Lovdata vant saken mot rettspraksis.no, HR-2019-1725-A . Jeg kan være enig med de som står bak rettspraksis.no om at dommer bør være fritt tilgjengelige. Det har Høyesterett tatt konsekvensen av, og har siden 2008 lagt dommer ut på egne nettsider. Men det var et krav som burde rettes mot politikerne, ikke mot Lovdata. Når politikerne nå vil gjøre dommer tilgjengelig, kan man på en måte si at begge parter gikk seirende ut av den tvisten.
Jeg skal ikke diskutere avgjørelsen her, men jeg anser det som en rettslig sett helt riktig avgjørelse. Resultatet var etter min vurdering ganske opplagt. Uansett hva man mener om at dommer bør være tilgjengelig, kan man ikke bare fritt bruke resultatet av det Lovdata har investert i innsamling, kontroll og presentasjon av rettskildematerialet, selv om avgjørelsen i seg selv ikke er vernet.
Lovdata leverer en tjeneste av meget høy kvalitet, til en svært lav pris, om vi sammenligner med andre, tilsvarende tjenester. Lovdata er organisert som en selveiende stiftelse, slik at det ikke er noen som tjener penger på Lovdata. Lovdata finansieres med inntekter fra de tjenester de tilbyr. Det heter i vedtektens § 3: “Stiftelsens formål er å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon.” For å fremme dette formålet, har Lovdata valgt å gjøre alle gjeldende lover og forskrifter gratis tilgjengelig på nettet. Det valgte Lovdata å gjøre på eget initiativ og egen kostnad. Nye dommer er også gratis tilgjengelig i en begrenset periode. Dette er en tjeneste som finansieres av inntektene fra Lovdatas betalte tjenester, og man kan si at det er en del av “overskuddet” som gis til det norske folk på denne måten.
Om dommer skulle bli fritt tilgjengelig, har jeg ingen tro på at de vil bli folkelesning. Dommer er en ganske spesiell litterær sjanger, og man skal kjenne sjangeren for å kunne lese dem, og man må ha innsikt i den rettslige sammenhengen for å forstå en dom.
Å gjøre alle dommer tilgjengelig, gir liten mening. Holder vi oss til de tallene som Aftenposten oppgir i sin omtale, avsies det ca. 30.000 tingrettsdommer i året, 3000 lagmannsrettsdommer og 105 dommer i Høyesterett. Bare en liten andel av de 30.000 tingrettsdommene er interessante for andre enn partene i saken.
Hvis det offentlige skal bruke ressurser på å gjøre dommer fritt tilgjengelig, kan man velge én av to modeller. Man kan etablere en ny tjeneste, eller man kan betale en eller flere av de rettslige informasjonstjenestene for å gjøre dem tilgjengelig. Foruten Lovdata, kunne det være Gyldendal rettsdata, og eventuelt Universitetsforlagets tjeneste Juridika.
Jeg synes ikke det er en god idé at man skal lage en ny tjeneste. Det kan riktignok gjøres ganske enkelt, ved at domstolene selv legger dommene ut som pdf-filer, slik Høyesterett gjør. Jeg vet ikke hva slags arkiver domstolene har, og dermed ikke hvor enkelt de selv kan gjøre eldre dommer tilgjengelig.
Men de enkleste løsningene kan bli for enkle. En dom er som hovedregel et offentlig tilgjengelig dokument. Det er noen begrensninger, som jeg ikke går inn på. Vi kan kontakte domstolen, og be om å få dommen tilsendt. Jeg gjør det ganske ofte når jeg leser som en dom fra en lavere domstol, som jeg av ulike grunner synes virker interessant. Jeg pleier å få dommen tilsendt som en pdf-fil. Det står gjerne på dommen at det ikke er noen begreninger når det gjelder offentliggjøring, noe det som hovedregel ikke er. De dommene jeg får på den måten er vanligvis ikke anonymisert, og domstolene har ingen plikt til å anonymisere dommene. Andre har heller ingen plikt til å anonymisere dommer om man gjør dem offentlig tilgjengelig, med gode grunner tilsier at man bør gjøre det.
Hvis dommer skal gjøres tilgjengelig i et offentlig søkesystem, bør de anonymiseres. Den som søker på “Peder Ås” bør ikke uten videre få opp eventuelle dommer hvor Peder Ås har vært part. Et minstekrav til en slik informasjonstjeneste er at man har et apparat for å anonymisere dommer. Anonymisering er ikke alltid trivielt. Det holder ikke å bytte ut navnet. Det kan være mange andre opplysninger i en dom som gjør at man uten store problemer kan identifisere partene. Det kan dessuten være vanskelig å anonymisere dommer med et komplisert partsforhold og mange parter, vitner hvis forklaringer refereres, osv.
Vi kan gå ut fra at alle dommer fra Høyesterett er interessante. Men også Høyesterett, og ikke minst Høyesteretts ankeutvalg, treffer mange avgjøresler som ikke er særlig interessante. Volumet er uansett ikke større enn at det bør være håndterbart.
Går vi nedover i domstolshierakriet, blir det mindre interessant. Det heter i Grunnloven § 96 at ingen kan straffes uten etter dom. En konsekvens av dette, er at alle saker om straff må behandles av en domstol. Det er en modifikasjon her, ved at man kan vedta et forelegg, og da havner ikke saken for domstolene. Det betyr at mange trivielle saker om f.eks. promillekjøring, tyverier, narkotikalovbrudd, kroppskrenkelse når en krangel mellom to berusede personer har endt i slåsskamp, osv. I et rettslig informasjonssystem blir slike avgjørelser støy. Anker til lagmannsretten over straffutmåling i relativt trivielle straffesaker, har vanligvis heller ikke interesse for andre en den eller de som er tiltalt. En rettslig informasjonstjeneste trenger en form for redaksjon, som foretar et utvalg av hvilke dommer som skal gjøres tilgjengelig, i alle fall når det gjelder saker fra lavere domstoler. Kriteriene bør være transparente, noe de ikke er i dag.
Jeg kunne godt tenke med at det skulle finnes en oversikt over alle dommer, og de kan fremskaffes på enkel måte, slik at man ikke behøver å kontakte den enkelte domstol. Selv prøver jeg å følge med på saker som involverer folk som sykler, immaterialrettsavgjørelser (særlig opphavsrett) og saker om ytringsfrihet, og prøver gjerne å få tak i dommer om slike saker, også fra lavere domstoler. Noen kan ha behov for andre dommer, f.eks. til forskningsformål, og det ville være fint om datainnsamlingen kunne bli litt enklere. Noen slik samlet oversikt finnes ikke i dag.
På toppen av dette trengs en søketjeneste. Kanskje kunne man til et generelt informasjonsformål klare seg med en litt tilpasset, Google-lignende søketjeneste, hvor søket lett avgrenses til å gjelde dommer, eventuelt fra spesifiserte domstoler.
Lovdata inneholder mye mer enn lover, forskrifter og dommer. For det første kan det skrives kommentarer. Hvem som helst av Lovdatas betalende brukere kan skrive kommentarer som er tilgjengelig for en selv, eventuelt for en gruppe. Og det kan skrives kommentarer som er tilgjengelig for alle. Men slike kommentarer som er tilgjengelig for alle, må kvalitetssikres. En slik tjeneste kan ikke ødelegges av at den invaderes av tekstkrigerne på Facebook og i diverse kommentarfelt, som stort sett bidrar med usaklig støy. Dette er en tjeneste som forutsetter en faglig kvalifisert redaksjon.
Lovdata inneholder lovforarbeider. Dette er også offentlige dokumenter, og det meste er tilgjengelig blant annet fra Stortingets nettjenester, en del også fra Regjeringen. Det er ikke noe behov for en tjeneste á la rettspraksis.no for at folk skal ha tilgang til disse.
Lovdata inneholder også et stort antall juridiske artikler. Dette er artikler som forfatterne har opphavsrett til, og som ikke kan gjøres fritt tilgjengelig uten avtale med forfatterne, eventuelt også forlagene. Det vil ikke gi særlig mening å bruke offentlige midler til å frikjøpe slike artikler, og det har da heller aldri vært foreslått.
I den profesjonelle tjenesten Lovdata Pro, er de ulike basene integrert. Vi kan gå fra en lovbestemmelse til forarbeider til denne, til rettspraksis eller artikler hvor denne behandles, osv. Vi kan følge alle referanser f.eks. en dom, til lovbestemmelser, dommer som refereres, forarbeider og annet det vises til. Vi kan også lage våre egne utvalg. Advokater kan lage et utvalg av materiale til en sak de arbeider med, og det er funksjoner for å lage juridiske utdrag som sendes retten, osv.
På tabloid vis fremstilles tjenesten som veldig dyr. Aftenposten skriver:
“Et abonnement for å få tilgang til norske dommer kan i dag koste 15.000 kroner, ifølge Frølich.”
Det er feil. Et årsabonnement for én bruker koster 7.990 kr. Det kan høres ut som et stort beløp. Men det er ikke veldig mye mer enn hva et abonnement på Aftenposten koster (6.288 kr per år), eller en årsbillett for kollektivtrafikk i sone 1 i Oslo, (7.500 kr). Det er ikke mange privatpersoner som vil betale for Lovdataabonnement, for å kunne lese en dom en gang i blant, akkurat som jeg ikke gidder å abonnere på alle nettaviser som av og til har en artikkel jeg måtte være interessert i. Men Lovdata er først og fremst en informasjonstjeneste for profesjonelle.
Er det flere personlige brukere, faller prisen per bruker. Et advokatfirma med 20 brukere betaler 29.900 pr år, altså under 1.500 kr per bruker per år.
Fortsatt ifølge Aftenposten er det bevilget 1,5 mill til dette, som både skal dekke kostnadene til en arbeidsgruppe som skal utrede dette, og selve gjennomføringen. 1,5 mill, det holder ikke en gang til ett årsverk, om man vil ha kvalifiserte folk. Det er helt urealistisk å kunne gjennomføre dette innenfor en slik kostnadsramme. Den årlige driften etter at et system eventuelt er etablert, vil ganske sikkert koste langt mer enn 1,5 mill per år.
For en del år siden ble det utredet om det offentlige skulle overta Lovdata. Jeg har ikke klart å finne denne utredningen på nett, hvilket ikke nødvendigvis utelukker at den finnes der. Heldigvis ble det ikke noe av dette. Skulle man klare å mobilisere vilje til å etablere en slik tjeneste, ville den ganske sikkert har forvitret ganske fort, fordi det ikke ville ha blitt bevilget penger til å vedlikeholde og videreutvikle tjenesten. Politikere liker å kunne smykke seg med at de har fått satt i gang noe nytt, og er langt mindre opptatt av å opprettholde og vedlikeholde det som finnes.
Jeg tror det vil være helt ødeleggende for en slik tjeneste om den skulle finansieres over statsbudsjettet. Da ville vi fått tabloide fremstillinger, og politikere er minst like tabloide som journalister, av å velge mellom å bruke penger på de rike advokatene eller på gamle og syke. En slik prioritering ville advokatene garantert tape. Resultatet kunne bli en utarmet tjeneste for profesjonelle brukere, som ville føre til dårligere juridisk arbeid, høyere kostnader og dårligere rettssikkerhet. Når man ser på hvordan mange regjeringer har nedprioritert rettsapparatet, er det ingen grunn til å tro at man vil bruke de nødvendige ressurser på en slik tjeneste.
Arbeidet med å utrede og eventuelt etablere en informasjonstjeneste for dommer er lagt til domstolsadministrasjonen. De har også blitt utsatt for regjeringens ostehøvelinnsparinger, og synes ikke bare å ha skåret inn til, men også et godt stykke inn i beinet. De har ikke ressurser å avse til slikt som dette. Ingen regjering og intet stortingsflertall har, i alle fall i de siste tiårene, ment at rettssikkerhet er viktig. De vil sikkert protestere, og si at det er veldig viktig. Men politikeres ord er lite verdt. Deres reelle prioriteringer viser seg i det de gjør, ikke i det de sier. Rettssikkerheten har blitt svekket år for år, og man har ikke gjort noe for å styrke den. Det er realiteten, som viser de virkelige poltiske prioriteringene.
Det vil være en sak som vil høre under Justisdepartementet. Justisdepartementet har utmerket seg som det mest impotente av departementene, med særdeles dårlig gjennomføringsevne. Det tok dem ti år å få satt straffeloven av 2005 i kraft, og det er “bare” 12 år siden vi skulle ha fått et offentlig ID-kort. Dette har de fleste land i Europa hatt lenge, men det synes å være tilnærmet umulig å få til for det norske Justisdepartementet. Hvis man skal være sikkert på at et det ikke blir noe av et prosjekt som dette, da skal man legge det til Justisdepartementet.
Den beste løsningen vil antageligvis være å betale noen av de som tilbyr rettslige informasjonstjenester for å gjøre dommer fritt tilgjengelig. For meg fremstår Lovdata som mest nærliggende. Jeg kjenner ikke reglene for offentlige anskaffelser særlig godt, men man må antageligvis gjennom en tilbud/anbudsprosess. Som fort kan komme til å koste mer enn de 1,5 mill som er satt av til prosjektet.