens­ning i ytrings­fri­he­ten, og det kre­ves for­holds­mes­sig­het mel­lom inn­gre­pet og for­må­let med det­te. Unn­tak fra ytrings­fri­he­ten må under­gis en restrik­tiv for­tolk­ning. Et sen­tralt ele­ment ved nød­ven­dig­hets­vur­de­rin­gen er om det fore­lig­ger et påtren­gen­de sam­funns­mes­sig behov for inn­gre­pet — “pres­sing soci­al need”. »

Vi har hel­dig­vis ikke noe for­bud mot blas­fe­mi i Nor­ge. Den tid­li­ge­re straffe­lo­ven § 142, som ble opp­he­vet 29. mai 2015, lød:

«Den som i ord eller hand­ling offent­lig for­hå­ner eller på en kren­ken­de eller såren­de måte viser ringe­akt for nogen tros­be­kjen­nel­se hvis utøvel­se her i riket er til­latt eller noget lov­lig her bestå­en­de reli­gions­sam­funds tros­lær­dom­mer eller guds­dyr­kel­se, eller som med­vir­ker her­til, straf­fes med bøter eller med hef­te eller feng­sel inn­til 6 måne­der»

FrP-poli­ti­ke­re, ikke minst Syl­vi List­haug, prø­ver å frem­stå som for­sva­re­re av ytrings­fri­he­ten. Den 27. sep­tem­ber 2018 skrev Syl­vi List­haug det­te om blas­fe­mi på sin face­bo­ok­pro­fil.

«I Nor­ge har vi ytrings­fri­het. Vil Muham­med Qua­sim Ali ha blas­fe­mi­lov kan han flyt­te til ett av man­ge land med sli­ke stein­al­ders­ke lover.I Nor­ge står vi opp for våre fri­hets­ver­di­er! Enig!»

Det er verdt å mer­ke seg his­to­ri­en om opp­he­vel­se av blas­femi­be­stem­mel­sen i Nor­ge. Da spørs­må­let om å fjer­ne blas­femi­be­stem­mel­sen var til behand­ling i Stor­tin­get i 2004, vil­le Høy­re, Frem­skritts­par­ti­et og Kris­te­lig folke­par­ti behol­de blas­femi­be­stem­mel­sen. Nor­ge var visst fort­satt i stein­al­de­ren. Dis­se med­lem­me­ne i Jus­tis­ko­mi­té­en begrun­net det­te bl.a. slik:

«Det er vik­tig for dis­se med­lem­mer å påpe­ke at enkelt­per­soners reli­giø­se tro kan være for­bun­det med dype følel­ser og være avgjø­ren­de for iden­ti­tet og egen­verd. Når reli­gio­nen hånes, kan det opp­le­ves av tro­en­de som et angrep på deres dypes­te iden­ti­tet. Sli­ke ytrin­ger bidrar etter dis­se med­lem­mers opp­fat­ning ikke til opp­fyl­lel­se av de prin­sip­per som ytrings­fri­he­ten er ment å ver­ne.»

Da blas­femi­be­stem­mel­sen ble ved­tatt opp­he­vet i 2015, stem­te både Høy­re og FrP for å opp­he­ve bestem­mel­sen. Bare KrF øns­ket å behol­de den. For FrP end­te visst stein­al­de­ren en gang mel­lom 2004 og 2015.

Det er til­latt å bren­ne reli­giø­se sym­bo­ler, som Kora­nen, Bibe­len eller and­re hel­li­ge skrif­ter. Det er dumt, men det er lov. Det er lov å opp­fø­re seg dumt. Noen vil pro­vo­se­re, og det er lov å pro­vo­se­re.

Jeg er ingen reli­giøs per­son, og blir ikke selv pro­vo­sert av at noen bren­ner Kora­nen, Bibe­len eller Nor­ges lover. Men jeg har respekt for det som er hel­lig for and­re, og jeg synes i alle fall jeg skal ha god grunn for å kren­ke and­res reli­giø­se følel­ser. Det er ikke vik­tig å kren­ke, men ret­ten til å kren­ke er vik­tig. Ret­ten til reli­gions­kri­tikk er vik­tig, og noen vil angri­pe slik kri­tikk ved å påstå at det er blas­fe­mi. Og mye poli­tisk kri­tikk blir påstått å være blas­fe­mi.

Vi har en bestem­mel­se i straffe­lo­ven § 185 som gjør det straff­bart å frem­set­te hate­ful­le ytrin­ger. Den­ne lyder:

«Med bot eller feng­sel inn­til 3 år straf­fes den som for­sett­lig eller grovt uakt­somt offent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring. Som ytring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Den som i and­res nær­vær for­sett­lig eller grovt uakt­somt frem­set­ter en slik ytring over­for en som ram­mes av den­ne, jf. annet ledd, straf­fes med bot eller feng­sel inn­til 1 år.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring menes det å true eller for­hå­ne noen, eller frem­me hat, for­føl­gel­se eller ringe­akt over­for noen på grunn av deres

a)        hud­far­ge eller nasjo­na­le eller etnis­ke opp­rin­nel­se,
b)        reli­gion eller livs­syn,
c)        homo­fi­le ori­en­te­ring, eller
d)        ned­sat­te funk­sjons­evne.»

Den­ne bestem­mel­sen står i et pro­ble­ma­tisk for­hold til ytrings­fri­he­ten. Vi kan skil­le mel­lom dis­kri­mi­ne­ren­de og hate­ful­le ytrin­ger frem­satt i en poli­tisk sam­men­heng, og det man kan kal­le “rene hate­ful­le ytrin­ger”.

Den poli­tis­ke ytring­fri­he­ten har et sær­lig sterkt vern. Man­ge såkalt inn­vand­rin­skri­tis­ke og anti­mus­lims­ke ytrin­ger frem­set­tes i en poli­tisk sam­men­heng. Det­te gjel­der blant annet SIAM. Men hel­ler ikke den poli­tis­ke ytrings­fri­he­ten er uten gren­ser. Jeg går igjen til­ba­ke til ple­nums­dom­men om “Hvit valg­al­li­an­se”:

«Utsag­ne­ne er poli­tis­ke ytrin­ger avgitt som ledd i en poli­tisk debatt om inn­vand­re­re og inn­vand­rings­spørs­mål. Ytrin­ger i en slik debatt lig­ger i kjerne­om­rå­det for utsagn som skal nyte vern etter Grunn­lo­ven § 100 — jf bestem­mel­sens sis­te punkt­um om fri­mo­di­ge ytrin­ger om stats­sty­rel­sen. Men Grunn­lo­ven § 100 har tra­di­sjo­nelt ikke vært for­stått slik at enhver ytring på det poli­tis­ke områ­det — uan­sett rea­li­tet og form — reser­va­sjons­løst skal være straffri. Det­te er kom­met til uttrykk gjen­nom begrens­nin­ge­ne i § 100 annet punkt­um og er lagt til grunn i retts­prak­sis. Lov­gi­ver har en viss adgang til, gjen­nom en avvei­ning av hen­sy­net til ytrings­fri­he­ten mot hen­sy­net til and­re beskyt­tel­ses­ver­di­ge inter­es­ser, å gjø­re begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten. Men nett­opp for­di vi befin­ner oss i kjerne­om­rå­det for ytrings­fri­he­ten, vil adgan­gen til å beskjæ­re den­ne være meget begren­set.»

Gene­relt har hate­ful­le og dis­kri­mi­ne­ren­de utsagn et svakt ytrings­fri­hets­vern. Det har blant annet vært en dom, Rt-2012–536, om rasis­tisk utskjel­ling av en dør­vakt på et ute­sted i Stav­an­ger. Det er ingen poli­tisk ytring, så den har ikke det sær­li­ge vern som gjel­der for poli­tis­ke ytrin­ger.

Blas­fe­mis­ke ytrin­ger er ytrin­ger som gjel­der reli­gio­nen som sådann, f.eks. å bren­ne hel­li­ge skrif­ter, kari­ke­re hel­li­ge per­soner, osv. (Folk har også blitt dømt for å ha kari­kert Jesus, så det­te gjel­der ikke bare Muham­med-kari­ka­tu­rer). En dis­kri­mi­ne­ren­de eller hate­full ytring er en ytring ret­tet mot per­son eller en grup­pe per­soner, på grunn av bl.a. dere reli­gion, hud­far­ge, osv. Et eksem­pel er en sak fra Oslo ting­rett fra 2018, TOSLO-2018–145612, ble en 79 år gam­mel mann dømt for blant annet å ha sagt føl­gen­de over­for en lege­sek­re­tær på Riks­hos­pi­ta­let, som en reak­sjon på at hun bar hijab: «’du er far­lig for Nor­ge, dra hjem, jeg er redd for deg’, ‘jeg hater hija­ben som du har’, ‘for­di du er islam, du er ter­ro­rist, du øde­leg­ger Nor­ge. Jeg må ta deg, ellers tar du lan­det mitt’, ‘du skal ikke bo i Nor­ge, sån­ne som deg er feil at bor i Nor­ge’, og ‘jeg hater flag­ren­de ull­tep­per’». Det­te er en hate­full og dis­kri­mi­ne­ren­de ytring på grunn av reli­gion, og ikke et blas­fe­misk utsagn.

Grunn­lo­ven § 100 fjer­de ledd for­byr for­hånds­sen­sur:

For­hånds­sen­sur og and­re fore­byg­gen­de for­holds­reg­ler kan ikke benyt­tes med mind­re det er nød­ven­dig for å beskyt­te barn og unge mot ska­de­lig påvirk­ning.”

Det er en prin­si­pi­ell for­skjell mel­lom å hind­re at en ytring blir frem­satt, og å hol­de noen ansvar­lig for den etter at den er frem­satt. Å hind­re noen i å frem­set­te en hate­full eller dis­kri­mi­ne­ren­de ytring vil være en grunn­lovs­stri­dig for­hånds­sen­sur. Der­med kan ikke poli­ti­et gri­pe inn for å hind­re en ytring, selv om de mener ytrin­gen vil være ulov­lig.

Demon­stra­sjo­ner er lov­li­ge ytrin­ger. Demon­stra­sjo­ner har et eget grunn­lovs­vern i Grl § 101 annet ledd:

«Alle kan møtes i fre­de­li­ge for­sam­lin­ger og demon­stra­sjo­ner.»

Vi kan mer­ke oss at man har en grunn­lovs­fes­tet rett til å møte i fre­de­li­ge demon­stra­sjo­ner. Man tren­ger ikke søke om til­la­tel­se til å demon­stre­re. Men demon­stra­sjo­ner mel­des til poli­ti­et etter politilo­ven § 11, førs­te ledd, som lyder:

«Den som vil benyt­te offent­lig sted til demon­stra­sjon, opp­tog, møte, stand eller lig­nen­de, skal i god tid på for­hånd gi poli­ti­et mel­ding om det­te. For øvrig kan det ved ved­tekt etter lovens § 14 gis reg­ler om søk­nads­plikt for vis­se arran­ge­men­ter på offent­lig sted eller melde­plikt for arran­ge­men­ter som for øvrig er all­ment til­gjen­ge­li­ge.»

Poli­ti­et skal ikke gi til­la­tel­se, men kan etter bestem­mel­sens tred­je ledd for­by vis­se arran­ge­men­ter utfra en ordens­mes­sig vur­de­ring:

«Poli­ti­et kan for­by arran­ge­men­ter som nevnt i førs­te ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan for­år­sa­ke alvor­lig for­styr­rel­se av den offent­li­ge ro og orden eller den lov­li­ge ferd­sel, eller det for­mål som til­sik­tes frem­met eller måten det­te skjer på, stri­der mot lov.»

Bestem­mel­sens fjer­de ledd, førs­te punkt­um, lyder:

Poli­ti­et kan iverk­set­te nød­ven­di­ge til­tak for å sik­re at lov­li­ge arran­ge­men­ter som nevnt i førs­te ledd kan avvik­les ufor­styr­ret og til minst mulig hin­der for den øvri­ge ferd­sel.”

Poli­ti­et kan der­for sten­ge av et områ­de for å hind­re at mot­de­mon­stran­ter hind­rer avvik­ling av demon­stra­sjo­nen. Men mot­de­mon­stra­sjo­ner er også lov­li­ge ytrin­ger som er ver­net av grunn­lo­ven.

Vi kan også mer­ke oss bestem­mel­sens fem­te ledd, som for­byr demon­stran­ter å opp­tre mas­kert:

«Det er for­budt for del­ta­ke­re i et arran­ge­ment som nevnt i førs­te ledd å opp­tre mas­kert, unn­tatt for del­ta­ke­re i skue­spill, mas­ke­ra­de eller lig­nen­de.»

Det juri­dis­ke vans­ke­li­ge punk­tet når deg gjel­der saker som koran­bren­nin­gen i Kris­tian­sand, er om “det er grunn til frykt for at de kan for­år­sa­ke alvor­lig for­styr­rel­se av den offent­li­ge ro og orden eller den lov­li­ge ferd­sel”. Den­ne bestem­mel­sen kan gi poli­ti­et hjem­mel til å for­by sli­ke hand­lin­ger som å bren­ne Kora­nen i bestem­te sam­men­hen­ger. Men rekke­vid­den av den­ne bestem­mel­sen har jeg ikke vur­dert nær­me­re.

I blant annet Kara­chi bren­ner demon­stran­ter det nors­ke flag­get. Iføl­ge NRK tar UD ” skarp avstand fra bren­ning av det nors­ke flag­get”.

Skjen­ding av det nors­ke flag­get er et virke­mid­del vi tar avstand fra nett­opp for­di vi ikke øns­ker en sta­dig mer pola­ri­sert sam­funns­de­batt. Ingen vans­ke­li­ge sam­funns­ut­ford­rin­ger blir bed­re av at vi slut­ter å dis­ku­te­re med hver­and­re.”

For­sva­rer man ytrings­fri­het så får man stå for det. Å bren­ne et flagg er en ytring som i alle fall er til­latt i Nor­ge. Da bur­de ikke det offi­si­el­le Nor­ge ved UD rea­ge­re mot at noen gjør det. De bur­de bare trek­ke på skuld­re­ne og aksep­te­re det som en lov­lig ytring, selv om de ikke liker det.

Print Friendly, PDF & Email