Lovdata og fri tilgang til dommer

Lov­data vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019–1725‑A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dom­mer bør være fritt til­gjen­ge­li­ge. Det har Høy­este­rett tatt kon­se­kven­sen av, og har siden 2008 lagt dom­mer ut på egne nett­si­der. Men det var et krav som bur­de ret­tes mot poli­ti­ker­ne, ikke mot Lov­data. Når poli­ti­ker­ne nå vil gjø­re dom­mer til­gjen­ge­lig, kan man på en måte si at beg­ge par­ter gikk sei­ren­de ut av den tvis­ten.

Jeg skal ikke dis­ku­te­re avgjø­rel­sen her, men jeg anser det som en retts­lig sett helt rik­tig avgjø­rel­se. Resul­ta­tet var etter min vur­de­ring gans­ke opp­lagt. Uan­sett hva man mener om at dom­mer bør være til­gjen­ge­lig, kan man ikke bare fritt bru­ke resul­ta­tet av det Lov­data har inves­tert i inn­sam­ling, kon­troll og pre­sen­ta­sjon av retts­kilde­ma­te­ria­let, selv om avgjø­rel­sen i seg selv ikke er ver­net.

Lov­data leve­rer en tje­nes­te av meget høy kva­li­tet, til en svært lav pris, om vi sam­men­lig­ner med and­re, til­sva­ren­de tje­nes­ter. Lov­data er orga­ni­sert som en selv­ei­en­de stif­tel­se, slik at det ikke er noen som tje­ner pen­ger på Lov­data. Lov­data finan­sie­res med inn­tek­ter fra de tje­nes­ter de til­byr. Det heter i ved­tek­tens § 3: “Stif­tel­sens for­mål er å opp­ret­te, ved­li­ke­hol­de og dri­ve sys­te­mer for retts­lig infor­ma­sjon.” For å frem­me det­te for­må­let, har Lov­data valgt å gjø­re alle gjel­den­de lover og for­skrif­ter gra­tis til­gjen­ge­lig på net­tet. Det valg­te Lov­data å gjø­re på eget ini­tia­tiv og egen kost­nad. Nye dom­mer er også gra­tis til­gjen­ge­lig i en begren­set peri­ode. Det­te er en tje­nes­te som finan­sie­res av inn­tek­te­ne fra Lov­da­tas betal­te tje­nes­ter, og man kan si at det er en del av “over­skud­det” som gis til det nors­ke folk på den­ne måten.

Om dom­mer skul­le bli fritt til­gjen­ge­lig, har jeg ingen tro på at de vil bli folke­les­ning. Dom­mer er en gans­ke spe­si­ell lit­te­rær sjan­ger, og man skal kjen­ne sjan­ge­ren for å kun­ne lese dem, og man må ha inn­sikt i den retts­li­ge sam­men­hen­gen for å for­stå en dom.

Å gjø­re alle dom­mer til­gjen­ge­lig, gir liten mening. Hol­der vi oss til de tal­le­ne som Aften­pos­ten opp­gir i sin omta­le, avsies det ca. 30.000 ting­retts­dom­mer i året, 3000 lag­manns­retts­dom­mer og 105 dom­mer i Høy­este­rett. Bare en liten andel av de 30.000 ting­retts­dom­me­ne er inter­es­san­te for and­re enn par­te­ne i saken.

Hvis det offent­li­ge skal bru­ke res­sur­ser på å gjø­re dom­mer fritt til­gjen­ge­lig, kan man vel­ge én av to model­ler. Man kan etab­le­re en ny tje­nes­te, eller man kan beta­le en eller fle­re av de retts­li­ge infor­ma­sjons­tje­nes­te­ne for å gjø­re dem til­gjen­ge­lig. For­uten Lov­data, kun­ne det være Gyl­den­dal retts­data, og even­tu­elt Uni­ver­si­tets­for­la­gets tje­nes­te Juri­dika.

Jeg synes ikke det er en god idé at man skal lage en ny tje­nes­te. Det kan rik­tig­nok gjø­res gans­ke enkelt, ved at dom­sto­le­ne selv leg­ger dom­me­ne ut som pdf-filer, slik Høy­este­rett gjør. Jeg vet ikke hva slags arki­ver dom­sto­le­ne har, og der­med ikke hvor enkelt de selv kan gjø­re eld­re dom­mer til­gjen­ge­lig.

Men de enk­les­te løs­nin­ge­ne kan bli for enk­le. En dom er som hoved­re­gel et offent­lig til­gjen­ge­lig doku­ment. Det er noen begrens­nin­ger, som jeg ikke går inn på. Vi kan kon­tak­te dom­sto­len, og be om å få dom­men til­sendt. Jeg gjør det gans­ke ofte når jeg leser som en dom fra en lave­re dom­stol, som jeg av uli­ke grun­ner synes vir­ker inter­es­sant. Jeg plei­er å få dom­men til­sendt som en pdf-fil. Det står gjer­ne på dom­men at det ikke er noen begre­nin­ger når det gjel­der offent­lig­gjø­ring, noe det som hoved­re­gel ikke er. De dom­me­ne jeg får på den måten er van­lig­vis ikke ano­ny­mi­sert, og dom­sto­le­ne har ingen plikt til å ano­ny­mi­se­re dom­me­ne. And­re har hel­ler ingen plikt til å ano­ny­mi­se­re dom­mer om man gjør dem offent­lig til­gjen­ge­lig, med gode grun­ner til­si­er at man bør gjø­re det.

Hvis dom­mer skal gjø­res til­gjen­ge­lig i et offent­lig søke­sys­tem, bør de ano­ny­mi­se­res. Den som søker på “Peder Ås” bør ikke uten vide­re få opp even­tu­el­le dom­mer hvor Peder Ås har vært part. Et minste­krav til en slik infor­ma­sjons­tje­nes­te er at man har et appa­rat for å ano­ny­mi­se­re dom­mer. Ano­ny­mi­se­ring er ikke all­tid tri­vi­elt. Det hol­der ikke å byt­te ut nav­net. Det kan være man­ge and­re opp­lys­nin­ger i en dom som gjør at man uten sto­re pro­ble­mer kan iden­ti­fi­se­re par­te­ne. Det kan dess­uten være vans­ke­lig å ano­ny­mi­se­re dom­mer med et kom­pli­sert parts­for­hold og man­ge par­ter, vit­ner hvis for­kla­rin­ger refe­re­res, osv.

Vi kan gå ut fra at alle dom­mer fra Høy­este­rett er inter­es­san­te. Men også Høy­este­rett, og ikke minst Høy­este­retts anke­ut­valg, tref­fer man­ge avgjøresler som ikke er sær­lig inter­es­san­te. Volu­met er uan­sett ikke stør­re enn at det bør være hånd­ter­bart.

Går vi ned­over i dom­stols­hierakri­et, blir det mind­re inter­es­sant. Det heter i Grunn­lo­ven § 96 at ingen kan straf­fes uten etter dom. En kon­se­kvens av det­te, er at alle saker om straff må behand­les av en dom­stol. Det er en modi­fi­ka­sjon her, ved at man kan ved­ta et fore­legg, og da hav­ner ikke saken for dom­sto­le­ne. Det betyr at man­ge tri­vi­el­le saker om f.eks. pro­mille­kjø­ring, tyve­ri­er, nar­ko­tika­lov­brudd, kroppskren­kel­se når en kran­gel mel­lom to beru­se­de per­soner har endt i slåss­kamp, osv. I et retts­lig infor­ma­sjons­sys­tem blir sli­ke avgjø­rel­ser støy. Anker til lag­manns­ret­ten over straff­ut­må­ling i rela­tivt tri­vi­el­le straffe­sa­ker, har van­lig­vis hel­ler ikke inter­es­se for and­re en den eller de som er til­talt. En retts­lig infor­ma­sjons­tje­nes­te tren­ger en form for redak­sjon, som fore­tar et utvalg av hvil­ke dom­mer som skal gjø­res til­gjen­ge­lig, i alle fall når det gjel­der saker fra lave­re dom­sto­ler. Kri­te­ri­ene bør være trans­pa­ren­te, noe de ikke er i dag.

Jeg kun­ne godt ten­ke med at det skul­le fin­nes en over­sikt over alle dom­mer, og de kan frem­skaf­fes på enkel måte, slik at man ikke behø­ver å kon­tak­te den enkel­te dom­stol. Selv prø­ver jeg å føl­ge med på saker som involve­rer folk som syk­ler, imma­te­rial­retts­av­gjø­rel­ser (sær­lig opp­havs­rett) og saker om ytrings­fri­het, og prø­ver gjer­ne å få tak i dom­mer om sli­ke saker, også fra lave­re dom­sto­ler. Noen kan ha behov for and­re dom­mer, f.eks. til forsk­nings­for­mål, og det vil­le være fint om data­inn­sam­lin­gen kun­ne bli litt enk­le­re. Noen slik sam­let over­sikt fin­nes ikke i dag.

På top­pen av det­te trengs en søke­tje­nes­te. Kan­skje kun­ne man til et gene­relt infor­ma­sjons­for­mål kla­re seg med en litt til­pas­set, Goog­le-lig­nen­de søke­tje­nes­te, hvor søket lett avgren­ses til å gjel­de dom­mer, even­tu­elt fra spe­si­fi­ser­te dom­sto­ler.

Lov­data inne­hol­der mye mer enn lover, for­skrif­ter og dom­mer. For det førs­te kan det skri­ves kom­men­ta­rer. Hvem som helst av Lov­da­tas beta­len­de bru­ke­re kan skri­ve kom­men­ta­rer som er til­gjen­ge­lig for en selv, even­tu­elt for en grup­pe. Og det kan skri­ves kom­men­ta­rer som er til­gjen­ge­lig for alle. Men sli­ke kom­men­ta­rer som er til­gjen­ge­lig for alle, må kva­li­tets­sik­res. En slik tje­nes­te kan ikke øde­leg­ges av at den inva­de­res av tekst­kri­ger­ne på Face­bo­ok og i diver­se kom­men­tar­felt, som stort sett bidrar med usak­lig støy. Det­te er en tje­nes­te som for­ut­set­ter en fag­lig kva­li­fi­sert redak­sjon.

Lov­data inne­hol­der lov­for­ar­bei­der. Det­te er også offent­li­ge doku­men­ter, og det mes­te er til­gjen­ge­lig blant annet fra Stor­tin­gets nettje­nes­ter, en del også fra Regje­rin­gen. Det er ikke noe behov for en tje­nes­te á la rettspraksis.no for at folk skal ha til­gang til dis­se.

Lov­data inne­hol­der også et stort antall juri­dis­ke artik­ler. Det­te er artik­ler som for­fat­ter­ne har opp­havs­rett til, og som ikke kan gjø­res fritt til­gjen­ge­lig uten avta­le med for­fat­ter­ne, even­tu­elt også for­la­ge­ne. Det vil ikke gi sær­lig mening å bru­ke offent­li­ge mid­ler til å fri­kjø­pe sli­ke artik­ler, og det har da hel­ler ald­ri vært fore­slått.

I den pro­fe­sjo­nel­le tje­nes­ten Lov­data Pro, er de uli­ke base­ne inte­grert. Vi kan gå fra en lov­be­stem­mel­se til for­ar­bei­der til den­ne, til retts­prak­sis eller artik­ler hvor den­ne behand­les, osv. Vi kan føl­ge alle refe­ran­ser f.eks. en dom, til lov­be­stem­mel­ser, dom­mer som refe­re­res, for­ar­bei­der og annet det vises til. Vi kan også lage våre egne utvalg. Advo­ka­ter kan lage et utvalg av mate­ria­le til en sak de arbei­der med, og det er funk­sjo­ner for å lage juri­dis­ke utdrag som sen­des ret­ten, osv.

På tab­lo­id vis frem­stil­les tje­nes­ten som vel­dig dyr. Aften­pos­ten skri­ver:

Et abon­ne­ment for å få til­gang til nors­ke dom­mer kan i dag kos­te 15.000 kro­ner, iføl­ge Frø­lich.”

Det er feil. Et års­abon­ne­ment for én bru­ker kos­ter 7.990 kr. Det kan høres ut som et stort beløp. Men det er ikke vel­dig mye mer enn hva et abon­ne­ment på Aften­pos­ten kos­ter (6.288 kr per år), eller en års­bil­lett for kol­lek­tiv­tra­fikk i sone 1 i Oslo, (7.500 kr). Det er ikke man­ge pri­vat­per­soner som vil beta­le for Lov­data­abon­ne­ment, for å kun­ne lese en dom en gang i blant, akku­rat som jeg ikke gid­der å abon­ne­re på alle nett­avi­ser som av og til har en artik­kel jeg måt­te være inter­es­sert i. Men Lov­data er først og fremst en infor­ma­sjons­tje­nes­te for pro­fe­sjo­nel­le.

Er det fle­re per­son­li­ge bru­ke­re, fal­ler pri­sen per bru­ker. Et advo­kat­fir­ma med 20 bru­ke­re beta­ler 29.900 pr år, alt­så under 1.500 kr per bru­ker per år.

Fort­satt iføl­ge Aften­pos­ten er det bevil­get 1,5 mill til det­te, som både skal dek­ke kost­na­de­ne til en arbeids­grup­pe som skal utre­de det­te, og selve gjen­nom­fø­rin­gen. 1,5 mill, det hol­der ikke en gang til ett års­verk, om man vil ha kva­li­fi­ser­te folk. Det er helt urea­lis­tisk å kun­ne gjen­nom­føre det­te innen­for en slik kost­nads­ram­me. Den årli­ge drif­ten etter at et sys­tem even­tu­elt er etab­lert, vil gans­ke sik­kert kos­te langt mer enn 1,5 mill per år.

For en del år siden ble det utre­det om det offent­li­ge skul­le over­ta Lov­data. Jeg har ikke klart å fin­ne den­ne utred­nin­gen på nett, hvil­ket ikke nød­ven­dig­vis ute­luk­ker at den fin­nes der. Hel­dig­vis ble det ikke noe av det­te. Skul­le man kla­re å mobi­li­se­re vil­je til å etab­le­re en slik tje­nes­te, vil­le den gans­ke sik­kert har for­vit­ret gans­ke fort, for­di det ikke vil­le ha blitt bevil­get pen­ger til å ved­li­ke­hol­de og videre­ut­vik­le tje­nes­ten. Poli­ti­ke­re liker å kun­ne smyk­ke seg med at de har fått satt i gang noe nytt, og er langt mind­re opp­tatt av å opp­rett­hol­de og ved­li­ke­hol­de det som fin­nes.

Jeg tror det vil være helt øde­leg­gen­de for en slik tje­nes­te om den skul­le finan­sie­res over stats­bud­sjet­tet. Da vil­le vi fått tab­lo­i­de frem­stil­lin­ger, og poli­ti­ke­re er minst like tab­lo­i­de som jour­na­lis­ter, av å vel­ge mel­lom å bru­ke pen­ger på de rike advo­ka­te­ne eller på gam­le og syke. En slik prio­ri­te­ring vil­le advo­ka­te­ne garan­tert tape. Resul­ta­tet kun­ne bli en utar­met tje­nes­te for pro­fe­sjo­nel­le bru­ke­re, som vil­le føre til dår­li­ge­re juri­disk arbeid, høy­ere kost­na­der og dår­li­ge­re retts­sik­ker­het. Når man ser på hvor­dan man­ge regje­rin­ger har ned­prio­ri­tert retts­ap­pa­ra­tet, er det ingen grunn til å tro at man vil bru­ke de nød­ven­di­ge res­sur­ser på en slik tje­nes­te.

Arbei­det med å utre­de og even­tu­elt etab­le­re en infor­ma­sjons­tje­nes­te for dom­mer er lagt til dom­stols­ad­mi­ni­stra­sjo­nen. De har også blitt utsatt for regje­rin­gens oste­hø­vel­inn­spa­rin­ger, og synes ikke bare å ha skå­ret inn til, men også et godt styk­ke inn i bei­net. De har ikke res­sur­ser å avse til slikt som det­te. Ingen regje­ring og intet stor­tings­fler­tall har, i alle fall i de sis­te tiåre­ne, ment at retts­sik­ker­het er vik­tig. De vil sik­kert pro­te­ste­re, og si at det er vel­dig vik­tig. Men poli­ti­ke­res ord er lite verdt. Deres reel­le prio­ri­te­rin­ger viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Retts­sik­ker­he­ten har blitt svek­ket år for år, og man har ikke gjort noe for å styr­ke den. Det er rea­li­te­ten, som viser de vir­ke­li­ge pol­tis­ke prio­ri­te­rin­ge­ne.

Det vil være en sak som vil høre under Jus­tis­de­par­te­men­tet. Jus­tis­de­par­te­men­tet har utmer­ket seg som det mest impo­ten­te av depar­te­men­te­ne, med sær­de­les dår­lig gjen­nom­fø­rings­evne. Det tok dem ti år å få satt straffe­lo­ven av 2005 i kraft, og det er “bare” 12 år siden vi skul­le ha fått et offent­lig ID-kort. Det­te har de fles­te land i Euro­pa hatt len­ge, men det synes å være til­nær­met umu­lig å få til for det nors­ke Jus­tis­de­par­te­men­tet. Hvis man skal være sik­kert på at et det ikke blir noe av et pro­sjekt som det­te, da skal man leg­ge det til Jus­tis­de­par­te­men­tet.

Den bes­te løs­nin­gen vil anta­ge­lig­vis være å beta­le noen av de som til­byr retts­li­ge infor­ma­sjons­tje­nes­ter for å gjø­re dom­mer fritt til­gjen­ge­lig. For meg frem­står Lov­data som mest nær­lig­gen­de. Jeg kjen­ner ikke reg­le­ne for offent­li­ge anskaf­fel­ser sær­lig godt, men man må anta­ge­lig­vis gjen­nom en tilbud/anbudsprosess. Som fort kan kom­me til å kos­te mer enn de 1,5 mill som er satt av til pro­sjek­tet.

Print Friendly, PDF & Email